Påske & pasjon

Etter to grå og triste dager rent værmessig, der lyset har vært gjemt bak  mørke og gråttyngede skyer, sto vi første påskedag opp til flommende solskinn fra en skyfri blå himmel. Lyset som siver inn vinduet gjennom gardinsprekkene, lokker frem en umiddelbar glede.

Midt i lyset og gleden over Kristi seierrike oppstandelse, tar jeg likevel med meg de mørke lillatonene kirkens pasjonstid, ført i penn av profeten Jesaja: 

Han ble såret for våre overtredelser,

knust for våre misgjerninger.

Straffen lå på Ham for at vi skulle har fred. 

Ved Hans sår har vi fått legedom.

Uten korset, ingen påskedag. Uten døden - ingen oppstandelse. Uten Jesu død og oppstandelse - ingen frelse. 

Joni Eareckson Tada forteller om en japansk kunstform kalt kintsugi som går ut på å reparere knust keramikk. Fremfor å forsøke å skjule skårene i reparasjonsprosessen, forgylles de slik at de blir ekstra synlige og dermed gir gjenstanden et helt nytt liv. Les hennes fortelling her.

Da Jesus viste seg for disiplene og kvinnene etter oppstandelsen, gikk det en stund før de gjenkjente ham. Tomas måtte faktisk få kjenne på sårene i Jesu hender for å tro. Kristus hadde gjenoppstått i en udødelig kropp der sårene var - og er - synlige. 

Kristi naglemerkede hender er seierstegnet. Vi feirer at døden er oppslukt, at seieren er vunnet, at veien til Himmelen er åpen. Den oppstandne Kristi naglemerkede hender er utstrakt mot oss. Når det synes stummende mørket omkring oss, kan vi påkalle Ham som selv har vært der - i den dypeste smerte og fortvilelse. Han som selv ropte til sin himmelske Far: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" like før han trakk sitt siste sukk. Og fordi Maria Magdalena og de andre kvinnene fant graven tom første påskedag, vet vi at Kristus har stått opp. Slik skal  også vi få stå opp til det evige liv en gang.

Mens vi venter på den oppstandelsen: Slik japanske kunstnerhender gir nytt liv til keramiske gjenstander, kan vi (som alle har ett eller flere skår) få leve det nye livet i kraft av Kristi oppstandelse. Nettopp gjennom våre brister kan lyset fra påskedag slippe gjennom og forgylle vår påskedag og hverdag. 

God påske!

Reinspikka føleri – i pasjonstiden...

 

Koronatiden har digitalisert alt fra arbeidsliv, til kirkeliv og sosialt liv. Det gir både begrensninger og nye muligheter. På godt og ondt. Enhver kan være profet eller evangelist og føre mennesker til frelse – eller fortapelse.

 

Det gode er at budskapet kan nå lenger utover og finne veien inn til hjerter som kanskje ellers ville vært unnåd? Et annet gode er muligheten for at selv de blygeste blant oss kan dele et Gudsord via sosiale medier – uten å måtte gå på en talerstol. 

 

Faren er imidlertid relativt stor for at det finnes flere falske profeter blant disse popup-evangelistene. Falske profeter er lettere å stoppe fysisk på terskelen til kirka enn når de usensurert kan sende hva de vil ut i cyberspace. Dessverre er det også en tendens til at det  man oppfattet som etablerte kirker slipper til mer usensurert «forkynnelse» på nettet. Dermed er muligheten for å lede de mange vill også mye større enn om de fikk tale til en håndfull mennesker i et forsamlingslokale.

 

Det er med stor sorg i hjertet jeg ser det skje – ikke bare i megakirkene i USA, men ubehagelig nær vår egen stuedør. 

 

Kort oppsummert er det noen gjennomgående fellestrekk (bl.a. hentet herfra: Test every doctrine - test every teacher ) som bør få varsellampene til å blinke:

Samlingen om Ordet får mer preg av et kaffeslabberas enn gudstjeneste

Formidleren får fokus og forrang fremfor Ordet. 

Ordet som sakrament byttes ut med upresis synsing om bibelfortellingene 

Nattverden som sakrament innstiftet av Mesteren selv degraderes til en restefest 

Når det å bannes i kirka blir viktigere enn å lese fra Guds Ord 

Forkynnerens egne ord og ord lånt fra andre mennesker får fokus fremfor Ordet

Fremfor å ære Kongenes Konge gjennom lovsangen, inviteres man til en musikalsk hengivelse for selve nytelsens skyld.

