Med gullkort på hånden...

Morgenstund har gull i munn... og man kan spasere direkte ut i bassenget fra suiten.

Vi var nylig på vår årlige klimaflukt til sydligere breddegrader. Uten snev av flyskam, ikke minst fordi vi reiste med direktefly til destinasjonen. Denne gangen falt valget på et, etter reisearrangørens beskrivelser, rolig voksenhotell litt utenfor allfarvei.

Reisen startet imidlertid med et nærmere 7 timers opphold i den lokale lufthavnen pga teknisk feil på flyet. Under et slikt opphold er flyplassen smekkfull av folk, og man overhører ufrivillig diverse samtaler. På denne måten fanget jeg tilfeldigvis opp begrepet «complimentary upgrade». Visstnok en oppgradering den aktuelle damens forretningsreisende sønn ofte benyttet seg av på reiser verden rundt. Denne oppgraderingen på hotellets bekostning er heller ikke forbeholdt forretningsfolk, men tvert imot noe man som hotellgjest kan be om sånn uten videre. 

Jeg tenkte ikke mer over saken, vi hadde jo et bra hotell i vente. Omsider kom da også flyet seg på vingene. Det var blitt sen senkveld da vi endelig kom frem til hotellet og lengtet etter å kaste oss i ei god seng. Da kommer tilbudet vi umulig kan si nei til: En «complimentary upgrade» med juniorsuite og tilgang til privat basseng og ultra all inclusive på et søsterhotell, for fire netter. Kjæresten var ikke så lysten på å dra videre, men da jeg fikk forhandlet meg til oppgradering for hele oppholdet minus siste natt, gikk han motvillig med på avtalen.

Avsted bar det. Nærmere midnatt var vi endelig installert på luksussuiten vår utstyrt med gullkort med utvidede rettigheter i restauranter og barer, gratis spabehandlinger mm. Den gode sengen til tross, sovner jeg ikke med det samme, men blir liggende å kjenne på denne underlige tilskikkelsen og følelsen av at det er helt ufortjent. Vi hadde jo bare betalt for en brøkdel av dette! 

Underveis grublet jeg over hvorfor dette privilegiet ble oss til del. Det er mulig det første hotellet var overbooket og at dette var deres kompensasjon til oss, men det ble aldri sagt.Ubevisst gikk jeg og ventet på å få høre at det var gjort en feil og dermed få presentert en ekstraregning ved utsjekk. Det skjedde ikke. Tvert imot fikk vi en liten avskjedsgave.

Den eneste forklaringen jeg ellers kan komme på, er at det hele var en Gudgitt gave. Livet har bydd både nedturer og oppturer. Det har vært tider da jeg har kjent på følelsen av å stå på terskelen til avgrunnen. Denne opplevelsen viste meg en flik av hva himmelen kan bety for oss. På denne måten synliggjør Gud hva nåden handler om. Slik vi fikk dette tilbudet om en priviligert suite på ett av stedets flotteste hotell, slik får vi tilbud om å ta inn i Guds rike. ikke bare i et lite kott, men tvert imot i det priviligerte rommet vår Frelser har gjort i stand for oss. Kostnadene er større enn vi noensinne kan betale. Helt ufortjent får vi del i alle Guds rikes rettigheter. Slik vi fra vår hotellsuite kan tusle rett ut i svømmebassenget hver morgen, slik kan vi som Guds barn svømme i nådens hav hver eneste dag. Hans nåde er ny hver morgen.

Under oppholdet på luksushotellet var det noen goder vi ikke benyttet oss av. Rett og slett fordi det er måte på hvor mye mat og drikke man kan konsumere i løpet av et døgn. Og på samme hotell var det gjester i flere kategorier, ikke alle hadde gullkort. I Guds rike er det annerledes. Alle har vi gullkort på hånden. Der overbookes ikke og gjøres ingen feil. Det er ikke og gjøres ingen forskjell på folk. Alle godene som er tilgjengelige, har vi behov for. I Guds rike er det ingen mangel og heller intet overflødig.

Da vi siste døgnet måtte forlate 5-stjernersresidensen vår og sjekke inn på det opprinnelige hotellet, ble takknemligheten om mulig ennå større. Det ble en ørliten nedtur å komme inn på det rommet vi egentlig skulle bodd på i to uker. Et rom som var rent og greit, men bare pittelitt større enn badet på vårt første rom og dessuten fuktig og kaldt, til tross for varmen. Hotellet var i tillegg temmelig tæret av tidens tann. Vi hadde vennet oss til et smilende og hjelpsomt personale som i de fleste tilfeller ytte sin femstjerners service med et smil. Servicenivået på dette hotellet var en betydelig nedgradering. 

