Agnus Dei

«Du, Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss!»

 

Dette bønneropet stiger fra kirker verden over hver søndag når det feires nattverd. I en verden fylt av krig og lidelse, uro og angst et rop som stiger fra mange hjerter daglig.

 

Som seksåring begynte jeg på søndagsskolen. En av lærerne, mor til min barndomsvenninne, var en særlig flink forteller. På den tiden hadde vi flanellografen, som jeg elsket. Billedcollagen av bl.a. Noahs ark og Jesu liv gjorde sammen med lærerens ord fortellingene levende og lette å huske. 

 

Siden har jeg drømt om å reise til Det Hellige landet. Høsten for fem år siden fikk jeg oppfylt drømmen. Vi var flere som snakket om at når vi vandret der Jesus hadde vandret for to tusen år siden, var det som om Han gikk i følge med oss her og nå. 

 

 

I Galilea besøkte vi bl.a. Magdala. En liten by ved Gennesaretsjøen, hvor det er funnet ruiner av en synagoge fra Jesu tid. Her levde Maria Magdalena. Hun slapp alt hun hadde i hendene for å sitte ved Mesterens føtter og lytte til Ordet. Her er bygd ei nydelig kirke med flere små kapeller dedikert bestemte hendelser fra Jesu liv. I kjelleren er det et ekumenisk møterom utsmykket med et maleri som tydelig taler om et møte med Mesteren. Om ei kvinne med stor tro. Om Mesteren som gjør de syke friske. Om Mesteren som merker om vi bare rører ved kappen hans. Her møtte vi Fader Kelly. Sammen satte vi oss ved Mesterens føtter. Med tomme hender. Med åpne hjerter. Vi fikk ta imot det levende Ordet. Vi fikk kjenne kraften fra Mesteren idet vi grep etter kappen hans. 

 

I møte med ei blind kvinne sa Fader Kelly at manglende syn har spart henne for syn som mange besudler sitt sinn med. Her snakket han om begjær i flere betydninger. Om å se med misunnelse og begjær på hva andre har. Vi vet hva dette innebærer i eget liv. Han ba om helbredelse for henne spesielt og likevel alle generelt. I Hans sår har vi mottatt legedom – også for sår skapt i våre sinn av det vi har tillatt oss å ta inn gjennom våre sanser. 

Han snakket om det å takke Gud for den Han har skapt oss til å være og for hva hver enkelt er gitt. Om å takke for livet uansett alder, utseende og omstendigheter. 

 

Hjemme, langt fra Galilea, kan jeg fortsatt kjenne Mesterens nærvær. Han vandrer sammen med meg i hverdagens utfordringer og gleder. Men Han vandrer også sammen med enhver som påkaller Ham. I disse dager tenker jeg særlig på den som lever midt i krigenes redsler og den som lever under press for sin tro på Mesteren. I møte med all nød og lidelse vi ikke kan gjøre noe med, blir dette nødropet min livbøye og mitt håp. 

 

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Du, Guds lam, som bærer verdens synder,

miskunne deg over oss!

Gi oss din fred.

 

Min første kjærlighet...

... sang vi med Jahn Teigen i min pure ungdom. I den tiden da forelskelsene skiftet nærmest fra dag til dag. Jeg husker til og med den aller første forelskelsen. Den som aldri ble noe mer enn en avstandsforelskelse. Med små samtaler og smil de gangene vi gikk sammen fra skolen sitter spikret i minnet.

Det kunne nok blitt en bra historie av. Men jeg har en viktigere historie å fortelle. Om den kjærligheten som overgår all forstand. En kjærlighet jeg kanskje var i ferd med å miste uten at jeg var klar over det. 

Når vi snakker om forføreren som jeg alt har skrevet to artikler om... For en tid siden kom jeg over en  youtube-video som tilsynelatende skulle fortelle om fortreffeligheten med et såkalt kingdom-marriage (guddommelig ekteskap) kontra et vanlig godt ekteskap. 

