Når langtidsvarselet ikke ser lovende ut...

I min nye hverdag med fraværet av faste treningsøkter hos fysioterapeut har jeg motet meg opp til en tur ut i frisk luft nesten hver eneste dag. Værmeldingene har vært variable, og vi har hatt både vinter, høst og antydning til vår. For noen uker siden (ja, det kunne forsåvidt vært senest igår) var værmeldingen ekstra ille. Betydelig nedbør var ventet omtrent hele dagen, og det var nærmest umulig å finne en lysning lang nok til at jeg kunne få mine 30-60 minutter utendørs. Nei, jeg liker ikke å gå ute i regnet når gradestokken viser nærmere null... Men på times-varslet åpnet muligheten seg mellom kl 14 og 15. Når jeg kikket ut av vinduet så det også lovende ut. Gangveien var fri for snø og is, så jeg tok på meg mine nyinnkjøpte goretexjoggesko, lett allværsjakke og – bukse og la i vei. Lyset var såpass sterkt at jeg til og med tok solbrillene på. Uten varmekjeledress og med joggesko nærmest fløy jeg bortover veien. (Vinden hjalp jo litt på...) Før jeg var kommet halvveis ble jeg overrasket av en haglskur. Slik fant jeg ut at solbrillene ikke bare beskytter ikke bare mot sola...

Siden har vi hatt fine dager hvor jeg har vært utendørs flere timer i strekk. Snøen er smeltet og regnet vekk de fleste stedene, og hestehov og rødsildre spretter opp. Nå har vi igjen et langtidsvarsel uten for mange lyspunkter. Men de siste ukene har lært meg noe om utholdenhet og trass. Livet er lettere når sola skinner og du ikke trenger varmekjeledress og alpinbriller for å gå tur. Livet er imidlertid levelig på tross av mørke skyer som truer horisonten. Som kristen vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå. Jeg vet at himmelen venter bak alt. At min kjære frelser har gjort i stand et rom for meg der fremme.

De siste ukers hendelser har muligens gitt oss en liten aha-opplevelse. Vi som har levd i en priviligert verden hvor demokrati og trygghet både materielt og menneskelig har rådet, opplever plutselig at det å gå ut kan være forbundet med fare. Fare for smitte. Fare for å smitte andre. Arbeidsplasser har forsvunnet på et blunk. Noen har til og med blitt så redde at de har hamstret dagligvarer. 

Vi er nok mange som kan kjenne på en smule engstelse for framtiden. Ikke nødvendigvis for å dø av COVID-19, men langtidsvirkningene av en hel verdens «lock down». 

Jeg er ikke redd for egen del. Men som mamma har jeg naturlig nok en viss uro for mine barns framtid i en verden som er enda mer usikker og omskiftelig enn før. Verden stablet seg selv på beina etter 1. og 2.verdenskrig. Forhåpentligvis skal vi nok stable verden på beina også etter dette, og landet er allerede i ferd med å åpne etter nedstengningen. Langtidsvarslet ser allerede lysere ut.

Som vel de fleste av mine lesere har fått med seg, har jeg et spesielt hjerte for den forfulgte kirke. Den forfulgte kirke har overlevd større prøvelser enn de vi opplever nå. Organisasjonen Åpne Dører har i samtale med flere fengslede pastorer i ulike samarbeidsland om deres erfaring i å bevare troen gjennom lange fengselsopphold under vanskelige forhold. Deres kloke overlevelsesstrategi for krisetider er verd å dele. Kort oppsummert i syv punkter, men jeg anbefaler å lese artikkelen, som du finner her.

1.     Aksepter at lidelse er en normal konsekvens for en Jesusetterfølger.

2.     Overgi deg til Guds vilje.

3.     Åndelig styrketrening gjennom å tilbe og resitere Skriften.

4.     Ta del i kristent fellesskap – fysisk eller via medier.

5.     Erfar Guds nærvær.

6.     Identifiser deg med Jesu og disiplenes lidelser.

7.     Stirr deg ikke blind på nuet – ha tro på en større hensikt.

Vi blir lett navlebeskuende i vanskelige tider. Vi har mer enn nok med oss selv og våre egne utfordringer. Jeg må be om tilgivelse for at jeg tidvis har sunket inn i selvopptatthet og fortvilelse over egen isolasjon fremfor å sende opp bønner for de som daglig kjenner både isolasjon og vold på kroppen på grunn av sin tro. Så vet jeg likevel at min himmelske Far vet om dem og oss alle. Mine sukk uten ord har blitt hørt – og besvart. 

