Når langtidsvarselet ikke ser lovende ut...

I min nye hverdag med fraværet av faste treningsøkter hos fysioterapeut har jeg motet meg opp til en tur ut i frisk luft nesten hver eneste dag. Værmeldingene har vært variable, og vi har hatt både vinter, høst og antydning til vår. For noen uker siden (ja, det kunne forsåvidt vært senest igår) var værmeldingen ekstra ille. Betydelig nedbør var ventet omtrent hele dagen, og det var nærmest umulig å finne en lysning lang nok til at jeg kunne få mine 30-60 minutter utendørs. Nei, jeg liker ikke å gå ute i regnet når gradestokken viser nærmere null... Men på times-varslet åpnet muligheten seg mellom kl 14 og 15. Når jeg kikket ut av vinduet så det også lovende ut. Gangveien var fri for snø og is, så jeg tok på meg mine nyinnkjøpte goretexjoggesko, lett allværsjakke og – bukse og la i vei. Lyset var såpass sterkt at jeg til og med tok solbrillene på. Uten varmekjeledress og med joggesko nærmest fløy jeg bortover veien. (Vinden hjalp jo litt på...) Før jeg var kommet halvveis ble jeg overrasket av en haglskur. Slik fant jeg ut at solbrillene ikke bare beskytter ikke bare mot sola...

Siden har vi hatt fine dager hvor jeg har vært utendørs flere timer i strekk. Snøen er smeltet og regnet vekk de fleste stedene, og hestehov og rødsildre spretter opp. Nå har vi igjen et langtidsvarsel uten for mange lyspunkter. Men de siste ukene har lært meg noe om utholdenhet og trass. Livet er lettere når sola skinner og du ikke trenger varmekjeledress og alpinbriller for å gå tur. Livet er imidlertid levelig på tross av mørke skyer som truer horisonten. Som kristen vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå. Jeg vet at himmelen venter bak alt. At min kjære frelser har gjort i stand et rom for meg der fremme.

De siste ukers hendelser har muligens gitt oss en liten aha-opplevelse. Vi som har levd i en priviligert verden hvor demokrati og trygghet både materielt og menneskelig har rådet, opplever plutselig at det å gå ut kan være forbundet med fare. Fare for smitte. Fare for å smitte andre. Arbeidsplasser har forsvunnet på et blunk. Noen har til og med blitt så redde at de har hamstret dagligvarer. 

Vi er nok mange som kan kjenne på en smule engstelse for framtiden. Ikke nødvendigvis for å dø av COVID-19, men langtidsvirkningene av en hel verdens «lock down». 

Jeg er ikke redd for egen del. Men som mamma har jeg naturlig nok en viss uro for mine barns framtid i en verden som er enda mer usikker og omskiftelig enn før. Verden stablet seg selv på beina etter 1. og 2.verdenskrig. Forhåpentligvis skal vi nok stable verden på beina også etter dette, og landet er allerede i ferd med å åpne etter nedstengningen. Langtidsvarslet ser allerede lysere ut.

Som vel de fleste av mine lesere har fått med seg, har jeg et spesielt hjerte for den forfulgte kirke. Den forfulgte kirke har overlevd større prøvelser enn de vi opplever nå. Organisasjonen Åpne Dører har i samtale med flere fengslede pastorer i ulike samarbeidsland om deres erfaring i å bevare troen gjennom lange fengselsopphold under vanskelige forhold. Deres kloke overlevelsesstrategi for krisetider er verd å dele. Kort oppsummert i syv punkter, men jeg anbefaler å lese artikkelen, som du finner her.

1.     Aksepter at lidelse er en normal konsekvens for en Jesusetterfølger.

2.     Overgi deg til Guds vilje.

3.     Åndelig styrketrening gjennom å tilbe og resitere Skriften.

