Stå opp, ta matten din og gå!

Denne bloggposten er en refleksjon omkring teksten i  Johannesevangeliet kap 5, v 2- 9a. Jeg delte den på Kvinnenes Internasjonale Bønnedag i vår lokale kirke 6. mars i år. I tillegg har jeg laget en audioversjon med billedserie som kan sees på youtube. Lenke til den finnes nederst i bloggen.

«Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger,  ³ og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.  ⁴ For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av.
     ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  ⁶ Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?» ⁷ Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» ⁸ Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  ⁹ Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.»

Teksten taler til meg om en Gud som ser.  For tida øver jeg på korpartiene i Joseph Haydns verk «Skapelsen». Gjennom hele verket lovprises Guds storhet, velde og skapermakt med ulike ord og toner. 

Han som var i begynnelsen, som alt er blitt til ved. Han som var Ordet, som ble menneske og tok bolig iblant oss - det er Han som ser og møter den lamme mannen ved Betesda som hadde ventet så lenge på å bli frisk. Det er Han som ser og møter deg og meg i kveld, akkurat der vi er.

Til Ham, Skaperen, Livgiveren og Frelseren, kan du og jeg komme med alt vi bærer på. For Ham kan vi intet skjule. Slik det står i en sang som har fulgt meg siden tenårene:

Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg. 

Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg.
Men enda du vet om min skrøpelighet får jeg likevel komme frem for deg. 

Jeg ber at Du må gi meg kraft til å gå der hvor Du, Herre, gir meg beskjed.

Jesus møtte den lamme mannen ved Betesda med en mulighet han ikke hadde sett for seg. Den amerikanske kunstneren og forkynneren Joni Eareckson Tada som ble lam fra halsen etter en stupeulykke i tenårene har skrevet en refleksjon over denne teksten som det passer å dele her:

«Bethesda-dammen var et sted hvor mennesker ventet – og ventet! Mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser kom krypende, humpende eller ble båret dit hver dag, i håp om å bli helbredet i dette vannet. En lam mann hadde ligget der i 38 år.

Tenk på det! Det ville være som å ligge ved den dammen fra 1982 til 2020. Da Jesus spurte ham om han ville bli frisk, svarte han, «Herre, jeg har ingen til å bære meg til vannet når det røres opp. Mens jeg forsøker å nå vannet, er det en annen som når frem før meg.» Hans lengsel var fokusert på et bestemt svar – noen som kunne bære ham ned til vannet. Men den ene som han egentlig trengte, sto rett foran ham – Jesus, helbrederen. Det er en påminning: Når omstendighetene ser særdeles håpløse ut, husk på hvem som står mellom deg og behovet du har – den selvsamme som vil gjøre deg hel.»

Når Jesus møter oss her i kveld, er det med en ny mulighet. En mulighet til å reise seg. Til å bli fri. Til å gå – og følge ham. «Vil du bli frisk? Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.

Vi har vår egen forestilling om hvordan Jesus skal svare på vår bønn. Vi ser oss kanskje blind på våre egne forestillinger om hjelpen eller løsningen på våre utfordringer. 

Jesus sier i Matt 6,22: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.»

Jesus kan gjøre frisk og Han kan åpne blinde øyne. Både fysisk og billedlig talt. Kanskje trenger vi at Han først og fremst åpner øynene våre? 

Gud sier det slik gjennom profeten Jesaja 55,9: 

«Som himmelen er høyere enn jorden,
 er mine veier høyere enn deres veier
 og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Jesus møtte den lamme også med et kall. Et kall til å reise seg fra det som lenket ham til «båren». Et kall til å gå på Hans ord. Et kall til å følge Ham. Jeg tror vi trenger å minne hverandre om også å lytte til hva Jesus ber oss om å gjøre.

Ofte er vi særdeles tungbedte. Det tok Jesus opp i liknelsen om det store gjestebudet, sitat Luk 14,18:

«Da tiden for gjestebudet kom, sendte husbonden sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.» 

Joni Eareckson Tada ble ikke helbredet fra lammelsen. Det var ikke den som først og fremst bandt henne og hindret henne i å gjøre det Gud ville. Hennes organisasjon har nådd ut med evangeliet og med Guds kjærlighet og praktiske omsorg til tusener av mennesker som hun neppe engang ville tenkt på å nå ut til dersom hun var blitt helbredet. Hennes liv i lidelse og sykdom har vært til velsignelse både materielt og åndelig for mennesker med funksjonsnedsetteler og kroniske lidelser. 

