fredag 30. november 2018

Duc in Altum – om å legge ut på dypet.

 


Halvdan Sivertsen synger om å gå i land på Kjerringøy. Å gå i land fra en båt ved kai på Gennesaretsjøen er magi over enhver fatteevne. Her har Mesteren gått i land. Her har Mesteren stillet stormen. Her har Mesteren gått på vannet. Her har Mesteren vært. Her er Mesteren til stede. Hit skal Mesteren komme igjen og hente oss hjem.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. Luk 5, 4-6

Duc in Altum. Legg ut på dypet. 
Å  velge å følge Mesteren er på mange måter å velge å legge ut på dypet. Vi velger det ukjente og legger vår vei i Mesterens hender. 


Gennesaretsjøen kan visst være lunefull. Jeg har vært ute i båt på nettopp Gennesaretsjøen. Da lå den blikkstille mens sola skinte fra skyfri himmel. Slik også Saltenfjorden av og til kan... Det kan imidlertid plutselig blåse opp til storm selv på Gennesaretsjøen. Da Mesteren og svennene en gang var ute på havet, skjedde nettopp det. De ble redde, men Mesteren snakket strengt til bølgene så de pent måtte trekke seg tilbake. 

Gjennom livet skal det godt gjøres at det ikke blåser opp til storm. Med Mesteren ombord har vi likevel lite å frykte. Han kan stille stormen. Han kan mette de sultne. Han kan gjøre syke friske. Vi har ingenting å være redde for – når Mesteren er sammen med oss.

For mennesker i Midt-Østen, Asia, Afrika og Sør-Amerika er det å velge å følge Mesteren virkelig å legge ut på dypet. For de fleste innebærer det å konvertere. Konvertitter er fritt vilt i de fleste muslimsk dominerte land. Man risikerer å bøte med livet for å velge å følge Mesteren. Hinduer og buddhister er ingenlunde nådigere mot konvertitter og (antatte) misjonærer. 

Likevel velger veldig mange å legge ut på dypet. De vet at Mesteren er med i båten. De setter sin lit til Ham. 

Ei ung palestinsk jente i Betlehem som fikk høre om Mesteren og senere fikk et møte med Ham i drømme, valgte å fortelle sine venner åpent om sin Mester. Hun satte opp plakater på skolen og inviterte venninnene til bønnemøter. Noen litt eldre kristne prøvde å mane henne til mer forsiktighet. Med tanke på de mange truslene kristne mottar og drapene på kristne som hadde funnet sted tidligere. Men denne jenta svarte at hun ikke var redd, for Mesteren var jo sammen med henne. Og hvis hun måtte bøte med livet, ville hun jo få være sammen med Ham i paradis for alltid.

Noen hver kan innimellom overmannes av mismot. Vi har jo vært ute og «fisket» hele natten. Vi har gjort alt vi kunne. For våre nærmeste. For jobben. For kirken og samfunnet. Vi har gitt alt vi har å gi av krefter, penger og tid. Nå er melkrukkene våre tomme. Spiskammeret er tømt. Kreftene er runnet ut. Vi har mistet pågangsmotet. 


Vi har hørt om Sareptas krukke.
Krukken som aldri blir tom. 
Enken i Sarepta hadde det akkurat slik. 
Hun levde lenge før mesteren selv levde, men hun fikk besøk av profeten Elia. På hans ord bakte hun brød av den siste melskvetten hun eide og delte med ham. 
Og hva skjedde? 
Enken i Sareptas melkrukke ble aldri siden tom. 
1Kong 17,10 

Slik et skattkammer er Ordet. 
Det er hemmeligheten med å legge ut på dypet. 
Duc in Altum. 
I våre tomme hender kan Mesteren legge det vi trenger. Tomme, åpne hender kan Mesteren bruke 
til å gjøre Hans verk. 


Snart er det advent. I koret har vi begynt innøvingen av julesangene. «Vi levde med hua i hainda, men hadde så sterk ei tru,» synger vi i nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. 