4.     Ta del i kristent fellesskap – fysisk eller via medier.

5.     Erfar Guds nærvær.

6.     Identifiser deg med Jesu og disiplenes lidelser.

7.     Stirr deg ikke blind på nuet – ha tro på en større hensikt.

Vi blir lett navlebeskuende i vanskelige tider. Vi har mer enn nok med oss selv og våre egne utfordringer. Jeg må be om tilgivelse for at jeg tidvis har sunket inn i selvopptatthet og fortvilelse over egen isolasjon fremfor å sende opp bønner for de som daglig kjenner både isolasjon og vold på kroppen på grunn av sin tro. Så vet jeg likevel at min himmelske Far vet om dem og oss alle. Mine sukk uten ord har blitt hørt – og besvart. 

Se også  denne filmen  som visualiserer historien til Kirti fra India. Hun er èn av mange troende i verden hvor kirken er truet.

Hold ut – vi klarer det!

Om arverett og arveoppgjør.

Etter at Pappa døde brått i vinter, har spørsmålet om arv blitt aktualisert. Han skrev ikke noe testamente, og da følger arverekken sedvanlig orden, så sant betingelsene er oppfylt. Blant de gjenstandene jeg har vært så heldig å arve etter Pappa, er en del gammelt og nytt fotoutstyr. Kameraene har allerede gitt meg mye glede og, uten å skryte, mange fine bilder. Arven er ikke evigvarende, selv om det eldste kameraet er omtrent på min alder og fortsatt funker, til tross for at etuiet er temmelig slitt og det bærer preg av flittig bruk. 

Bibelen snakker også om arv. Den forteller at vi som Guds barn har en arv som aldri visner eller forgår. Denne arven gir oss faktisk hele Hans rike i eie. Vår himmelske Far har skrevet testamente – både et gammelt og et nytt. Det gamle testamentet inneholdt ti bud presisert i over 600 forskrifter som må overholdes for at mennesker skal komme i betraktning som arvinger til Guds rike. Overtredelser kunne sones ved brennoffer av en lytefri kalv. 

Vi som lever i tidsalderen etter Kristus skal forholde oss til det nye testamentet. Betingelsene for å arve Guds rike er ganske enkelt å være Guds barn. Gud innså etter noen tusen år at hans barn ikke greide å oppfylle arvebetingelsene i testamentet Han hadde skrevet. Derfor sendte Han sin sønn Jesus ned fra himmelen via jomfru Maria for å gjøre opp for all gjeld Guds barn hadde opparbeidet seg ved å ikke overholde påbudene. Jesus var det eneste mennesket som kunne overholde budene. Likevel valgte Gud å ofre Jesus for å gi alle Hans barn arverett til Himmelen.

Dess mer jeg tenker på det, dess mer fantastisk blir det. Dessverre er det noen som forsøker å hindre oss i å motta arven. Det hviskes i ørene våre at arveretten ikke gjelder oss fordi vi har gjort slik og slik. Deler av et vers fra det nye testamentet hentes frem når søsken vil forhindre hverandre i å dele arven. 1 Kor 6,9-11 sier i klartekst hvem som ikke arver Guds rike. Jeg har uthevet delen som søsken ofte bruker mot hverandre, uten å lese ordene i sin sammenheng.  

Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd. 

Slik jeg leser dette skriftordet, er det faktisk ingen av oss som vil kunne arve Guds rike. Ingen av oss gjør alt rett og unngår å noen gang i sitt liv begå urett - i tanker, ord eller gjerning. som arvinger kan vi ikke plukke ut de delene av testamentet som tilfaller oss selv og utelate det andre. Vi må lese alt. Følgende setning er derfor av avgjørende betydning for utfallet av arveoppgjøret:

Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd. 

Guds nye testamente til sine barn er både genialt og ufattelig. Uten det ville vi gjort oss selv arveløse på grunn av alle betingelsene i det gamle testamentet som vi ellers aldri ville kunne oppfylle. Nå er alle betingelsene oppfylt – av vår bror og Frelser. Vi har rett og slett ingenting å krangle om oss søsken imellom og skal ta imot med ydmykhet og takk. Guds testamente er ubestridelig. 

