Herren er min hyrde...

En salme jeg har blitt veldig glad i og som jeg derfor ber og synger ofte, er David s salme 23 i Bibelen. Som korist har jeg sunget den flere ganger i gudstjenesten. I usikre og urolige tider, såvel som i gode tider, har jeg funnet ro i å synge og be denne salmen som en bønn. 

I dagens Vårt Land skrev Stig Magne Heitmann (ansatt i Åpne Dører) et tankevekkende debattinnlegg om å se oss som en global søskenflokk. Han spør om vi midt i en omsnudde virkelighet kan løfte blikket ut over våre egne utfordringer? Ikke fordi våre utfordringer ikke er reelle. Det røyner på for både små og store å være avskåret fra de normale aktivitetene, fra nær kontakt med familie og venner og å få innskrenket friheten så radikalt over natten. 

Men midt i dette har jeg også tenkt en del på hvordan «korona-katastrofen» rammer i feks India som jeg har et nært forhold til. Hvordan arter den seg for barn og foreldre i slummen, der helsehjelp,  antibac og rent vann ikke er tilgjengelig selv i normale tider? Eller i Nord-Korea der sult og manglende kontakt med omverden er normalen? Får disse den helsehjelpen de trenger, når de trenger det? 8thirty8 formidler et utsmuglet brev fra en kristen kvinne i Nord-Kore som forteller: «Vi kommer enten til å dø av korona eller av sult, begge deler skaper desperasjon.» 

Stig Magne Heitmann sier også noe om dette: «Når vi i Åpne Dører er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?» Han avslutter med spørsmålet om vi kan greie å løfte blikket, slik Jesus gjorde, og se nøden utenfor vår egen dør? Slik han oppfordrer oss til å be for og med våre søsken i resten av verden, vil jeg invitere deg til å be/ synge salme 23 sammen med meg – for oss selv og for våre søsken både lokalt og globalt. 

Salme 23

En Davids-salme.
        Herren er min hyrde,
        jeg mangler ingen ting.
     ² Han lar meg ligge i grønne enger;
        han fører meg til vann der jeg finner hvile,
     ³ og gir meg ny kraft.
        Han leder meg på de rette stier
        for sitt navns skyld.
     ⁴ Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
        frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg.
     ⁵ Du dekker bord for meg
        like for øynene på mine fiender.
        Du salver mitt hode med olje,
        mitt beger flyter over.
     ⁶ Bare godhet og miskunn
        skal følge meg alle mine dager,
        og jeg får bo i Herrens hus
        gjennom lange tider.

Om arverett og arveoppgjør.

Etter at Pappa døde brått i vinter, har spørsmålet om arv blitt aktualisert. Han skrev ikke noe testamente, og da følger arverekken sedvanlig orden, så sant betingelsene er oppfylt. Blant de gjenstandene jeg har vært så heldig å arve etter Pappa, er en del gammelt og nytt fotoutstyr. Kameraene har allerede gitt meg mye glede og, uten å skryte, mange fine bilder. Arven er ikke evigvarende, selv om det eldste kameraet er omtrent på min alder og fortsatt funker, til tross for at etuiet er temmelig slitt og det bærer preg av flittig bruk. 

Bibelen snakker også om arv. Den forteller at vi som Guds barn har en arv som aldri visner eller forgår. Denne arven gir oss faktisk hele Hans rike i eie. Vår himmelske Far har skrevet testamente – både et gammelt og et nytt. Det gamle testamentet inneholdt ti bud presisert i over 600 forskrifter som må overholdes for at mennesker skal komme i betraktning som arvinger til Guds rike. Overtredelser kunne sones ved brennoffer av en lytefri kalv. 

Vi som lever i tidsalderen etter Kristus skal forholde oss til det nye testamentet. Betingelsene for å arve Guds rike er ganske enkelt å være Guds barn. Gud innså etter noen tusen år at hans barn ikke greide å oppfylle arvebetingelsene i testamentet Han hadde skrevet. Derfor sendte Han sin sønn Jesus ned fra himmelen via jomfru Maria for å gjøre opp for all gjeld Guds barn hadde opparbeidet seg ved å ikke overholde påbudene. Jesus var det eneste mennesket som kunne overholde budene. Likevel valgte Gud å ofre Jesus for å gi alle Hans barn arverett til Himmelen.

Dess mer jeg tenker på det, dess mer fantastisk blir det. Dessverre er det noen som forsøker å hindre oss i å motta arven. Det hviskes i ørene våre at arveretten ikke gjelder oss fordi vi har gjort slik og slik. Deler av et vers fra det nye testamentet hentes frem når søsken vil forhindre hverandre i å dele arven. 1 Kor 6,9-11 sier i klartekst hvem som ikke arver Guds rike. Jeg har uthevet delen som søsken ofte bruker mot hverandre, uten å lese ordene i sin sammenheng.  

Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd. 

Slik jeg leser dette skriftordet, er det faktisk ingen av oss som vil kunne arve Guds rike. Ingen av oss gjør alt rett og unngår å noen gang i sitt liv begå urett - i tanker, ord eller gjerning. som arvinger kan vi ikke plukke ut de delene av testamentet som tilfaller oss selv og utelate det andre. Vi må lese alt. Følgende setning er derfor av avgjørende betydning for utfallet av arveoppgjøret:

Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd. 

Guds nye testamente til sine barn er både genialt og ufattelig. Uten det ville vi gjort oss selv arveløse på grunn av alle betingelsene i det gamle testamentet som vi ellers aldri ville kunne oppfylle. Nå er alle betingelsene oppfylt – av vår bror og Frelser. Vi har rett og slett ingenting å krangle om oss søsken imellom og skal ta imot med ydmykhet og takk. Guds testamente er ubestridelig. 

Arven etter Pappa fyller meg med glede - og vemod. Den himmelske arven fyller meg med en glede større enn hjertet kan romme. Du og jeg har fått del i en evig arv. En arv som verken visner eller forgår. En arv som ikke avkortes etter antall arvtagere. Jeg blir stadig minnet om gatejenta i Mumbai som en dag fikk høre om denne arven og stilte det betimelige spørsmålet: Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?

Jeg vil være med å dele de gode nyhetene om denne arven med alle i hver fjerneste avkrok i verden. Jeg vet om mennesker som reiser på små putrende mopeder eller oksekjerrer langs støvete kjerreveier til de mest bortgjemte avkroker i Myanmar, i India, i Afrikas jungel. Jeg vet om mennesker som går gatelangs i storbyer i Asia og Europa, til de som lever fra hånd til munn, traffickingofre og rusavhengie. Alle i håp om å dele de gode nyhetene om arven vår. Denne nyheten kan vi rett og slett ikke holde for oss selv. 

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Salme 23,6

Her er ting du og jeg kan gjøre:

Bli frivillig for Kirkens Bymisjon

Bli frivillig i din lokale menighet 

Støtt forfulgte kristne gjennom Stefanusalliansen eller Åpne Dører 

Støtt en misjonær som arbeider blant unådde 

gjennom Evangelisk Orientmisjon eller Det norske misjonsselskap

Bli en forbønnsvenn

Det var ikke rom for dem i herberget…

Millioner av flyktninger vandrer i disse dager omkring i verden slik Josef og Maria gjorde i Betlehem for mer enn to tusen år siden, på jakt etter et sted å bo. Mange blir møtt med stengte dører. De får høre at det dessverre er fullt. De må snu og reise videre, dersom de har midler til det. Maria og Josef var til slutt heldige og fikk rom i en stall. Det var neppe like glamorøst som enkelte julekort og julekrybber illuderer. Men det var trygt og varmt. Inntil de måtte flykte for Herodes da Jesus var født.

Å ha rom i herberget til andre mennesker handler ikke nødvendigvis om den fysiske plassen eller bare om flyktninger fra Syria og land i Afrika. Det finnes klimaflyktninger (sosialt og emosjonelt) blant oss. Mennesker på leting etter vennlige blikk, varme hender og hjerterom.  Kanskje kan vi tenke over om vi er flinke nok til å holde hjertedørene åpne for andre mennesker. Ikke bare før jul, men hele året. Ser vi virkelig de menneskene som omgir oss, de menneskene vi møter til daglig?

I fjor høst deltok jeg på selvmordsforebyggende kurs hos Kirkens SOS. Noe av det vi snakket om, var oppmerksomhet overfor mennesker i vår nærhet og perifert. Først og fremst med tanke på å oppdage selvmordsfare, men også med tanke på å forebygge det. Årsaken til at mennesker velger å ta livet sitt er sammensatte. Men mangelen på medmenneskelighet og varme er en fellesnevner. Å se og å møte hverandre som mennesker er noe vi alle kan gjøre – selv uten kurs i selvmordsforebygging.

Den svenske kirken i Umeå har lansert en alternativ adventskalender  https://www.svenskakyrkan.se/umea/julkalender med daglige desemberutfordringer i medmenneskelighet og varme. Dersom du ikke har brukt den i adventstiden, tenker jeg at den fint kan brukes som inspirasjon hele året rundt. Vi trenger ikke være snille bare i desember. Her nord er vinteren lang og våren og sommeren ofte kald. Derfor kan vi trenge varme hender og hjerter helt fra januar til desember. Selv i mørketida finnes rom i herberget.