mandag 17. desember 2018

Min første kjærlighet...



... sang vi med Jahn Teigen i min pure ungdom. I den tiden da forelskelsene skiftet nærmest fra dag til dag. Jeg husker til og med den aller første forelskelsen. Den som aldri ble noe mer enn en avstandsforelskelse. Med små samtaler og smil de gangene vi gikk sammen fra skolen sitter spikret i minnet.

Det kunne nok blitt en bra historie av. Men jeg har en viktigere historie å fortelle. Om den kjærligheten som overgår all forstand. En kjærlighet jeg kanskje var i ferd med å miste uten at jeg var klar over det. 

Når vi snakker om forføreren som jeg alt har skrevet to artikler om... For en tid siden kom jeg over en  youtube-video som tilsynelatende skulle fortelle om fortreffeligheten med et såkalt kingdom-marriage (guddommelig ekteskap) kontra et vanlig godt ekteskap. 

Jau... Det er mye jeg kunne sagt her, men jeg nøyer meg med å kommentere det som øyensynlig skulle være forskjellen på en ektemann beskrevet i Paulus brev til Efeserne 5 og en «vanlig» ektemann. Han ble i videoen romantisert og beskrevet som en opphøyd og nærmest guddommelig person uten feil. Vis meg den mannen! sier jeg bare. Han vil jeg virkelig møte. Bibelen sier imidlertid klart og tydelig at det kun er ett menneske som har levd uten feil eller lyte. Og det er verken din eller min ektemann...

Et såkalt «kingdom marriage» beskrives som den perfekte og guddommelige forening mellom to mennesker som kun vil leve for Guds rike. Til tross for at jeg har vanket i kretser der man kunne forvente å være omgitt av slike ekteskap, har jeg til gode å møte noen som er i nærheten av å likne...

Takke meg til et godt jordisk ekteskap, en god ektemann og et sunt og jordnært syn på liv, ekteskap og Guds rike mens jeg lever her. 

Når det er sagt, så finnes det faktisk et guddommelig ekteskap. Bibelen henviser til dette som foreningen mellom Brudgommen (Jesus) og Hans Brud (kirken – de hellige). Jesuser brudgommen som er uten flekk og lyte. Hanleder oss til Gud. Gjennom Hamblir også vi rene, uten flekk og lyte. 

Den som har bruden, han er brudgom. Joh 3,29

Kall folket sammen,
hellige forsamlingen!
(...)La brudgommen gå ut fra sitt rom
og bruden fra sitt kammer! 
Joel 2,16


En av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.»Åp 21,9

I dette guddommelige forholdet er det likevel et misforhold. Brudgommen er trofast selv om Bruden ofte er troløs. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» 2 Tim 2,13
Bruden har det med å ville gå sine egne veier og lar seg lede både hit og dit av atspredelser langs livsveien. Hun kan til og med la seg lede vill av noen som utgir seg for å være brudgommen. Og selv om hun ikke går så langt, kan hun gå trett i den lange ventetiden fordi det drøye ut før selve bryllupet skal stå. Det er da kjærligheten kan bli kald. 

Etter at Brudgommen (Jesus) var tatt opp til Himmelen, dikterte han i et syn brev til bruden (representert ved de syv menighetene) gjennom apostelen Johannes. Vi finner de i Åpenbaringsboken. Menigheten i Efesos får beskjed om at selv om det står relativt bra til hos dem, så har de forlatt sin første kjærlighet! «Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.  Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.» Åp 2,4-6
Disse kapitlene i Åpenbaringsboken er skrevet til konkrete menigheter. Men de er også skrevet til menigheter og enkeltpersoner i dag.

Hva betyr det at bruden (eller kirken) har forlatt sin første kjærlighet? Kan vi i det hele tatt elske Brudgommen slik Han elsker oss? Kjærligheten er jo ikke det at vi har elsket Gud, men tvert imot at Han har elsket oss. Så skylder vi å elske hverandre på samme måte. Men dersom vi ikke elsker hverandre inderlig, da elsker vi heller ikke brudgommen. Vi har forlatt vår første kjærlighet.

Er det så mulig å finne tilbake til den første kjærligheten? I vårt jordiske liv er det ikke alltid mulig. I mange tilfeller er det best å la fortid være fortid. I Guds rike er det annerledes. Evangeliet og julebudskapet forteller oss at det er mulig å begynne på nytt. Det er mulig å finne tilbake til den første kjærligheten. Brudgommen tar med glede imot den troløse bruden dersom hun kommer tilbake til ham. 