Vi levde med hua i hainda,
Men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visselig sainna,
Vi e hardhausa vi, som Du.
Nu har vi dejn hardaste ria.
Vi slit med å karde oss fram
Mot lyset og adventstida
De`e langt sør tel Betlehem.

Gode ord på vei inn i adventstida.
For den som følger Mesteren er det dobbelt advent. 

Past. Present. Future.
Han kom. Han er. Han skal komme igjen.
Han var. Han er. Han vil alltid være.


fredag 16. november 2018

En nøkkel til «mysteriekammeret»...

For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Det er forføreren, det er Antikrist!2 Joh 1,7

«We have a situation today where most of the world and much of the Church is heading straight into the antichrist delusion.»   Tricia Tillin  

Situasjonen idag er at mesteparten av verden og store deler av den kristne kirke er på full fart inn i antikrists villfarelse. (Min oversettelse) 

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Deler av denne artikkelen baserer seg på mine egne refleksjoner over Tricia Tillins og andres skriftlige og muntlige formidling, så vel som egne erfaringer. Alle kilder er oppført nederst I artikkelen. Som Tillin videre sier, er det vår oppgave som vaktmenn å oppdage og varsle om fare. Men for at varslene skal ha effekt, må vi se det hele i kontekst. 

Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.Matt 7,5

Kimen til bedraget finnes egentlig i oss alle. Dersom vi vil avsløre bedrageren og komme bedrageriet til livs, må vi begynne med oss selv.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.1 Joh 1,8

Tricia Tillin redegjør for «Den gnostiske nøkkel» som utspring for antikrists ånd og bedraget innenfor de ulike kristne kirker og forsamlinger.

Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.  Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.1 Joh 4,2-3

Her har Gud i sitt eget Ord tatt seg bryet med å fortelle oss nøyaktig det vi trenger å vite for å kjenne igjen antikrists ånd. Johannes identifiserer ånden, dens essensielle natur og opptreden, både i sin samtid og slik antikrist til sist ville bli legemliggjort i fremtiden. 

Johannes sier videre at den (allerede på det tidspunktet) er i verden og refererte til en vranglære kjent som gnostisisme. 

I denne religiøse bevegelsen er det sentrale gnosis – kunnskapsåpenbaring om Gud og om menneskets opprinnelse og skjebne. Nærmere bestemt overnaturlig åpenbart kunnskap, til forskjell fra kunnskap oppnådd ved fornuft og sanser. Kilden til denne kunnskapen ble antatt å komme fra apostler som hadde mottatt kunnskapen gjennom hemmelige tradisjoner eller ved direkte åpenbaring.

Sentral fokus er å oppnå økt grad av selvbevissthet som åndelig vesen. Den sanne verden er ifølge gnostikerne esoterisk, og den materielle verden er en felle mennesket må utfris fra. Ethvert menneske har en iboende guddommelig gnist, hevder de, den bringes til liv gjennom møter med det guddommelige. 

Felles for alle de ulike nyrelgiøse og gnostiske retningene er at man søker å aspirere mot nye høyder, høyder Gud aldri har ment vi skal nå. Vi har allerede nådd høyden inntil vi blir hentet opp til himmelen, av Jesus, Menneskesønnen, på den ytterste dag. I det vi tar imot Jesus som vår frelser, I det vi døpes av vann og ånd, mottar vi Den hellige ånd. DHÅ bor dermed i oss. Gnostikeren hevder mennesket fra opprinnelsen er guddommelig, og kan dermed selv overvinne ondskap, sykdom og synd. Vi har ikke behov for frelseren Jesus. Altså forkynner de en annen Kristus enn den bibelen forteller om. 

I denne artikkelen og I den neste vil jeg gi eksempler på hvordan bedrageren hacker seg inn I kristendommen med sitt gnostiske gods og omprogrammererer hjerter og forsamlinger.

