onsdag 31. oktober 2012

Knask eller knep?

Klar for Halloweenfeiring i egenkomponert kostyme!
 
Ja, det kan man spørre seg. Skal vi se på halloween som en form for knask? En dag som får oss til å glemme mørketiden vi her nord er på vei inn i? I India feires Diwali, lysfesten, omkring denne tiden. Hele året gjennom har de et utall fester som feires av de fleste eller mange. I et land med tiltagende fattigdom og enorme kontraster mellom fattig og rik, bruker folk likevel til dels store ressurser på både denne og andre feiringer året gjennom. Kanskje er det ikke så galt. Kan hende har både de og vi bruk for noen flere feiringer. En flukt fra hverdagen. En stund hvor forskjellene mellom menneskene viskes ut. Feiringer som forener, med mulighet for fellesskap.

Eller er fenomenet halloween rett og slett handelsstandens knep for å få forbrukerne til å handle enda mer? Mer ting og tang som kun brukes en gang i året. Kanskje til og med engangsbruk for deretter og kastes? Mer usunn mat? Enda et budskap om at lykken kan kjøpes for penger. En kortvarig lykkerus som koster. Reklamen bygger jo nettopp på det faktum at mennesker er små lykkejegere. Skor seg på ønsket om å la seg bedra. Bedra av butikkene som kan tilby lykkerus mot penger. En kortvarig rus som koster. Halloween kan til tross for dette være en søtsakopplevelse for barna og ikke et kjøpepress-knep, dersom vi legger til rette for det. Nrk.no skriver om en formidabel økning i pengebruken rundt halloween. Fremtiden i våre hender maner i den anledning til måtehold, noe jeg nikker bifallende til. Til tross for at jeg plundrer med å se poenget med feiringen av halloween, innser jeg at det er en tradisjon ungene har tatt til seg. Et faktum jeg må forholde meg til. Min rolle blir å hjelpe ungene til å tenke over pengebruken til dette formålet.
I mange tilfeller er lykken nesten latterlig billig. Godteri til halloween kan kjøpes for søtti kroner kiloet, men nå var det ikke det jeg tenkte på. Lykken kan i mange tilfeller faktisk være gratis eller tilnærmet kostnadsfri. Også for små og store barn som vil feire halloween. Kostymene kan lages med utgangspunkt i klær og andre effekter de allerede har i skapet. En dæsj teatralsk sminke fungerer utmerket istedenfor dyre masker, og vips er de klare for knask eller knep! Istedenfor å kjøpe pynt i dyre dommer, kan halloweenpynt lages av for eksempel glanspapir som man sikkert har inni et skap fra forrige jul. Muffins med makaber dekor lager man av det man allerede har i huset og kanskje litt ekstra nonstop for øye-effekten. Slik utfordres både barnas og de voksnes kreativitet. Utskårne gresskar har jeg enda til gode å lage. Skulle jeg gjort det, ville jeg brukt innmaten til å lage en matrett av, for eksempel til servering på halloween. kikk innom denne siden for oppskrifter.

Selv går jeg for knask. Ene og alene fordi jeg endelig, og etter måneders leting og spørring, fant den glutenfrie lakrisen min på en butikk i byen.


2012 © Toril Karin Solheim

tirsdag 30. oktober 2012

Om å lese mellom linjene... (og ei bokanbefaling)

Over natten har vinteren dekket jorden med sitt hvite og lunende teppe. Bare dager etter at jeg skrev om høsten som var over oss med sitt gylne slør av gulnende lauv. Kveldene som bød på rå og kjølig luft, lavthengende måne og rimete nordlysnetter. Jeg hadde akkurat vennet meg til de mørke kveldene. Greinene som fortsatt tviholder på de gylne gevantene, tynges nå av hvit pelskåpe. Veiene er mer eller mindre ufremkommelige, og bilen er gått i hi under kramsnøen. Det er tid for varmekjeledress og apostlenes hester.

Kvelder med kuldegrader innbyr til å finne frem de halvleste bøkene fra ferien. Jeg begynte halvveis i "Sandeltreet" av Elle Newmark. Handlingen er lagt til India i 1947. Vi følger en frue og hennes lille sønn som begge følger med på lasset når historikermannen får i oppdrag å dokumentere delingsprosessen. Martin er sterkt preget av sine opplevelser under 2.verdenskrig, noe som skaper splid mellom ektefellene. Evie, som fruen heter, strever med ensomheten både i ekteskapet og som eneste amerikaner i den lille landsbyen i fjellene. Da hun kommer over hundre år gamle gjemte brev og dagboknotater ulike steder i huset, får hun noe å beskjeftige dagene og tankene sine med. Den hemmelige og skandaløse historien brevene antyder, gjør henne besatt av å finne materiale som kan gjøre bildet helt. Hennes evne til å lese mellom linjene og å finne de rette kanaler for relevant informasjon, er imponerende. Historien er gripende på flere måter.Både bakteppet med de historiske omveltningene for India i 1857 og 1947 og konsekvensene dette har for menneskene vi møter i boken, samt de personlige historiene deres. At skildringene sender meg tilbake til et India jeg godt kjenner igjen, er heller intet minus.

Omtrent halvveis, når boken er på sitt mest dramatiske, viser det seg at omkring førti sider er byttet ut med et tidligere kapittel fra boken. Vanligvis ser jeg ikke på sidetallene når jeg leser, så jeg har lest nærmere en halv side før jeg innser at dette er kjent stoff. Da gjelder det å kunne lese mellom linjene. Ane hva som kan ha skjedd i mellom de to kapitlene.  Selvsagt skulle jeg gjerne visst, men jeg kan leve med å ikke vite alt. Slik vi ofte er tvunget til også i det virkelige liv. Kanskje får vi svarene vi savner en gang når vi ser retrospektivt på livet. Kanskje vil vi måtte leve med en del ubesvarte spørsmål. Ett er i alle fall sikkert, for å vende tilbake til begynnelsen: Vinteren er kommet for å bli, enten jeg liker det eller ikke. Livet er levelig likevel.