Nylig kom jeg hjem fra en reise til Israel. En reise som tok bort sløret fra øynene mine så jeg kunne se brudgommen slik Han er. At Han kom som et lite barn i en stall i Betlehem. At Han fortsatt vandrer i Galilea, langs Jordan, i Jerusalem – og her hos oss. At Han skal komme igjen for å hente oss inn til bryllupet. Advent...



Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,

          men at han har elsket oss
          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1 Joh 4,10

onsdag 5. desember 2018

Om hackerangrep og behov for brannmur...



Forkynneren Roberta Morrisson benytter uttrykket «hacking christianity» om villfarelsen som jeg har skrevet om tidligere. Det treffer spikeren på hodet. Antikrists ånd hacker seg inn i kristentroen og omprogrammerer både læren og de troende med sine egne tvilsspørsmål. «Har virkelig Gud sagt..?» slik han først lurte Eva i Edens hage. 

Bedrageren fokuserer på og opphøyer mennesket framfor Gud. Her er mannen eller kvinnen som er i besittelse av Guds kraft.Men vi er ikke kalt til å følge mennesker. Vi er ikke kalt til å følge makter og myndigheter. Vi er ikke kalt til å oppsøke tegn og under. Ethvert forsøk på «kraftoverføring» (eller «impartation»som de innvidde kaller det) fra en berømt «apostel», «profet» eller «lærer» til et annet menneske er intet annet enn trolldomskunst.

«Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.» Kol 2,8

I vår tid finner vi gnostisk tankegods og religiøs praksis i nær sagt alle kristne bevegelser. Et kløktig trekk fra bedragerens side. Vi finner det mer utilslørt i enkelte bevegelser enn andre. Åpenbar gnostisisme finnes feks i en del retreatbevegelser, samt Areopagosbevegelsen. Her fremstilles det som urgamle kristne tradisjoner. I virkeligheten er både teknikker og tankegods påfallende likt buddhistisk og hinduistisk tankegods – som i sin opprinnelse er panteistisk – gnostisk. 

Miljø er mote. Grønn oppvåkning. Grønt skifte. Grønn menighet. Misforstå meg rett: Å ta vare på Skaperverket (miljøet) er riktig – og viktig. Hensynet til miljøet settes nå imidlertid foran alt. Miljøet settes på en pidestall. Miljøet blir gud. Gud bød oss at vi ikke skal ha andre guder enn Ham. Alt vi setter høyere enn Ham, blir våre guder. De senere år har Folkekirka, i likhet med media, fokusert nokså ensidig på miljøet. Grønn menighet og «fyrtårnbedrift» er hedersbetegnelser. Som enkeltpersoner faller vi lett for fristelsen å sette andre ting enn Gud i første rekke. Når kirka gjør det skaper det presedens. Miljø har forrang foran Gud. Her beveger den seg på tynn is. 

Vi snakker om grønne menigheter på opptil flere plan. Grønn også hva gjelder kunnskapen om Guds ord.«Folkefrelsar til oss kom» sang jeg nå på 1. søndag i advent med koret mitt. En kjent og kjær advents – og julesalme i Folkekirka. Jeg har inntrykk av at mange nettopp i folkekirka har glemt Folkefrelsaren. Skaperverket har erstattet Skaperen og Sønnen. Her finnes det kirkelig ansatte og frivillige medarbeidere og medlemmer som betviler at fortapelsen eksisterer. Uten fortapelse har menneskene ikke bruk for en frelser – Jesus. Både julebudskapet og påskebudskapet blir da fullstendig meningsløst. Ergo var Jesus fødsel,død på korset og oppstandelse totalt bortkastet og man kan spørre seg hva vi da feirer... Dersom vi ikke har behov for en Frelser og Skaperverket blir vårt Paradis, har vi ikke bruk for Kristus. Folkekirka forkynner dermed en annen Kristus enn Bibelen forteller om. 

Retreatsenteret Ffald-y-brenin i Wales som de siste par årene har oppnådd betydelig innflytelse i Norge, kan stå som eksempel på mystiske karismatiske retninger med utspring i ortodoks og katolsk kristendom. «The Lord has spoken of revival coming to Norway as soon as Wales is released, and we go expectant of great blessing.» (roygodwin.org) Ikke rart vi blir besnæret og går i baret...

