torsdag 15. september 2016

Shukran - et morgenmøte med en vennlig dytt...




Nok en travel dag er i ferd med å våkne. I perioder har jeg hatt følelsen av å kjøre karusell og bare så vidt henge med – etter én hånd. En dårlig kombinasjon. Ikke er jeg glad i å kjøre karusell. Ikke er jeg særlig armsterk heller. Under over alle under er jeg visst fortsatt med…

Morgenkaffen med en stunds ro og stillhet lokker frem tankene og ordene. De er mange. Mange som vil ut og ned på papiret. Men jeg klarer ikke fange dem alle. Jeg velger å forsøke å forbli i roen. Fokusere på takknemligheten. Stanse karusellen. Sette hælene i asfalten og holde igjen. Bare for et øyeblikk å kunne kjenne etter.

Shukran er arabisk og betyr takk. Opprinnelig lærte jeg dette ordet i negativ betydning, altså ”nei takk”. Det var på ferie i Egypt i desember 2006. Ett av rådene vi fikk fra reiseguiden i møte med pågående selgere, var å takke høflig, men bestemt nei når de ville innlede en samtale. Et annet var å prute ned prisene med minimum 70%. Vel, det var først etter at vi var blitt invitert på te i en liten parfymebutikk som lå langs turistpromenaden i Hurghada. Der nyttet det ikke å forlate butikken uten å ha kjøpt en flakong parfyme med det passende navnet ”Arabian nights” til det tredobbelte av egentlig verdi. Man lærer som kjent så lenge man lever, heter det jo. Hva var vel bedre å ha med på shopping enn en benektelse på lokalspråket? La shukran – nei, takk! Resten av ferien brukte jeg det for alt det var verdt. Det stoppet munnen på alle som en – idet de fikk hakeslepp når ei bleik blondine snakket til dem på arabisk. 

Men denne bloggposten som ble påbegynt for noen uker siden, skulle ikke handle om avvisning, verken på arabisk eller norsk. Tvert imot skulle den handle om takknemlighet og gledelige overraskelser. Imidlertid ble den liggende uferdig på disken. Inntil i dag. Her en morgen fikk jeg nemlig en aldri så liten vennlig dytt. På vei inn til min ukentlige pilatestrening hos fysioterapeuten, fikk jeg en prat i forbifarten med en bekjent, som til avskjed sa i en bisetning at jeg måtte fortsette skrivingen. Akkurat det puffet jeg trengte.

Av ulike årsaker hadde gått noen uker siden jeg sist møtte mine syriske venner. Vi var nettopp kommet hjem fra butikken, jeg hadde satt varene på plass og gikk ut på terrassen for å legge sammen solsenga i tilfelle regn kommende natt. Da syns jeg at jeg hører kjente stemmer ute på veien blande seg med mannens stemme. Hvem andre står ikke der enn mine venner.  Jeg gjør tegn til dem at jeg kommer ned. Gjensynsgleden er stor, selv om vi ikke har mange felles ord. Når sønnene i huset ikke er med, er fellesspråket begrenset. Men på en blanding av arabisk, norsk, engelsk og tysk, blir jeg invitert med på tur. Selv om jeg mener å tyde av det de snakker seg imellom på arabisk at de egentlig var på vei til butikken, legger de turen til fjæra isteden. En vakker kveld uten regn og vind. En kveld av de sjeldne denne sommeren. På vei hjemover, møtte eldstesønnen oss på sykkel. Han hadde syklet rundt omkring på leting etter oss. Da delte han dette passende arabiske uttrykket med meg: En gledelig overraskelse er bedre enn tusen avtaler. Shukran! 

Fremtiden er i øyeblikket uviss. Ikke bare for meg. Men å leve i nuet klarer man kanskje best når fremtiden er sikret. Eller kanskje på tross av. For en stund siden var jeg på besøk hos ei venninne som har opplevd mer enn de fleste. Likevel har hun aldri gitt opp. Hun har stått han av, som vi sier lokalt. Mine syriske venner har alle vært gjennom mer vondt og vanskelig enn det er mulig for meg å fatte. Disse utstråler alle en takknemlighet og tilfredshet jeg ønsker meg mer av. Ei anna venninne skrev om å få livet i gave etter alvorlig sykdom. Andre kan fortelle om dramatiske hendelser som ble påminnelser om hvilken gave livet egentlig er. 

Livet er en gave. Bare det er grunn til å utbryte ”Shukran!” hver eneste morgen. Uttrykket ”Det kujnn ha vorre verre” fra Halvdan Sivertsens sang, setter ting i perspektiv. I dag våknet jeg til regn. En time senere, er sola i ferd med å ta over. Da er det nærliggende å takk for solskinnet. Men skulle det regne hele dagen, kan jeg tenke som han Sverre nord i verret; det kujnn ha vorre verre vær i verret! Så tvinges jeg til å lete etter noe annet å takk for. Eksempelvis at jeg er så heldig å ha tak over hodet, et tak som ikke lekker. Eller at jeg har mat på bordet – og en familie som setter pris på maten som settes på bordet. Bugnende ripsbærkjerrer som har gitt oss saft og syltetøy nok til vinterforrådet. Blide tenåringer som kommer hjem fra sine respektive skoler. Eller et overraskende og hyggelig kaffebesøk. 

Listen kunne vært nærmest uendelig. Når jeg først er igang, er det vanskelig å stoppe. Med uvisshet om fremtiden som bakteppe, blir takknemlighet nøkkelen til å kunne leve i nuet. Nøkkelen som i sin tur åpner døra mot framtida. Shukran! (Afwan.)



onsdag 14. september 2016

Leken overgang…




De siste dagene tror jeg Vårherre har lekt seg med silkemalingog kordireksjon. Nesten som pastellmalingen i april. 

Sommeren har ikke helt sluppet taket. Høsten står og banker på, men slipper ikke helt til. Selv om skogen med sitt tette bladverk etter første stormnatt har tyntes ut og grønnfargen har mistet sin klare glans. Et anstrøk av gylne toner sniker seg inn mellom greinene. Det er som om Vårherre dirigerer sitt kor og hysjer varsomt på stemmegruppene etter tur. Demper klangen, avfraserer den heftige sommersangen. 

Selv himmelen har en avdempet lød. Himmelen er et bløtt silkesjal. Himmelblått i horisonten blander seg med pasteller i alle regnbuens nyanser som tykner til over meg her jeg sitter omgitt av hav og himmel. Himmelslør over den kobberrøde glansen fra synkende sol som nekter å gi seg så lett. En myk overgang til det vi vet vil komme. Fargesprakende eksplosjoner over skog og enger avløst av nakne greiner og landskap i sort, hvitt og grått. Stormene med piskende hagl. De mørke dagene. De kalde nettene som skaper overjordiske iskrystaller. 

Takknemlig lar jeg meg omslutte av dette myke silkesjalet. Lagrer pastellbildene på netthinnen så de kan varme meg og lyse opp når mørketidsbluesen melder sin ankomst. Huden slikker i seg varmen fra solstrålene som slipper gjennom, nærmest umettelig på D-vitamin.

Alt har sin tid. Jeg er et høstbarn, men tåler de varme sommerdagene godt. Likevel vil jeg slå opp døra for høsten og alle fargene – når den slipper til…