Hvis vi skal gå i oss selv, altså på det personlige planet, for å avsløre bedrageren, så er liknelsen Jesus fortalte om fariseeren og tolleren som ba side om side i templet et godt eksempel. (Luk 18,10-14) Vi kan vel noen og enhver opptre som hyklere. Briske oss med vår egen fortreffelighet og se ned på andre som ikke har like mange gode gjerninger eller riktige ord å vise til. Fariseisk religion er gnostisk religion. Mennesket, altså jeg, har jo guddommelig potensiale og har rett og slett ikke behov for Frelseren – Kristus.

Det ligger også potensielt en stor fare i det å være vaktmann. Balansegangen mellom det å være modig og hovmodig er hårfin. Vi må derfor gå i oss selv daglig.  Vår oppgave er verken å dømme eller fordømme, men derimot å dele det vi har mottatt. 

«Dersom det står fram en profet eller en som har drømmesyner hos deg, og han varsler deg et tegn eller et under, og det tegn eller under som han talte til deg om, virkelig skjer, samtidig som han sier: La oss følge andre guder - slike som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem! - da skal du ikke høre på denne profetens ord eller på ham som hadde drømmen.» 5. Mosebok 13,1-3

Kirkevekst eller manglende sådan har vært problematisert så lenge jeg kan huske. De senere tiårene har det oppstått et mangfold av metoder for å avhjelpe situasjonen. Sendt norge.no er en av disse verktøyene for menighetsvekst og – planting som alle har sitt utspring i internasjonale organisasjoner. I korte trekk går disse metodene ut på å starte nye fellesskap når som helst, hvor som helst – og for hvem som helst. Nærmest uavhengig av kvalifikasjoner kan man starte et nytt fellesskap under veiledning av ledelsen i en av organisasjonene.

De nyplantede fellesskapene kjennetegnes ved det de selv beskriver som stor takhøyde og lav terskel, slik at folk som vanligvis ikke går i kirken skal føle seg hjemme. Hovedingrediensen er moderne musikk og ”lovsang”, servert i en uformell atmosfære. Man kan saktens også stille seg spørsmålet om denne menighetsplantingen i realiteten fremmer vekst. Dersom man med vekst forstår at antallet døpte og troende totalt øker. En noe datert, men viktig artikkel om menighetsutvikling og faren ved å sluke alt nytt rått. Råmunddal: «”Vi trenger å introdusere impulser, ideer og konsepter utenfra, men vi trenger også en kritisk vurdering av de konseptene vi importerer. Vi trenger en tilpasning og fortolkning for norske forhold…, Professor Harald Hegstad ved MF (HPT 1/2003).”
Bedre kan det ikke sies! Men den vegen Hegstad peker på, har vi knapt begynt på enda. Her trenger vi først og fremst et klokt og forstandig kirkelig lederskap som er oppmerksom på den smule av kontekstualiseringsproblematikk som ligger innebygget i dette materialet. Det kreves faktisk også en viss dose teologisk innsikt for å kunne skille mellom bibelske og teologiske relevante anliggender og kulturelt betingede døgnfluer

Menighetsplanting og misjon er to sider av samme sak. I disse menighetsplantingsprosjektene kan det oppfattes som det tenkes som den eneste nødvendige misjon. Slik jeg imidlertid forstår misjon, handler det om å nå de unådde, altså de folkegrupper eller folkeslag som aldri har sett en bibel eller hørt evangeliet forkynt. Bare i Asia finnes det fremdeles utallige unådde folkeslag. Selv i India hvor det har vært etablerte kirker i snart to hundre år, eksisterer det svært mange unådde folkegrupper. Visst finnes det unådde også i Norge, men de nås jo i grunnen ikke bare ved å bli invitert med på en kafe som til forveksling likner  kafe Kafka. Så lenge forkynnelsen av evangeliet tones ned eller helt uteblir. Et synspunkt som bekreftes av en stemme «innenfra». En av dem som har tatt ordet i debatten, er United-grunnlegger Magnus Pärsson. I en lengre artikkel i tidsskriftet Keryx deler den velkjente pastoren i United-nettverket sine erfaringer. Han mener at frikirkenes ønske om å være relevante og tekkes skarene, har ført til et vell av «sukrede light-gudstjenester» som i stedet for å ha evangelisert de ikke-troende, har sekularisert de kristne. Han mener vi har mistet oss selv, og at vi må huske at «det handler ikke om hva vi skal gjøre med gudstjenesten, men hva gudstjenesten gjør med oss». 

