Den som leter...

Hekta - på hekling.

Jeg har likt å hekle siden jeg lærte det som barn. En interesse som har gått i arv fra mormor til mamma(selv om hun nok har strikket mer enn hun har heklet) til meg. Min mormor var et unikum med heklekroken, med et utall sengetepper og gardiner på merittlisten. Hun ga seg ikke selv da synet plaget henne de siste årene. Til å hjelpe seg fikk hun et et digert og sterkt forstørrelsesglass med lampe som hun kunne se gjennom når hun heklet. Og hun holdt det gående omtrent til sitt siste åndedrag.

Mine heklemeritter er bokstavelig talt i småskala sammenliknet med både mamma og mormor. Da jeg gikk på videregående, satt jeg og heklet små duker i timene, mens andre strikker gensere – og atter andre noterte flittig fra lærerens utlegninger. Til mitt bryllup for fem år siden, heklet jeg et tyvetalls serviettringer med sytrådtynt garn og nål hummer 0,75. Jeg kom i mål, men var nokså lei etterpå. Siden har jeg heklet et titalls engler til julepynt i samme garnkvalitet og en og annen runde på en hyllebord, men ellers har hekletøyet stort sett ligget i kurven for uferdige håndarbeidsprosjekter.

For et par uker siden sank temperaturen fra 20 til 9 på et døgn og har siden holdt seg på mellom 5 og 9 grader. De hustrige dagene og kveldene innbød mer til håndarbeid og peiskos enn soling på terrassen og turer i fjæra. Da fant jeg imidlertid frem diverse påbegynte hekleprosjekter og mønstre. Blant annet fant jeg to nesten ferdige gardinborder og fikk blod på tann for å ferdigstille dem. Det ene manglet jeg imidlertid mønster til, så der har jeg gjettet meg sånn noenlunde til fremgangsmåten.

Men for å få en helhet i stua må det suppleres med noen flere gardinborder. Jeg fant et nydelig og relativt enkelt og overkommelig mønster som jeg satte i gang med. Det er så enkelt at man kan sette seg foran TVen med det og gjøre to ting samtidig. Imidlertid manglet jeg såkalt flammegarn i ulike blånyanser til denne borden.  Mesteparten av borden kan likevel hekles ferdig før flammegarnet skal brukes, så disse to ukene har jeg, når jeg ikke har heklet, jaktet på dette flammegarnet.

Jeg har vært i ALLE garnbutikkene her i byen uten å se snurten av verken flammegarn eller noe som likner. Egentlig hadde jeg på det nærmeste gitt opp og begynt å vurdere alternativer. Plutselig kom jeg på at det var én butikk jeg ikke hadde vært  og lett på. Gjenbruksbutikken til NMS. I vinter ordnet de nemlig en liten avdeling for garn – og stoffrester i tillegg til alt det andre krimskramset.

I dag da jeg hadde noen minutter mellom to avtaler i byen, stakk jeg derfor innom bare for å ha prøvd alt. Ved første øyekast var det mer av det samme jeg har sett på alle andre garnbutikkene. Bare billigere. Men en isboks øverst på hylla vakte min interesse. Og sannelig var den ikke full av flammegarn – eller noe som likner – i flere nyanser! Det var nesten ikke til å tro. Prisen var jeg minst like heldig med. For den nette sum av 15 kroner får jeg fargerike og dekorative gardinborder – det formelig klør i fingrene etter å få heklet dem ferdig...

Let, så skal dere finne, formante Jesus disiplene sine for om lag to tusen år siden. Om det var slike timelige ting han tenkte på, vites ikke. men at Gud bryr seg om det vi er opptatt av, det har han sagt. Og sannheten i ordene fikk jeg i alle fall erfare helt konkret i dag.