Bevegelsen når inn der karismatiske bevegelser ikke like lett ville få innpass, blant protestanter, katolikker og presbyterianere. Retreatbevegelsen forkynner ikke evangeliet. De bygger virksomheten på åndelige åpenbaringer besøkende får. Disse åpenbaringene erstatter Guds ord og leder mennesker (etter lederens utsagn) til Gud. Implisitt, at mennesker må komme til Ffald-y-brenin for å få del i denne åpenbaringen. Alternativt at Roy Godwin eller noen utsendt av ham tar med seg velsignelsen fra Wales til andre steder i verden. De har en hel del til felles med Torontoblessingen og er på mange måter en slags arvtaker til denne. Her fremmes gnostisk tankegods, idet de bygger virksomheten på erfaring, manifestasjon, overføring.Det hevdes at velsignelsespraksisen bygger på Guds ord. Velsignelsen-virksomheten «JEG velsigner deg i Jesu navn» blir noe ganske annet enn Guds instruks til Moses: 
«Når dere velsigner israelittene, skal dere si:
    
Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.» 4Mos 6,24-27.

Noen hevder at man gjør det Jesus ba oss gjøre når de følger Roy Godwins instruksjon om å velsigne i øst og vest. Imidlertid var ikke det oppdraget Jesus ga disiplene før Han ble tatt opp til himmelen etter sin oppstandelse. Han ba dem: Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere. 

Som om ikke dette var nok, finner vi i Wales en såkalt klemmebevegelse omtalt som et verk av DHÅ. Vi vet at berøring har en terapeutisk effekt. Berøring dekker ett av basisbehovene til mennesket. Det stimulerer den taktile sans og utløser endorfiner som har positiv effekt på alt fra smerter til emosjonelle tilstander. Klemmer kan forløse og virke terapeutisk på enkeltmennesker. Å bygge et kristent arbeid på denne handlingen blir derimot ubibelsk og temmelig suspekt. Gode følelser (og endorfiner som utløser gode følelser) må verken tilbørlig eller utilbørlig forveksles med en åndelig opplevelse og kalles Den Hellige Ånd.

Kanskje på tide og gjenoppfriske listen over egenskaper som kjennetegner falske forkynnere og profeterAv denne listen er det opptil flere som passer på virksomheten i Wales. Bedrageren forkynner ikke frykt for Gud.Falske profeter vil berolige mennesker istedenfor å konfrontere og mane til oppgjør med synden. 

La meg ta deg med på et resonnement: Dersom retreatbevegelsen i Wales bygger på gnostisk tankegods slik jeg ovenfor har redegjort for, forkynner de en annen Kristus enn den Kristus som Bibelen forkynner. Da er det heller ikke DHÅ som berører mennesker gjennom klemmene, men de er i beste fall emosjonelt betinget. 

Frem til idag har jeg spekulert på om jeg var den eneste her til lands som var skeptisk til Wales-fenomenet. Til tross for artikkelforfatterens uforbeholdne hyllest av og samarbeidet med Wales-bevegelsen, preges heldigvis kommentarfeltet til  dette i Dagensdebatt en porsjon sunn skepsis til fenomenet. 

Illuministisk gnostisk religiøsitet fordrer en uavlatelig streben mot forvandling og fornyelse, og likefullt bommer en på en måte alltid på målet. Gnostisk religiøsitet, er i beste fall en midlertidig høydare, og bare ett steg på en uendelig stige. «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Joh 4,13-14 Bedrageren vil få oss til å tro at vi må ha ny åpenbaring, at Bibelen, Guds eget ord, ikke er nok. Bibelen forteller oss noe annet: «Men dere er blitt salvet av Den Hellige, og alle har dere kunnskap.» 1 Joh 2.20

Soaking er en annen avart innen okkult praksis som de siste årene har hatt en sterk utbredning. En villedende term på og modernisert variant av kontemplativ bønn (som er utsprunget fra gnostisk tenkning). Deltakerne inntar en posisjon (gjerne liggende på gulvet) og holdning av stillhet uten noen form for bønn eller agenda. På samme måte som kontemplativ bønn, transcendental meditasjon, reiki og yoga, forutsetter soaking at du frigjør sinnet for tanker og følelser i den hensikt å oppnå en endret tilstand av bevissthet – eller transe. De som praktiserer soaking antar at de inviterer Guds nærvær eller DHÅ, mens det i realiteten like godt kan være urene ånder. Praksisen er farlig fordi det gir enhver ånd en åpen dør for demoniske angrep eller besettelse av en person som ikke er omvendt til Gud. Vi er ikke immune mot demoniske angrep uten troens skjold. Soaking setter oss i en sårbar posisjon. 