Vi kan tenke at sykdom og smerter hindrer oss i å bli brukt av Gud. Vi ser oss blind på hvordan sykdommen begrenser oss i vår hverdag. Paulus hadde en torn i kjødet som Gud ikke tok bort.  «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» var beskjeden Paulus fikk. 2Kor 12,9. 

Gud er ikke avhengig av vår kapabilitet, verken fysisk eller mentalt. Nettopp i det ufullkomne kan Gud fullføre sin plan om å frelse mennesker. I vår tilkortkommenhet kan Guds kraft komme til syne. Gud er opptatt av vårt «Ja» til å følge Jesus, ikke antall skritt vi går på denne veien. I liknelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, fikk de ikke alle samme lønn uavhengig av hvor mange timer de hadde vært i arbeid? Matt 20,1-16. 

I fjor sommer fikk jeg være med på et aldri så lite cruise langs kysten i skøyta til min bror. Livet om bord var langt utenfor min komfortsone fysisk sett. Det var utfordrende å måtte klatre opp og ned leidere mellom styrhuset, dekket og byssa, og når jeg skulle på land eller ombord. I et begrenset tidsrom ble det likevel en overkommelig utfordring. Gledene ved å være med på reisen overskygget utfordringene. 

Det å være en Jesu etterfølger er på mange måter å tre ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene, ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt der de vandret rundt i Israel til fots.

I andre deler av verden kan det å ta sitt kors opp og følge Jesus ha konsekvenser vi her i vår fredelige del av verden ikke begriper. I feks Nigeria og Pakistan kan det å velge Jesus bety døden. I feks Tyrkia, India og Iran kan det å følge Jesus bety manglende helsehjelp, begrenset skolegang og jobbtilbud, jevnlige trusler, vold og fengsel.

Eksemplene er talløse, men jeg vil dele en søsters historie fra Pakistan:

Asia Bibi satt ti år fengslet med dødsdom hengende over seg, anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun ble endelig frikjent i januar i fjor, men måtte leve i skjul fordi «folkemobben» ønsket henne hengt. Nå lever hun i trygghet i Canada. Hennes hilsen til oss som har husket på  og bedt for henne er at slik Gud var med henne hele tiden, vil Han være med oss. 

Få av oss opplever at troen får slike konsekvenser. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Jesus er det samme. Det kan likevel være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, så vel som bekymringer og sorger tar veldig lett fokuset. 

Disiplene vandret to og to eller i flokk. Jeg er mye ute og går tur både alene og med turvenner.  En medvandrer uvurderlig, særlig i krevende terreng. Som Jesus-etterfølger er vi ofte i krevende turterreng. Da kan vi støtte oss til det verdensvide fellesskapet av kristne søstre (og brødre). Sett i lys av Kvinnedagen og Kvinnenes Internasjonale Bønnedag kalles vi til å stå skulder ved skulder med våre søstre i deler av verden der troen er under press. Alle som bekjenner troen på Jesus er uløselig knyttet sammen i Hans kropp. Når ett lem lider, lider hele kroppen. 

Som søstre flest er vi ikke alltid enige om alt. Men vi står sammen om det som forener oss, valget om å følge Jesus. Vi ber for og med hverandre. Gjennom bønnen og i møte med våre søstre og deres historier og utfordringer, ser vi vårt eget kall og vår oppgave klarere. 

Viktigst er det imidlertid at vi har vår egen gode hyrde, Jesus. Han kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly... Han reiser oss opp fra støvet og gir oss kraft til å ta båren vår og gå.

Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren Allhærs Gud – gjennom profeten Haggai 2,4.

Så vil jeg til slutt be denne bønnen med Joni:

«Herre, jeg vet at jeg ofte i livet har sett rett forbi deg, i håp og lengsel om spesifikke løsninger på mine problemer. Noen ganger ser jeg for meg at en eller annen ekspert sitter med alle svarene for meg. Men du har vært med meg hele tiden. Med salmisten sier jeg: «og nå, hva skal jeg vente på, Herre? Mitt håp står bare til deg.» (Salme 39,8)» 

A wake up call - eller det glade vanvidd...