Vi tok imot denne «complimentary upgraden» i tro og tillit til at hotelldirektørens løfte var til å stole på. Mitt håp at du som leser dette, på samme måte tar imot Guds nådes gave til deg i tro og tillit til at det løftet Han har gitt gjennom sitt Ord, holder.

For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave og hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg av annet enn Kristi kjærlighet. 

Ef 2,8-9

Ut av komfortsonen...

Saltdalskutteren Sjøliv med venner til kai.

Etter en nydelig sensommer her nord med lite regn og temperaturer over 15 + hver dag, blir man for bortskjemt. Solskinn, blå himmel og behagelige temperaturer nærmest dytter deg ut døra og på tur. Når himmelen er grå og skyene skjuler alle de fine fjelltoppene og det attpåtil øser ned, da er dørstokkmila lang. Vanligvis. Nå har jeg imidlertid vært veldig flink de seneste ukene å komme meg ut i alle fall en liten halvtimes tur hver dag. For to dager siden våknet jeg med hauverk og skjønte hvorfor da jeg så ut på været. I første omgang la jeg derfor turen på hylla...

Finvær motiverer ikke for bakst. Så det har det blitt lite av i sommer. Derimot var denne dagen en perfekt bakedag. Det ble ferskt brød til lunsj og prøvesmaking av en munnfull sjokolademuffins som skulle være til ettermiddagskaffen. 

Tanken på tur slapp likevel ikke. Jeg argumenterte for og imot (inni meg) og var på nippet til å gi opp. Men så hørte jeg glade barnestemmer utenfor. Nedover gangveien som går forbi huset hoppet og spratt ei lita jente med håret flagrende etter seg. Tett bak kom pappaen småløpende med barnevogn foran seg. Pappaen gikk uten hette og så ut til å trives der han gikk. Det lyse flagrende håret til jenta så knusktørt ut. Kanskje været ikke var så ille likevel? I alle fall ikke nå... Jeg tok sjansen på en tur ut. God kledt med nye goretexsko, vannavstøtende bukse og jakke med fleecegenser under ble ikke turen så verst. Vinden var mild, og de få regndråpene som kom, var bare forfriskende. Jeg kjempet meg ut av komfortsonen under mottoet «Gøy å gå ute». 

I sommer har jeg – bokstavelig talt – gått langt utenfor komfortsonen. Jeg var så heldig å bli invitert med på et lite cruise langs Helgelandskysten med saltdalskutteren Sjøliv sammen med min bror. Komforten på ei gammel fiskeskøyte er begrenset, selv om denne er totalrenovert og tidsmessig oppgradert. Med mine helsemessige utfordringer valgte jeg likevel å takk ja, i forvissning om at det fantes retrettmuligheter underveis. Imidlertid fikk jeg med meg hele turen fra Bodø til Trondheim med mange vakre naturopplevelser, et hav av vakre båter og flotte møter med mennesker underveis. 

Jeg skal ikke belemre leseren med detaljer, men ett eksempel må jeg tillate meg. Om morgenen er jeg alltid støl og stiv i muskulatur og ledd når jeg våkner. Så støl at jeg knapt er gangfør. Når man da må kravle seg ut av køya (som for øvrig va både romslig og behagelig), for deretter å kle på seg ulltøy og uteklær, for så å klatre 4-5 trinn i leider for å komme seg på toalettet, kan man undre seg om det er gjennomførbart. Men det som ikke knekker en, styrker, sies det. Det fikk jeg erfare. Jeg kunne ikke reist på ukesvis på denne måten, men den knappe uka jeg fikk være ombord, var berikende og styrkende på så mange måter.

Etterpå har jeg tenkt på det å leve som kristen på mange måter er å gå ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt. De vandret rundt i Israel til fots, fra sted til sted. 

Å være Jesus – etterfølger i dag preges ikke av den samme mangelen på fysisk komfort. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Ham er det samme. Det betyr ikke at vi alle skal opptre uansvarlig og forlate hus og hjem. Derimot betyr det at intet i livet vårt må ta fokuset fra forholdet til Jesus. 

Det kan være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, bekymringer og sorger som gjelder mennesker og materielle goder tar veldig lett fokuset. Jeg har ingen trylleformel å dele. Men jeg tror det handler om vilje. Det handler om å bestemme seg for å ta det første skrittet. Slik jeg bestemte meg for å reise på båttur med de utfordringene det innebar. Slik jeg bestemte meg for å kle på meg og ta det første skrittet ut av døren selv om det regnet. 