Skaperglede…

Helt siden jeg var liten, har jeg elsket å skape noe med hendene. Vi hadde en diger sandkasse utenfor huset hvor jeg vokste opp. Den innbød til kunstnerisk utfoldelse og lek frembrakte sandkaker i alle former og fasonger, hus og slott, veier og dammer. Vi hadde også rik tilgang på maleskrin, vannkopper og pensler, og det var et eldorado for en kunstner in spe. Den helt store lykken som barn var å få en ny pakke plastilin. Slik jeg husker det, var det fire pølser plastilin i primærfargene i hver pakke. Med en liten kule rød eller blå plastilin som kunne formes til de snodigste figurer, kom skapergleden veltende over meg med full styrke. Senere, da jeg begynte på skolen, fikk jeg prøve leire og ble helt forelsket. Lukten, teksturen, det myke og lett klissete materialet mot håndflaten. Når jeg nå tenker tilbake, så mener jeg å huske at pappa en gang gikk ned i fjæra og spadde opp leire derfra slik at vi kunne lage ting av leire hjemme også. Den luktet riktignok av ramsalt hav, tang og tare og hadde nok litt for stor prosentandel sand i seg til at resultatet ble noe å skryte av, men den var fin som øvingsmateriale.

Siden har det blitt egnet, klippet og limt, vevd, brodert, heklet og sydd. Nå er jeg så heldig å ha et arbeid hvor jeg kan skape noe med hendene hver dag. I forrige uke sydde jeg juleinspirerte plagg til et lite trekløver i størrelser 6 mnd – 6 år på jobb. Det er første gang jeg har sydd slike søte små plagg på jobb, og gleden over det ferdige resultatet var til å ta og føle på. Mestringen. Fargesymfonien. Det å være i stand til å skape noe vakkert med mine hender. Disse hendene som ikke alltid vil det jeg vil, som ofte er så smertefulle at jeg ikke orker annet enn å ha dem liggende på en pute i fanget. Disse hendene har tryllet frem et sneisent julerødt skjørt med grantrær og snø på til ei lita skolejente. Et par myke julerøde bukser til ei barnehagejente og ei knøttlita ei til en liten pjokk.

Bibelen forteller om Skaperen på flere steder og på flere ulike måter. Mosebøkene forteller hvordan Han skapte jorden og menneskene. Salmenes bok skriver fra menneskets synsvinkel om det underfulle skaperverket. Jeg har mer enn en gang tenkt på salmistens ord om hvor underfullt jeg er skapt – fra mitt ståsted som menneske. Samme ettermiddag da jeg satt på bussen hjem fra jobb og trening, tenkte jeg tilbake på dagen min, slik jeg ofte gjør. En av kollegene mine har designet handlenett og hadde høytidelig fremvisning av resultatet. Hun strålte av stolthet og glede. Jeg så for meg de tre søte plaggene jeg hadde sydd, og i et glimt kunne jeg kjenne på en ørliten flik av hva Skaperen må ha følt da han så på jorden, dyrene og de to menneskene han hadde skapt. Når jeg gleder meg slik over de enkle tingene jeg kan skape med mine hender, hvor mye større skaperglede opplevde ikke skaperen da han så på det han hadde skapt? 

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. 1 Mos 1,31

Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er din verk, det vet jeg så vel. Salme 139,14

 

Mennesket er skapt i Guds bilde. I Skaperens bilde. Da er det ikke så underlig at det at vi kribler etter å utfolde oss kreativt, enten med fysiske og visuelle materialer, musikk eller tekst. Det er vel heller ikke uten grunn at skapende aktivitet har stor plass i barnehagen og brukes som terapi for mennesker som sliter på en eller annen måte. Jeg har vært på behandlingsopphold på Sunnaas sykehus. Her har de et fantastisk flott verksted med mulighet til å skape, tilrettelagt for både de som har store bevegelsesutfordringer og de med mindre utfordringer. Skapergleden og mestringsgleden i dette verkstedet er til å ta og føle på. Selv ørsmå steg blir sett og applaudert. En viktig bit av det puslespillet som legges for å bedre livskvaliteten for mennesker som har fått livet totalt endret som følge av sykdom eller ulykke. Like viktig som fysisk trening. Uavhengig av funksjonsnivå - vi er skapt til å skape.