Når langtidsvarselet ikke ser lovende ut...

I min nye hverdag med fraværet av faste treningsøkter hos fysioterapeut har jeg motet meg opp til en tur ut i frisk luft nesten hver eneste dag. Værmeldingene har vært variable, og vi har hatt både vinter, høst og antydning til vår. For noen uker siden (ja, det kunne forsåvidt vært senest igår) var værmeldingen ekstra ille. Betydelig nedbør var ventet omtrent hele dagen, og det var nærmest umulig å finne en lysning lang nok til at jeg kunne få mine 30-60 minutter utendørs. Nei, jeg liker ikke å gå ute i regnet når gradestokken viser nærmere null... Men på times-varslet åpnet muligheten seg mellom kl 14 og 15. Når jeg kikket ut av vinduet så det også lovende ut. Gangveien var fri for snø og is, så jeg tok på meg mine nyinnkjøpte goretexjoggesko, lett allværsjakke og – bukse og la i vei. Lyset var såpass sterkt at jeg til og med tok solbrillene på. Uten varmekjeledress og med joggesko nærmest fløy jeg bortover veien. (Vinden hjalp jo litt på...) Før jeg var kommet halvveis ble jeg overrasket av en haglskur. Slik fant jeg ut at solbrillene ikke bare beskytter ikke bare mot sola...

Siden har vi hatt fine dager hvor jeg har vært utendørs flere timer i strekk. Snøen er smeltet og regnet vekk de fleste stedene, og hestehov og rødsildre spretter opp. Nå har vi igjen et langtidsvarsel uten for mange lyspunkter. Men de siste ukene har lært meg noe om utholdenhet og trass. Livet er lettere når sola skinner og du ikke trenger varmekjeledress og alpinbriller for å gå tur. Livet er imidlertid levelig på tross av mørke skyer som truer horisonten. Som kristen vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå. Jeg vet at himmelen venter bak alt. At min kjære frelser har gjort i stand et rom for meg der fremme.

De siste ukers hendelser har muligens gitt oss en liten aha-opplevelse. Vi som har levd i en priviligert verden hvor demokrati og trygghet både materielt og menneskelig har rådet, opplever plutselig at det å gå ut kan være forbundet med fare. Fare for smitte. Fare for å smitte andre. Arbeidsplasser har forsvunnet på et blunk. Noen har til og med blitt så redde at de har hamstret dagligvarer. 

Vi er nok mange som kan kjenne på en smule engstelse for framtiden. Ikke nødvendigvis for å dø av COVID-19, men langtidsvirkningene av en hel verdens «lock down». 

Jeg er ikke redd for egen del. Men som mamma har jeg naturlig nok en viss uro for mine barns framtid i en verden som er enda mer usikker og omskiftelig enn før. Verden stablet seg selv på beina etter 1. og 2.verdenskrig. Forhåpentligvis skal vi nok stable verden på beina også etter dette, og landet er allerede i ferd med å åpne etter nedstengningen. Langtidsvarslet ser allerede lysere ut.

Som vel de fleste av mine lesere har fått med seg, har jeg et spesielt hjerte for den forfulgte kirke. Den forfulgte kirke har overlevd større prøvelser enn de vi opplever nå. Organisasjonen Åpne Dører har i samtale med flere fengslede pastorer i ulike samarbeidsland om deres erfaring i å bevare troen gjennom lange fengselsopphold under vanskelige forhold. Deres kloke overlevelsesstrategi for krisetider er verd å dele. Kort oppsummert i syv punkter, men jeg anbefaler å lese artikkelen, som du finner her.

1.     Aksepter at lidelse er en normal konsekvens for en Jesusetterfølger.

2.     Overgi deg til Guds vilje.

3.     Åndelig styrketrening gjennom å tilbe og resitere Skriften.

4.     Ta del i kristent fellesskap – fysisk eller via medier.

5.     Erfar Guds nærvær.

6.     Identifiser deg med Jesu og disiplenes lidelser.

7.     Stirr deg ikke blind på nuet – ha tro på en større hensikt.

Vi blir lett navlebeskuende i vanskelige tider. Vi har mer enn nok med oss selv og våre egne utfordringer. Jeg må be om tilgivelse for at jeg tidvis har sunket inn i selvopptatthet og fortvilelse over egen isolasjon fremfor å sende opp bønner for de som daglig kjenner både isolasjon og vold på kroppen på grunn av sin tro. Så vet jeg likevel at min himmelske Far vet om dem og oss alle. Mine sukk uten ord har blitt hørt – og besvart. 

Se også  denne filmen  som visualiserer historien til Kirti fra India. Hun er èn av mange troende i verden hvor kirken er truet.

Hold ut – vi klarer det!

Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Herren er min hyrde...

En salme jeg har blitt veldig glad i og som jeg derfor ber og synger ofte, er David s salme 23 i Bibelen. Som korist har jeg sunget den flere ganger i gudstjenesten. I usikre og urolige tider, såvel som i gode tider, har jeg funnet ro i å synge og be denne salmen som en bønn. 

I dagens Vårt Land skrev Stig Magne Heitmann (ansatt i Åpne Dører) et tankevekkende debattinnlegg om å se oss som en global søskenflokk. Han spør om vi midt i en omsnudde virkelighet kan løfte blikket ut over våre egne utfordringer? Ikke fordi våre utfordringer ikke er reelle. Det røyner på for både små og store å være avskåret fra de normale aktivitetene, fra nær kontakt med familie og venner og å få innskrenket friheten så radikalt over natten. 

Men midt i dette har jeg også tenkt en del på hvordan «korona-katastrofen» rammer i feks India som jeg har et nært forhold til. Hvordan arter den seg for barn og foreldre i slummen, der helsehjelp,  antibac og rent vann ikke er tilgjengelig selv i normale tider? Eller i Nord-Korea der sult og manglende kontakt med omverden er normalen? Får disse den helsehjelpen de trenger, når de trenger det? 8thirty8 formidler et utsmuglet brev fra en kristen kvinne i Nord-Kore som forteller: «Vi kommer enten til å dø av korona eller av sult, begge deler skaper desperasjon.» 

Stig Magne Heitmann sier også noe om dette: «Når vi i Åpne Dører er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?» Han avslutter med spørsmålet om vi kan greie å løfte blikket, slik Jesus gjorde, og se nøden utenfor vår egen dør? Slik han oppfordrer oss til å be for og med våre søsken i resten av verden, vil jeg invitere deg til å be/ synge salme 23 sammen med meg – for oss selv og for våre søsken både lokalt og globalt. 

Salme 23

En Davids-salme.
        Herren er min hyrde,
        jeg mangler ingen ting.
     ² Han lar meg ligge i grønne enger;
        han fører meg til vann der jeg finner hvile,
     ³ og gir meg ny kraft.
        Han leder meg på de rette stier
        for sitt navns skyld.
     ⁴ Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
        frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg.
     ⁵ Du dekker bord for meg
        like for øynene på mine fiender.
        Du salver mitt hode med olje,
        mitt beger flyter over.
     ⁶ Bare godhet og miskunn
        skal følge meg alle mine dager,
        og jeg får bo i Herrens hus
        gjennom lange tider.

Når ei dør stenges...

Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve. 

Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:

«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult. Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar, i ære og vanære, baktalt og hedret.» 

2 Kor 6, 4 - 8

Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. 

Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden. 

Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen  «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning. 

Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt. 

Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.

Be om beskyttelse mot sykdom 
Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:

- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi.
- Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte.
- Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare.
- Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem.
- Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.

Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.

Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:

Calming words

Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24

...om enn tårnene faller...

For to dager siden brant deler av Notre Dame ned. En uvurderlig kulturskatt er rasert, selv om veggene fortsatt står når brannen er slukket. 

I går formiddag satt jeg i benken i vår lokale katedral og lyttet til vakre toner som strømmet fra dronningen av instrumenter. Påskeresitasjon med orgel og tekstlesning i Domkirka er tradisjon – også for meg. Denne påska er jeg ekstra takknemlig for at katedralen står og at den er åpen for alle. Den gamle domkirka i Bodø ble jo engang jevnet med jorden sammen med store deler av bygningsmassen i byen da Luftwaffe bombet Bodø i slutten av mai 1940. Den nye domkirka ble reist og sto ferdig på midten av femtitallet. 

Selv har jeg ikke noe nært forhold til Notre Dame, ettersom det aldri falt seg slik at jeg reiste til Paris. Men jeg har et nært forhold til kirken. Kirken er mer enn en bygning. Det er derfor vi kan si med salmedikteren at «...kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.» 

Som det også har vært sagt på nyhetssendigene disse dagene, så er kirken mer enn et hus. Og at Notre Dame har betydd noe for alle parisere og franskmenn, viser engasjementet helt tydelig. Kirken samler selv når den står i ferd med å rase sammen.

Jeg er glad for å tilhøre et samfunn der en kirkebrann skaper sorg, selv hos de som ikke frekventerer kirken ukentlig. Men kirker, både som bygg og institusjoner, har hatt og har fortsatt dårlige kår mange steder i verden. I Sovjetunionen ble omtrent samtlige av de vakre kirkene i sovjetsamveldet vandalisert og stengt fra 1922. Kirken som institusjon ble forsøkt radert ut. Prester og biskoper ble drept og fengslet. Etter «perestrojka» og «glasnost», er mange kirker åpnet og restaurert, og kirken blomstrer omsider i øst.