Sett opp mot Jesu advarsler mot falske profeter og et stort frafall fra troen i de siste tider er det grunn til å stanse opp og se hvor vi befinner oss. Kan det være slik at vår streben mot å få folk til å komme til kirken eller tviholde på dem istedenfor å føre nye og unådde mennesker til Kristus tvert imot driver både dem og de som allerede har funnet veien til kirken bort fra Ham?

Jeg tenker at veksten i Guds rike må skje innenfra. Ved at Guds Hellige Ånd åpenbarer evangeliet for den enkelte så han eller hun ser sin sanne natur og behovet for frelse gjennom Jesu Kristi offerdød på korset. 

I fjor vinter leste jeg Stig Magne Heitmanns bok «Men Gud er ikke beseiret» som omhandler de forfulgte kristnes historie fra Jesu disiplers tid og frem til i dag. Til tross for massiv forfølgelse med grufull og umenneskelige tortur – og drapsmetoder, kunne ikke motstanderne utrydde kirken. Tvert imot vokste den som en direkte følge av martyrenes sterke vitnesbyrd under tortur og før henrettelser. Det samme vitner utallige forfulgte kristne om i dag. Kirken i Kina vokser som aldri før, alle vanskeligheter den møter, til tross.

Det er et stort paradoks å lese om menighetsplanting i lys av denne viten om kirkens vekst under forfølgelsen. Ikke slik å forstå at jeg ikke tror kirken kan vokse i fredstid. Men det slår meg hvor utydelig disse prosjektene kommuniserer Jesus Kristus som frelser og Herre , sammenliknet med martyrkirkens klare og entydige budskap. Konklusjonen blir at disse menighetsplantingskonseptene forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Jesus advarte disiplene gjentatte ganger mot bedraget som ville komme i de siste tider. Hvis vi skal være helt ærlige, er det behov for å se med kritisk blikk på både disse menighetsplantingsbevegelsene og mange andre nyoppståtte, nyreformerte bevegelser – så vel som gamle. Prøv åndene! Sa apostelen Johannes. Vi må ikke sluke alt rått bare fordi det er nytt og spennende og appellerer til sansene. 

Den som fører vill en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.Matt 18,1-6

Jeg vokste opp på den tiden da trosbevegelsen var i sin spede begynnelse her til lands. Den så imidlertid dagens lys samtidig med meg – på 1960-tallet. Selv her nord langt utenfor allfarvei kom vi i berøring med forkynnelse influert både av trosbevegelsen og Toronto-vekkelsen. Det skal godt gjøres å bli foret med vranglære og unngå å bli influert av den. 

I møte med disse og deres arvtakere (Latter Rain, Bethel church og The last reformation m.fl.) har det slått meg hvor liten vi gjør Gud. Har ikke Han skapt oss i sitt bilde? 

Du så meg den gang jeg var et foster,
        i din bok ble alt skrevet opp;
        mine dager ble dannet
        før en eneste av dem var kommet.
 Gud, hvor høye dine tanker er,
        hvor veldig summen av dem!
 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
        blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg. Salme 139, 16 -18

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?
     Salme 8, 5a

Selv har jeg reflektert meg frem til den enkle sannheten at verken jeg eller noen annen som vil tilhøre Kristus trenger en spesiell åpenbaring for hva vi skal bruke hver dag og time til. Jeg sier ikke dermed at ikke noen får helt spesielle og konkrete kall. Det er nødvendig med konkret kall til prestetjeneste eller misjonærtjeneste. Men dersom et slikt spesifikt kall uteblir, er vi langt ifra arbeidsløse i det som kalles Guds rike. 