I Bibelen finnes ingen referanser til soaking som bønneform. Vi er kalt til å tilbe i Ånd og i sannhet. Joh 4,24. Alle typer bønn som søker Guds nærvær manifestert gjennom okkulte øvelser er ubibelsk. Den praktiserende søker «ny åpenbaring» lik gnostikeren. Guds ord er ikke nok, ergo forkynnes en annen Kristus enn Bibelens Kristus.

Jeg åpnet artikkelen med å bruke bildet om hackerangrep som bilde på antikrists virksomhet innenfor kristne menigheter. Da jeg ved årtusenskiftet begynte å bruke pc på internett, fikk jeg tidlig erfare konsekvensen av manglende brannmur. Som kirke og som enkeltkristne trenger vi en brannmur mot antikrists ånd. Vår brannmur er Ordet. mange har nok en Bibel liggende på et bord eller i en hylle. Brannmurer må aktiveres. Ordet må også aktiveres i oss. Vi må lese Bibelen og tro. Med troens skjold kan vi slokke alle den ondes brennende piler. 

Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler.  Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Ef 6,15-17
  
P.S. Skal tro om Paulus ante hvor konkret dette bildet kunne komme til å bli i en fjern fremtid? 

Referanser:

fredag 30. november 2018

Duc in Altum – om å legge ut på dypet.

 


Halvdan Sivertsen synger om å gå i land på Kjerringøy. Å gå i land fra en båt ved kai på Gennesaretsjøen er magi over enhver fatteevne. Her har Mesteren gått i land. Her har Mesteren stillet stormen. Her har Mesteren gått på vannet. Her har Mesteren vært. Her er Mesteren til stede. Hit skal Mesteren komme igjen og hente oss hjem.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. Luk 5, 4-6

Duc in Altum. Legg ut på dypet. 
Å  velge å følge Mesteren er på mange måter å velge å legge ut på dypet. Vi velger det ukjente og legger vår vei i Mesterens hender. 


Gennesaretsjøen kan visst være lunefull. Jeg har vært ute i båt på nettopp Gennesaretsjøen. Da lå den blikkstille mens sola skinte fra skyfri himmel. Slik også Saltenfjorden av og til kan... Det kan imidlertid plutselig blåse opp til storm selv på Gennesaretsjøen. Da Mesteren og svennene en gang var ute på havet, skjedde nettopp det. De ble redde, men Mesteren snakket strengt til bølgene så de pent måtte trekke seg tilbake. 

Gjennom livet skal det godt gjøres at det ikke blåser opp til storm. Med Mesteren ombord har vi likevel lite å frykte. Han kan stille stormen. Han kan mette de sultne. Han kan gjøre syke friske. Vi har ingenting å være redde for – når Mesteren er sammen med oss.

For mennesker i Midt-Østen, Asia, Afrika og Sør-Amerika er det å velge å følge Mesteren virkelig å legge ut på dypet. For de fleste innebærer det å konvertere. Konvertitter er fritt vilt i de fleste muslimsk dominerte land. Man risikerer å bøte med livet for å velge å følge Mesteren. Hinduer og buddhister er ingenlunde nådigere mot konvertitter og (antatte) misjonærer. 

Likevel velger veldig mange å legge ut på dypet. De vet at Mesteren er med i båten. De setter sin lit til Ham. 

Ei ung palestinsk jente i Betlehem som fikk høre om Mesteren og senere fikk et møte med Ham i drømme, valgte å fortelle sine venner åpent om sin Mester. Hun satte opp plakater på skolen og inviterte venninnene til bønnemøter. Noen litt eldre kristne prøvde å mane henne til mer forsiktighet. Med tanke på de mange truslene kristne mottar og drapene på kristne som hadde funnet sted tidligere. Men denne jenta svarte at hun ikke var redd, for Mesteren var jo sammen med henne. Og hvis hun måtte bøte med livet, ville hun jo få være sammen med Ham i paradis for alltid.

Noen hver kan innimellom overmannes av mismot. Vi har jo vært ute og «fisket» hele natten. Vi har gjort alt vi kunne. For våre nærmeste. For jobben. For kirken og samfunnet. Vi har gitt alt vi har å gi av krefter, penger og tid. Nå er melkrukkene våre tomme. Spiskammeret er tømt. Kreftene er runnet ut. Vi har mistet pågangsmotet. 