I går natt omkring midnatt, like etter at jeg hadde sovnet, våknet jeg brått av det jeg trodde var telefonen som ringte. Det hører til sjeldenhetene at telefonen ringer etter kl 22 om kvelden, så jeg syntes det var svært underlig. Det viste seg da også å være falsk alarm – fysisk sett. Imidlertid slo det meg at det kunne være en alarm i den himmelske sfære som vekket meg. Gjennom det siste året har jeg faktisk ganske ofte blitt vekket når jeg knapt har sovnet, av ulike årsaker. Ofte har jeg da stått opp og funnet frem bibelen og «bønneboken» min (som består av flere løse ark) og brukt de ufrivillig våkne nattetimene til bønn. 

Mange der ute i snakker om at vi lever i det Bibelen omtaler som endetiden. Flere av de historiske hendelsene GT-tidens profeter fortalte skulle skje, utspiller seg rett for øynene våre. Jeg kan for lite om dette til å forklare det godt nok og henviser derfor til kvalifiserte pastorer som kan forklare mer inngående. ( John Haller Amir Tsarfadi ) Det eneste jeg vet, er at jeg kjenner på den samme nøden og følelsen av hast som flere av disse formidler.

Av den grunn har det blitt viktig for meg å gjøre min del av jobben som «vaktmann». En ikke så hyggelig del av den er å se konturene av det frafallet som Åpenbaringsboken i Bibelen forteller skal komme i endetiden – og å adressere det og forsøke å advare mot det.

I utgangspunktet heller jeg mer mot å tenne et lys i mørket enn å forbanne det. Imidlertid ser jeg ingen vei utenom å advare mot villedere både på generell basis og mer spesifikt. 

I forrige bloggpost skrev jeg om Herren som leder oss på de rette stier for sitt navns skyld og hvordan Han ikke kan lede oss vill. Derimot kan vi selv la oss villede. Og i dag er det kanskje enklere enn noensinne å la seg lede vill. Selv innenfor kirkens fire vegger eller i en kristen forsamling. Å høre Guds stemme i kirka eller på et kristent møte burde være enkelt. Slik er det ikke alltid. Guds ord pakkes inn så kreativt at budskapet drukner. 

Vi trenger verken verdenskjente TV-predikanter, helproffe lovsangsteam, røkelse, yogaøvelser eller kule lyd – og lysshow for å møte Gud. Tvert imot, vil jeg si. Det er vel ikke for ingenting at Bibelen sier at vi må bli som barn igjen for å komme inn i Guds rike. Faktisk er det nesten latterlig enkelt. Vi åpner bibelen, som er Guds ord, så kan vi lytte til hva Han vil si oss der. Vi kan åpne hjertet og påkalle Gud navn, så vil Han lytte til oss. 

I tillegg kan vi ha nytte av veiledning fra mer erfarne vandrere. Dog med et årvåkent blikk for å unngå villedelse. Som en oppfølger til forrige blogginnlegg, kan det derfor være nyttig å peke på ulike veivalg og veivisere man gjør klokt i å unngå. 

NAR – nyapostolisk reform eller villeder?  

Dominionisme – hva er det?

Seks hovedretninger som leder på avveier.

Til slutt et par veivisere i hvordan man selv kan og bør teste om en lære er holdbar i forhold til Guds ord:

Selvhjelpsguide til dissekering av kristne forsamlinger.

Test every doctrine-test every teacher. 

Konklusjonen min i dag må bli: Våkn opp når vekkerklokka ringer, ikke sett den på slumring! Vær årvåken, vær en glad vandrer og unngå det glade vanvidd.

Hått støff…

Hvor vakker du er, min elskede.

Å, hvor vakker du er!

Høys 4,1

Har du lest Salomos Høysang som denne strofen er hentet fra? Hvis ikke, anbefaler jeg det på det sterkeste. Det er skikkelig hett stoff – eller hått støff som de sier det på engelsk. Denne boken i bibelen slår lidenskapelig litteratur langt ned i støvlene…

Det britiske kongehuset har feiret prinsebryllup i pinsehelgen. Jeg satt og fulgte deler av seansen på NRK (heldigvis uten kommentator – takk til de streikende journalistene!), og da min datter kom ut av hulen sin et øyeblikk, fortalte jeg om prinsebryllupet. Hun trodde det var snakk om pinsebryllup (siden det var pinseaften) – og hvorfor ikke?