Disiplene vandret i flokk. Vi har også hverandre å støtte oss til. En «turvenn» er uvurderlig på alle måter. Som kristne er vi faktisk også så heldige å ha vår egen mentor og støttekontakt som kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly. Det skal jeg skrive mer om i neste bloggpost. Stay tuned, som det heter...

Hvilens vann...

Han lar meg ligge i grønne enger.

Han fører meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft.

(Salme 23)

Salme 23 bygger på metaforen om saueflokken og hyrden. Å ligge i grønne enger er for sauene å ligge i matfatet. Her kan de fråtse i føde. Hvilens vann kan være et skyggefullt sted med en vannkilde hvor sauene kan drikke seg utørste. Et sted hvor de kan legge seg til ro for natten eller få en pause fra solens hete om dagen.

Kledd i en lett sommerkjole, barbeint og med utslått hår ligger jeg på ryggen i ei grønn eng med høyt gress, engsoleie, ryllik og kløver som vipper med fargeglade hoder i vinden. Over meg er himmelen i mange blånyanser med fjærstrøk av skyer fra nord til sør. Selv når engene ikke er grønne, kan jeg legge meg på rimfrossen mark og nyte pastellpenselstrøkene fra kjølig indigo overstrødd med gullkantede skyer, til glødende lavarødt ned mot horisonten. Himmel speilet i havet. Fargesymfonien smyger seg inn i hjertet. Toner av tilfredshet og glede. Han lar meg ligge i de grønne engene med pastellhimmelen over meg til jeg flyter på gullkantede skyer over speilhavet.

Helt siden barndommen har jeg funnet fred og ro ved å vandre over engene, svabergene og langs fjæra. Pappa, som vi dessverre mistet så plutselig i vinter, lærte meg det. Han gikk ofte tur i nærområdet mot fjæra. Jeg ser ham for meg med lange grønne sjøstøvler, snekkerbukse med tollekniven i slira hengende i beltet og en tykk ullgenser der han tar sjumilssteg over svabergene og strendene. Da vi var barn tok han oss ofte med på turene sine, og det har nok bidratt til at det er nettopp her jeg finner mitt hvilens vann.

I betydningen åndelig føde kan vi her til lands fråtse i grønne enger og vannkilder. Vi har kirker og bedehus på hvert et nes. Mange steder er kirken åpen daglig nå sommerstid. Den som ønsker det kan komme inn i Guds hus og søke stillheten og Hans nærvær der. Vi har bibelen, Guds ord lett tilgjengelig både i papirform og digitalt.

På leting etter hvilens vann kan vi imidlertid feilaktig søke kilder som slett ikke inneholder strømmer av levende vann. Tvert imot er de grumset til av fremmed religiøs praksis. I dagens kirkelige landskap er dette påtakelig når man i flere sammenhenger  innfører elementer fra østlig mystikk så som yoga, ”sjokolademeditasjon”, mindfulness osv.. Yoga og såkalt mindfulness er ikke hvilens vann, slik salmisten snakker om.

For tre år siden fikk jeg konstatert en kronisk revmatisk lidelse. Som et ledd i rehabiliteringen ble det noen opphold på Sunnaas sykehus. Behandlingen er tverrfaglig og sikrer helhetlig tilnærming. Muskelspenninger er en stor del av problematikken, og ulike teknikker for avspenning er en viktig del av behandlingen. Mange benytter mindfullness, så også her. Det er lett å la seg lede inn i det man tror er hvilens vann gjennom en slik avspenningsøvelse. det som fremstår som god veiledning, er for et Guds barn rett og slett villedning. Mindfulness handler om å søke fred og hvile i oss selv. For et Guds barn finnes imidlertid hvile og fred ene og alene hos Gud, noe følgende uttalelser understøtter: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Denne omkring 1600 år gamle setningen tilhører kirkefaderen Augustin av Hippo.

”Å leve i nået har en be­gren­set verdi når vi ikke møter Han som ska­per nået. ” Sagt om mindfulness ogkristendom av forkynner og sjelesørger Stein Solberg 

På mitt siste opphold ved Sunnaas i august for to år siden, hadde vi nydelig vær. Der er en diger terrasse hvor man kan nyte solnedgangen bak fjellene mot vest. I mangel av fjær hjemme, ble terrassen disse to ukene mitt hvilens vann.

”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.” Joh 7,38

Guds levende Ord (Bibelen) gir oss påfyllet vi trenger. Det er der vi kan finne hvile og motta ny kraft. Ordet er både føde og tørsteslukker. Ordet gir oss pusterom i hverdagen. Vi trenger ikke lære oss kompliserte pusteteknikker fra yoga. Vi trenger ikke rydde sinnet for alt som fyller det. Vi trenger bare å søke Herren der Han er å finne. Mens Han er å finne. ”De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.”

Salme 36, 9-10

Avslutningsvis låner jeg ordene til Marit Landrø, som sier noe om dualiteten i dette å søke hvilens vann:

”Bibelen oppfordrer oss til å «meditere og grunne på hans Ord dag og natt». Den kristne retreatbevegelsen i Norge har hjulpet oss til å vektlegge denne skatten som finnes i sann kristen meditasjon, hvor vi gjennom dagen bestreber oss på å holde alle forstyrrelsesfaktorer unna sånn at vi kan fordype oss i Guds ord og høre hva Jesus vil si til oss, samtidig som vi også får hjelp til å falle til ro sånn at vi kan begynne å lytte til oss selv.”

Den som leter...

Hekta - på hekling.

Jeg har likt å hekle siden jeg lærte det som barn. En interesse som har gått i arv fra mormor til mamma(selv om hun nok har strikket mer enn hun har heklet) til meg. Min mormor var et unikum med heklekroken, med et utall sengetepper og gardiner på merittlisten. Hun ga seg ikke selv da synet plaget henne de siste årene. Til å hjelpe seg fikk hun et et digert og sterkt forstørrelsesglass med lampe som hun kunne se gjennom når hun heklet. Og hun holdt det gående omtrent til sitt siste åndedrag.

Mine heklemeritter er bokstavelig talt i småskala sammenliknet med både mamma og mormor. Da jeg gikk på videregående, satt jeg og heklet små duker i timene, mens andre strikker gensere – og atter andre noterte flittig fra lærerens utlegninger. Til mitt bryllup for fem år siden, heklet jeg et tyvetalls serviettringer med sytrådtynt garn og nål hummer 0,75. Jeg kom i mål, men var nokså lei etterpå. Siden har jeg heklet et titalls engler til julepynt i samme garnkvalitet og en og annen runde på en hyllebord, men ellers har hekletøyet stort sett ligget i kurven for uferdige håndarbeidsprosjekter.

For et par uker siden sank temperaturen fra 20 til 9 på et døgn og har siden holdt seg på mellom 5 og 9 grader. De hustrige dagene og kveldene innbød mer til håndarbeid og peiskos enn soling på terrassen og turer i fjæra. Da fant jeg imidlertid frem diverse påbegynte hekleprosjekter og mønstre. Blant annet fant jeg to nesten ferdige gardinborder og fikk blod på tann for å ferdigstille dem. Det ene manglet jeg imidlertid mønster til, så der har jeg gjettet meg sånn noenlunde til fremgangsmåten.

Men for å få en helhet i stua må det suppleres med noen flere gardinborder. Jeg fant et nydelig og relativt enkelt og overkommelig mønster som jeg satte i gang med. Det er så enkelt at man kan sette seg foran TVen med det og gjøre to ting samtidig. Imidlertid manglet jeg såkalt flammegarn i ulike blånyanser til denne borden.  Mesteparten av borden kan likevel hekles ferdig før flammegarnet skal brukes, så disse to ukene har jeg, når jeg ikke har heklet, jaktet på dette flammegarnet.

Jeg har vært i ALLE garnbutikkene her i byen uten å se snurten av verken flammegarn eller noe som likner. Egentlig hadde jeg på det nærmeste gitt opp og begynt å vurdere alternativer. Plutselig kom jeg på at det var én butikk jeg ikke hadde vært  og lett på. Gjenbruksbutikken til NMS. I vinter ordnet de nemlig en liten avdeling for garn – og stoffrester i tillegg til alt det andre krimskramset.

I dag da jeg hadde noen minutter mellom to avtaler i byen, stakk jeg derfor innom bare for å ha prøvd alt. Ved første øyekast var det mer av det samme jeg har sett på alle andre garnbutikkene. Bare billigere. Men en isboks øverst på hylla vakte min interesse. Og sannelig var den ikke full av flammegarn – eller noe som likner – i flere nyanser! Det var nesten ikke til å tro. Prisen var jeg minst like heldig med. For den nette sum av 15 kroner får jeg fargerike og dekorative gardinborder – det formelig klør i fingrene etter å få heklet dem ferdig...