Når ansvarlige ledere lar det passere og til og med applauderer 

 

Følelsesuttrykk i formidling og lovsang er ikke et problem i seg selv. Skaperen har skapt oss med hele følelsesregisteret og tåler både latter og gråt. Problemet er når forkynnelsen reduseres til renspikka føleri.

 

«De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. (...)De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg» Rom 1, 25 og 28

 

Hvordan havnet vi på dette skråplanet? Som disiplenes øyne var fulle av søvn i den natten Jesus ble forrådt, er våre øyne fulle av søvn i det timeglasset er i ferd med å renne ut. «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.» Rom 1, 19-20 

For de interesserte, har jeg tidligere skrevet mer utførlig om falske profeter og forkynnelsen av en annen Kristus. Det finnes bl.a. her:

 

Bedrageren og det store bedraget

 

En nøkkel til mysteriekammeret – om forvanskning og forvrenging av det enkle budskapet

 

Obsvarsel ved inngangen til et nytt kirkeår

 

 

 

 

Resirkulerte langfredagstanker anno 2020...

Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. 

I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.

Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook. 

Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7,  og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!  Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»» 

Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av  vår  korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok. 

Ord for et nytt år...

Det er mange selvoppnevnte profeter rundt om i verden – og i vår egen midte – som  påberoper seg å høre direkte fra Gud. Påfallende mange «får et ord» (fra Gud) for det nye året. Jeg har til gode å se noen av disse profetiene oppfylles. Det slår med sikkerhet fast at profetene er selvoppnevnt og profetiene falske. Det profetiske ordet jeg her deler kan jeg med 100% sikkerhet si er fra Gud. 

Godt nytt, nådens år fra Herren! 

Er våre øyne tunge av søvn..?

Jesus i Getsemane.

Å gå til gudstjeneste. Det ligger i ordet – tjene Gud. Når jeg kommer til gudstjeneste er det for å tjene Gud. Innledningen i gudstjenesten forbereder den enkelte med musikk, salme, stillhet og bønn. Når medliturgen ber menigheten forflytte seg før evangelieteksten skal leses – angivelig fordi hun selv har vansker med å fremføre teksten med «så stor avstand» til menigheten – brytes denne stillheten og roen som gudstjenesteleddene hittil har etablert.

Akkurat denne dagen var langfredag. En tung dag hvor vi minnes vår frelser Jesu lidelse og død på korset. Respekten for den enkeltes gudstjeneste og tilbedelse ble brutalt brutt med denne upassende anmodningen fra lesepulten. 

For øvrig vil det alltid oppleves upassende med en slik anmodning. For Gud, som vi skal tjene, har det ingen betydning hvor vi sitter i kirkerommet. For fellesskapet har det liten betydning. Det som samler oss er Ordet og sakramentene – og baseres ikke på antall centimeter mellom oss i kirkerommet.

Vi samler oss om Ordet - Kristus. Denne dagen gjaldt det Kristi lidelse. Men vår Frelsers lidelse og døds betydning ble skjøvet på sidelinjen av medliturgens «behov» for oppmerksomhet om egen oppgave. 

Det burde få alarmklokkene til å ringe hos noen og enhver. Er våre øyne tunge av søvn? Jesus ba disiplene (og oss) våke og be sammen med ham. Velger vi å sove? 

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket. 

...om enn tårnene faller...

For to dager siden brant deler av Notre Dame ned. En uvurderlig kulturskatt er rasert, selv om veggene fortsatt står når brannen er slukket. 

I går formiddag satt jeg i benken i vår lokale katedral og lyttet til vakre toner som strømmet fra dronningen av instrumenter. Påskeresitasjon med orgel og tekstlesning i Domkirka er tradisjon – også for meg. Denne påska er jeg ekstra takknemlig for at katedralen står og at den er åpen for alle. Den gamle domkirka i Bodø ble jo engang jevnet med jorden sammen med store deler av bygningsmassen i byen da Luftwaffe bombet Bodø i slutten av mai 1940. Den nye domkirka ble reist og sto ferdig på midten av femtitallet. 

