Med vind i håret og hjertet i halsen…

På reise med min yngste datter i India for litt siden besøkte vi bl.a. Aurangabad som var en helt ukjent by for meg. Formiddagen ble brukt til utforskning av Ellora Caves, som består av flere hinduistiske og buddhistiske templer og klostre fra før år tusen, uthogd i fjellene. Landskapet her er vakkert og frodig med fjell og skogkledde områder som omkranser byen.

Men før vi kom ut i dette grønne og frodige landskapet, måtte en flink taxisjåfør tråkle seg gjennom tettpakket trafikk i Aurangabads gater. Trafikkbildet i India er ikke like velordnet som her hjemme. Riktig nok har gatene ofte fire oppmerkede filer eller mer og relativt høy trafikktetthet, men til tross for merking og konsensus om regler, kjører biler og motorsykler, autorickshaw og sykkelrickshaw om hverandre i siksak. Det tutes og blinkes i ett. Jeg sitter trygt i baksetet og tenker at jeg er sjeleglad for at jeg sitter her og ikke bak rattet. Sjåføren er nøye utvalgt slik at vi kommer oss trygt frem dit vi skal.

Etter sen lunsj inntatt på hotellet, tok vi en dukkert i bassenget og nøt ettermiddagssolen ved bassengkanten. På vei ned dit fra rommet, passerte vi en skjønnhetssalong som tilbød alt fra frisørtjenester til pedikyr og spabehandlinger. Ett av ønskene fra minsten før reisen var å få farget håret sitt. På impuls gikk jeg derfor innom og spurte etter pris på behandlinger og hvorvidt de hadde ledig frisørtime (der så temmelig rolig ut), og fikk bekreftet at det hadde de. Minsten ble hentet ned i hui og hast og plassert i frisørstolen. Fargekart ble hentet frem, og diskusjonen gikk på marathi, engelsk og norsk. Endelig ble alle parter enige.

Kam, børste og saks ble funnet frem. Frisøren børstet og børstet på det lange, tykke håret til minsten og begynte til slutt motvillig å klippe. Ikke mye, for det skal fortsatt spares. Så ble fargene blandet, og aluminiumsfolie ble satt frem. Med det tykke håret og flere titalls striper, tok det sin tid. Underveis gikk frisøren tom for aluminiumsfolie og måtte tilkalle løpegutten som fikk i oppdrag å oppspore mer. Han åpnet alle skap og skuffer i hele lokalet mens øynene hans hvilte på den unge damen i frisørstolen. Men noen folie fant han ikke. Selv om jeg ikke forsto hva de sa på marathi, var det tydelig at han fikk klar beskjed om å gå ut på gater og streder for å oppdrive nok folie til å stripe håret til denne rike unge damen. Det er neppe hver dag det kommer kunder dit som skal stripe håret for mer enn tusen rupies…

Omsider dukket han noe forpustet opp med flere flak folie i armene. Hvor han hadde fått tak i det, kan man bare spekulere i. Jeg gjettet på hotellkjøkkenet, for jeg har mine tvil om at slike varer er så lett tilgjengelige i butikkene gatelangs i den lille byen. Selv om jeg hadde trengt en dusj siden dagen hadde vært lang og varm, smurte meg med tålmodighet og satt og svingte i den andre frisørstolen i lokalet i påvente av at hun skulle bli ferdig. Omsider fikk jeg tilbud om kaffe eller te. Jeg ba om kaffe uten melk og sukker. Det utløste en hel diskusjon på marathi mellom frisøren og løpegutten. Ut fra gestikuleringen som jeg antok illuderte pulver i koppen og røre rund, samt og ett og annet ord jeg klarte å tyde, skjønte jeg at dette var noe helt nytt for ham. Etter å ha kastet noen lange blikk på min datter med alle foliestrimlene i håret, subbet han ut av døra. Det varte og rakk før han returnerte med et brett med en liten kopp black (?) coffee. Med sukker og mer lik te enn kaffe på farge. Jaja, jeg var tørst og styrtet den ned.

Etter nesten to timer var frisøren kommet gjennom hele hårmanken og kunne begynne å sjekke om fargen hadde gjort sin virkning. Det var med skrekkblandet fryd jeg bivånet utpakkingen av hårtjafsene som lå badet i farge. Frisøren virket imidlertid fornøyd og satte i gang jobben med å pakke ut det ferdigbehandlede håret.

Hos frisørene her hjemme, pleier man å sette kunden bøyd over vasken når dette gjøres. Her ble folien revet av og slengt på gulvet. Fargen ble vridd av håret og samlet i et lite vaskefat. Og den unge løpegutten ble satt til å plukke opp søppelet fra gulvet. En jobb han utførte velvillig, men ikke særlig nøyaktig. Øynene hadde av en eller annen grunn en lei tendens til å skli mot den unge damen i frisørstolen, så han snublet seg over gulvet og tok med seg det grøvste under reprimander fra sjefen. De siste foliene måtte vi vente litt på, men til slutt ble da også de fjernet. Håret ble skylt og tørket og formet på fineste vis. Frisøren kom med speil og spurte om kunden var fornøyd? Enda fjongere enn før var det vel ingen grunn til å være annet enn fornøyd.

Så skulle det betales for herligheten. Jeg hadde jo kontanter nok, trodde jeg på forhånd. Men fordi antallet striper ble fler enn antatt, ble prisen deretter, og kontantene strakk ikke til. Heldigvis hadde jeg jo to kredittkort i reserve og regnet ikke med annet enn at det ville gå bra. Jeg prøvde først det ene, men beskjeden jeg fikk var at det manglet dekning på konto. Det visste jeg jo umulig kunne stemme, så jeg prøvde det andre isteden. Samme nedslående resultat. Jeg bedyret at jeg faktisk hadde mer enn nok penger på kontoen, så dersom det fantes en mulighet for å få lirket de ut av en maskin, så skulle det ordne seg. Frisøren, salonginnehaveren og en annen hjelper diskuterte seg imellom på marathi. Til slutt spurte de om jeg kunne gjøre kontantuttak i ATM (=minibank), og ja, det kunne jeg selvsagt. Men hvor skulle jeg gå for å finne ATM..? Enden på visa ble at frisøren sa hun skulle bli med meg og vise meg veien. Jeg tenkte at den sikkert var rett borti gata og at hun bare ville være snill siden det allerede var mørkt og jeg var totalt fremmed der. Eller at hun ville være sikker på at jeg kom tilbake med kontantene for å betale. Uansett var jeg lite lysten på å rote rundt gatelangs i mørket i en fremmed by, så jeg takket ja.

Frisøren tok meg med ut bakveien gjennom bassengområdet og ut på parkeringsplassen i bakgården. Har hun bil, undret jeg? Men hun hadde stø kurs rett mot en motorsykkel. Og hjertet hoppet over noen slag. Hun rygget den ut og kommanderte meg opp bakpå motorsykkelen. Og ut bar det i den ville trafikken selv i denne lille millionbyen. Selv på dagtid virker trafikken kaotisk. I mørket fremsto det som den komplette katastrofe. Men her var det bare å klamre seg fast bakpå bæreren, lukke øynene og sette sin lit til Gud og englevaktene hans. Luften var faktisk deilig avkjølende på flere vis. Og jeg gjorde mitt beste for å nyte det midt i sik-sak-kjøringen og redselen for at vi skulle tippe midt i et kryss med motgående trafikk fra alle kanter.

Nærmeste minibank var noen minutters kjøretur unna, så jeg ville aldri funnet den på egenhånd på denne tiden av døgnet. Vel fremme ved minibanken var det selvsagt lang kø. Men noen ganger er det jo en fordel å være ”rik turist”, for med en bydende røst fikk min ledsager køen til å fordufte slik at jeg slapp til. Men det var mørkt, og jeg hadde vansker med å lese instruksjonene og forstå hvordan tingesten virket. Heldigvis  forbarmet en ung mann som snakket engelsk seg over denne underlige hvite damen. (Jeg var sikkert dagens desiderte attraksjon i nærområdet.) Til slutt fikk jeg da ut de ti tusen rupiene hårbehandlingen kostet, og vi kunne legge i vei tilbake til hotellet. Nok en gang satte jeg min lit til høyere makter. Det gikk bra, takket være Gud, hans englevakt – og en fortreffelig motorsyklist! Etter turen spurte hun meg om jeg hadde gjort dette før, hun skjønte nok at jeg hadde vært en smule engstelig. Og jeg måtte innrømme at jeg nok aldri hadde vært med på noe liknende i India og at jeg hadde følt meg nødsaget til å kontakte høyere makter underveis. Hun lo, og jeg lo, og så takket jeg henne for hjelpen og en meget interessant og opplevelsesrik kveld. 

Hot or not – eller – hva er da et menneske..?

Med hvilken rett setter noen seg til dommer over hva som er vakkert? Med hvilken rett kan noen, andre enn Skaperen, bedømme hvilken ansiktsform, bryststørrelse eller hårfarge som er skjønnhetsnormen? Til og med kvinnens intimsone skal nå under lupen. Med kosmetisk kirurgi på de mest intime delene av kvinnekroppen er ringen sluttet. 

Likevel lar vi, bevisst eller ubevisst, mediene styre vår opinion på skjønnhet og definisjon av lykke. Klesmotene skifter – og vi skifer ut klærne våre i takt med dem. Men vi stopper ikke der. Vi låner øret til propaganda om at vi med den perfekte kroppen vil bli lykkelige.  Med hvilken rett lar vi dette skje? Når vi mennesker er skapt så forskjellige og mangfoldige…

Jevnlig er jeg i kontakt med mennesker som sliter med livet sitt. Det kan være en bitteliten ting – eller mange ting som har gått galt. Hendelser som har fått det til å balle på seg slik at vanskene til slutt blir en diger snøball som de ikke klarer å håndtere. Mediefokus på kropp og uteseende kan være det lille dyttet som får snøballen til å rulle eller den lille tuen som velter stort lass. 

NRK har på vegne av det norske folk påtatt seg oppgaven med å bryte ned tabuer med dokumentarer om psykisk sykdom og ungdomsserier med fokus på blant annet seksuell legning. Vel og bra. Men forrige ukes program om kosmetisk kirurgi på kvinners underliv gjør det stikk motsatte. Vi har et alvorlig luksusproblem i samfunnet når jenter seriøst innbiller seg at det perfekte underliv er det som skal redde forholdet og gjøre dem lykkelige. 

Er det ikke nok at vi er skapt på skremmende, underfull vis? 

Det er min inderlige bønn at du kan se deg i speilet hver morgen og glede deg over den du ser der. Det er min inderlige bønn at både du og jeg kan se oss i speilet og si med salmisten:  

For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. (Sal 139, 13)

Du er bokstavelig talt Guds gave til verden. Takk hver dag for den gaven det er å være deg.

(Fra ”Hjelp til sjelhjelps bok Gratulerer med dagen”.)

How to look smashing living on a budget?

Eller for å si det på godt norsk: Hvordan se henrivende ut når du har dårlig råd?

Nå skal jeg ikke ta mål av meg å starte moteblogg, til det er jeg altfor utdatert og ukyndig på dette feltet. I en altfor lang periode av livet mitt var jeg opptatt av å anonymisere eget utseende før jeg til slutt tok til vettet og fant ut at det var på tide å vise seg frem i terrenget. At jeg handler på budsjett er imidlertid et uomtvistelig faktum. Så derfor tenkte jeg at det var på sin plass at jeg, som så mange andre bloggere, kunne røpe noen av mine hemmeligheter på skjønnhetsfronten. Spesielt med tanke på oss med minimale klesbudsjett, dog anvendelig for alle uansett lommebokstørrelse. Selvsagt kan jeg ikke røpe alle, for dermed å risikere at venninner og kolleger plutselig ser like smashing ut som meg, eller enda verre, mer smashing…

Å se smashing ut kan jo handle om alt fra klær til hår, sminke og hud. En ting er jo hva Skaperen har gitt hver enkelt av oss i fødegave. Nå til dags kan man selvsagt gjøre noe med det også, men så langt har jeg ikke sett behovet. Jeg velger å fokusere på ting man kan gjøre noe med og å gjøre det beste ut av det man har fått fra naturens side. Her og nå vil jeg altså konsentrere meg om klærne vi kler oss med.

Det å ta seg godt ut har imidlertid like lite med størrelsen på lommeboka som med klesstørrelsen og gjøre. Jeg har de senere årene vært en meget slank utgave av meg selv, men mine howtolooksmashingonabudget-tips skal være anvendelige helt uavhengig av lommeboken, klesstørrelse og figur.

Første bud er å frigjøre seg totalt fra moteslaveriet. Lever man på budsjett, nytter det ikke å kjøpe nytt for å endre klesstil like raskt som motene endrer seg. Isteden er man henvist til å finne sin egen stil og rendyrke den i størst mulig grad. Alternativet er jo å ha klær fra flere ulike moteepoker hengende i skapet til enhver tid, ettersom motene har det med å reinkarneres etter noen år. Er man usikker på hva som er ens egenstil og man ikke er så heldig å komme med i Bli ny-spalten til KK, kan jeg anbefale en safari i motebutikkene. Helt gratis. Bare se, ikke kjøpe!  Men gjerne prøve. Kjenne på stoffer, studere fasonger og linjer og prøve plagg eller hele antrekk man liker. Spør fremfor alt de hjelpsomme damene i butikken til råds. Det er jo blant annet derfor de står der og henger rundt en når en leter seg gjennom klærne på stativene eller de står og tripper utenfor prøverommet med et forsiktig og håpefullt ”Hvordan gikk det?”. At de ikke får solgt de dyre plaggene man prøver, er jo ikke vårt problem.