Se også  denne filmen  som visualiserer historien til Kirti fra India. Hun er èn av mange troende i verden hvor kirken er truet.

Hold ut – vi klarer det!

Resirkulerte langfredagstanker anno 2020...

Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. 

I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.

Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook. 

Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7,  og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!  Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»» 

Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av  vår  korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok. 

Når ei dør stenges...

Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve. 

Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:

«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult. Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar, i ære og vanære, baktalt og hedret.» 

2 Kor 6, 4 - 8

Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. 

Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden. 

Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen  «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning. 

Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt. 

Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.

Be om beskyttelse mot sykdom 
Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:

- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi.
- Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte.
- Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare.
- Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem.
- Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.

Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.

Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:

Calming words

Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24

Stå opp, ta matten din og gå!

Denne bloggposten er en refleksjon omkring teksten i  Johannesevangeliet kap 5, v 2- 9a. Jeg delte den på Kvinnenes Internasjonale Bønnedag i vår lokale kirke 6. mars i år. I tillegg har jeg laget en audioversjon med billedserie som kan sees på youtube. Lenke til den finnes nederst i bloggen.

«Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger,  ³ og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.  ⁴ For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av.
     ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  ⁶ Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?» ⁷ Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» ⁸ Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  ⁹ Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.»

Teksten taler til meg om en Gud som ser.  For tida øver jeg på korpartiene i Joseph Haydns verk «Skapelsen». Gjennom hele verket lovprises Guds storhet, velde og skapermakt med ulike ord og toner. 

Han som var i begynnelsen, som alt er blitt til ved. Han som var Ordet, som ble menneske og tok bolig iblant oss - det er Han som ser og møter den lamme mannen ved Betesda som hadde ventet så lenge på å bli frisk. Det er Han som ser og møter deg og meg i kveld, akkurat der vi er.

Til Ham, Skaperen, Livgiveren og Frelseren, kan du og jeg komme med alt vi bærer på. For Ham kan vi intet skjule. Slik det står i en sang som har fulgt meg siden tenårene:

Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg. 

Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg.
Men enda du vet om min skrøpelighet får jeg likevel komme frem for deg. 

Jeg ber at Du må gi meg kraft til å gå der hvor Du, Herre, gir meg beskjed.

Jesus møtte den lamme mannen ved Betesda med en mulighet han ikke hadde sett for seg. Den amerikanske kunstneren og forkynneren Joni Eareckson Tada som ble lam fra halsen etter en stupeulykke i tenårene har skrevet en refleksjon over denne teksten som det passer å dele her:

«Bethesda-dammen var et sted hvor mennesker ventet – og ventet! Mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser kom krypende, humpende eller ble båret dit hver dag, i håp om å bli helbredet i dette vannet. En lam mann hadde ligget der i 38 år.

Tenk på det! Det ville være som å ligge ved den dammen fra 1982 til 2020. Da Jesus spurte ham om han ville bli frisk, svarte han, «Herre, jeg har ingen til å bære meg til vannet når det røres opp. Mens jeg forsøker å nå vannet, er det en annen som når frem før meg.» Hans lengsel var fokusert på et bestemt svar – noen som kunne bære ham ned til vannet. Men den ene som han egentlig trengte, sto rett foran ham – Jesus, helbrederen. Det er en påminning: Når omstendighetene ser særdeles håpløse ut, husk på hvem som står mellom deg og behovet du har – den selvsamme som vil gjøre deg hel.»

Når Jesus møter oss her i kveld, er det med en ny mulighet. En mulighet til å reise seg. Til å bli fri. Til å gå – og følge ham. «Vil du bli frisk? Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.

Vi har vår egen forestilling om hvordan Jesus skal svare på vår bønn. Vi ser oss kanskje blind på våre egne forestillinger om hjelpen eller løsningen på våre utfordringer. 

Jesus sier i Matt 6,22: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.»

Jesus kan gjøre frisk og Han kan åpne blinde øyne. Både fysisk og billedlig talt. Kanskje trenger vi at Han først og fremst åpner øynene våre? 

Gud sier det slik gjennom profeten Jesaja 55,9: 

«Som himmelen er høyere enn jorden,
 er mine veier høyere enn deres veier
 og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Jesus møtte den lamme også med et kall. Et kall til å reise seg fra det som lenket ham til «båren». Et kall til å gå på Hans ord. Et kall til å følge Ham. Jeg tror vi trenger å minne hverandre om også å lytte til hva Jesus ber oss om å gjøre.

Ofte er vi særdeles tungbedte. Det tok Jesus opp i liknelsen om det store gjestebudet, sitat Luk 14,18:

«Da tiden for gjestebudet kom, sendte husbonden sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.» 