Et par momenter skurrer virkelig i ørene mine. Jeg har slitt med kroniske sykdom siden oppveksten og har vært mye syk og sliten. Dette faktum talte mot at jeg var et virkelig Guds barn (ifølge apostler og pastorer for trosbevegelsen). For Guds barn har autoritet over sykdom og lidelse,fikk jeg høre. Siden det heller ikke hjalp med forbønn, var det helt klart at det måtte være min manglende tro som var problemet – ikke læren.  For min del ble det en snarvisitt innom trosbevegelsen, kan jeg røpe.

Jeg er ikke særlig rik på jordisk gods. Det var også helt feil, fikk jeg forståelsen av. For Guds velvilje overfor sine barn viser seg i størrelsen på formuen. (Kenneth Hagin, trosbevegelsens grunnlegger) Han hevder at vi med våre egne ord kan proklamere oss friske – og frelste. Vi har ikke bruk for Kristus – altså forkynner de (fortsatt) en annen Kristus enn Bibelens Kristus.

En såkalt nyapostolisk reformasjon (NAR) har vært på fremmarsj i et par tre tiår og infiltrerer alt fra karismatiske og frikirkelige forsamlinger til mer liberale forsamlinger. NAR er ”en ny hoved-blokk innen kristenheten, ved siden av de katolske og de protestantiske kirkesamfunnene. Man ønsker å samle karismatisk orienterte menigheter i en ny, verdensomfattende og seirende kristen bevegelse. NAR-apostlene, og de som lar seg lede av dem, skal være redskaper for den siste store vekkelsen som skal gå over jorden like før Jesu gjenkomst.” skriver Arne Helge Teigen som er bibelskolelektor ved Fjellhaug bibelskole. Oppdraget går altså ut på at kirken skal vinne herredømme over jorden og på den måten etablere Guds rike her på jorden før Jesu gjenkomst. Hvilket betyr at vi ikke har bruk for Kristus, og vi kan dermed slå fast at de forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Dessverre slutter det ikke med dette. Fortsettelse følger, men inntil da anbefaler jeg å sjekke ut kildene mine.

Da skal troen vokse seg sterk, bedrag skal overvinnes, og sannheten, som så lenge har vært uten frukt, skal komme for en dag. 4 Esra 6,28

Referanser:


onsdag 14. november 2018

Bedrageren og det store bedraget – en fortelling.

For mange skal komme i mitt navn og si: «Jeg er Messias.» Og de skal villede mange. Matt 24,5

Denne fortellingen er opptakten til en liten serie tekster over temaet bedrag. Den neste kommer allerede i slutten av uka. Så, stay tuned, som de sier over there...

En bedrager kjennetegnes ved at han fremstår som genuin og troverdig. En som greier å innynde seg. Med et vinnende vesen. Bedrageren fremstår som god. Selvsagt. Ellers ville det jo være åpenlyst at han var forfører.

Et kløktig bedrag kjennetegnes ved at alt tilsynelatende er i orden. At alt er fryd og gammen. Bedrageriet som nå er i ferd med å infiltrere kirkene og forsamlingene internasjonalt og i vårt lille land, er vanskelig å få øye på dersom man ikke kikker bak fasaden. 

Illusjonen som spres i kirkene og forsamlingene i dag er mangefasettert. Fra norsktimene på skolen vet vi jo at for å nå ut med et budskap, må presentasjonen tilpasses publikummet. Dette er bedragerens spesialfelt. Han maskerer seg gjerne og opptrer som evangelist eller «profet» i karismatiske menigheter, som protestant med en mystisk twist i protestantiske kirker. Vi trenger derfor både å kjenne til hans strategi og ha verktøy til å avsløre triksene hans. 

Operasjon illusjon kan oppsummeres i begrepet «en ny bølge». (1) Bedraget  er nøye planlagt og smart uttenkt. Det arbeides på flere plan og med ulike konsepter som når ut til ulike grupper av troende mennesker. Fellesnevner er imidlertid at det oppfattes som noe besnærende og baserer sin virksomhet på «ny» åpenbaring. 