Arven etter Pappa fyller meg med glede - og vemod. Den himmelske arven fyller meg med en glede større enn hjertet kan romme. Du og jeg har fått del i en evig arv. En arv som verken visner eller forgår. En arv som ikke avkortes etter antall arvtagere. Jeg blir stadig minnet om gatejenta i Mumbai som en dag fikk høre om denne arven og stilte det betimelige spørsmålet: Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?

Jeg vil være med å dele de gode nyhetene om denne arven med alle i hver fjerneste avkrok i verden. Jeg vet om mennesker som reiser på små putrende mopeder eller oksekjerrer langs støvete kjerreveier til de mest bortgjemte avkroker i Myanmar, i India, i Afrikas jungel. Jeg vet om mennesker som går gatelangs i storbyer i Asia og Europa, til de som lever fra hånd til munn, traffickingofre og rusavhengie. Alle i håp om å dele de gode nyhetene om arven vår. Denne nyheten kan vi rett og slett ikke holde for oss selv. 

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Salme 23,6

Her er ting du og jeg kan gjøre:

Bli frivillig for Kirkens Bymisjon

Bli frivillig i din lokale menighet 

Støtt forfulgte kristne gjennom Stefanusalliansen eller Åpne Dører 

Støtt en misjonær som arbeider blant unådde 

gjennom Evangelisk Orientmisjon eller Det norske misjonsselskap

Bli en forbønnsvenn

Lys i Mørketidslandet…

Stummende mørke avløser skumring og tussmørke. På klarværsdager skimtes flammehav som strever mot himmelen. Men tindene skjuler ildkulen mesteparten av dagen. Kveler lys i emning. Glimt av dag i mørketidslandet holder liv i håpet. Vi vet at fjellene gjemmer sola. Men de kan ikke tviholde på henne for alltid. Når nyåret nyss er født, må fjellene og mørketida gi tapt. Strålene blir sterke tindebestigere med ett og beseirer mørke nok en gang. 

Den aller mørkeste tida på året, faller sammen med kirkeårets slutt – og et nytt kirkeårs begynnelse. Siste søndag i kirkeåret handler bibelteksten om de fem kloke og de fem ukloke jomfruene, eller brudepikene om du vil. Fra evangeliet etter Matteus, kap 25:

Da skal himmelriket være likt ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.  Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. De kloke tok med olje på kannene sine sammen med lampene.  Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de søvnige og sovnet alle sammen.

 
     Men ved midnatt lød et rop: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!»  Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: «La oss få litt av oljen deres, for lampene våre slokner.» «Nei,» svarte de kloke, «det blir ikke nok både til oss og dere; gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!» Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var ferdige, gikk sammen med ham inn til bryllupet; og døren ble stengt.

Teksten sender meg 17 år tilbake i tid, til ei lita forsamling i et telt i Assam…

Hun er ung, vever og vakker. Gyllen hud og brune, mandelformede øyne fulle av liv. Av fattig opphav, døpt til evig rikdom. Svøpt i sin fargerike tradisjonelle drakt danser hun midt i kretsen av nyvunne venner. I hver av hendene holder hun tente små oljelamper. Grasiøse bevegelser bringer liv i de små flammene som uopphørlig følger danserinnens trinn.

Lampene kaster et varmt skjær over den tettpakkede forsamlingen under teltduken. Det er kjølig kveld i en indisk landsby på grensen til Bhutan. Stillferdig klimpring fra et strengeinstrument akkompagnerer dansen.

Intim atmosfære preget av guddommelig nærvær. Flere folkeslag har knyttet vennskapsbånd ut over talespråkets grenser.

Løftede hender, dans og musikk, forener oss. En Far, ett folk. En oase i ørkenlandskap. Klok jomfru med olje i reserve. Som ildtunger fra det høye pinsedag, tenner oljelampene gløden på ny.

Bibelteksten om de ti brudepikene forteller at hver enkelt av oss må sørge for å holde lyset i lampen tent. 