Joni Eareckson Tada ble ikke helbredet fra lammelsen. Det var ikke den som først og fremst bandt henne og hindret henne i å gjøre det Gud ville. Hennes organisasjon har nådd ut med evangeliet og med Guds kjærlighet og praktiske omsorg til tusener av mennesker som hun neppe engang ville tenkt på å nå ut til dersom hun var blitt helbredet. Hennes liv i lidelse og sykdom har vært til velsignelse både materielt og åndelig for mennesker med funksjonsnedsetteler og kroniske lidelser. 

Vi kan tenke at sykdom og smerter hindrer oss i å bli brukt av Gud. Vi ser oss blind på hvordan sykdommen begrenser oss i vår hverdag. Paulus hadde en torn i kjødet som Gud ikke tok bort.  «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» var beskjeden Paulus fikk. 2Kor 12,9. 

Gud er ikke avhengig av vår kapabilitet, verken fysisk eller mentalt. Nettopp i det ufullkomne kan Gud fullføre sin plan om å frelse mennesker. I vår tilkortkommenhet kan Guds kraft komme til syne. Gud er opptatt av vårt «Ja» til å følge Jesus, ikke antall skritt vi går på denne veien. I liknelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, fikk de ikke alle samme lønn uavhengig av hvor mange timer de hadde vært i arbeid? Matt 20,1-16. 

I fjor sommer fikk jeg være med på et aldri så lite cruise langs kysten i skøyta til min bror. Livet om bord var langt utenfor min komfortsone fysisk sett. Det var utfordrende å måtte klatre opp og ned leidere mellom styrhuset, dekket og byssa, og når jeg skulle på land eller ombord. I et begrenset tidsrom ble det likevel en overkommelig utfordring. Gledene ved å være med på reisen overskygget utfordringene. 

Det å være en Jesu etterfølger er på mange måter å tre ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene, ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt der de vandret rundt i Israel til fots.

I andre deler av verden kan det å ta sitt kors opp og følge Jesus ha konsekvenser vi her i vår fredelige del av verden ikke begriper. I feks Nigeria og Pakistan kan det å velge Jesus bety døden. I feks Tyrkia, India og Iran kan det å følge Jesus bety manglende helsehjelp, begrenset skolegang og jobbtilbud, jevnlige trusler, vold og fengsel.

Eksemplene er talløse, men jeg vil dele en søsters historie fra Pakistan:

Asia Bibi satt ti år fengslet med dødsdom hengende over seg, anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun ble endelig frikjent i januar i fjor, men måtte leve i skjul fordi «folkemobben» ønsket henne hengt. Nå lever hun i trygghet i Canada. Hennes hilsen til oss som har husket på  og bedt for henne er at slik Gud var med henne hele tiden, vil Han være med oss. 

Få av oss opplever at troen får slike konsekvenser. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Jesus er det samme. Det kan likevel være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, så vel som bekymringer og sorger tar veldig lett fokuset. 

Disiplene vandret to og to eller i flokk. Jeg er mye ute og går tur både alene og med turvenner.  En medvandrer uvurderlig, særlig i krevende terreng. Som Jesus-etterfølger er vi ofte i krevende turterreng. Da kan vi støtte oss til det verdensvide fellesskapet av kristne søstre (og brødre). Sett i lys av Kvinnedagen og Kvinnenes Internasjonale Bønnedag kalles vi til å stå skulder ved skulder med våre søstre i deler av verden der troen er under press. Alle som bekjenner troen på Jesus er uløselig knyttet sammen i Hans kropp. Når ett lem lider, lider hele kroppen. 

Som søstre flest er vi ikke alltid enige om alt. Men vi står sammen om det som forener oss, valget om å følge Jesus. Vi ber for og med hverandre. Gjennom bønnen og i møte med våre søstre og deres historier og utfordringer, ser vi vårt eget kall og vår oppgave klarere. 

Viktigst er det imidlertid at vi har vår egen gode hyrde, Jesus. Han kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly... Han reiser oss opp fra støvet og gir oss kraft til å ta båren vår og gå.

Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren Allhærs Gud – gjennom profeten Haggai 2,4.

Så vil jeg til slutt be denne bønnen med Joni:

«Herre, jeg vet at jeg ofte i livet har sett rett forbi deg, i håp og lengsel om spesifikke løsninger på mine problemer. Noen ganger ser jeg for meg at en eller annen ekspert sitter med alle svarene for meg. Men du har vært med meg hele tiden. Med salmisten sier jeg: «og nå, hva skal jeg vente på, Herre? Mitt håp står bare til deg.» (Salme 39,8)» 

På livet løs...

Andre søndag etter påske var prekenteksten fra Johannes evangelium om tvileren Tomas, som ikke kunne tro at Kristus var oppstanden før han hadde fåt kjenne på sårene etter naglemerkene i Jesu hender. (Joh 20, 24-31). Denne søndagen avsporer presten temmelig snart i sin filosofiske utlegning om tro. «Det er ikke så farlig om du ikke tror på Gud. Gud har tro på deg, sier presten.

Å tro er ikke livsviktig. Å tro på Jesus er ikke livsviktig. Vi dør ikke av å ikke tro på Gud.

Å tro er ikke et spørsmål om liv eller død. Troen gir deg noe å leve for i dette livet.»

Dette er jo i bunn og grunn det stikk motsatt av hva evangeliet forkynner.Å tro er et spørsmål om liv og død.

Da Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, hadde Han tro på mennesket. Men temmelig raskt ble det klart at det var et feilgrep. Eva gikk i den ondes listige felle og trosset Skaperen. Slik ble mennesket forvist fra Edens hage og Guds nærhet.

Gud sendte sin Sønn til jorden for å dø. Ikke fordi han hadde tro på mennesket, men tvert imot fordi han hadde mistet troen på mennesket. Det eneste vi må gjøre, er å tro. Uten troen er vi dødsdømt. Å tro på Jesus eret spørsmål om liv eller død. Vi dør ikke fysisk av å ikke tro. Men uten troen på Jesus vil vi ikke oppreises til et evig liv sammen med Gud. 

Presten har imidlertid rett i at det å tvile er et steg på veien mot tro. Tvileren Tomas søkte bekreftelse fordi han ønsket å tro. Han tvilte seg til tro. Men for disiplene som hadde sett Jesus dø på korset, ville det å tro på Jesus kun for dette livet være totalt meningsløst. Som Paulus skriver til Korinterne: «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus.  Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.» 1Kor 15, 17-20

Bibelen – Guds Ord – som er Jesus – vitner om at tro er et spørsmål om liv eller død. Vi tror oss til frelse. Jesus sa til kvinnen som levde et syndefullt liv og kom inn og vasket føttene hans med tårer midt under et selskap: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!» Luk 7,50

I vår trygge og beskyttede demokratiske del av verden kan vi nok forledes til å tenke at tro ikke handler om liv eller død. For kristne i Asia, Afrika og Sør-Amerika er troen et reelt spørsmål om liv eller død. Jeg har nettopp lyttet til et kinesisk gospelkor som synger om Guds allmakt og frelsesverk. Deres frimodige proklamasjon kan komme til å koste dem livet. Likevel skinner ansiktene deres av en smittende himmelsk glede og fred. De har valgt livet – det evige livet. Om mennesker lar dem bøte med livet her på jorden, har de del i det evige livet. Det er det de lever for. Det er det de er beredt til å dø for.

Lina Sandells salme «O, Jesus, åpne du mitt øye» (NoS 344) er evangeliet i et nøtteskall, og jeg velger å sitere den i sin helhet her:

O Jesus, åpne du mitt øye
Så jeg kan se hvor rik jeg er
Jeg har en Fader i det høye
Som Faderomhu for meg bær

Jeg har en bror som ved Guds side
Vet om min sak og ber for meg
Jeg har en nådestrøm så vide
Som himlens hvelving strekker seg

Jeg har et evighetens Rike
Et nåderike det er sant
Jeg har en krone uten like
En arv som Jesus til meg vant

Ei burde jeg da gå å sørge
Jeg er en mektig konges brud
Skjønt tvil og vantro vil meg spørre
Hvor er din høyhet og din skrud

Og Jesus Krist forøk meg troen
Så jeg kan se min herlighet
Og aldri aldri glemme kronen
Du har beredt fra evighet

Til sist siterer jeg på nytt vårt evige testamente:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. 

1 Pet 1,3-9

Min første kjærlighet...

... sang vi med Jahn Teigen i min pure ungdom. I den tiden da forelskelsene skiftet nærmest fra dag til dag. Jeg husker til og med den aller første forelskelsen. Den som aldri ble noe mer enn en avstandsforelskelse. Med små samtaler og smil de gangene vi gikk sammen fra skolen sitter spikret i minnet.

Det kunne nok blitt en bra historie av. Men jeg har en viktigere historie å fortelle. Om den kjærligheten som overgår all forstand. En kjærlighet jeg kanskje var i ferd med å miste uten at jeg var klar over det. 

Når vi snakker om forføreren som jeg alt har skrevet to artikler om... For en tid siden kom jeg over en  youtube-video som tilsynelatende skulle fortelle om fortreffeligheten med et såkalt kingdom-marriage (guddommelig ekteskap) kontra et vanlig godt ekteskap. 

Jau... Det er mye jeg kunne sagt her, men jeg nøyer meg med å kommentere det som øyensynlig skulle være forskjellen på en ektemann beskrevet i Paulus brev til Efeserne 5 og en «vanlig» ektemann. Han ble i videoen romantisert og beskrevet som en opphøyd og nærmest guddommelig person uten feil. Vis meg den mannen! sier jeg bare. Han vil jeg virkelig møte. Bibelen sier imidlertid klart og tydelig at det kun er ett menneske som har levd uten feil eller lyte. Og det er verken din eller min ektemann...

Et såkalt «kingdom marriage» beskrives som den perfekte og guddommelige forening mellom to mennesker som kun vil leve for Guds rike. Til tross for at jeg har vanket i kretser der man kunne forvente å være omgitt av slike ekteskap, har jeg til gode å møte noen som er i nærheten av å likne...

Takke meg til et godt jordisk ekteskap, en god ektemann og et sunt og jordnært syn på liv, ekteskap og Guds rike mens jeg lever her. 

Når det er sagt, så finnes det faktisk et guddommelig ekteskap. Bibelen henviser til dette som foreningen mellom Brudgommen (Jesus) og Hans Brud (kirken – de hellige). Jesuser brudgommen som er uten flekk og lyte. Hanleder oss til Gud. Gjennom Hamblir også vi rene, uten flekk og lyte. 

Den som har bruden, han er brudgom. Joh 3,29

Kall folket sammen,
hellige forsamlingen!
(...)La brudgommen gå ut fra sitt rom
og bruden fra sitt kammer! Joel 2,16

En av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.»Åp 21,9

I dette guddommelige forholdet er det likevel et misforhold. Brudgommen er trofast selv om Bruden ofte er troløs. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» 2 Tim 2,13

Bruden har det med å ville gå sine egne veier og lar seg lede både hit og dit av atspredelser langs livsveien. Hun kan til og med la seg lede vill av noen som utgir seg for å være brudgommen. Og selv om hun ikke går så langt, kan hun gå trett i den lange ventetiden fordi det drøye ut før selve bryllupet skal stå. Det er da kjærligheten kan bli kald. 

Etter at Brudgommen (Jesus) var tatt opp til Himmelen, dikterte han i et syn brev til bruden (representert ved de syv menighetene) gjennom apostelen Johannes. Vi finner de i Åpenbaringsboken. Menigheten i Efesos får beskjed om at selv om det står relativt bra til hos dem, så har de forlatt sin første kjærlighet! «Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.  Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.» Åp 2,4-6

Disse kapitlene i Åpenbaringsboken er skrevet til konkrete menigheter. Men de er også skrevet til menigheter og enkeltpersoner i dag.

Hva betyr det at bruden (eller kirken) har forlatt sin første kjærlighet? Kan vi i det hele tatt elske Brudgommen slik Han elsker oss? Kjærligheten er jo ikke det at vi har elsket Gud, men tvert imot at Han har elsket oss. Så skylder vi å elske hverandre på samme måte. Men dersom vi ikke elsker hverandre inderlig, da elsker vi heller ikke brudgommen. Vi har forlatt vår første kjærlighet.

Er det så mulig å finne tilbake til den første kjærligheten? I vårt jordiske liv er det ikke alltid mulig. I mange tilfeller er det best å la fortid være fortid. I Guds rike er det annerledes. Evangeliet og julebudskapet forteller oss at det er mulig å begynne på nytt. Det er mulig å finne tilbake til den første kjærligheten. Brudgommen tar med glede imot den troløse bruden dersom hun kommer tilbake til ham. 

Nylig kom jeg hjem fra en reise til Israel. En reise som tok bort sløret fra øynene mine så jeg kunne se brudgommen slik Han er. At Han kom som et lite barn i en stall i Betlehem. At Han fortsatt vandrer i Galilea, langs Jordan, i Jerusalem – og her hos oss. At Han skal komme igjen for å hente oss inn til bryllupet. Advent...

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,

          men at han har elsket oss

          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1 Joh 4,10

En nøkkel til «mysteriekammeret»...