Jau... Det er mye jeg kunne sagt her, men jeg nøyer meg med å kommentere det som øyensynlig skulle være forskjellen på en ektemann beskrevet i Paulus brev til Efeserne 5 og en «vanlig» ektemann. Han ble i videoen romantisert og beskrevet som en opphøyd og nærmest guddommelig person uten feil. Vis meg den mannen! sier jeg bare. Han vil jeg virkelig møte. Bibelen sier imidlertid klart og tydelig at det kun er ett menneske som har levd uten feil eller lyte. Og det er verken din eller min ektemann...

Et såkalt «kingdom marriage» beskrives som den perfekte og guddommelige forening mellom to mennesker som kun vil leve for Guds rike. Til tross for at jeg har vanket i kretser der man kunne forvente å være omgitt av slike ekteskap, har jeg til gode å møte noen som er i nærheten av å likne...

Takke meg til et godt jordisk ekteskap, en god ektemann og et sunt og jordnært syn på liv, ekteskap og Guds rike mens jeg lever her. 

Når det er sagt, så finnes det faktisk et guddommelig ekteskap. Bibelen henviser til dette som foreningen mellom Brudgommen (Jesus) og Hans Brud (kirken – de hellige). Jesuser brudgommen som er uten flekk og lyte. Hanleder oss til Gud. Gjennom Hamblir også vi rene, uten flekk og lyte. 

Den som har bruden, han er brudgom. Joh 3,29

Kall folket sammen,
hellige forsamlingen!
(...)La brudgommen gå ut fra sitt rom
og bruden fra sitt kammer! Joel 2,16

En av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.»Åp 21,9

I dette guddommelige forholdet er det likevel et misforhold. Brudgommen er trofast selv om Bruden ofte er troløs. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» 2 Tim 2,13

Bruden har det med å ville gå sine egne veier og lar seg lede både hit og dit av atspredelser langs livsveien. Hun kan til og med la seg lede vill av noen som utgir seg for å være brudgommen. Og selv om hun ikke går så langt, kan hun gå trett i den lange ventetiden fordi det drøye ut før selve bryllupet skal stå. Det er da kjærligheten kan bli kald. 

Etter at Brudgommen (Jesus) var tatt opp til Himmelen, dikterte han i et syn brev til bruden (representert ved de syv menighetene) gjennom apostelen Johannes. Vi finner de i Åpenbaringsboken. Menigheten i Efesos får beskjed om at selv om det står relativt bra til hos dem, så har de forlatt sin første kjærlighet! «Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.  Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.» Åp 2,4-6

Disse kapitlene i Åpenbaringsboken er skrevet til konkrete menigheter. Men de er også skrevet til menigheter og enkeltpersoner i dag.

Hva betyr det at bruden (eller kirken) har forlatt sin første kjærlighet? Kan vi i det hele tatt elske Brudgommen slik Han elsker oss? Kjærligheten er jo ikke det at vi har elsket Gud, men tvert imot at Han har elsket oss. Så skylder vi å elske hverandre på samme måte. Men dersom vi ikke elsker hverandre inderlig, da elsker vi heller ikke brudgommen. Vi har forlatt vår første kjærlighet.

Er det så mulig å finne tilbake til den første kjærligheten? I vårt jordiske liv er det ikke alltid mulig. I mange tilfeller er det best å la fortid være fortid. I Guds rike er det annerledes. Evangeliet og julebudskapet forteller oss at det er mulig å begynne på nytt. Det er mulig å finne tilbake til den første kjærligheten. Brudgommen tar med glede imot den troløse bruden dersom hun kommer tilbake til ham. 

Nylig kom jeg hjem fra en reise til Israel. En reise som tok bort sløret fra øynene mine så jeg kunne se brudgommen slik Han er. At Han kom som et lite barn i en stall i Betlehem. At Han fortsatt vandrer i Galilea, langs Jordan, i Jerusalem – og her hos oss. At Han skal komme igjen for å hente oss inn til bryllupet. Advent...

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,

          men at han har elsket oss

          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1 Joh 4,10