Ta en fargeanalyse uten å betale for det. Eller be venninner, frisøren din eller butikkekspeditører om hjelp til å se hvilke farger som tar seg best ut på deg. Å velge plagg i ”dine” farger, gjør det enklere å kombinere plagg i garderoben uten å måtte kjøpe helt nye antrekk hver gang man har behov for å fornye garderoben.

Less is more er også i budget-sammenheng en god rettesnor. Sats på plagg med rene linjer og uten for mye dilldall. Dilldall vil uansett forsvinne ut av motebildet før man får sukk for seg. Dessuten kan plaggene smashes opp med smykker og annet tilbehør. Less is more kan også bety å gå for en størrelse mindre enn du vanligvis har brukt. Klær som sitter godt, kan gjøre at en tar seg bedre ut enn klær som er for vide. Bruk fremfor alt mer kjole og skjørt dersom du er kvinne. Gjerne kjoler som viser frem leggene og de kule støvlettene du bruker høst og vinterstid…

Budget betyr billig, hvilket for meg gjerne er synonymt med salg. Fretex og gjenbruk er et annet og godt alternativ. Billig er imidlertid ikke alltid bra. Kvalitet er viktigere enn pris i denne sammenhengen, ettersom kvalitetsplagg for det første er forseggjorte mht. passform, søm, farge, tekstur og glans. For det andre er de holdbare, og man trenger derfor ikke bytte dem ut særlig ofte. Valg av stoff er derfor også essensielt. Rene naturmaterialer som ull, silke, lin og bomull er best, holder fasongen og tåler vask uten at verken fasong, farge eller utseende på plagget lider. selvsagt er silke og lin dyrere enn polyester, men da er salg eller secondhand tingen. En enkel klassisk kjole i lin i din yndlingsfarge kan anvendes til mange anledninger ved å bytte tilbehør som sko, vesker, skjerf, smykker og jakker eller til og med strømpebukser.

Den lille sorte skal visstnok være et må-ha ifølge moteekspertene i ukebladene. Men er den nå virkelig det? Slike motepåbud fremmer først og fremst konformitet, noe jeg tvert imot ønsker å motvirke. Dernest skaper det lett en mindreverdsfølelse hos oss som aldri har eid noen liten sort, enten fordi man ikke har funnet en som falt i smak eller fordi budsjettet ikke tålte det. Og mindreverdsfølelser kan man ikke ha noe av når målet er å se henrivende ut. Dersom man likevel skulle slumpe til å ha en liten sort en i skapet, er det absolutt et greit plagg å piffe opp med jakke eller annet tilbehør i ens yndlingsfarge og dermed unngå konformiteten. Dessuten har man pent antrekk til flere ulike anledninger uten å måtte anstrenge seg særlig.

Stiletthæler, eller i det minste litt høyde på hælene, er bra – og ikke bare til finbruk. Gjør beina lengre og kroppen rankere, i alle fall når man har lært seg å gå på dem... Og mens vi er inne på dette med sko, de er kanskje det viktigste tilbehøret til ethvert antrekk. Gå for kvalitet også her. Sko holder gjennom flere motesesonger og trenger ikke byttes ut før de er utslitt, hvilket kvalitetssko nærmest aldri blir. Sørg også for at skoene ser rene og nypusset ut til enhver tid, med mindre du er ute etter å skape en smashing shabby chic look. Match også gjerne sko og veske hva angår farge og materiale, men kontraster og motsetninger her kan også være detaljer som gjør susen. Det er opp til deg.

Sist, men ikke minst er gjenbruk og redesign et godt alternativ dersom man er håndarbeidskyndig eller kjenner noen som er det. Enkle endringer på brukte klesplagg kan være en pyntebord i kontrastfarge på kjolen eller jakka. Stæsj som er utgått på dato kan tas av og evt. erstattes med nytt og dermed gjøre plagget brukbart igjen. Noen har gjort gjenbruk til et levebrød, og Grønn tråd Redesign er en av disse bedriftene.

Flere andre har også skrevet om dette emnet, bl.a. Dressing Like a Princess on a Working Girl's Budget Selv nikket jeg bifallende da jeg kom over denne artikkelen akkurat nå.

På dette tidspunktet hadde det vært innmari kult om noen av gutta kom med bifallende tilrop og kommentarer, men jeg regner med at de er for blyge til det… Vi får håpe de manner seg opp slik at de isteden tør å plystre etter oss neste gang vi viser oss på gata...