Resirkulerte langfredagstanker anno 2020...

Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. 

I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.

Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook. 

Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7,  og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!  Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»» 

Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av  vår  korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok. 

Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Når ei dør stenges...

Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve. 

Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:

«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult. Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar, i ære og vanære, baktalt og hedret.» 

2 Kor 6, 4 - 8

Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. 

Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden. 

Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen  «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning. 

Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt. 

Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.

Be om beskyttelse mot sykdom 
Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:

- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi.
- Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte.
- Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare.
- Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem.
- Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.

Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.

Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:

Calming words

Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24

Ord for et nytt år...

Det er mange selvoppnevnte profeter rundt om i verden – og i vår egen midte – som  påberoper seg å høre direkte fra Gud. Påfallende mange «får et ord» (fra Gud) for det nye året. Jeg har til gode å se noen av disse profetiene oppfylles. Det slår med sikkerhet fast at profetene er selvoppnevnt og profetiene falske. Det profetiske ordet jeg her deler kan jeg med 100% sikkerhet si er fra Gud. 

Godt nytt, nådens år fra Herren! 

Kjenn duften fra hans sommer, som snart skal møte deg...

Tidligere i desember var jeg så heldig å få høre juleoratoriet til Johann Sebastian Bach fremført i Bodø domkirke. Min yndlingskomponist forteller i sin særegne tonedrakt om Jesu fødsel, om Kongen som kom slik profetene hadde sagt og som skal komme igjen og gjøre alle ting nye. 

Adventstid er ventetid – i dobbel forstand. Jeg venter ikke lenger så ivrig på jula i seg selv. Men jula er et steg på veien. Den er en årlig påminnelse om hva jeg – og vi alle – egentlig venter på. At brudgommen skal komme igjen og hente oss hjem til bryllupet.

Forrige søndags tekster omhandlet døperen Johannes som ble sendt i forveien for Jesus. Han skulle forberede Sion på Jesu komme. 

«Hør, en røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herrens komme! Bereite dich, Zion!»

Kontrasten mellom ørkenlandskapet i Judea og det frodige landskapet her nord som for tiden er snødekket, er stor. Ørken er her like fullt. I åndelig forstand. Vi har alt, men tørster likevel. Vi søker å slukke tørsten av sprukne brønner. Vi søker å mette oss med alt annet enn næringsrik mat. Selv prester og biskoper deler ut kunstferdig formede brøderstatninger og unnlater å dele livets brød – det levende Guds ord. 

Rampenissen kan finne på og pakke inn julegavene i flere lag papir for å forvanske gaveåpningen for mottakeren. På samme måte pakker dagens åndelige ledere inn budskapet og teiper så godt igjen at det nærmest er umulig for den som hører å skjønne at jula handler om Jesus Kristus, Guds sønn. Frelseren og fredsfyrsten.

Jesus mystifiseres og degraderes samtidig til en slags sosialarbeider hvis prosjekt var å gjøre oss til bedre mennesker. Vi kan lett la oss lede på villspor om vi lytter til dette budskapet.

Advent blir snart til jul. Dog, adventstiden fortsetter for oss som venter på at Kongen skal komme igjen og gjøre allting nytt. Vi fortsetter ropet i ødemarken slik Johannes døperen gjorde. Han i Judea, vi i isødet.

Gjør døren høy, gjør porten vid. Den ærens konge kommer inn!

Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud!
Vår ventetid er omme, han sender oss sitt bud:
Det gamle skal forsvinne, Guds rikes tid er inne!
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Guds folk, til deg han kommer, strø grener på Hans vei!
Kjenn duften fra hans sommer, som snart skal møte deg!
De slitte dager fylles, av lovsang og forgylles.
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Så mange håp er døde, for fall står våre hus.

Selv Sion ble lagt øde, dets tempel lagt i grus.
Men Kristus skal bevare sitt folk, og vi skal svare:
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Han kommer, han som troner hos Gud i evig glans.

Snart flettes våre toner i englesangens krans.
Men Lammets sang begynner i dag, når vi forkynner: 

Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Svein Ellingsen

«Villig kommer ditt folk, når du mønstrer din hær. 

Liksom duggen kommer i morgenrøden. 

Kledd i hellig skrud, for å prise Gud. 

Villig kommer ditt folk, når du mønstrer din hær.»

Lussinatti lange – intet være bange...

Nattsvart mørke henger fortsatt over byen. Det er kjølig, selv om frosten har sluppet taket for en stund. En jevn strøm av mennesker innpakket i dunjakker, kåper, sjal og skjerf beveger seg mot domen som med sine vakre glassmalerier lyser opp i vintermorgenen. Innenfor katedralens dører er det knapt lys nok til å finne sin tildelte plass. Men radene av små flammer på begge sider av midtgangen viser vei. 

Med ett blir det stille. Inn toger en flokk jenter med levende lys i hendene og glitter i håret mens de synger om at mørket snart skal flykte fra jordens daler, slik Lucia etter legenden en gang gjorde. Slik englene en gang forkynte for hyrdene ute på Betlehemsmarkene. Slik evangelisten Johannes forkynner det: Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Joh 1,9

Julens grensesprengende budskap blir svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!