For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Det er forføreren, det er Antikrist!2 Joh 1,7

«We have a situation today where most of the world and much of the Church is heading straight into the antichrist delusion.»   Tricia Tillin  

Situasjonen idag er at mesteparten av verden og store deler av den kristne kirke er på full fart inn i antikrists villfarelse. (Min oversettelse) 

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Deler av denne artikkelen baserer seg på mine egne refleksjoner over Tricia Tillins og andres skriftlige og muntlige formidling, så vel som egne erfaringer. Alle kilder er oppført nederst I artikkelen. Som Tillin videre sier, er det vår oppgave som vaktmenn å oppdage og varsle om fare. Men for at varslene skal ha effekt, må vi se det hele i kontekst. 

Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.Matt 7,5

Kimen til bedraget finnes egentlig i oss alle. Dersom vi vil avsløre bedrageren og komme bedrageriet til livs, må vi begynne med oss selv.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.1 Joh 1,8

Tricia Tillin redegjør for «Den gnostiske nøkkel» som utspring for antikrists ånd og bedraget innenfor de ulike kristne kirker og forsamlinger.

Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.  Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.1 Joh 4,2-3

Her har Gud i sitt eget Ord tatt seg bryet med å fortelle oss nøyaktig det vi trenger å vite for å kjenne igjen antikrists ånd. Johannes identifiserer ånden, dens essensielle natur og opptreden, både i sin samtid og slik antikrist til sist ville bli legemliggjort i fremtiden. 

Johannes sier videre at den (allerede på det tidspunktet) er i verden og refererte til en vranglære kjent som gnostisisme. 

I denne religiøse bevegelsen er det sentrale gnosis – kunnskapsåpenbaring om Gud og om menneskets opprinnelse og skjebne. Nærmere bestemt overnaturlig åpenbart kunnskap, til forskjell fra kunnskap oppnådd ved fornuft og sanser. Kilden til denne kunnskapen ble antatt å komme fra apostler som hadde mottatt kunnskapen gjennom hemmelige tradisjoner eller ved direkte åpenbaring.

Sentral fokus er å oppnå økt grad av selvbevissthet som åndelig vesen. Den sanne verden er ifølge gnostikerne esoterisk, og den materielle verden er en felle mennesket må utfris fra. Ethvert menneske har en iboende guddommelig gnist, hevder de, den bringes til liv gjennom møter med det guddommelige. 

Felles for alle de ulike nyrelgiøse og gnostiske retningene er at man søker å aspirere mot nye høyder, høyder Gud aldri har ment vi skal nå. Vi har allerede nådd høyden inntil vi blir hentet opp til himmelen, av Jesus, Menneskesønnen, på den ytterste dag. I det vi tar imot Jesus som vår frelser, I det vi døpes av vann og ånd, mottar vi Den hellige ånd. DHÅ bor dermed i oss. Gnostikeren hevder mennesket fra opprinnelsen er guddommelig, og kan dermed selv overvinne ondskap, sykdom og synd. Vi har ikke behov for frelseren Jesus. Altså forkynner de en annen Kristus enn den bibelen forteller om. 

I denne artikkelen og I den neste vil jeg gi eksempler på hvordan bedrageren hacker seg inn I kristendommen med sitt gnostiske gods og omprogrammererer hjerter og forsamlinger.

Hvis vi skal gå i oss selv, altså på det personlige planet, for å avsløre bedrageren, så er liknelsen Jesus fortalte om fariseeren og tolleren som ba side om side i templet et godt eksempel. (Luk 18,10-14) Vi kan vel noen og enhver opptre som hyklere. Briske oss med vår egen fortreffelighet og se ned på andre som ikke har like mange gode gjerninger eller riktige ord å vise til. Fariseisk religion er gnostisk religion. Mennesket, altså jeg, har jo guddommelig potensiale og har rett og slett ikke behov for Frelseren – Kristus.

Det ligger også potensielt en stor fare i det å være vaktmann. Balansegangen mellom det å være modig og hovmodig er hårfin. Vi må derfor gå i oss selv daglig.  Vår oppgave er verken å dømme eller fordømme, men derimot å dele det vi har mottatt. 

«Dersom det står fram en profet eller en som har drømmesyner hos deg, og han varsler deg et tegn eller et under, og det tegn eller under som han talte til deg om, virkelig skjer, samtidig som han sier: La oss følge andre guder - slike som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem! - da skal du ikke høre på denne profetens ord eller på ham som hadde drømmen.» 5. Mosebok 13,1-3

Kirkevekst eller manglende sådan har vært problematisert så lenge jeg kan huske. De senere tiårene har det oppstått et mangfold av metoder for å avhjelpe situasjonen. Sendt norge.no er en av disse verktøyene for menighetsvekst og – planting som alle har sitt utspring i internasjonale organisasjoner. I korte trekk går disse metodene ut på å starte nye fellesskap når som helst, hvor som helst – og for hvem som helst. Nærmest uavhengig av kvalifikasjoner kan man starte et nytt fellesskap under veiledning av ledelsen i en av organisasjonene.