Men i Irak og Syria er mange kirker fullstendig ødelagt eller vandalisert under IS og i borgerkrig. I 2016 kunne kurdiske og irakiske soldater gå sammen om å sette på plass korset på taket i Mar Korkeish kirken i byen Bashiqa. «Det første IS gjorde var å ødelegge korset. Vi ønsket å erstatte det for å fortelle IS at vi fremdeles er her og at vi ikke har tenkt å forlate stedet, sa fader Afram i den forbindelse.» Nrk.no Urix

I mange land i Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika ødelegges kirker og kristnes forsamlingshus til stadighet. Uten at det fører til kollektiv sorg. Uten at det protesteres særlig verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Prester, diakoner og troende kirkemedlemmer kidnappes, angripes med vold og trusler – og de drepes. Men kirken står om murene faller. Kirken lever. Fordi «Vi er Hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene.»(Grundtvig). Særlig rundt kristne høytider er kirken i pressede områder utsatt. De trenger at vi står sammen med dem i bønn – så vel som pariserne nå trenger det.

I vår katedral ble det igår lest en tekst av Mari Wirgenes.  «Potteskår» er historien om en blomsterkrukke som knuses i kirka og en plante som overlever fallet og plantes om i ny krukke. Teksten illustrerer hva kirka er både i større og mindre perspektiv. 

Den salmesyngende og bedende skaren i Paris´ gater speiler historien om potteskårene og demonstrerer hva kirken egentlig er. Da jeg hørte om katastrofebrannen mandag kveld, ble jeg minnet om den nevnte strofen fra Grundtvig-salmen. Jeg har sett flere dele samme tanke på sosiale medier. Resten av salmeteksten er verd å få med seg. Grundtvig sier noe om hva kirken essensielt er i et himmelsk og verdensomspennende perspektiv og som er svært passende i denne sammenhengen. 

«Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!

Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!

Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!»

Du kan også lytte til denne vakre versjonen av salmen.

Et obs-varsel for det nye året…

Nytt år – nye (u)muligheter heter det. Nordmenn flest er ekstremt opptatt av været, og året har startet med mye ekstremvær og obs-varsler. Her har vi vært heldige og har fortsatt tak over hodet. Jeg er ingen meteorolog  og  har ikke såpass peiling på værtegn at jeg kan kalles værprofet engang. Mitt obs-varsel dreier seg derimot om klimatiske forhold i den åndelige sfæren.

En dag på forsommeren i fjor gikk jeg en tur i fjæra. Det gjør jeg for så vidt ukentlig i sommerhalvåret. Akkurat denne lørdags formiddagsturen skilte seg ut. Dagen var nydelig med delvis klar himmel og sol. Jeg satte meg ned ved en liten strandflekk på en av de store steinene og hvilte blikket på fjorden og fjellene rundt. Fargene var så klare, og stillheten var påtagelig. En mild bris kjærtegnet ansiktet og rufset til det lange blonde håret så jeg måtte ta tak i det og legge på plass bak øret. Havoverflaten hadde kun små krusninger. Krusninger som slo stille og forsiktig mot stranden og vasket den. Vannet var så blankt at jeg kunne se tang og steiner på bunnen av havet. En fredelig oase som syntes avsondret fra resten av verden. Lyden av biler langt unna og noen mennesker fra hagene i nærheten høres knapt. De kunne uansett ikke trenge gjennom denne kokongen av fred og harmoni.

Som lyn fra klar himmel kom en fornemmelse over meg at alt ikke er slik det ser ut til å være. Bak den klare blå himmelen jeg så i horisonten ante jeg enorme, mørke skyer og en storm i emning. Istedenfor de knapt synlige små krusningene på sjøen så jeg voldsomme bølger slå inn over stranden.

Fred og idyll på overflaten skjuler uro og kaos som er i emning. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg at noe som helst ondt kan skje, her jeg sitter i denne fredelige pletten av verden. Mange mener at vi lever i de siste tider. Det som er helt sikkert, er at vi er nærmere tidens ende nå enn noen gang... Terrorhandlinger og tilløp til krigsutbrudd, sult og naturkatastrofer som vi nå erfarer, til tross for at de rammer millioner, er bare krusninger på overflaten.

Jeg har ofte sittet ved stranden eller på svaberget og betraktet bølgene. De har en egen rytme og syklus. De første bølgene i syklusen er små. Men bølgene drar seg lenger og lenger tilbake før de slår med større og større kraft inn mot berget. Slik vil det antakelig også forholde seg med hendelser som bygger seg opp mot en endetid.

