Som et barn...

Julefeiringen er over. Et nytt år er godt i gang. Julebudskapet blir jeg likevel ikke ferdig med. Fjoråret bød for min del på en av livets største gaver, nemlig å få bli bestemor. Med et nyfødt barn i armene endres perspektivene radikalt. Juleevangeliet har fått nytt liv for meg. Mysteriet i at Gud valgte å sette sin frelsesplan i verk gjennom et spedbarn. Hvordan Han bygger sitt rike gjennom dette lille barnet og de små barna som Han kaller til seg. En bloggtekst fra noen år tilbake har i denne sammenhengen fått ny mening for meg. Derfor velger jeg å poste den på nytt.

 

For noen år siden var jeg på orgelkonsert en formiddag i kirken. Kanskje et hundretalls relativt voksne tilhørere sitter mer eller mindre i ro i benkeradene. Noen med øynene lukket. Kanskje lytter vi bedre da? Tonene sildrer ned over forsamlingen. Og de bruser heftig imot oss. Orgelmusikk spiller på alle strenger. Bokstavelig talt. Lekent og likevel påtrengende smyger tonene seg inn gjennom halvåpne hjertedører.

 

Midt i musikken vandrer en liten tass med ei bestemor på slep. Opp midtgangen kommer en litt større tass med stor fart – og ei mamma på slep. Hun når ham igjen og løfter ham opp så han kan se organisten som sitter på galleriet bak i kirka og kunstverket av piper som sender lyden ut i rommet. Gutten gestikulerer ivrig. Så vil han ned og fortsetter fremover midtgangen i full fart. Helt frem til trappen som fører til kirkens kor. Oppunder taket i overgangen mellom kirkeskipet og koret er en skulptur av den korsfestede Kristus med de to Mariaene ved korsets fot. 

 

Med ett får jeg et bilde og et ord. Jeg ser for meg Jesus da han gikk omkring på jorda. Hver gang han kom til et sted ser jeg for meg at de første som kom løpende imot ham var små barn. Som sagt, er barn av natur tillitsfulle og nysgjerrige. De ville gå helt frem til Jesus, og hvis det var ledig plass, ville de krype opp på fanget hans og slå seg til ro der. Jesus som sitter på en åpen plass med en flokk barn omkring seg. De står tett, tett inntil ham. Et par stykker har krabbet opp i fanget hans og ser opp mot ansiktet hans, følger bevegelsene hans med stor interesse. Jesus ser ut til å glede seg over dette. Evangeliene forteller om at mødrene (kanskje til og med fedrene) bar de små barna frem til Jesus for at han skulle røre ved dem. Disiplene ville avvise dem, men Jesus ba disiplene om å ikke sperre veien for barna og foreldrene. La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. for Guds rike hører slike til, sa Jesus. (Mark 10,14) Han snakket med barna og la hendene sine på hodet til hver og en av dem og velsignet dem. 

 

Slik et barn møter nye steder, nye mennesker med interesse, årvåkent blikk, krabber opp i fanget til deg og finner seg til rette, slik tror jeg Jesus ønsker hver og en av oss velkommen. Som voksne forvansker vi ofte forholdet til Gud. Vi har mange forbehold. Vi kan vanskelig gå fra å være den vi er blitt som voksne til å bli den vi var som barn. Men gjennom Jesus kan vi bli forvandlet, slik at vi blir mer og mer slik et barn i vårt forhold til Gud. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det. Mark 10,15 En av prekentekstene for disse siste søndagene i kirkeåret gir oss en uforbeholden innbydelse – og et løfte som jeg vil konkludere med på denne mandags formiddagen:

... og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. 

Joh 6,37b

 

«Julen i et nøtteskall»

 

Vi er ved vintersolverv. Om få dager skal julen ringes inn fra alle landets kirketårn. Og fra prekestolene skal det forkynnes en stor glede, en glede for hele folket slik englene fikk synge det ut til gjeterne på Betlehems marker den aller første julen.Bokstavelig talt går vi mot lysere tider! 

 

I gudstjenesten forrige søndag ble den geniale enkelheten i julebudskapet konkretisert med et lite DIY-kit med «Jesusbarnet» svøpt i et lite tøystykke og lagt i et valnøtteskall. Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så enkel var faktisk den første julen. Derfor er det helt i orden å minne hverandre om at vår julefeiring kan være ganske enkel og samtidig god nok. 

 

Gjennom et lite julespill og en nydelig fremføring av sangen «Mary, did you know?» ble julens grensesprengende budskap svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

 

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

 

Hva Maria tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante det kanskje, men kunne ikke vite i hvilken grad dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

 

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

 

Så går vi ut i det dagslysets siste stråler svinner, svøpt inn i det store mysteriet at Gud har gjestet jorden.