 For hva er vel pinsen? Det er kirkens fødselsdag og opptakten til det himmelske bryllup mellom Guds Lam og bruden – kirken – altså oss som tror. En kulminasjon av kjærlighetshistorien kong Salomo beskriver og som den fantastiske biskopen som talte til brudeparet i helgen tok utgangspunkt i da han snakket om kjærlighet både på et jordisk og himmelsk plan.

Min elskede tar til orde og sier: Stå opp, min elskede! Kom, du, min fagre pike! For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er komme.

Høys 2, 10-12

Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slukker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort.

Høys 8, 6-7

Biskopens ord berørte ikke bare bryllupsgjestene, og jeg kan ingenlunde måle meg med hans glød, engasjement og velvalgte ord. Men det jeg kan tilføye er hva denne kjærligheten gjør med meg. Ordene i inneldningen av bloggen er Jesu ord til kirken. Til deg og meg. Det er mer enn jeg kan fatte, og likevel kan jeg ikke annet enn å ta imot. Hengi meg til denne kjærligheten. Innse at jeg kommer til kort. For ingenting av det jeg kan gi min brudgom kan matche det Han allerede har gitt meg.

Pinsedagen er en oppfølger av Kristi Himmelfarts dag hvor disiplene fikk sin utsendelse av Jesus. Den Hellige Ånd (DHÅ) ga disiplene kraft til å utføre oppgaven. I dag er misjonsbefalingen ikke langt fra fullført. Og jeg er så ufattelig takknemlig for at denne uendelige kjærligheten gjorde det mulig for evangeliet å nå helt til jordens ende – til meg.

På pinsedagens gudstjeneste tok presten dette med DHÅ litt mer ned på jorda. DHÅ er faktisk jordnær. Allerede i dåpen mottar vi DHÅ. Den gjør oss ikke fullkomne. Men den gjør oss i stand til å erfare og å dele av den guddommelige kjærligheten. Jesus er personifiseringen av kjærligheten. Han var villig til å gå i døden for å gi oss del i den.

Noen av apostlene måtte også bøte med livet på grunn av kjærligheten.

Selv i dag må noen av Jesu etterfølgere bøte med livet for denne kjørligheten.  Vi blir ikke alle stilt overfor slike utfordringer. DHÅ gjør det imidlertid mulig for oss å ta imot tilgivelsen for det gale vi har tenkt og gjort. Den gjør det mulig for oss å tilgi den som har gjort oss vondt. Den egyptiske ortodokse biskopen Thomas kaller det å se hverandre i kjærlighetens sirkel. Det gir mening. Vi er mennesker og feiler fortsatt. Men i kjærlighetens sirkel er ser vi bare Jesus i oss selv og våre medmennesker. En gang skal alt bli fullkomment. Inntil da får vi leve i kjærlighetens sirkel og selv om vi ser stykkevis, erfarer stykkevis, så er det en begynnelse.

DHÅ åpner øynene våre så vi ser mulighetene til å gjøre det gode. Det er opp til oss å gripe anledningen. Det kan oppsummeres slik:

 Den Hellige Ånd er

hjerter som banker,

ører som hører,

øyne som ser

og åpne hender som gir,

hender som kan ta imot og

føtter som går til de som trenger det mest,

der hvor nøden er størst.

Apostelen Johannes sier om DHÅ: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden. Joh 3,8

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Skriver apostelen Paulus i sitt brev til Galaterne kap 5,22.

Når jeg tenker på DHÅ på denne måten, ser jeg for meg Mor Theresa som gjorde en utrettelig innsats i Kolkatas slum. Den hellige ånd er esoterisk – og samtidig legemliggjort i den som hører det rop Jesus hørte, ser den nød Han har sett og elsker sin neste som seg selv.(Fra DNK kirkelig bønn)

Til slutt deler jeg en av salmene som vi sang på gudstjenesten i går, som veldig fint oppsummerer pinsedagens budskap:

Som vinden stryk om mine kinn,

Slik er han Heilagandens vind.

Han strøymer om meg, alltid nær,

Han hjelper meg å leve her.

Lik lufta som eg andar inn,

Slik er han, Heilagandens vind.

Han fyller kvart eit andedrag

Og gir meg krefter dag for dag.

Og Andens frukt skal vere fred

og glede, kjærleik følgjer med.

Eit trufast og tolmodig sinn,

det skapar heilagandens vind.