Din tro, min tro, kan ikke frelse andre enn oss selv. Hvis lyset og lampen er vår tro, må oljen være det som holder flammen levende. Ordet. Bibelen.

Om et par dager feirer vi Lucia her nord. Lucia bar lyset. Hun bar det høyt på hodet. Inn i mørketidslandet steig ho. Der lyset kom inn måtte mørket vike plass. Vi kan være Luciaer i vår tid. Vi kan bære lys. Våre små som på denne dagen går i Luciatog i kirker, barnehager og på skoler, til ære og glede for foreldre og hverandre, forteller oss nettopp det. Lyset lever – og vi må holde det levende. Selv i mørketidslandet er det mulig.Vi er ikke overlatt til oss selv:

Du ser oss i mørketidslandet.

Du signe med evige ord

husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

Trygve Hoff

Agni Athing - All ære til Gud

Med vind i håret og hjertet i halsen…

På reise med min yngste datter i India for litt siden besøkte vi bl.a. Aurangabad som var en helt ukjent by for meg. Formiddagen ble brukt til utforskning av Ellora Caves, som består av flere hinduistiske og buddhistiske templer og klostre fra før år tusen, uthogd i fjellene. Landskapet her er vakkert og frodig med fjell og skogkledde områder som omkranser byen.

Men før vi kom ut i dette grønne og frodige landskapet, måtte en flink taxisjåfør tråkle seg gjennom tettpakket trafikk i Aurangabads gater. Trafikkbildet i India er ikke like velordnet som her hjemme. Riktig nok har gatene ofte fire oppmerkede filer eller mer og relativt høy trafikktetthet, men til tross for merking og konsensus om regler, kjører biler og motorsykler, autorickshaw og sykkelrickshaw om hverandre i siksak. Det tutes og blinkes i ett. Jeg sitter trygt i baksetet og tenker at jeg er sjeleglad for at jeg sitter her og ikke bak rattet. Sjåføren er nøye utvalgt slik at vi kommer oss trygt frem dit vi skal.

Etter sen lunsj inntatt på hotellet, tok vi en dukkert i bassenget og nøt ettermiddagssolen ved bassengkanten. På vei ned dit fra rommet, passerte vi en skjønnhetssalong som tilbød alt fra frisørtjenester til pedikyr og spabehandlinger. Ett av ønskene fra minsten før reisen var å få farget håret sitt. På impuls gikk jeg derfor innom og spurte etter pris på behandlinger og hvorvidt de hadde ledig frisørtime (der så temmelig rolig ut), og fikk bekreftet at det hadde de. Minsten ble hentet ned i hui og hast og plassert i frisørstolen. Fargekart ble hentet frem, og diskusjonen gikk på marathi, engelsk og norsk. Endelig ble alle parter enige.

Kam, børste og saks ble funnet frem. Frisøren børstet og børstet på det lange, tykke håret til minsten og begynte til slutt motvillig å klippe. Ikke mye, for det skal fortsatt spares. Så ble fargene blandet, og aluminiumsfolie ble satt frem. Med det tykke håret og flere titalls striper, tok det sin tid. Underveis gikk frisøren tom for aluminiumsfolie og måtte tilkalle løpegutten som fikk i oppdrag å oppspore mer. Han åpnet alle skap og skuffer i hele lokalet mens øynene hans hvilte på den unge damen i frisørstolen. Men noen folie fant han ikke. Selv om jeg ikke forsto hva de sa på marathi, var det tydelig at han fikk klar beskjed om å gå ut på gater og streder for å oppdrive nok folie til å stripe håret til denne rike unge damen. Det er neppe hver dag det kommer kunder dit som skal stripe håret for mer enn tusen rupies…