Det er vanskelig å forestille seg at naturkatastrofer, krig og ondskap plutselig kan ramme og slå varige sprekker i idyllen. Like fullt vil det skje. Når og hvordan er ikke gitt verken meg eller andre mennesker å vite eller avsløre. Jeg tillater meg uansett å nyte slike små pusterom ute i naturen, av lys og frisk luft og tilfredshet. Vel vitende om at alt jeg kjenner og elsker med ett kan bli borte. Lukten av havet som kommer med vinden fra vest. Den friske duften av gress, blomster og skog etter et regnskyll. Mykheten av varm sand mot bare føtter. At solen som varmer ansiktet når jeg sitter her med ett kan slutte å skinne. At krusningene på havoverflaten blir til mektige bølger som kan rive meg overende. At fuglene skal slutte å kvitre og havet aldri mer koke av sprettende fisk.

I Noahs dager var det også slik da han bygde på arken sin mens solen skinte fra en skyfri himmel og man ante fred og ingen fare. Gud hadde snakket til ham og bedt ham forberede seg på flommen. Han var lydig. Selv om intet tydet på at arken skulle være nødvendig. Til tross for spott og hån fra menneskene rundt ham. Jesus sa selv at slik det var i Noahs dager skulle det også være når Menneskesønnen kommer. De spiste og drakk, giftet seg og giftet bort, like til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle.

Vær beredt! oppfordret Jesus sine disipler – og oss. Jeg er ikke speider, men gjennom arbeidet i barnehagen har jeg gjennomgått noen førstehjelpskurs. Selv om jeg ennå ikke har hatt direkte bruk for munn-til-munn-metoden og hjertekompresjon, har jeg trent på å gripe inn. Mentalt er jeg forberedt på hva jeg skal gjøre dersom jeg kommer ut for et ulykkesscenario. På samme måte tror jeg vi kan forberede oss på spirituell årvåkenhet og førstehjelp. Et godt sted å begynne kan være å ta på alvor at mennesket ikke bare lever av brød – og ta til seg av Ordet.

Dette obs-varselet er sendt ut via flere åndelige værstasjoner, bl.a. Paul Benson, og jeg oppfordrer deg til også å lese hans innsiktsfulle og velfunderte tanker: Theres a storm coming

Essensen er å være beredt. Å være årvåkne. Ta imot og nyt det gode så lenge det varer. Vel vitende om at alt har en ende og at vi er mentalt rustet til å møte det som skal komme.

Vi står han av…

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Jes 42,3.

Så sant været ikke er altfor ille, har jeg som mål å komme meg ut på tur flere ganger i uka. Det behøver ikke være lange turen, men frisk luft i lungene og dagslys gjør godt både for kroppen og sinnet. Forrige uke var preget av storm og uvær. En av dagene jeg gikk i fjæra på jakt etter gode bilder, ble jeg oppmerksom på stråene som lå langflate over markene som følge av vinden. 

Til tross for den sterke vinden som hadde herjet og nå var relativt løyet, var de fleste stråene intakt. De er såpass elastiske at de bøyer av for vinden og kan reise seg opp når den stilner helt av.

Livet kan iblant oppleves som å være ute i stormen. Kanskje til og med som en orkan som uten forvarsel kaster seg over deg med plutselig sykdom eller tap av jobb og sikker inntekt. Som orkanen kan rive taket av huset, rykke opp trær med røttene eller kaste biler om kull og endre kjøreretning, kan langvarig sykdom og tap av jobb rive taket av huset og det som holder livet og familien sammen. 

Vinterstormer har gjerne store snømengder og kulde med seg. Livet kan uforutsett bli rammet av kulde ved å miste et menneske som står deg nær. Plutselig dødsfall, en kjæreste som ikke vil mer, venner som vender deg ryggen er alle hendelser som gjør livet kaldt.  Og om vi ikke opplever vanskeligheter på egen kropp og i eget liv, kan nyheter fra verden utenfor gjøre noen og enhver både engstelig og nedbøyd. Det stormer til dels friskt der ute… 

Mennesker er faktisk som strå i vinden. Utfordringer og vanskeligheter kan tynge og tvinge oss til å bøye av, stoppe opp eller endre retning. Men vi evner også å reise oss når stormen løyer og livet gir ro igjen. Noen ganger går det ikke helt av seg selv. Vi kan trenge hjelp fra helsepersonell eller andre i prosessen. Eller fra Skaperen selv. Jeg tror på en Gud som ser oss. Som er til stede i våre liv. Her siterer jeg hans egne ord til oss i bibelen om nettopp det.

Jes 57,15

Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn:

I det høye og hellige bor jeg

Og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.

Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,

Gi hjertet liv hos dem som er knust.

Med Hans og hverandres hjelp kan vi stå han av.