Høyr, Anden blæs kvarhelst han vil,

i sterke kast og mjuk og mild.

Kom, blås og gi meg trua no,

lat Andens frukter i meg gro.

NoS  521

Tekst: Anne Ruth Jangaard

Melodi: Øystein Wang

Karma, du, liksom…

 

Et begrep som brukes for å poengtere at vi høster hva vi sår. Karma er innen visse religioner og åndelige lærer den virkning som handlinger har på ens nåværende og senere liv. (Wikipedia) Hinduer født som kasteløse er fordømt til evig gjenfødelse i liv med dårlig utgangspunkt, på bakgrunn av eget karma. Bibelen forteller oss at vi er frikjøpt fra et dårlig karma – på grunn av Jesu død på korset. Dette er et umåtelig gledelig budskap som kasteløse omfavner med dyp takknemlighet. Derfor er det et stort paradoks å se at kristne forsamlinger omfavner elementer fra hinduistisk lære og dermed kaster vrak på Guds forløsning fra et evig slaveri av dårlig karma. Ikke minst med tanke på at den kristne minoritet i India er under sterk forfølgelse fra ytterliggående hinduer.

Mange vil blånekte for at okkultisme finnes innenfor kirken og kristne forsamlinger. Okkultisme betyr skjult (visdom), så det er kanskje ikke så underlig at mange vil betvile at den eksisterer i vår egen midte. Vi ville selvsagt avvist tydelige okkult symbolisme og ordbruk, så som omvendt kors, hakekors eller fremsigelser av hinduistiske mantra. Elementer av dette finnes dessverre imidlertid i svært mange menigheter og forsamlinger. Det okkulte seiler under mange slags flagg. Men de har en ting til felles – som vi i noen tilfeller må grave nokså dypt for å avsløre – nemlig forkynnelsen av en annen Kristus. 

Yoga og meditasjon har etter hvert sneket seg helt inn i det kirkelige rom og gudstjenesten. På bakgrunn av dette spør Arne Teigen i følgende artikkel Kan-kristendom og yoga forenes? Artikkelen omhandler hvorvidt yoga og kristendom er kompatible. Teigen har gått grundig til verks og studert de bevegelsene som fremmer yoga innenfor kirkelig sammenheng, nemlig Holy Yoga (USA) og Yogafaith Danmark og sporet deres lenke til paraplyorganisasjonen Yoga Alliance som verifiserer yogainstruktører uavhengig av religiøs tilknytning. Lærebøkene de benytter har sitt utspring i deres grunnleggende bok av Guru Patanjalis Yoga Sutra som ble til rundt 400 år f.kr. ” I følge Yoga Sutra, er yogaens mål at menneskets individuelle bevissthet skal oppløses i den universelle guddommelige bevissthet. Yoga betyr jo nettopp forening, og det handler da om en forening med den guddommelige virkelighet. Både religionsvitere og mange yogapraktiserende hevder at Yoga Sutra er influert av hinduistisk panteisme.” og ” yoga seeks to reveal our own deepest nature through direct experiences of our divinity.”

 ”Yoga er ikke farlig” påstår Tore Laugerud i Areopagos-stiftelsen i sitt tilsvar til Teigens artikkel.

Han hevder at yoga og meditasjon ikke er noe nymotens forbeholdt hinduer. Tvert imot mener han at de er eldgamle verktøy for tilbedelse som er felles for religiøs praksis som kirken og kristne organisasjoner nå finner tilbake til. Liksom. Laugerud er ute på meget tynn is her. 

Jeg spoler tilbake til 2012 da jeg ufrivillig og helt intetanende en morgen ble kastet inn i et regelrett stunt fra oppvekstsektoren i Bodø kommunes side. Som en av omkring 800 ansatte i byens barnehager fikk jeg en  tre timer lang opplæring i såkalt medisinsk yoga og mindfulness. Av naturen er jeg åpen og nysgjerrig, med det forbehold at jeg beholder min autonomi. Imidlertid ble det tidlig klart at her var et nokså tydelig religiøst innhold med bruk av mantra og en såkalt blessing til avslutning. Til sammenlikning kunne det vært et interessant eksperiment å avslutte den felles planleggingsdagen med kirkelig bønn og velsignelse – uten at noen ville protestert…

Jeg kunne selvfølgelig velge å boikotte seansen. Som pedagog er jeg jo innstilt på å lære, også av erfaringer som ikke er udelt positive. Derfor ble jeg værende tross mine motforestillinger.