Omsider dukket han noe forpustet opp med flere flak folie i armene. Hvor han hadde fått tak i det, kan man bare spekulere i. Jeg gjettet på hotellkjøkkenet, for jeg har mine tvil om at slike varer er så lett tilgjengelige i butikkene gatelangs i den lille byen. Selv om jeg hadde trengt en dusj siden dagen hadde vært lang og varm, smurte meg med tålmodighet og satt og svingte i den andre frisørstolen i lokalet i påvente av at hun skulle bli ferdig. Omsider fikk jeg tilbud om kaffe eller te. Jeg ba om kaffe uten melk og sukker. Det utløste en hel diskusjon på marathi mellom frisøren og løpegutten. Ut fra gestikuleringen som jeg antok illuderte pulver i koppen og røre rund, samt og ett og annet ord jeg klarte å tyde, skjønte jeg at dette var noe helt nytt for ham. Etter å ha kastet noen lange blikk på min datter med alle foliestrimlene i håret, subbet han ut av døra. Det varte og rakk før han returnerte med et brett med en liten kopp black (?) coffee. Med sukker og mer lik te enn kaffe på farge. Jaja, jeg var tørst og styrtet den ned.

Etter nesten to timer var frisøren kommet gjennom hele hårmanken og kunne begynne å sjekke om fargen hadde gjort sin virkning. Det var med skrekkblandet fryd jeg bivånet utpakkingen av hårtjafsene som lå badet i farge. Frisøren virket imidlertid fornøyd og satte i gang jobben med å pakke ut det ferdigbehandlede håret.

Hos frisørene her hjemme, pleier man å sette kunden bøyd over vasken når dette gjøres. Her ble folien revet av og slengt på gulvet. Fargen ble vridd av håret og samlet i et lite vaskefat. Og den unge løpegutten ble satt til å plukke opp søppelet fra gulvet. En jobb han utførte velvillig, men ikke særlig nøyaktig. Øynene hadde av en eller annen grunn en lei tendens til å skli mot den unge damen i frisørstolen, så han snublet seg over gulvet og tok med seg det grøvste under reprimander fra sjefen. De siste foliene måtte vi vente litt på, men til slutt ble da også de fjernet. Håret ble skylt og tørket og formet på fineste vis. Frisøren kom med speil og spurte om kunden var fornøyd? Enda fjongere enn før var det vel ingen grunn til å være annet enn fornøyd.

Så skulle det betales for herligheten. Jeg hadde jo kontanter nok, trodde jeg på forhånd. Men fordi antallet striper ble fler enn antatt, ble prisen deretter, og kontantene strakk ikke til. Heldigvis hadde jeg jo to kredittkort i reserve og regnet ikke med annet enn at det ville gå bra. Jeg prøvde først det ene, men beskjeden jeg fikk var at det manglet dekning på konto. Det visste jeg jo umulig kunne stemme, så jeg prøvde det andre isteden. Samme nedslående resultat. Jeg bedyret at jeg faktisk hadde mer enn nok penger på kontoen, så dersom det fantes en mulighet for å få lirket de ut av en maskin, så skulle det ordne seg. Frisøren, salonginnehaveren og en annen hjelper diskuterte seg imellom på marathi. Til slutt spurte de om jeg kunne gjøre kontantuttak i ATM (=minibank), og ja, det kunne jeg selvsagt. Men hvor skulle jeg gå for å finne ATM..? Enden på visa ble at frisøren sa hun skulle bli med meg og vise meg veien. Jeg tenkte at den sikkert var rett borti gata og at hun bare ville være snill siden det allerede var mørkt og jeg var totalt fremmed der. Eller at hun ville være sikker på at jeg kom tilbake med kontantene for å betale. Uansett var jeg lite lysten på å rote rundt gatelangs i mørket i en fremmed by, så jeg takket ja.

