På konsert med åpenbar agenda…

I disse dager har vi nok en gang Musikkfest her i byen – ei hel uke strukket i begge ender. Denne gangen får jeg med meg kun et lite knippe av alle konsertene. De to siste dagene har jeg fått vært på torget i byen i selskap med blant annet byens barnehager og lunsjende barn og venninner. To nordnorske nye bandnavn for meg, Dinosaus og BonBon, har åpnet de musikalske dørene inn til en ny, spennende og ukjent verden for mitt vedkommende. Favorittene så langt har imidlertid vært de to konsertene spilt på det splitter nye orgelet i byens katedral, Bodø domkirke.

For et par år siden kom jeg over et tidsskrift med en interessant artikkel kalt ”Kultur på resept”. Den inspirerte meg til å filosofere litt omkring dette konseptet. For trofaste lesere blir dette mer eller mindre reprise, men en god ting kan jo som kjent ikke gjentas for ofte. Så jeg lar det stå til.

I Finland forsker man på kulturopplevelser som medisin anvendt som alternativ til tradisjonelle kjemikalier. Skandinavisk forskning har vist at mennesker som deltar aktivt i kulturlivet har gjennomsnittlig 2-3 år lenger levetid enn mennesker som ikke deltar på denne arenaen. Best ut kommer utøvende kulturpersoner. Imidlertid er det hevet over enhver tvil at det er en sammenheng mellom grad av aktiv deltakelse i kulturlivet og hvor god menneskers fysiske og psykiske helse er. I vårt østlige naboland er kultur på resept satt i system og utprøvd med hell, især på pasienter med psykiske vansker og/eller smerter i muskler og skjelett. En lege hevder at kulturopplevelsene virker som smertestillende behandling idet pasienten glemmer smertene for en stund.

Jeg er ikke overrasket. Selv er jeg overbevist om at hadde det ikke vært for min kulturelle interesse og deltakelse på kulturelle arenaer, ville jeg neppe vært der jeg er i dag etter å ha blitt mobbet ut av arbeidslivet. Selvsagt er det ikke den eneste friskfaktoren, der er mange faktorer som jeg sikkert kommer inn på ved senere anledninger.

La meg filosofere litt omkring kulturopplevelser som smertebehandling både mot psykisk og fysisk smerte. Tradisjonell medisin sverger til medikamentell behandling, forståelig nok ettersom all empiri omkring medikamentell behandling viser at det virker etter hensikten. Medikamenter har imidlertid ofte bivirkninger i negativ favør. Kulturopplevelser virker muligens bare en kort stund, noe for så vidt medikamenter også gjør. Men bivirkningene av kulturdeltakelse er utelukkende av positiv art. Gleden over musikalske opplevelser varer lenger enn selve konserten. Fellesskapsfølelsen er en annen positiv bivirkning som ikke kan oppnås på annet vis enn ved å delta i en større kulturell sammenheng.  Korsang, orkesterspill eller konsert-tilhører, alt tjener til pasientens fordel. Møtet med andre mennesker kan skape nye positive ringvirkninger ut over selve kulturdeltakelsen. Reseptbelagt kultur kan sies å være en kostbar medisin dersom pasienter skal kjøpes inn på større konsertarrangementer. Men kanskje er det på sikt en rimelig investering tatt i betraktning alle de positive ringvirkningene medisinen forårsaker?  Som aktiv utøver eller deltaker i for eksempel lokale kor, orkester eller amatørteater og kunstforening kommer man imidlertid temmelig rimelig ut sammenliknet med kostnadene ved medikamentell behandling.