Når vi vet at mantra er formuleringer som forandrer tankemønstre og hjernekjemien i tråd med fysiske og metafysiske lover (Kilde:oslokundaliniyoga), skal vi med den største forsiktighet ta mantra eller ord og lyder i vår munn som vi ikke er oss bevisst betydningen av. Forskningen på mantras er basert på viten om at lyd er en form for energi som har struktur, kraft og en definitiv forutsigbar effekt på chakras (som henviser til  bestemte områder i kroppen ) og på den menneskelig psyke. Mer informasjon om mantra og chakra finnes her 

Mantraet ”Sat Nam” som vi på denne samlingen ble oppfordret til å benytte sammen med pusteteknikk, betyr noe sånt som ”sannhet er min rette identitet” eller ”jeg er sannhet”, alt etter hvem som oversetter fra sanskrit, det hellige språket de hinduistiske vedaene er skrevet med. Ved første øyekast synes dette kanskje ikke så farlig å mate seg selv med. Men dersom man tar på seg kristendomskunnskapens briller, er det opplagt noe som skurrer. For hva sier Bibelen? Jo, Gud er sannhet. Kan vi kanskje konkurrere med Gud selv? 

Yoga er en forberedelse til døden – til reinkarnasjon. Oppgi selvet. Oppgi bevisstheten. Ett av musikkstykkene som ble brukt, tok i bruk mantraet Om, som blant annet er en direkte påkallelse av de hinduistiske gudene Brahma, Vishnu og Shiva. En særdeles ubehagelig erfaring der man ble påtvunget deltakelse i en religiøs praksis med påkallelse av hedenske guder og åndsmakter.

Jeg betviler ikke at ord og lyder gjør noe med kroppen min, sinnet mitt. De tankene jeg velger å holde fast på former meg. Jeg vet at de historiene jeg velger å fortelle meg selv om meg selv, er med på å forme meg fra innerst til ytterst. Jeg forbeholder meg derfor retten til selv å velge hvilke ord jeg skal ta i min munn eller bruke bevisst i mitt indre. 

Det sies at yoga er bra for hele mennesket. Jeg merker meg at det er mer og mer utbredt innen helsevesen, oppvekst og kultur. Min eneste agenda er å fremholde vår rett til autonomi. I vårt frihetselskende land har ingen rett til å påtvinge verken meg eller andre noen form for religiøsitet eller annen aktivitet som invaderer individets private sfære med det for øye å endre meg som menneske uten at jeg kan velge å delta eller ikke.

Yoga og meditasjon har sin opprinnelse i hinduisme og har dermed et religiøst element og innhold man ikke skal kimse ad. I det minste er det kunnskap man bør ta med i betraktningene før man innfører ting som dette i helsevesen, barnehage og skole.

En rekke internasjonale kilder med inside informasjon roper et rungende varsku overfor yoga og meditasjonens inntog i kristen religiøs utøvelse. Blant dem er Calvary Chapel, representert ved  de to damene Caryl Matrisciana og Johanna Michaelsen. Førstnevnte har en genuin inngang til og forståelse av hinduisme og spiritualisme med sin oppvekst i India. Johanna Michaelsen har vært sterkt involvert i okkultisme og innen nyspiritualitet. Man skulle tro de vet hva de snakker om. Dersom man likevel skulle være i tvil, anbefaler jeg å se blant annet de foredragene som jeg her lenker til.

Caryl Matrisciana - Snake wisdom hinduisme i et nøtteskall

Johanna Michaelsen – The beautiful side of evil

Caryl Matrisciana – Wide is the gate

Disse to damene avslører en mørk hemmelighet og link mellom hinduisme, nyspiritualitet og nyere vekkelsesorganisajoner innen for kristenheten, NAR (The New Apostolic Reformation). En link som også  Ray Youngen bekrefter. 

Anbefaler også filmen  The Gods in The New Age, som er av eldre dato, men vel verd å se. Den gir en grundig innføring i gudenes opprinnelse og sammenlikner religiøs praksis i New Age og hinduisme med retninger innen NAR innenfor kristne karismatiske (og ekumeniske) forsamlinger.Organisasjonen Hindu Vishva Parisad organization som omtales her, er en verdensomspennende organisasjon med formål å omvende en hel verden til New Age – den nye verdensreligionen basert på hinduisme. Dette gjøres gjennom å selge inn hinduisme gjennom ”medisinsk yoga”, forskningsbasert materiale som gjør yoga og meditasjon spiselig i den vestlige verden, også innenfor kirkelige og frikirkelige sammenhenger. 