Selv har jeg ikke noe nært forhold til Notre Dame, ettersom det aldri falt seg slik at jeg reiste til Paris. Men jeg har et nært forhold til kirken. Kirken er mer enn en bygning. Det er derfor vi kan si med salmedikteren at «...kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.» 

Som det også har vært sagt på nyhetssendigene disse dagene, så er kirken mer enn et hus. Og at Notre Dame har betydd noe for alle parisere og franskmenn, viser engasjementet helt tydelig. Kirken samler selv når den står i ferd med å rase sammen.

Jeg er glad for å tilhøre et samfunn der en kirkebrann skaper sorg, selv hos de som ikke frekventerer kirken ukentlig. Men kirker, både som bygg og institusjoner, har hatt og har fortsatt dårlige kår mange steder i verden. I Sovjetunionen ble omtrent samtlige av de vakre kirkene i sovjetsamveldet vandalisert og stengt fra 1922. Kirken som institusjon ble forsøkt radert ut. Prester og biskoper ble drept og fengslet. Etter «perestrojka» og «glasnost», er mange kirker åpnet og restaurert, og kirken blomstrer omsider i øst.

Men i Irak og Syria er mange kirker fullstendig ødelagt eller vandalisert under IS og i borgerkrig. I 2016 kunne kurdiske og irakiske soldater gå sammen om å sette på plass korset på taket i Mar Korkeish kirken i byen Bashiqa. «Det første IS gjorde var å ødelegge korset. Vi ønsket å erstatte det for å fortelle IS at vi fremdeles er her og at vi ikke har tenkt å forlate stedet, sa fader Afram i den forbindelse.» Nrk.no Urix

I mange land i Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika ødelegges kirker og kristnes forsamlingshus til stadighet. Uten at det fører til kollektiv sorg. Uten at det protesteres særlig verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Prester, diakoner og troende kirkemedlemmer kidnappes, angripes med vold og trusler – og de drepes. Men kirken står om murene faller. Kirken lever. Fordi «Vi er Hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene.»(Grundtvig). Særlig rundt kristne høytider er kirken i pressede områder utsatt. De trenger at vi står sammen med dem i bønn – så vel som pariserne nå trenger det.

I vår katedral ble det igår lest en tekst av Mari Wirgenes.  «Potteskår» er historien om en blomsterkrukke som knuses i kirka og en plante som overlever fallet og plantes om i ny krukke. Teksten illustrerer hva kirka er både i større og mindre perspektiv. 

Den salmesyngende og bedende skaren i Paris´ gater speiler historien om potteskårene og demonstrerer hva kirken egentlig er. Da jeg hørte om katastrofebrannen mandag kveld, ble jeg minnet om den nevnte strofen fra Grundtvig-salmen. Jeg har sett flere dele samme tanke på sosiale medier. Resten av salmeteksten er verd å få med seg. Grundtvig sier noe om hva kirken essensielt er i et himmelsk og verdensomspennende perspektiv og som er svært passende i denne sammenhengen. 

«Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!

Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!

Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!»

Du kan også lytte til denne vakre versjonen av salmen.

Tomme tavler …

Vi er ikke akkurat ubeskrevne blad. Likevel, det som var skrevet på ei tavle, kan viskes ut.

For noen uker siden handlet prekenteksten i kirka om kjærligheten og det at vi skal elske hverandre.

Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13,34-35

Elske hverandre som Jesus elsket oss? Er det virelig mulig for oss? Er vi i stand til å elske hverandre til døden? Svaret sier seg selv. Hvorfor skulle Gud være nødt til å sende sin egen sønn for å forsone verden med seg selv dersom vi var i stand til å elske slik av oss selv? Hva betyr det da at vi skal elske hverandre slik Gud har elsket oss? Johannes skriver i et brev til menigheten at kjærligheten nettopp er det at Gud har elsket oss og gitt sin sønn til soning for våre synder.

Tomme tavler. Hvis vi klarer å se hverandre med Guds øyne, gjennom Jesu kors, da blir vi alle tomme tavler. Først da kan vi si at vi elsker hverandre. Menneskelig sett er det få, om noen, som kan elske den som har såret eller sveket en. Men vitnesbyrd fra den forfulgte kirke i Asia og Afrika viser at det er mulig – med Guds hjelp – å tilgi ISIL og andre terrorister som har angrepet kirker og hjem, lagt dem i grus og drept en eller flere menighets – eller familiemedlemmer.

