Så fikk jeg se sola synke i havet sent denne kvelden i
september. Trippe barføtt over lunkne svaberg. Kjenne pusten fra en flau vind
stryke over kinnet. Bølgeskvulp mot strand senker pulsen, roer sinn. Bare være
i alt dette vakre og milde og ta imot, ånde inn…
Morgenen brakte med seg lys over mørkredde funderinger. Og keiserinneselskap
på tur opp og frem. Utsyn fra de forblåste toppene løfter perspektivet litt og
viser oss ting av betydning. Tankene legger ut på paragliderflukt og henter
oppdrift som ikke finnes mellom vegger eller under tak. Tankeflukt tar pusten
fra meg men åpner dørene så jeg kan puste fritt igjen…
Dager og uker fylt med mål uten mening og umulige
emosjonelle inkassokrav går i glemmeboken når naturen nøster meg inn og gjemmer
meg i favnen sin. Ord mellom venner varmer valne tanker. En Indian summer tas
imot med åpne armer også innomhus…