Let, så skal dere finne, formante Jesus disiplene sine for om lag to tusen år siden. Om det var slike timelige ting han tenkte på, vites ikke. men at Gud bryr seg om det vi er opptatt av, det har han sagt. Og sannheten i ordene fikk jeg i alle fall erfare helt konkret i dag.

Skaperglede…

Helt siden jeg var liten, har jeg elsket å skape noe med hendene. Vi hadde en diger sandkasse utenfor huset hvor jeg vokste opp. Den innbød til kunstnerisk utfoldelse og lek frembrakte sandkaker i alle former og fasonger, hus og slott, veier og dammer. Vi hadde også rik tilgang på maleskrin, vannkopper og pensler, og det var et eldorado for en kunstner in spe. Den helt store lykken som barn var å få en ny pakke plastilin. Slik jeg husker det, var det fire pølser plastilin i primærfargene i hver pakke. Med en liten kule rød eller blå plastilin som kunne formes til de snodigste figurer, kom skapergleden veltende over meg med full styrke. Senere, da jeg begynte på skolen, fikk jeg prøve leire og ble helt forelsket. Lukten, teksturen, det myke og lett klissete materialet mot håndflaten. Når jeg nå tenker tilbake, så mener jeg å huske at pappa en gang gikk ned i fjæra og spadde opp leire derfra slik at vi kunne lage ting av leire hjemme også. Den luktet riktignok av ramsalt hav, tang og tare og hadde nok litt for stor prosentandel sand i seg til at resultatet ble noe å skryte av, men den var fin som øvingsmateriale.

Siden har det blitt egnet, klippet og limt, vevd, brodert, heklet og sydd. Nå er jeg så heldig å ha et arbeid hvor jeg kan skape noe med hendene hver dag. I forrige uke sydde jeg juleinspirerte plagg til et lite trekløver i størrelser 6 mnd – 6 år på jobb. Det er første gang jeg har sydd slike søte små plagg på jobb, og gleden over det ferdige resultatet var til å ta og føle på. Mestringen. Fargesymfonien. Det å være i stand til å skape noe vakkert med mine hender. Disse hendene som ikke alltid vil det jeg vil, som ofte er så smertefulle at jeg ikke orker annet enn å ha dem liggende på en pute i fanget. Disse hendene har tryllet frem et sneisent julerødt skjørt med grantrær og snø på til ei lita skolejente. Et par myke julerøde bukser til ei barnehagejente og ei knøttlita ei til en liten pjokk.

Bibelen forteller om Skaperen på flere steder og på flere ulike måter. Mosebøkene forteller hvordan Han skapte jorden og menneskene. Salmenes bok skriver fra menneskets synsvinkel om det underfulle skaperverket. Jeg har mer enn en gang tenkt på salmistens ord om hvor underfullt jeg er skapt – fra mitt ståsted som menneske. Samme ettermiddag da jeg satt på bussen hjem fra jobb og trening, tenkte jeg tilbake på dagen min, slik jeg ofte gjør. En av kollegene mine har designet handlenett og hadde høytidelig fremvisning av resultatet. Hun strålte av stolthet og glede. Jeg så for meg de tre søte plaggene jeg hadde sydd, og i et glimt kunne jeg kjenne på en ørliten flik av hva Skaperen må ha følt da han så på jorden, dyrene og de to menneskene han hadde skapt. Når jeg gleder meg slik over de enkle tingene jeg kan skape med mine hender, hvor mye større skaperglede opplevde ikke skaperen da han så på det han hadde skapt? 

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. 1 Mos 1,31

Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er din verk, det vet jeg så vel. Salme 139,14

 

Mennesket er skapt i Guds bilde. I Skaperens bilde. Da er det ikke så underlig at det at vi kribler etter å utfolde oss kreativt, enten med fysiske og visuelle materialer, musikk eller tekst. Det er vel heller ikke uten grunn at skapende aktivitet har stor plass i barnehagen og brukes som terapi for mennesker som sliter på en eller annen måte. Jeg har vært på behandlingsopphold på Sunnaas sykehus. Her har de et fantastisk flott verksted med mulighet til å skape, tilrettelagt for både de som har store bevegelsesutfordringer og de med mindre utfordringer. Skapergleden og mestringsgleden i dette verkstedet er til å ta og føle på. Selv ørsmå steg blir sett og applaudert. En viktig bit av det puslespillet som legges for å bedre livskvaliteten for mennesker som har fått livet totalt endret som følge av sykdom eller ulykke. Like viktig som fysisk trening. Uavhengig av funksjonsnivå - vi er skapt til å skape.