Frisøren tok meg med ut bakveien gjennom bassengområdet og ut på parkeringsplassen i bakgården. Har hun bil, undret jeg? Men hun hadde stø kurs rett mot en motorsykkel. Og hjertet hoppet over noen slag. Hun rygget den ut og kommanderte meg opp bakpå motorsykkelen. Og ut bar det i den ville trafikken selv i denne lille millionbyen. Selv på dagtid virker trafikken kaotisk. I mørket fremsto det som den komplette katastrofe. Men her var det bare å klamre seg fast bakpå bæreren, lukke øynene og sette sin lit til Gud og englevaktene hans. Luften var faktisk deilig avkjølende på flere vis. Og jeg gjorde mitt beste for å nyte det midt i sik-sak-kjøringen og redselen for at vi skulle tippe midt i et kryss med motgående trafikk fra alle kanter.

Nærmeste minibank var noen minutters kjøretur unna, så jeg ville aldri funnet den på egenhånd på denne tiden av døgnet. Vel fremme ved minibanken var det selvsagt lang kø. Men noen ganger er det jo en fordel å være ”rik turist”, for med en bydende røst fikk min ledsager køen til å fordufte slik at jeg slapp til. Men det var mørkt, og jeg hadde vansker med å lese instruksjonene og forstå hvordan tingesten virket. Heldigvis  forbarmet en ung mann som snakket engelsk seg over denne underlige hvite damen. (Jeg var sikkert dagens desiderte attraksjon i nærområdet.) Til slutt fikk jeg da ut de ti tusen rupiene hårbehandlingen kostet, og vi kunne legge i vei tilbake til hotellet. Nok en gang satte jeg min lit til høyere makter. Det gikk bra, takket være Gud, hans englevakt – og en fortreffelig motorsyklist! Etter turen spurte hun meg om jeg hadde gjort dette før, hun skjønte nok at jeg hadde vært en smule engstelig. Og jeg måtte innrømme at jeg nok aldri hadde vært med på noe liknende i India og at jeg hadde følt meg nødsaget til å kontakte høyere makter underveis. Hun lo, og jeg lo, og så takket jeg henne for hjelpen og en meget interessant og opplevelsesrik kveld. 

På tide å sette ting i perspektiv…

De siste dagers nyhetssendinger fra statskanalen har gjort meg kvalm. Kvalmere enn noen sinne. Det er langt fra noe nytt at norske medier har skylappene på og skjermer allmenheten fra ubehagelige meldinger utenfra. Meldinger som burde og kunne ryste grundig i grunnvollene her på berget. ”Heldigvis” har mediene konstant filter som siler ut det som ikke har direkte relevans for oss.

Mens norske medier den siste uka har blitt dominert av nyheten om dopingdømte norske skistjerner og hylekoret om urettferdige dommer ingen ende vil ta, har nærmere 1000 mennesker i India, Bangladesh og Nepal dødd som følge av monsunflommen. 24 millioner mennesker i noen av de fattigste landene i verden er rammet av ødeleggelsene. En tredjedel av hele Nepal og Bangladesh står under vann, med de følger det får for vannbårne sykdommer for menneskene som lever midt oppi dette. Foruten diare vil det erfaringsmessig komme en større oppblomstring av malaria, denguefeber og encefalitis. 24 millioner mennesker har mistet det meste. Husene deres og alle eiendeler er revet bort med flommen. Veier og annen infrastruktur er ødelagt. Store deler av høstens avlinger er skyllet vekk med flommen. ”Vi har ikke hus, og vi har ingenting å spise. Alt ble skyllet vekk med flommen. Vi må sove i veikanten, og vi kommer til å dø i veikanten,” sier Mohammad Sahi Muddin fraa Nepal. Hele artikkelen om flomkatastrofen kan leses her.

Internasjonalt Røde kors slår alarm. Men vi her nord har øreklokkene på og hører den ikke… Gledelig er det da å se at noen i dette landet fremdeles er våkne og gir oss muligheten til å bidra. Misjonsorganisasjonen Normisjon har samarbeid med to av de hardt rammede landene, Bangladesh og India. Her er tre kampanjer med mulighet til å støtte de flomrammende, velg selv hvilken: Bidra

Nok en gang er det på sin plass og sitere Arnulf Øverland: Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.