De nyplantede fellesskapene kjennetegnes ved det de selv beskriver som stor takhøyde og lav terskel, slik at folk som vanligvis ikke går i kirken skal føle seg hjemme. Hovedingrediensen er moderne musikk og ”lovsang”, servert i en uformell atmosfære. Man kan saktens også stille seg spørsmålet om denne menighetsplantingen i realiteten fremmer vekst. Dersom man med vekst forstår at antallet døpte og troende totalt øker. En noe datert, men viktig artikkel om menighetsutvikling og faren ved å sluke alt nytt rått. Råmunddal: «”Vi trenger å introdusere impulser, ideer og konsepter utenfra, men vi trenger også en kritisk vurdering av de konseptene vi importerer. Vi trenger en tilpasning og fortolkning for norske forhold…, Professor Harald Hegstad ved MF (HPT 1/2003).”

Bedre kan det ikke sies! Men den vegen Hegstad peker på, har vi knapt begynt på enda. Her trenger vi først og fremst et klokt og forstandig kirkelig lederskap som er oppmerksom på den smule av kontekstualiseringsproblematikk som ligger innebygget i dette materialet. Det kreves faktisk også en viss dose teologisk innsikt for å kunne skille mellom bibelske og teologiske relevante anliggender og kulturelt betingede døgnfluer.»

Menighetsplanting og misjon er to sider av samme sak. I disse menighetsplantingsprosjektene kan det oppfattes som det tenkes som den eneste nødvendige misjon. Slik jeg imidlertid forstår misjon, handler det om å nå de unådde, altså de folkegrupper eller folkeslag som aldri har sett en bibel eller hørt evangeliet forkynt. Bare i Asia finnes det fremdeles utallige unådde folkeslag. Selv i India hvor det har vært etablerte kirker i snart to hundre år, eksisterer det svært mange unådde folkegrupper. Visst finnes det unådde også i Norge, men de nås jo i grunnen ikke bare ved å bli invitert med på en kafe som til forveksling likner  kafe Kafka. Så lenge forkynnelsen av evangeliet tones ned eller helt uteblir. Et synspunkt som bekreftes av en stemme «innenfra». En av dem som har tatt ordet i debatten, er United-grunnlegger Magnus Pärsson. I en lengre artikkel i tidsskriftet Keryx deler den velkjente pastoren i United-nettverket sine erfaringer. Han mener at frikirkenes ønske om å være relevante og tekkes skarene, har ført til et vell av «sukrede light-gudstjenester» som i stedet for å ha evangelisert de ikke-troende, har sekularisert de kristne. Han mener vi har mistet oss selv, og at vi må huske at «det handler ikke om hva vi skal gjøre med gudstjenesten, men hva gudstjenesten gjør med oss». 

Sett opp mot Jesu advarsler mot falske profeter og et stort frafall fra troen i de siste tider er det grunn til å stanse opp og se hvor vi befinner oss. Kan det være slik at vår streben mot å få folk til å komme til kirken eller tviholde på dem istedenfor å føre nye og unådde mennesker til Kristus tvert imot driver både dem og de som allerede har funnet veien til kirken bort fra Ham?

Jeg tenker at veksten i Guds rike må skje innenfra. Ved at Guds Hellige Ånd åpenbarer evangeliet for den enkelte så han eller hun ser sin sanne natur og behovet for frelse gjennom Jesu Kristi offerdød på korset. 

I fjor vinter leste jeg Stig Magne Heitmanns bok «Men Gud er ikke beseiret» som omhandler de forfulgte kristnes historie fra Jesu disiplers tid og frem til i dag. Til tross for massiv forfølgelse med grufull og umenneskelige tortur – og drapsmetoder, kunne ikke motstanderne utrydde kirken. Tvert imot vokste den som en direkte følge av martyrenes sterke vitnesbyrd under tortur og før henrettelser. Det samme vitner utallige forfulgte kristne om i dag. Kirken i Kina vokser som aldri før, alle vanskeligheter den møter, til tross.