 

Med eller uten filter...

 

Innimellom er jeg ute på tur og fotograferer. Nylig har jeg forsøksvis tatt i bruk ulike filtere. Et filter er som et slør man ser virkeligheten gjennom. Filteret endrer bildet. Det kan gjøres skarpere eller utydeligere, mørkere eller med mer markerte konturer.

 

Den senere tida har jeg reflektert over hvordan vi forholder oss til verden og tar imot sanseinntrykk gjennom ulike «filter». Mennesker med ADHD mangler ofte helt eller delvis denne formen for filter og blir bombardert av sanseinntrykk. Alt blir kaos og gjør det vanskelig å forholde seg til omverdenen på en adekvat måte. Filter kan altså ha en viktig og nødvendig funksjon. Men filtere kan også være hemmende.

 

Eksempelvis i en voksen – barn – relasjon. Noen ganger preges relasjonen av at barnet får det for seg at foreldre og andre voksne ikke bryr seg, ja, kanskje til og med ikke er glad i dem. Barnet ser relasjonen gjennom et filter eller et sett med tagger som predefinerer forholdet til far og mor. #ingenergladimeg #ingenbryrseg

 

Tidvis har jeg reflektert over foreldre – barn – relasjonen som en parallell til Gudsrelasjonen. I Bibelen kaller Gud seg selv «Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.» Ef 3,14b-15 

 

Barna kan i sinne finne på å slenge ut «du er ikke glad i meg!». Da møter jeg meg selv i døra i forholdet til Gud. Fordi vi ikke alltid får alt slik vi vil, ser vi vårt forhold til Gud gjennom dette filteret #Gudbryrsegikke.

 

Relasjonen til Gud som Far må utforskes gjennom Hans ord til oss. Når Guds Ord (Bibelen) leses gjennom Den Hellige Ånds (DHÅ) filter #EnGudsomser, blir Ordet levende. Ordet gir mening i vår hverdag fordi vi ser den Gud som ser oss akkurat der vi er. 

 

I ei annerledes adventstid er dette filteret og disse ordene gode å ha med seg når dette merkelige året 2020 går mot slutten. Vi vet lite om framtida, men vi kan sette vårt håp til #EnGudsomser oss akkurat her vi er nå midt i alt som er usikkert og annerledes og i alle fall her nord – kollemørkt. 

 

Siden vi er over halvveis i adventstida kan det jo passe å avrunde med et sitat fra Trygve Hoffs velformulerte julesalme: 

«Du ser oss i mørketidlandet.

Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve her nord.»

Som å lete etter ... hvite earpods i nysnø...

Bildet er fra 1. april 2012 på Røst...

Mandag 1. april våkner vi til et flere cm tykt hvitt teppe utomhus. Som vanlig kommer april med vinterens største snøfall. Og det er ingen aprilspøk.

Jeg sitter heldigvis inne og kan kose meg med den tredje kaffekoppen. Minsten er omsider på vei til bussen. Alt er såre vel. Men så ringer telefonen. – Mamma, æ sklei på veien og mista earpodsen i snøen! 

Jeg lurte først på om det var en aprilspøk. Imidlertid hørtes krisen ekte ut, så jeg tredde varmekjeledressen over nattkjolen, puttet for sikkerhets skyld brillene i lommen, stappet de bare føttene i turskoene og labbet mot åstedet. Jeg fulgte fotsporene fra døra og i retning busstoppet. Sporene fra alle de yngre skolebarna som må ha gått samme veien tidligere var helt dekket.

Da jeg fikk øye på den kriserammede, ble jeg vel litt for ivrig og dermed skled og datt jeg selv. Heldigvis var det knærne som tok støyten så brillene i lommen ble berget. Jeg kreket meg opp på føttene og fikk en statusrapport. Åstedet var – snøhvitt. Hvordan finner man hvite earpods i et tykt teppe av nysnø?

Den kriserammede sto og sparket på måfå i snøen i en sirkel omkring der hun hadde falt. Heldigvis hadde det ikke kjørt noen biler der etterpå. Jeg kostet med hendene i en litt større sirkel omkring åstedet. Men det var resultatløst. – Trøsten er at det jo ikke er så lenge til snøen smelter, og da kommer earpodden frem, sa jeg. Jeg fikk et lunkent grynt til svar.

En brøytebil et stykke lenger opp i veien snudde og så ut som den gjorde seg klar til å returnere i vår retning. I så fall ville poden være tapt for alltid. Så gjorde jeg slik jeg pleier i enhver håpløs situasjon. Jeg snakket med Han som ser alt og vet alt. Da kom jeg på at jeg hadde jo brillene med meg. Mens jeg fisket de frem fra lommen, fikk jeg en innskytelse om å se etter i den uberørte snøen ved veikanten. Og før jeg fikk brillene på meg, fikk jeg faktisk øye på noe som kunne se ut som en bitteliten sort mark i snøen. Da vi var små og spiste snø, fikk vi jo høre at det var farlig fordi det var mark i snøen... Da jeg bøyde meg ned, så jeg så vidt konturene av noe som kunne være earpodden rundt denne «marken». Jeg plukket det opp, og det var den! 

Nå ligger den trygt begravd i en kopp med ris. Minsten mistet bussen, men vi får tro at de DYREbare earpodsene veier opp for en forsentkomming på vitnemålet.

Jeg er ikke en spesielt flink eller oppofrende mamma, men det var helt naturlig for meg å rykke ut for å hjelpe barnet mitt når hun ba om det. På samme måte er det helt naturlig for Gud, vår himmelske far, å komme oss til unnsetning i våre vanskeligheter. Slik min datter ringte meg med det samme hun hadde mistet earpodden sin, slik kan vi rope til Gud om hjelp. Vi trenger ikke ta omveien om en telefon engang. 

For min egen del var det verdt bryet med å labbe ut i tung snø etter bare et par kopper kaffe. Nok en gang fikk jeg en konkret bekreftelse på at Gud ser oss og bryr seg om oss i vår hverdag. Det er ingen aprilspøk. 

Litt om katter og om å gi (nytt) liv til brukte tekstiler...

Som tidligere nevnt, er jeg opptatt av gjenbruk og redesign. Frem til nå har det ofte blitt kjoler eller skjørt av brukte plagg og tekstiler. På biblioteket fant jeg imidlertid ei flott bok om å sy til mor og barn. Mari Melilot: Sy til barn! Selv om den ikke omhandler redesign, har den inspirert til tilblivelsen av to babytepper, noen foldbare stellematter, samt hendige stellevesker til å ha med på farten. Alt av gjenbrukte tekstiler med noen nye pyntedetaljer. 

Boka har også oppskrift på en kosekanin, og dette ville jeg prøve på. Imidlertid har jeg en større forkjærlighet for katter enn kaniner, så mønsteret ble omarbeidet litt. Den viktigste inspirasjonskilden er imidlertid barnas katt, Puccini, som fant seg en ny familie (oss) en juledag for mer enn fem år siden da han oppholdt seg i dagevis utenfor huset og mjauet og ungene ikke hadde hjerte til å la ham bli gående ute i kulden lenger. For ordens skyld ble det gjort en hederlig innsats med rundspørring i nabolaget og fjesboka før han ble boende permanent. 

I dag ble jeg ferdig med to av i alt tre planlagte kosekatter. Møt Missi -tvillingene! 

(De kan gjerne adopteres og navngis av andre katteelskere…)

De er snart på plass blant andre store og små redesignprosjekter på Vida Design-siden min. Av alt jeg selger, vil minst 10 % gå til et hjelpeprosjekt for Nord-Korea. Det kan du lese mer om her:

http://www.stefanus.no/no/gi_gave/gi_til_nord-korea/

En dråpe i havet. En liten bekk...

Men mange bekker små…

Fredag hadde jeg et par nødvendige ærender i byen med litt tid til overs mellom avtalene. Derfor slentret jeg innom glasshuset på vei til biblioteket, som for øvrig er ett av mine yndlingssteder i byen.

Kanskje fordi jeg hadde litt for god tid, lot jeg meg overtale til å avfotografere hånden min til støtte for en humanitær organisasjon som har fokus på jenters rettigheter. Dermed ble jeg viklet inn i en samtale som var i ferd med å kulminere i en ufrivillig registrering som fadder, til tross for at jeg i starten hadde presisert at jeg allerede hadde fadderprosjekter jeg støtter og ikke ville inngå noen ny avtale med akkurat denne organisasjonen. Talspersonen unnskyldte seg med at han trodde jeg hadde ombestemt meg i løpet av samtalen, til tross for at jeg ikke på noe tidspunkt hadde gitt uttrykk for det. Han skrøt til og med av at de dagen før hadde sikret seg over nitti nye støttespillere. Mon tro om de ble like ufrivillig registrert som det jeg kunne blitt?  Ironisk nok sløset han nå i alle fall bort fem minutter som kunne vært anvendt på en mer velvillig kandidat enn denne gamle røya.

Med denne episoden som bakteppe, fikk jeg lyst til å dele noen refleksjoner etter reisen til India for snart tre år siden.