Bedrageren forer oss med løgner. Løgner vi gjerne vil høre. De appellerer til oss i større grad enn å jakte på sannheten (Bibelen). En av de flittigst brukte løgnene er profetiene om vekkelse/ oppvåkning og forvandling i de siste tider. Bibelen lover ingen vekkelse i endetiden. Tvert imot er det sagt klart og tydelig at det vil komme et stort bedrag som vil forføre mange. Jesus selv sa at evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Matt 24,14
Han advarte også om forførelsen og ondskapen som spres i tiden før hans gjenkomst.
Om noen da sier til dere: «Se her er Messias», eller: «Der er han», så tro det ikke!24 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. 25 Hør, jeg har sagt dere det på forhånd!Matt 24,23

Jeg er både nysgjerrig og skeptisk av natur. Med alder og modenhet har skepsisen tatt større plass enn nysgjerrigheten. Jeg er ikke lenger en glupsk «torsk» som kaster meg over agnet og sluker det med søkk og snøre, som min avdøde far så treffende uttrykte det. 

De første disiplene Jesus kalte var fiskere. Fra nå av skulle de være menneskefiskere. (Mark 1,17) På reise i Myanmar for et par år siden fikk jeg bivåne fiskere på Inle Lake en morgen. De står på bakre rekka i båten sin og fisker med et nett som de senker ned i sjøen. Nettet lukker seg under fiskestimen og så kan fiskeren løfte fangsten opp i båten sin. For meg ble dette et bilde på hvordan Gud tenker at menneskefisking skal foregå. Han slenger ikke ut mer eller mindre fristenede agn som skal få mennesker hektet og bli dradd hit og dit i havet. Han senker et sikkerhetsnett ned i «havet» og løfter mennesker opp i trygghet. Sikkerhetsnettet er Jesus – Frelseren. Han løfter oss inn i Guds rike gjennom sin død på korset. 

Satan var en av Guds engler som etterhvert fortærtes av ønsket om være Gud selv. Men det er bare enGud – Jeg Er – og derfor ble Satan kastet ut av Himmelen. Han har imidlertid ikke gitt opp ønsket om være gud. Hans virksomhet har siden den gang handlet om å etterlikne Gud. Han opptrer også som menneskefisker. Satan fisker med agn og sluk. Skjønn forskjellen. Agnet han bruker likner til forveksling den maten vi får fra Gud – altså Guds ord. Ellers ville ingen bitt på. Fiskene kan ikke se at agnet er festet til en krok med snøre. Derfor må vi ikke oppføre oss som glupske torsker og bite på det første og beste agnet som kastes utpå... 

Bibelen har også et gjennomgående bilde av sauer og hyrder. Jesus er både den gode hyrde og Guds lam som bærer verdens synd. Et lam som ble ofret i alles sted. Sauer er ålreite dyr, men de er også stokk dumme. Sauer trenger en hyrde til å lede dem til nytt beite når de har beitet ned enga. De trenger en hyrde til å lede dem utenom fare. (2) Sauer har det med å følge etter hverandre istedenfor å følge hyrden. Det er da hele flokker går seg vill, går seg fast i fjellet eller til og med går rett utfor stupet.

Vi er ikke kalt til å følge flokken, men tvert imot å følge Hyrden. Vi må ikke nøye oss med å lytte til det de andre sauene breker om. Vi må lytte til Hyrden. Det er ikke nok at du lytter til deg jeg sier. Du må ikke lite på at vaktmennenes varsku skal lyde jevnt og trutt. Mange av oss er operative i dag, men i morgen kan vi ha blitt fratatt vår røst... Men vi er jo allerede advart både av Jesus selv og Paulus. Så hvorfor skulle vi la oss lure? Vaktmannens oppgave er å advare. Flokkens oppgave er se faren selv og gjøre det den kan for å unngå fare – både nå og i fremtiden.

Referanser:
      
(1) Tricia Tillin 
(2) Roberta Morrisson