Biskop Tomas fra den Egyptisk ortodokse kirken bruker begrepet ”kjærlighetens sirkel” når han snakker om relasjonen mellom Gud og mennesker og mennesker imellom. Guds kjærlighet omslutter hver og en av oss – og oss alle – i en slik grad at det ikke er mulig å unnslippe den om ikke vi fornekter Guds eksistens. Kjærligheten er ikke vårt verk, men tvert imot Guds eget verk. Kjærligheten handler om tilgivelse. Om å bli kjøpt fri fra vår skyld og gjeld.

Jesus fortalte en liknelse for å illustrere hvor mye vi er ment å tilgi hverandre. Kort oppsummert gjennom å benytte formelen 70 x 7. Liknelsen er gjengitt på en flott og illustrerende måte av

Tricia Tillin

Når du har lest artikkelen hennes, vil jeg til sist fremheve de siste strofene i verselinjene:

Now take the board eraser, and swing it to and fro,
Wipe all those names and debts away, make all the writing go;

“I’d like you to be conscious of the nature of your sin,
But justice comes from God alone, I’ll leave that task to Him.
And, apart from anything else, the Lord has said to me,
If YOU want to be forgiven, then set YOUR debtors free.“

Tanken om tomme tavler leder til tanken om muligheten for å fylle tavlene med verdier. Gode ord og gjerninger. Count your blessings, heter det i et uttrykk, og det handler vel om nettopp dette.

Kjærligheten dekker over en mengde synder. Måtte vi alle velge å leve i kjærlighetens sirkel.

Hått støff…

Hvor vakker du er, min elskede.

Å, hvor vakker du er!

Høys 4,1

Har du lest Salomos Høysang som denne strofen er hentet fra? Hvis ikke, anbefaler jeg det på det sterkeste. Det er skikkelig hett stoff – eller hått støff som de sier det på engelsk. Denne boken i bibelen slår lidenskapelig litteratur langt ned i støvlene…

Det britiske kongehuset har feiret prinsebryllup i pinsehelgen. Jeg satt og fulgte deler av seansen på NRK (heldigvis uten kommentator – takk til de streikende journalistene!), og da min datter kom ut av hulen sin et øyeblikk, fortalte jeg om prinsebryllupet. Hun trodde det var snakk om pinsebryllup (siden det var pinseaften) – og hvorfor ikke?

 For hva er vel pinsen? Det er kirkens fødselsdag og opptakten til det himmelske bryllup mellom Guds Lam og bruden – kirken – altså oss som tror. En kulminasjon av kjærlighetshistorien kong Salomo beskriver og som den fantastiske biskopen som talte til brudeparet i helgen tok utgangspunkt i da han snakket om kjærlighet både på et jordisk og himmelsk plan.

Min elskede tar til orde og sier: Stå opp, min elskede! Kom, du, min fagre pike! For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er komme.

Høys 2, 10-12

Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slukker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort.

Høys 8, 6-7

Biskopens ord berørte ikke bare bryllupsgjestene, og jeg kan ingenlunde måle meg med hans glød, engasjement og velvalgte ord. Men det jeg kan tilføye er hva denne kjærligheten gjør med meg. Ordene i inneldningen av bloggen er Jesu ord til kirken. Til deg og meg. Det er mer enn jeg kan fatte, og likevel kan jeg ikke annet enn å ta imot. Hengi meg til denne kjærligheten. Innse at jeg kommer til kort. For ingenting av det jeg kan gi min brudgom kan matche det Han allerede har gitt meg.

Pinsedagen er en oppfølger av Kristi Himmelfarts dag hvor disiplene fikk sin utsendelse av Jesus. Den Hellige Ånd (DHÅ) ga disiplene kraft til å utføre oppgaven. I dag er misjonsbefalingen ikke langt fra fullført. Og jeg er så ufattelig takknemlig for at denne uendelige kjærligheten gjorde det mulig for evangeliet å nå helt til jordens ende – til meg.

På pinsedagens gudstjeneste tok presten dette med DHÅ litt mer ned på jorda. DHÅ er faktisk jordnær. Allerede i dåpen mottar vi DHÅ. Den gjør oss ikke fullkomne. Men den gjør oss i stand til å erfare og å dele av den guddommelige kjærligheten. Jesus er personifiseringen av kjærligheten. Han var villig til å gå i døden for å gi oss del i den.