H. A. Brorsson

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Men vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

Alle foreldres håp, drømmer og følelser fylte også Maria. Hva hun tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante, men visste ikke at dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste kanskje ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

Så går vi ut i det det har lysnet av dag svøpt inn i det store mysteriet at Guds har gjestet jorden.

Pust

Feiringen av pinsedag i kirkeåret er for lengst tilbakelagt. Men etter den første pinsedagen hvor disiplene mottok Den Hellige Ånd (DHÅ), har vi jo i grunnen alltid pinsetid. Derfor er et blogginnlegg om pinse og DHÅ høyst aktuelt også nå.

Da pappa i fjor vinter lå på dødsleiet, lyttet jeg mye til orgelverker av blant andre Bach og Mozart og fant stor trøst i musikken. Tonene som strømmet ut av dronningen over alle instrumenter var som en elv jeg kunne begrave tårene i. Noen av verkene tonesatte den brottsjø av følelser og dramatikk som alvorlig ulykke og brå død bringer. Mykheten i melodiene var som salve til verkende sår. Musikken finner veien helt innerst i hjertet. 

Slik er det også med DHÅ. Pinsevenner snakker om «salvelse» i DHÅ. I den grad vi i lutherske kirker snakker om DHÅ brukes termer som å «bli fylt» av ånden. Jeg tror jeg foretrekker pinsevennenes «salvelse». Det ser jeg for meg som en renselse eller helhetlig helbredelse. Se, jeg skaper noe nytt! sier Gud gjennom profeten Jesaja.

En tidligere Madagaskar – misjonær som deltok i pinsedagens gudstjeneste i min lokale kirke satte ord på noe jeg selv har erfart. En spesiell hendelse i livet hennes hadde medført sorg og utmattelse som gjorde at hun ikke orket å lese noe annet enn Bibelen. Men denne bibellesningen ble en renselsesprosess som helbredet følelseslivet. Ordet er levende, sier Bibelen. Ordet i seg selv virket helbredende i hennes liv. 

Det hebraiske ordet for Ånd er det samme som vind og pust. Pust er jo det som gir liv. I en ulykke kan pusten fra ett menneske bringe liv til et annet. Jeg har ivrig fulgt med på «Nytt liv i East end» som skildrer jordmødres liv i London på 60-tallet. Mang en gang har jeg blitt rørt til tårer når de bokstavelig talt har pustet liv i nyfødte som ikke har greid å puste selv med det samme. Den Hellige Ånd er denne pusten som bringer liv i vårt indre når vi ikke greier å puste selv. 

Jeg har ofte brukt salme 23 i Salmenes bok i Bibelen som bønn. Nylig kom jeg over en epistel om en av strofene i salmen: «Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.» Strofen har jeg instinktivt forbundet med DHÅ. Nå ser jeg hvordan salmisten David i denne strofen har tegnet et perfekt bilde av hvordan Ånden virker. Du kan lese alt selv her First Baptist Thomaston(scroll til 11/3-19). Teksten jeg refererer fra er for øvrig hentet fra Phillip Kellers bok «A Shepherd Looks at Psalms 23». Her omformulert av meg: 

Beitende sauer kan komme til å vikle hodet fast i torner og kratt og faktisk ende i døden når de prøver å komme løs. I tillegg finnes plagsomme små fluer som legger egg i neseborene deres. Ettersom eggene blir til larver, får det sauene til å stange hodet mot stein, i verste fall stanger de seg i hjel. Ørene og øynene deres er også utsatt for plagsomme insekter. Hyrden salver derfor hele sauens hode med olje. Oljen danner en barriere som beskyttelse mot plagene. 

Som mennesker kan vi tidvis plages av tungsinn og vikle oss inn i tornekratt av tanker som holder oss fanget. Kanskje invaderes vi av bekymringstanker som ikke gir oss fred. Så stanger vi hodet mot en usynlig mur i håp om å stanse dem og finne fred. 

Slik sauene tar imot hyrdens omsorg når han heller olje over dem til beskyttelse mot tornekratt og plagsomme insekter, har vi som kristne mottatt DHÅ. Den er et beskyttende skjold mot bekymringer og ufred. Den kan løfte oss ut av tungsinn og tornekratt av tanker som holder oss fanget. Har du noen gang bedt Gud om å salve hodet ditt med olje?

I forrige bloggpost «Ut av komfortsonen»  nevnte jeg at vi er så heldige å ha en mentor og støttekontakt som kritsne. Det er DHÅ som er hos oss i Jesu sted. Slik Jesus tok barna på fanget og snakket med dem og trøstet den. Slik omslutter DHÅ oss med kjærlighet og omsorg. Han går sammen med oss og viser oss vei gjennom Ordet. Han beskytter oss ved å salve hodet vårt med olje.

Jeg lytter fortsatt til orgelmusikk, helst live og er ofte å finne i benkeradene i domkirka når det er «Orgel på lørdag». Orgelmusikken har blitt en del av min salvelse. 

Til slutt vil jeg dele en nydelig sang om nettopp DHÅ fra et egyptisk lovsangsteam. Den er på arabisk, men oversettelse finnes ved å klikke på «mer» nederst til høyre ved videoen: