I storm og stille…

Jeg sitter ved vinduet i Stormen bibliotek, med utsikt mot småbåthavna. Fiskeskøyta Faxen og ei litt mindre skøyte ligger ved kai rett utenfor. Faxen har startet motoren. Rytmiske dunk-dunk både høres og kjennes her jeg sitter. Etter at motoren har fått oppdampen, legger Faxen fra kai og bakker sakte ut av havna med et knippe skuelystne, deriblant turister med kamera langs kaikanten.

Seansen minner meg om min kjære Pappa. Motordunkingen var som musikk i hans ører. Selv hadde han ei gammel skøyte som han brukte store deler av sitt pensjonistliv på å restaurere. Han arbeidet jevnt og målrettet, selv om de synlige resultatene knapt var merkbare til daglig for et utrent øye som mitt. Nå er ikke Pappa lenger iblant oss. Brått ble han rykket ut av livene våre. Han var en mann av få ord, men han etterlater seg et tomrom ingen annen kan fylle.

For et par uker siden sang jeg sammen med kantoriet på gudstjeneste med skreitakkefest. Blant annet sang vi denne Petter Dass-salmen:

O store Gud som hjelpe kan,

Hvis sti er i de store vann,

Se med ditt guddoms øye

Til alle som på havet er.

Bevare dem fra grunn og skjær,

La vær og vind dem føye!

La dine engler følge dem

I god behold til hus og hjem!

O store Gud som hjelpe kan, du så til Pappa alle dager han på havet var. 

Du bevarte ham fra grunn og skjær, lot vær og vind hans båter føye. 

Du lot dine engler følge ham i god behold til hus og hjem.

Så var det paradoksalt nok et forkjært fall her på landjorda som rev ham ut av våre hender… I møte med hans banesår kom selv legeekspertisen, dine hjelpere her på jorden, til kort. Hvorfor? Spør vi oss, vi som står igjen. Spørsmålet blir hengende i luften og dirre. Sammen med alle hvorfor som alle etterlatte har ropt ut i smerte og fortvilelse gjennom alle tider.

Vi får likevel tro at du, store Gud som hjelpe kan, var hos ham også da og at dine engler fulgte ham i god behold til hans evige hjem.

En synlig arv lever heldigvis videre i livsverket Sjøliv. En arv min lillebror fører videre.

Petter Dass sin salme formidler også en holdning, en tiltro til Vår Herre og hans tilstedeværelse i storm og stille, som kjennetegnet Pappa. En usynlig arv vi alle kan føre videre med takk. Hvil i fred, kjære Pappa! 

 

Skaperlede - Juleglede...

Tankene mine har det med å spinne videre. Etter å ha skrevet om skapergleden, førte tankene meg tilbake til mang en skuffelse jeg har hatt etter å ha arbeidet med en tegning, et plagg, en tekst eller andre skaperprosjekter som ikke ble slik jeg hadde planlagt. Et utall halvferdige plagg har måttet rekkes opp og strikkes eller sys på ny fordi jeg mistet en maske eller sydde noen feil sting.  Noen var umulige å redde og måtte syes om eller kastes. Mangt et tekstutkast har blitt krøllet sammen og kastet i søppelbøtta, både fysisk og virtuelt.

Jeg har tidligereskrevet om hvordan ting kan knuses – som glass. Hvordan selv livet vi lever kan gå i stykker.  Selv glasskår kan smeltes og omformes. Her i byen har Kirkens Bymisjon en englefabrikk som gir arbeid til mennesker som har falt utenfor arbeidslivet. De produserer glassengler. Et symbol på at det som tilsynelatende er ødelagt kan skapes om til noe nytt og vakkert. Den første glassengelen ble laget for tyve år siden av knust vindusglass fra Bodø domkirke.

Mine skaperverk er likevel av mikroskopisk betydning i den store sammenhengen. Men jeg har tenkt på hvilken skuffelse Skaperen må ha følt da han oppdaget at de mest dyrebare av hans skaperverk, menneskene Adam og Eva, tok det første skrittet mot ødeleggelsen av hele Skaperverket. De lot seg friste til ulydighet og spiste av visdommens tre selv om Herren forbød dem å gjøre akkurat det! Synden ødela relasjonen mellom Skaperen og det ypperste av hans skaperverk, mennesket.

Som nevnt i  posten Skaperglede, hadde jeg en liten forkjærlighet for leire som formingsmateriale. Noe av det jeg likte aller best med leiren, var at hvis ikke krukken jeg ville forme ble slik jeg hadde forestilt meg, noe som skjedde ganske ofte, kunne jeg bare klemme det mislykkede forsøket sammen og prøve på nytt. Profeten Jeremia forteller om Skaperen og hans relasjon til det skapte, og i særdeleshet mennesket, i fortellingen om leiren i pottemakerens hånd. Jer 18,1-6:

Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:  «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.» Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
     Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:  6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren.

Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt.

Skaperen må redde sitt skaperverk. Istedenfor å ødelegge alle mennesker, lot han sin egen sønn, komme til verden og dø i alles sted. På den måten gjenopprettet Gud sin relasjon til mennesket. Jesus er leiren i pottemakerens hånd. Jesus er Guds julegave til oss mennesker. Gaven som gjenoppretter relasjonen mellom Skaperen og det skapte. Det er det all grunn til å feire – år etter år.

Slik skal lyset fra det høye
        gjeste oss som en soloppgang
        og skinne for dem som bor
        i mørke og dødens skygge,
        og lede våre skritt inn på fredens vei.
Luk 1, 78-79.

Gledelig jul!

Med vind i håret og hjertet i halsen…

På reise med min yngste datter i India for litt siden besøkte vi bl.a. Aurangabad som var en helt ukjent by for meg. Formiddagen ble brukt til utforskning av Ellora Caves, som består av flere hinduistiske og buddhistiske templer og klostre fra før år tusen, uthogd i fjellene. Landskapet her er vakkert og frodig med fjell og skogkledde områder som omkranser byen.

Men før vi kom ut i dette grønne og frodige landskapet, måtte en flink taxisjåfør tråkle seg gjennom tettpakket trafikk i Aurangabads gater. Trafikkbildet i India er ikke like velordnet som her hjemme. Riktig nok har gatene ofte fire oppmerkede filer eller mer og relativt høy trafikktetthet, men til tross for merking og konsensus om regler, kjører biler og motorsykler, autorickshaw og sykkelrickshaw om hverandre i siksak. Det tutes og blinkes i ett. Jeg sitter trygt i baksetet og tenker at jeg er sjeleglad for at jeg sitter her og ikke bak rattet. Sjåføren er nøye utvalgt slik at vi kommer oss trygt frem dit vi skal.

Etter sen lunsj inntatt på hotellet, tok vi en dukkert i bassenget og nøt ettermiddagssolen ved bassengkanten. På vei ned dit fra rommet, passerte vi en skjønnhetssalong som tilbød alt fra frisørtjenester til pedikyr og spabehandlinger. Ett av ønskene fra minsten før reisen var å få farget håret sitt. På impuls gikk jeg derfor innom og spurte etter pris på behandlinger og hvorvidt de hadde ledig frisørtime (der så temmelig rolig ut), og fikk bekreftet at det hadde de. Minsten ble hentet ned i hui og hast og plassert i frisørstolen. Fargekart ble hentet frem, og diskusjonen gikk på marathi, engelsk og norsk. Endelig ble alle parter enige.

Kam, børste og saks ble funnet frem. Frisøren børstet og børstet på det lange, tykke håret til minsten og begynte til slutt motvillig å klippe. Ikke mye, for det skal fortsatt spares. Så ble fargene blandet, og aluminiumsfolie ble satt frem. Med det tykke håret og flere titalls striper, tok det sin tid. Underveis gikk frisøren tom for aluminiumsfolie og måtte tilkalle løpegutten som fikk i oppdrag å oppspore mer. Han åpnet alle skap og skuffer i hele lokalet mens øynene hans hvilte på den unge damen i frisørstolen. Men noen folie fant han ikke. Selv om jeg ikke forsto hva de sa på marathi, var det tydelig at han fikk klar beskjed om å gå ut på gater og streder for å oppdrive nok folie til å stripe håret til denne rike unge damen. Det er neppe hver dag det kommer kunder dit som skal stripe håret for mer enn tusen rupies…

Omsider dukket han noe forpustet opp med flere flak folie i armene. Hvor han hadde fått tak i det, kan man bare spekulere i. Jeg gjettet på hotellkjøkkenet, for jeg har mine tvil om at slike varer er så lett tilgjengelige i butikkene gatelangs i den lille byen. Selv om jeg hadde trengt en dusj siden dagen hadde vært lang og varm, smurte meg med tålmodighet og satt og svingte i den andre frisørstolen i lokalet i påvente av at hun skulle bli ferdig. Omsider fikk jeg tilbud om kaffe eller te. Jeg ba om kaffe uten melk og sukker. Det utløste en hel diskusjon på marathi mellom frisøren og løpegutten. Ut fra gestikuleringen som jeg antok illuderte pulver i koppen og røre rund, samt og ett og annet ord jeg klarte å tyde, skjønte jeg at dette var noe helt nytt for ham. Etter å ha kastet noen lange blikk på min datter med alle foliestrimlene i håret, subbet han ut av døra. Det varte og rakk før han returnerte med et brett med en liten kopp black (?) coffee. Med sukker og mer lik te enn kaffe på farge. Jaja, jeg var tørst og styrtet den ned.

Etter nesten to timer var frisøren kommet gjennom hele hårmanken og kunne begynne å sjekke om fargen hadde gjort sin virkning. Det var med skrekkblandet fryd jeg bivånet utpakkingen av hårtjafsene som lå badet i farge. Frisøren virket imidlertid fornøyd og satte i gang jobben med å pakke ut det ferdigbehandlede håret.

Hos frisørene her hjemme, pleier man å sette kunden bøyd over vasken når dette gjøres. Her ble folien revet av og slengt på gulvet. Fargen ble vridd av håret og samlet i et lite vaskefat. Og den unge løpegutten ble satt til å plukke opp søppelet fra gulvet. En jobb han utførte velvillig, men ikke særlig nøyaktig. Øynene hadde av en eller annen grunn en lei tendens til å skli mot den unge damen i frisørstolen, så han snublet seg over gulvet og tok med seg det grøvste under reprimander fra sjefen. De siste foliene måtte vi vente litt på, men til slutt ble da også de fjernet. Håret ble skylt og tørket og formet på fineste vis. Frisøren kom med speil og spurte om kunden var fornøyd? Enda fjongere enn før var det vel ingen grunn til å være annet enn fornøyd.

Så skulle det betales for herligheten. Jeg hadde jo kontanter nok, trodde jeg på forhånd. Men fordi antallet striper ble fler enn antatt, ble prisen deretter, og kontantene strakk ikke til. Heldigvis hadde jeg jo to kredittkort i reserve og regnet ikke med annet enn at det ville gå bra. Jeg prøvde først det ene, men beskjeden jeg fikk var at det manglet dekning på konto. Det visste jeg jo umulig kunne stemme, så jeg prøvde det andre isteden. Samme nedslående resultat. Jeg bedyret at jeg faktisk hadde mer enn nok penger på kontoen, så dersom det fantes en mulighet for å få lirket de ut av en maskin, så skulle det ordne seg. Frisøren, salonginnehaveren og en annen hjelper diskuterte seg imellom på marathi. Til slutt spurte de om jeg kunne gjøre kontantuttak i ATM (=minibank), og ja, det kunne jeg selvsagt. Men hvor skulle jeg gå for å finne ATM..? Enden på visa ble at frisøren sa hun skulle bli med meg og vise meg veien. Jeg tenkte at den sikkert var rett borti gata og at hun bare ville være snill siden det allerede var mørkt og jeg var totalt fremmed der. Eller at hun ville være sikker på at jeg kom tilbake med kontantene for å betale. Uansett var jeg lite lysten på å rote rundt gatelangs i mørket i en fremmed by, så jeg takket ja.

Frisøren tok meg med ut bakveien gjennom bassengområdet og ut på parkeringsplassen i bakgården. Har hun bil, undret jeg? Men hun hadde stø kurs rett mot en motorsykkel. Og hjertet hoppet over noen slag. Hun rygget den ut og kommanderte meg opp bakpå motorsykkelen. Og ut bar det i den ville trafikken selv i denne lille millionbyen. Selv på dagtid virker trafikken kaotisk. I mørket fremsto det som den komplette katastrofe. Men her var det bare å klamre seg fast bakpå bæreren, lukke øynene og sette sin lit til Gud og englevaktene hans. Luften var faktisk deilig avkjølende på flere vis. Og jeg gjorde mitt beste for å nyte det midt i sik-sak-kjøringen og redselen for at vi skulle tippe midt i et kryss med motgående trafikk fra alle kanter.

Nærmeste minibank var noen minutters kjøretur unna, så jeg ville aldri funnet den på egenhånd på denne tiden av døgnet. Vel fremme ved minibanken var det selvsagt lang kø. Men noen ganger er det jo en fordel å være ”rik turist”, for med en bydende røst fikk min ledsager køen til å fordufte slik at jeg slapp til. Men det var mørkt, og jeg hadde vansker med å lese instruksjonene og forstå hvordan tingesten virket. Heldigvis  forbarmet en ung mann som snakket engelsk seg over denne underlige hvite damen. (Jeg var sikkert dagens desiderte attraksjon i nærområdet.) Til slutt fikk jeg da ut de ti tusen rupiene hårbehandlingen kostet, og vi kunne legge i vei tilbake til hotellet. Nok en gang satte jeg min lit til høyere makter. Det gikk bra, takket være Gud, hans englevakt – og en fortreffelig motorsyklist! Etter turen spurte hun meg om jeg hadde gjort dette før, hun skjønte nok at jeg hadde vært en smule engstelig. Og jeg måtte innrømme at jeg nok aldri hadde vært med på noe liknende i India og at jeg hadde følt meg nødsaget til å kontakte høyere makter underveis. Hun lo, og jeg lo, og så takket jeg henne for hjelpen og en meget interessant og opplevelsesrik kveld.