Jeg syns dette er en spennende alternativ tankegang, selv om slik behandling ikke vil passe for alle pasienter. At medisinsk vitenskap i det hele tatt tenker tanken og bedriver empirisk forskning på feltet, er imidlertid et steg i riktig retning. Om man hadde vært i posisjon til det, ville det vært svært interessant å forske på emnet selv. For eksempel ved anvendelse av Poppers metode – forsøk på falsifisering av hypotesen om at kulturresept gjør frisk. Inntil det dukker opp midler og anledning til å sette igang noen form for seriøs forskning på emnet, bedriver jeg entusiastisk empirisk eksperimentering på meg selv. Heldigvis er vi aldri short of supply på den slags medisin her omkring.

Medisinering skal imidlertid aldri overdrives. Ikke at jeg er i stand til å se at denne formen for medisin gir noen negative bivirkninger, snarere tvert imot. Dvs. annet enn slunken lommebok og øresus dersom kulturopplevelsen består av konserter med høyt volum… Hvorom allting er; overdoser må unngås. Det er det jeg trøster meg med når jeg må prioritere familie og andre sysler enn å shoppe konsertopplevelsene byen vår byr på både i disse dager og dagene ellers i året. Heldigvis har jeg enda en godbit av en medisinpille i vente i kveld. Klokkespill fra domkirketårnet, KORK og solistkoret. Friskfaktoren er med andre ord høy her nord…

 

En epistel om å åpne dører. (Gjenbruk)

Tilgivelse er en dør som kun kan åpnes innenfra.

Døra i kvernhuset (Photo credit: RolfSteinar)

Til jul fikk jeg en årskalender med Dagens ord – til oppmuntring og etteranke. På første vårmånedens første dag, var dette dagens ord. Et ord som umiddelbart appelterte til meg. Tanker som hadde ligget på lager lenge ble aktivert. Tanker om tilgivelse. Tanker om manglende evne til tilgivelse.

Ett av hovedtemaene her på bloggen vil være mobbing og veien tilbake til livet etterpå. Fredagens ord passer godt innenfor denne tematikken.

Når det verste har skjedd.
At kollegaen som var hyggelig og imøtekommende plutselig blir et troll og vender seg mot deg. Du tenker kanskje første gang hun er uhøflig og klager på arbeidet at hun har en dårlig dag. Men det skjer på nytt og på nytt. Hun har visst mange dårlige dager? Etter hvert begynner du å lure på om det er deg selv det er noe galt med. Begynner å endre din egen atferd for å tekkes kollegaen. Og når det heller ikke hjelper, begynner du å få vondt i magen hver kveld før du skal på jobb. Slik man gruer seg til det ene tannlegebesøket. Slik gruer man seg plutselig til hver eneste dag man skal på jobb. Når ukene og månedene går, innser du til slutt at du ikke orker mer. Du blir sykemeldt for aldri mer å komme tilbake i jobben. Hvordan møte mobberen etterpå? Skal jeg hilse eller la være? Har jeg ikke lov til å oppføre meg som om han eller hun var en ikke-person for meg? Den som har tråkket slik på meg.

En normal reaksjon på en traumatisk erfaring som denne, er å vende seg vekk fra overgriperen eller overgriperne. Unngå steder der man kan møte dem. Og om man møter dem, ignorere og late som om de ikke eksisterer.

I en lang periode etter mobbehendelsene levde jeg slik. Mobbingen skjedde i en kristen organisasjon. En organisasjon med forgreininger innen flere miljøer i den relativt lille byen vår. Det betydde at det var mange steder jeg ikke lenger orket å gå. Mange miljøer jeg tidligere hadde vært aktiv i som jeg brått kuttet båndene til. Mange mennesker jeg hadde en relasjon til som plutselig forsvant ut av livet mitt. Unngåelsene la store begrensninger på bevegelsesfrihet og livsutfoldelse.

Troen var også truet. For hvordan kunne Gud, min Far, tillate at de jeg hadde regnet som mine brødre og søstre behandlet en av sine egne så nederdrektig?