Noe av det som er mest utfordrende med å reise til India, er møtet med den enorme nøden og fattigdommen. Kontrastene mellom rik og fattig ser ut til å øke fremfor å minske. Jeg får lyst til å ta den lille tiggergutten med de skitne bare føttene og den bydende fremrakte hånden på fanget og kryste ham inntil meg. Gi ham det jeg har i lommeboken der og da. Sørge for at han kommer seg på skolen i likhet med den pent vannkjemmede gutten i skoleuniform og med sekk på ryggen, som sitter foran på pappas motorsykkel på vei til skolen.
På vei i vår flotte Toyota voyager med komfortable seter og ac gjennom Delhi via den nye motorveien omkring byen, får jeg øye på to små jenter, kanskje 7-8 år gamle, under et bruspenn. De hopper og danser og ser ut til å leke fornøyelig. En merkelig plass å leke på, tenker jeg, så langt fra bebodde hus. Idet vi passerer dem sakte, kommer de løpende mot bilen og ruta mi. Da ser jeg det. De er utsøkt skitne. Håret er sammenfiltret. Klærne består av fillete skjørt og det som engang har vært en t-skjorte. Forgylte øreringer og livlige øyne lyser opp i all skitten. Med det magre og skittensvarte hendene banker de på ruta mi og gjør tegn til å putte mat i munnen, legger hodet på skakke og håndflatene mot hverandre i tiggerbønn. Jeg må bare snu meg vekk.

Hvor kyniske og følelseskalde må ikke de menneskene være som har tvunget jentene til å oppholde seg så nær den livsfarlige trafikken og eksosen for å tigge til livets opphold. Ikke til seg selv. De må nok legge seg sultne også denne kvelden. Men noen kan kle seg i designer klær og vifte med gullklokke på armen fordi disse to og mange andre små jenter og gutter løper sik-sak mellom kjøretøyene på tiggerferd.
I et demokrati  burde og skulle tiggermafia vært avskaffet for lengs. Men sannheten er vel at den er ett av de utallige tannhjulene som holder den skjeve økonomien i gang. Det skjærer meg i hjertet å ikke gi en slant til disse små. Derimot gir jeg med glede til andre små som jeg vet blir hjulpet til et verdig liv gjennom skolegang, sosial og medisinsk oppfølging.

En av disse organisasjonene er BSSK (Bharatiya Samaj Seva Kendra), som er den organisasjonen Verdens Barn samarbeider med i bl.a. Pune. De driver gode fadderskapsprosjekter for vanskeligstilte barn. Når jeg har besøkt India, har jeg også vært hos CWD (Children of the world Delh), Verdens Barns avlegger i Delhi, og BSSK sine barnehjem og sett både drift av barnehjem og fadderskap i praksis.

For omtrent tre år siden var jeg i en liten by sør for Pune, som heter Sangli. En liten by i indisk sammenheng, med under 1 million innbyggere. Jeg ble invitert inn i et lite hjem i denne byen. Et hjem bestående av ett rom hvor mor, far, Vishal på 8 og Vishaka på 7 bodde. Alt de eide var samlet i dette ene rommet. Og jeg som gjest fikk sitte i sengebrisken som var det eneste møbelet de hadde. Mor i huset satt på huk på gulvet i kjøkkenkroken og tilberedte kald limelimonade. Vishaka ble sendt ut for å skaffe isbiter, ettersom kjøleskap og fryser er fremmedord her. Hvorfra vet jeg ikke, men det var nok ikke langt unna, for hun var raskt tilbake. Tilberedningen tok sin tid med utrøring av sukker, pressing av limesaft og isbiter. Tid nok til å bli studert fra topp til tå av nabolagets damer med småbarn som hadde tatt turen innom for anledningen. Jo, jeg var på det tidspunktet allerede vennet på den enorme populariteten – og nøt den så godt jeg kunne. Tidsnok ville jeg ramle ned fra denne pidestallen – vel hjemme i Norge. Imidlertid nyter jeg aller mest tanken på at Vishal og Vishaka får hjelp til skolegang og andre sosiale tiltak som hjelper familien til å sikre barnas fremtid ved hjelp av mine få tusenlapper i året. De bor i slummen nå, men drømmen om et liv utenfor er i ferd med å realiseres. De er to blant mange millioner. Men selv to teller.

Fadderskap er en god investering i Indias fremtid. Fadderskap er en god investering også for egen del. Nøden som er til å ta og føle på når jeg er i India, tvinger meg til å gjøre noe. Hadde jeg vært politiker, kunne jeg nådd inn til de som sitter og trekker i tråder. Dette er hva jeg kan gjøre her og nå. Fadderskapsarbeidet BSSK driver anbefales på det varmeste. Fadderskap gjennom Verdens Barn enten i India, Sør-Afrika, Thailand, Nord-Korea, mfl. er en trygg investering jeg varmt og inderlig anbefaler. Les mer om dette her – og velkommen som fadder du også!

http://verdensbarn.no/index.php/fadder-hjelpearbeid/informasjon