Det er et stort paradoks å lese om menighetsplanting i lys av denne viten om kirkens vekst under forfølgelsen. Ikke slik å forstå at jeg ikke tror kirken kan vokse i fredstid. Men det slår meg hvor utydelig disse prosjektene kommuniserer Jesus Kristus som frelser og Herre , sammenliknet med martyrkirkens klare og entydige budskap. Konklusjonen blir at disse menighetsplantingskonseptene forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Jesus advarte disiplene gjentatte ganger mot bedraget som ville komme i de siste tider. Hvis vi skal være helt ærlige, er det behov for å se med kritisk blikk på både disse menighetsplantingsbevegelsene og mange andre nyoppståtte, nyreformerte bevegelser – så vel som gamle. Prøv åndene! Sa apostelen Johannes. Vi må ikke sluke alt rått bare fordi det er nytt og spennende og appellerer til sansene. 

Den som fører vill en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.Matt 18,1-6

Jeg vokste opp på den tiden da trosbevegelsen var i sin spede begynnelse her til lands. Den så imidlertid dagens lys samtidig med meg – på 1960-tallet. Selv her nord langt utenfor allfarvei kom vi i berøring med forkynnelse influert både av trosbevegelsen og Toronto-vekkelsen. Det skal godt gjøres å bli foret med vranglære og unngå å bli influert av den. 

I møte med disse og deres arvtakere (Latter Rain, Bethel church og The last reformation m.fl.) har det slått meg hvor liten vi gjør Gud. Har ikke Han skapt oss i sitt bilde? 

Du så meg den gang jeg var et foster,

        i din bok ble alt skrevet opp;

        mine dager ble dannet

        før en eneste av dem var kommet.

 Gud, hvor høye dine tanker er,

        hvor veldig summen av dem!

 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,

        blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg. Salme 139, 16 -18

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?     Salme 8, 5a

Selv har jeg reflektert meg frem til den enkle sannheten at verken jeg eller noen annen som vil tilhøre Kristus trenger en spesiell åpenbaring for hva vi skal bruke hver dag og time til. Jeg sier ikke dermed at ikke noen får helt spesielle og konkrete kall. Det er nødvendig med konkret kall til prestetjeneste eller misjonærtjeneste. Men dersom et slikt spesifikt kall uteblir, er vi langt ifra arbeidsløse i det som kalles Guds rike. 

Et par momenter skurrer virkelig i ørene mine. Jeg har slitt med kroniske sykdom siden oppveksten og har vært mye syk og sliten. Dette faktum talte mot at jeg var et virkelig Guds barn (ifølge apostler og pastorer for trosbevegelsen). For Guds barn har autoritet over sykdom og lidelse,fikk jeg høre. Siden det heller ikke hjalp med forbønn, var det helt klart at det måtte være min manglende tro som var problemet – ikke læren.  For min del ble det en snarvisitt innom trosbevegelsen, kan jeg røpe.

Jeg er ikke særlig rik på jordisk gods. Det var også helt feil, fikk jeg forståelsen av. For Guds velvilje overfor sine barn viser seg i størrelsen på formuen. (Kenneth Hagin, trosbevegelsens grunnlegger) Han hevder at vi med våre egne ord kan proklamere oss friske – og frelste. Vi har ikke bruk for Kristus – altså forkynner de (fortsatt) en annen Kristus enn Bibelens Kristus.

En såkalt nyapostolisk reformasjon (NAR) har vært på fremmarsj i et par tre tiår og infiltrerer alt fra karismatiske og frikirkelige forsamlinger til mer liberale forsamlinger. NAR er ”en ny hoved-blokk innen kristenheten, ved siden av de katolske og de protestantiske kirkesamfunnene. Man ønsker å samle karismatisk orienterte menigheter i en ny, verdensomfattende og seirende kristen bevegelse. NAR-apostlene, og de som lar seg lede av dem, skal være redskaper for den siste store vekkelsen som skal gå over jorden like før Jesu gjenkomst.” skriver Arne Helge Teigen som er bibelskolelektor ved Fjellhaug bibelskole. Oppdraget går altså ut på at kirken skal vinne herredømme over jorden og på den måten etablere Guds rike her på jorden før Jesu gjenkomst. Hvilket betyr at vi ikke har bruk for Kristus, og vi kan dermed slå fast at de forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Dessverre slutter det ikke med dette. Fortsettelse følger, men inntil da anbefaler jeg å sjekke ut kildene mine.

Da skal troen vokse seg sterk, bedrag skal overvinnes, og sannheten, som så lenge har vært uten frukt, skal komme for en dag. 4 Esra 6,28

Referanser:

Foross.no  

Carried about by every wind of doctrine.

Om The Last reformation  

omvendt.org

Bibel og tro blogg