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Dette var Jesu egne ord da han ble pisket og slått og til sist spikret på et kors for å dø. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør, var derimot min egen omskrevne versjon. I de fleste tilfeller er det nemlig ikke slik at mobberen/ mobberne ikke vet hva de gjør. De er fullt klar over maktspillet de utøver overfor offeret. De går inn for å såre eller skade der det gjør mest vondt. Om det ikke nødvendigvis er planlagt over lang tid, er det overlagt i den forstand at handlingene er veloverveide. Tilgivelse var derfor intet naturlig valg for meg. Døra var og forble stengt innenfra.

Ingen kan tvinge seg til tilgivelse. Tilgivelse er en gave offeret gir overgriperen – og seg selv. Tilgivelse er en dør som må åpnes innenfra. Både av offer og overgriper. Når du åpner denne døra, fører den til et liv i frihet.

Jesu handling i lidelseshistorien som vi møter hver påske, viste meg veien. Dvs også psykologer og andre sjelesørgere jeg snakket med underveis i denne tiden, sa at tilgivelse var et skritt på veien mot helbredelse. Men ordene fra Mesteren selv åpnet øynene for en sannhet som hadde banket på lenge. De åpnet hjertet for tilgivelse.

Tilgivelse er enklere sagt enn gjort. Jeg har ingen god oppskrift på hvordan en skal finne dørklinken og kreftene til å åpne døra. Til å begynne med tenkte jeg at tilgivelse var avhengig av at overgriperen kom til offeret for å be om tilgivelse. Siden dette ikke skjedde i mitt tilfelle, mente jeg å ha mitt på det tørre ved å la skylden forrente seg på overgriperens konto. Etter hvert innså jeg at gjeldsbyrden også hvilte på meg. En byrde jeg slett ikke ønsket å drasse rundt på resten av livet. Jeg bestemte meg øyeblikkelig for å kvitte meg med den. Jeg valgte å åpne døra for tilgivelsen. Døra ut i et rom hvor jeg kunne puste fritt. Ut med sorg og sinne – inn med glede og fred.

Tilgivelse betyr ikke at jeg må være venn med overgriperen. En opprettholdelse av fiendebildet binder imidlertid offer og overgriper sammen. Det er en dualisme jeg ikke blir kvitt. Tilgivelse kutter dette båndet. Jeg er ikke lenger ufrivillig knyttet til overgriperen/ ovegriperne. Jeg er fri. Jeg er fri. Jeg er fri!

Den som ler sist...

Det var en gang tre gutter som gikk på ungdomsskolen. Alle med en eller flere merkelapper. Alle så strevde de med både bokstaver og tall. Noen av lærerne likte visst sende-gutta-til-rektor-uten-grunn-leken svært godt. De lekte den i alle fall minst ukentlig. Mattelæreren deres lekte til og med profet. En dag profeterte han for dem: Ingen av dere duger til noe som helst, og dere kommer alle til å gå ut av ungdomsskolen dumme som brød!

Det er sagt at man ikke blir profet på eget hjemsted. Men for å gjøre læreren til lags, bestemte guttene seg for å ikke duge til noen ting. Det var jo akkurat det de hadde fått beskjed om. Hey, teacher! Leave us kids alone!

Pedagoger er i en bransje der det svært ofte er mulig å komme med selvoppfyllende profetier. Så også i dette tilfellet. I dette tilfellet dessverre også en helt utilgivelig selvoppfyllende profeti. En profeti som – til alt hell for den udugelige læreren – og dessverre for guttene – kom mor for øret altfor sent.

Hvorom allting er, de gikk ut av ungdomsskolen – etter papirene og dømme – dumme som brød. Men eventyr har som oftest en lykkelig slutt – eller i det minste – en løsning. Så også her. En høst senere møter guttene nye pedagoger. Pedagoger som etter alt og dømme deler ut gullkantede selvoppfyllende profetier. Ett år senere kan guttene peke nese til mattelæreren fra ungdomsskolen og vifte ham oppunder nesen med edle metaller. Jammen dugde de  – alle hindre til tross!