En smultring, en smultring…

…det er et hull med mat omkring.
Og er det ikke mat omkring, så er det ingen smultring.
En smultring, en smultring, det er et hull med mat omkring.

Julebakst 2017 har fått en pangstart denne helgen. Lørdag bakte vi glutenfri lefser ettersom det ble slik suksess ifjor. Søndag ble det bakt glutenfri smultringer for første gang. 

Min svigermor har av helsemessige årsaker ikke sett seg i stand til å bake noe til jul. Vi derimot hadde relativt høye ambisjoner hva angår julebakst og tilbød oss å bake dobbelt opp. Hun ønsket seg derfor krumkaker og smultringer. Sistnevnte var vel ikke akkurat det undertegnede hadde håpet på. Men har man sagt A, får man også si B. Etter at jeg fikk cøliakidiagnosen, har jeg nemlig ikke våget meg på smultringbakst. Glutenfri deig henger ikke like godt i hop som hvetedeig, og alt som skal kjevles eller trilles ut blir ei utfordring. Vi unngår helst hvetebakst her i huset, og dermed ble vi tvunget til å prøve en glutenfri versjon.

I min gamle og håndskrevne oppskriftbok var det bare vanlig smultringoppskrift. Det er ikke alltid det funker å bare bytte ut mel med glutenfritt mel, så for sikkerhets skyld ville jeg finne en glutenfri oppskrift. Oppskrifter ble googlet, fløte og matfett kjøpt inn. Og i går ettermiddag ble deigen satt. Den oppskriften jeg fant lovte 12 smultringer. Dette ville jo bli alt for lite til to husstander, tenkte vi, så vi satset på en firedobbelt porsjon. Den store kjøkkenmaskinbollen ble helt full, og det ante oss at vi ville få mye mer enn de antatt 48 smultringene… 

Deigen virket litt løs og tyktflytende, så jeg strødde litt mer mel i den enn oppskriften tilsa. Etter et par timer i kjøleskapet var imidlertid konsistensen helt perfekt. Kjevlingen gikk som en lek. Utstikking av ringene likeså. Stekingen tok litt lenger tid, men vi kom da i mål til slutt. Da var kjøkkenbordet dekket av pent stablede smultringer (og noen smultdotter). Et grovt anslag tilsa mellom 150 og 200. Vi innså at selv om vi skulle dele med svigermor, var det mer enn rikelig igjen til oss… 

Heldigvis har vi opptil flere kakemonser i familien, og attpåtil flere cøliakere, så overskuddet var ikke vanskelig å bli kvitt. Nok en gang erfarer jeg sannheten i ordtaket: Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad! 

Alt arbeidet til tross, er jeg glad for at vi ikke så oss forbalt på oppgaven. Uten at vi hadde fått utfordringen fra sivgermor, og uten en mann som gjør jobben sammen med meg, hadde det aldri blitt glutenfri smultringer. 

Nå er det vel omtrent 14 år siden jeg smakte smultringer, så både smak og konsistens er jeg usikker på. våre smultringer minner kanskje mer om hjortetakk (som er litt fastere og sprøere) i konsistens, men jeg kan forsikre om at det ikke bare var jeg som syns de smakte fortreffelig…

Her er oppskriften vi brukte:

Glutenfri smultringer (ca. 80 - 100 stk)

4 egg

6 dl sukker

2 dl kulturmelk

4 dl fløtemelk (50/50)

4 ts hjortetakksalt

2 ts kardemomme

1300 g glutenfri fin melmiks

2 kg matfett til steking

Jeg brukte Laila blå melblanding (450 g), Schãr mix C (500 g), Finax Durra/teff (200g), Jyttemel (200-250 g), samt Jyttemel til utbaking.

Pisk egg og sukker. Bland hjortetakksalt med litt av kulturmelken. Rør inn vekselvis melkeblanding og mel med krydder i eggedosisen. Deigen skal ikke slippe bollen. La den stå kjølig et par timer før utbaking.

Kjevles ut til en leiv på ½ - 1 cm og stikk ut ringer. Stekes i smultgryte/ matfett på jevn temperatur. La de renne av på kjøkkenpapir.

Jeg fryser ned alt sammen i passe porsjoner. Så tar jeg opp ved behov og luner dem i stekeovnen før servering.

Lykke til!