Julefeiringen er over. Et nytt år er godt i gang. Julebudskapet blir jeg likevel ikke ferdig med. Fjoråret bød for min del på en av livets største gaver, nemlig å få bli bestemor. Med et nyfødt barn i armene endres perspektivene radikalt. Juleevangeliet har fått nytt liv for meg. Mysteriet i at Gud valgte å sette sin frelsesplan i verk gjennom et spedbarn. Hvordan Han bygger sitt rike gjennom dette lille barnet og de små barna som Han kaller til seg. En bloggtekst fra noen år tilbake har i denne sammenhengen fått ny mening for meg. Derfor velger jeg å poste den på nytt.
For noen år siden var jeg på orgelkonsert en formiddag i kirken. Kanskje et hundretalls relativt voksne tilhørere sitter mer eller mindre i ro i benkeradene. Noen med øynene lukket. Kanskje lytter vi bedre da? Tonene sildrer ned over forsamlingen. Og de bruser heftig imot oss. Orgelmusikk spiller på alle strenger. Bokstavelig talt. Lekent og likevel påtrengende smyger tonene seg inn gjennom halvåpne hjertedører.
Midt i musikken vandrer en liten tass med ei bestemor på slep. Opp midtgangen kommer en litt større tass med stor fart – og ei mamma på slep. Hun når ham igjen og løfter ham opp så han kan se organisten som sitter på galleriet bak i kirka og kunstverket av piper som sender lyden ut i rommet. Gutten gestikulerer ivrig. Så vil han ned og fortsetter fremover midtgangen i full fart. Helt frem til trappen som fører til kirkens kor. Oppunder taket i overgangen mellom kirkeskipet og koret er en skulptur av den korsfestede Kristus med de to Mariaene ved korsets fot.
Med ett får jeg et bilde og et ord. Jeg ser for meg Jesus da han gikk omkring på jorda. Hver gang han kom til et sted ser jeg for meg at de første som kom løpende imot ham var små barn. Som sagt, er barn av natur tillitsfulle og nysgjerrige. De ville gå helt frem til Jesus, og hvis det var ledig plass, ville de krype opp på fanget hans og slå seg til ro der. Jesus som sitter på en åpen plass med en flokk barn omkring seg. De står tett, tett inntil ham. Et par stykker har krabbet opp i fanget hans og ser opp mot ansiktet hans, følger bevegelsene hans med stor interesse. Jesus ser ut til å glede seg over dette. Evangeliene forteller om at mødrene (kanskje til og med fedrene) bar de små barna frem til Jesus for at han skulle røre ved dem. Disiplene ville avvise dem, men Jesus ba disiplene om å ikke sperre veien for barna og foreldrene. La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. for Guds rike hører slike til, sa Jesus. (Mark 10,14) Han snakket med barna og la hendene sine på hodet til hver og en av dem og velsignet dem.
Slik et barn møter nye steder, nye mennesker med interesse, årvåkent blikk, krabber opp i fanget til deg og finner seg til rette, slik tror jeg Jesus ønsker hver og en av oss velkommen. Som voksne forvansker vi ofte forholdet til Gud. Vi har mange forbehold. Vi kan vanskelig gå fra å være den vi er blitt som voksne til å bli den vi var som barn. Men gjennom Jesus kan vi bli forvandlet, slik at vi blir mer og mer slik et barn i vårt forhold til Gud. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det. Mark 10,15 En av prekentekstene for disse siste søndagene i kirkeåret gir oss en uforbeholden innbydelse – og et løfte som jeg vil konkludere med på denne mandags formiddagen:
... og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.
Joh 6,37b