Fra ca 41:00-merket i filmen forklares hva som kan foregå under meditasjon. Her er mange likheter med hva som foregår på en del karismatiske ettermøter. Aktiviteten i tilhengerskarene til hinduistiske guruer minner til forveksling om aktiviteten i en karismatisk forsamling innen trosbevegelsen. Suggererende lovsangssekvenser i karismatiske sammenhenger har mye til felles med den dynamiske meditasjonsteknikken og dens etterfølgende transeliknende tilstanden man her oppnår. Denne spesielle meditasjonteknikken utføres med raske og heftige bevegelser til rytmisk musikk og inkluderer bl.a. hyperventilering og til sist en brå stopp som skal vekke og mane frem kundaliniånden og sette personen i dyp transe.

Guruenes praksis og levesett minner mye om praksis man finner hos de såkalte apostlene eller forkynnerne innen trosbevegelsen og NAR-nettverket. De søker og samler seg rikdom og makt. De appellerer til de store massene, og idolisering av læreren eller forkynneren er regelen snarere enn unntaket. Idolisering og overgivelse – til et menneske, ikke til Gud. Lydighet og blind etterfølgelse. Oppgivelsen av autonomi og friheten til å tenke selv.

Ovennevnte materiale og egne erfaringer viser altså tydelig at okkultismen er sterkt tilstede - også i kristne menigheter og organisasjoner. Min oppfordring blir derfor den samme som Jesus ga disiplene: Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. Matt 7,14

Hjem til jul – og en omvendt adventskalender…

 

Da jeg var ung student, var hjemreisen til jul ett av de årlige høydepunktene. Den elektriske stemningen og kriblende forventningen hos de reisende var til å ta og føle på enten jeg reiste med fly eller tog. Hjemreisen før jul var ofte mer strabasiøs enn ellers i året. Ikke bare var flyplassen eller togstasjonen stappfull av reisende og bagasje, men uforutsigbare værforhold gav titt og ofte forsinkelser. Fly måtte avises eller landingsforholdene på Fornebu (som var hovedstadens flyplass den gang) eller andre steder var for dårlige, og så ballet en liten forsinkelse på seg slik en snøball gjør… Men hjem kom vi oss alltid til sist, selv om bagasjen en og annen gang kom på avveie og så vidt rakk frem til julaften.

Mange mennesker i verden i dag er på flukt nettopp i denne tiden. Deres reise er atskillig mer strabasiøs enn noen av mine hjem til jul-reiser noensinne var. Ikke bare har de uforutsigbare værforhold å tenke på, de mangler kanskje både midler til reisen og til føde underveis. De flykter også fra noe eller noen og må passe seg for å bli oppdaget. Noen mennesker har greid å komme seg i sikkerhet i et annet land og kan ta del i julefeiringen i frihet og med senkede skuldre. Noen er fortsatt underveis og øyner håp om tryggheten et sted der fremme. Noen har et svare strev med å holde seg skjulet mens de er underveis, i frykt for å bli angitt og sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Akkurat nå gjelder dette blant annet 15 Nord-Koreanere som Stefanusalliansens samarbeidspartner kjenner til. De har greid å komme seg over grensen til Kina, men de er ikke trygge der. Kinesiske myndigheter sender nordkoreanere systematisk tilbake dersom de blir oppdaget. Det som venter returnerte nordkoreanere er mange år i fangenskap i en arbeidsleir eller fengsel under umenneskelige forhold. I verste fall henrettelse.

Du og jeg kan hjelpe akkurat disse menneskene ”hjem” til jul. Hjem til trygghet i et tredje land. La det være del av en omvendt julekalender der vi gir gaver fremfor å motta. Stefanusalliansen har en innsamlingsaksjon akkurat nå, som jeg oppfordrer alle til å bidra i. det er mange som trenger vår hjelp, men for disse femten koreanerne står det om livet. Følg lenken under hvis du vil bidra eller vite mer.

 Redd Nordkoreanske flyktninger fra dødsfengsel!