Noen av apostlene måtte også bøte med livet på grunn av kjærligheten.

Selv i dag må noen av Jesu etterfølgere bøte med livet for denne kjørligheten.  Vi blir ikke alle stilt overfor slike utfordringer. DHÅ gjør det imidlertid mulig for oss å ta imot tilgivelsen for det gale vi har tenkt og gjort. Den gjør det mulig for oss å tilgi den som har gjort oss vondt. Den egyptiske ortodokse biskopen Thomas kaller det å se hverandre i kjærlighetens sirkel. Det gir mening. Vi er mennesker og feiler fortsatt. Men i kjærlighetens sirkel er ser vi bare Jesus i oss selv og våre medmennesker. En gang skal alt bli fullkomment. Inntil da får vi leve i kjærlighetens sirkel og selv om vi ser stykkevis, erfarer stykkevis, så er det en begynnelse.

DHÅ åpner øynene våre så vi ser mulighetene til å gjøre det gode. Det er opp til oss å gripe anledningen. Det kan oppsummeres slik:

 Den Hellige Ånd er

hjerter som banker,

ører som hører,

øyne som ser

og åpne hender som gir,

hender som kan ta imot og

føtter som går til de som trenger det mest,

der hvor nøden er størst.

Apostelen Johannes sier om DHÅ: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden. Joh 3,8

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Skriver apostelen Paulus i sitt brev til Galaterne kap 5,22.

Når jeg tenker på DHÅ på denne måten, ser jeg for meg Mor Theresa som gjorde en utrettelig innsats i Kolkatas slum. Den hellige ånd er esoterisk – og samtidig legemliggjort i den som hører det rop Jesus hørte, ser den nød Han har sett og elsker sin neste som seg selv.(Fra DNK kirkelig bønn)

Til slutt deler jeg en av salmene som vi sang på gudstjenesten i går, som veldig fint oppsummerer pinsedagens budskap:

Som vinden stryk om mine kinn,

Slik er han Heilagandens vind.

Han strøymer om meg, alltid nær,

Han hjelper meg å leve her.

Lik lufta som eg andar inn,

Slik er han, Heilagandens vind.

Han fyller kvart eit andedrag

Og gir meg krefter dag for dag.

Og Andens frukt skal vere fred

og glede, kjærleik følgjer med.

Eit trufast og tolmodig sinn,

det skapar heilagandens vind.

Høyr, Anden blæs kvarhelst han vil,

i sterke kast og mjuk og mild.

Kom, blås og gi meg trua no,

lat Andens frukter i meg gro.

NoS  521

Tekst: Anne Ruth Jangaard

Melodi: Øystein Wang

Når steinene roper…

Det er 1. Påskedag. I kirka feirer vi i dag Jesu oppstandelse fra de døde. Denne påskedagen fikk jeg servert en av de mest blodfattige og tannløse førstepåskedagsprekener jeg har hørt noen sinne.

Det er både trist og skremmende at man fra prekestolen reduserer Jesu oppstandelse til ”et håp om noe som er bedre”, uten å konkretisere hva håpet innebærer. Heldigvis vet jeg hva Jesu oppstandelse fra de døde betyr – også for meg. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)

Håpet om noe som er bedre er intet ringere enn håpet om og troen på frelsen og det evige liv.

Fortsatt er det dessverre ufattelig mange som ikke vet det. Dersom vi pakker budskapet inn lik en Pandoras eske – ja, simpelthen lar være å fortelle om det, får de jo aldri vite den gode nyheten.

Heldigvis vil steinene (både bokstavelig talt og i overført betydning) rope når de som skulle være disipler og hyrder tier. (Luk 19,40) Kantorens gledesstrålende ansikt når han dirigerte kor og menighet i salmen ”Deg være ære” blir et langt sterkere vitnesbyrd om det evige livs håp enn det tafatte håpet vi fikk formidlet fra prekestolen. Nattverdens brød og vin feirer Jesu død og oppstandelse både i ord og handling. Og mens vi feiret dette måltidet, kunne vi proklamere med Eyvind Skeies fantastiske ord at

Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!

Han var død, men se han lever.

Dødens porter åpner han,
viser vei til livets land. Halleluja.

Jesus døde for oss alle.

Vi skal leve for hverandre.

Jesus oppstod. Så skal vi,
oppstå til et evig liv. Halleluja.

Jesus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden! God påske!