Vi har hørt om Sareptas krukke.
Krukken som aldri blir tom. 
Enken i Sarepta hadde det akkurat slik. 
Hun levde lenge før mesteren selv levde, men hun fikk besøk av profeten Elia. På hans ord bakte hun brød av den siste melskvetten hun eide og delte med ham. 
Og hva skjedde? 
Enken i Sareptas melkrukke ble aldri siden tom. 
1Kong 17,10 

Slik et skattkammer er Ordet. 
Det er hemmeligheten med å legge ut på dypet. 
Duc in Altum. 
I våre tomme hender kan Mesteren legge det vi trenger. Tomme, åpne hender kan Mesteren bruke 
til å gjøre Hans verk. 


Snart er det advent. I koret har vi begynt innøvingen av julesangene. «Vi levde med hua i hainda, men hadde så sterk ei tru,» synger vi i nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. 

Vi levde med hua i hainda,
Men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visselig sainna,
Vi e hardhausa vi, som Du.
Nu har vi dejn hardaste ria.
Vi slit med å karde oss fram
Mot lyset og adventstida
De`e langt sør tel Betlehem.

Gode ord på vei inn i adventstida.
For den som følger Mesteren er det dobbelt advent. 

Past. Present. Future.
Han kom. Han er. Han skal komme igjen.
Han var. Han er. Han vil alltid være.


fredag 16. november 2018

En nøkkel til «mysteriekammeret»...

For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Det er forføreren, det er Antikrist!2 Joh 1,7

«We have a situation today where most of the world and much of the Church is heading straight into the antichrist delusion.»   Tricia Tillin  

Situasjonen idag er at mesteparten av verden og store deler av den kristne kirke er på full fart inn i antikrists villfarelse. (Min oversettelse) 

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Deler av denne artikkelen baserer seg på mine egne refleksjoner over Tricia Tillins og andres skriftlige og muntlige formidling, så vel som egne erfaringer. Alle kilder er oppført nederst I artikkelen. Som Tillin videre sier, er det vår oppgave som vaktmenn å oppdage og varsle om fare. Men for at varslene skal ha effekt, må vi se det hele i kontekst. 

Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.Matt 7,5

Kimen til bedraget finnes egentlig i oss alle. Dersom vi vil avsløre bedrageren og komme bedrageriet til livs, må vi begynne med oss selv.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.1 Joh 1,8

Tricia Tillin redegjør for «Den gnostiske nøkkel» som utspring for antikrists ånd og bedraget innenfor de ulike kristne kirker og forsamlinger.

Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.  Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.1 Joh 4,2-3

Her har Gud i sitt eget Ord tatt seg bryet med å fortelle oss nøyaktig det vi trenger å vite for å kjenne igjen antikrists ånd. Johannes identifiserer ånden, dens essensielle natur og opptreden, både i sin samtid og slik antikrist til sist ville bli legemliggjort i fremtiden. 

Johannes sier videre at den (allerede på det tidspunktet) er i verden og refererte til en vranglære kjent som gnostisisme. 

I denne religiøse bevegelsen er det sentrale gnosis – kunnskapsåpenbaring om Gud og om menneskets opprinnelse og skjebne. Nærmere bestemt overnaturlig åpenbart kunnskap, til forskjell fra kunnskap oppnådd ved fornuft og sanser. Kilden til denne kunnskapen ble antatt å komme fra apostler som hadde mottatt kunnskapen gjennom hemmelige tradisjoner eller ved direkte åpenbaring.

Sentral fokus er å oppnå økt grad av selvbevissthet som åndelig vesen. Den sanne verden er ifølge gnostikerne esoterisk, og den materielle verden er en felle mennesket må utfris fra. Ethvert menneske har en iboende guddommelig gnist, hevder de, den bringes til liv gjennom møter med det guddommelige. 

Felles for alle de ulike nyrelgiøse og gnostiske retningene er at man søker å aspirere mot nye høyder, høyder Gud aldri har ment vi skal nå. Vi har allerede nådd høyden inntil vi blir hentet opp til himmelen, av Jesus, Menneskesønnen, på den ytterste dag. I det vi tar imot Jesus som vår frelser, I det vi døpes av vann og ånd, mottar vi Den hellige ånd. DHÅ bor dermed i oss. Gnostikeren hevder mennesket fra opprinnelsen er guddommelig, og kan dermed selv overvinne ondskap, sykdom og synd. Vi har ikke behov for frelseren Jesus. Altså forkynner de en annen Kristus enn den bibelen forteller om. 

I denne artikkelen og I den neste vil jeg gi eksempler på hvordan bedrageren hacker seg inn I kristendommen med sitt gnostiske gods og omprogrammererer hjerter og forsamlinger.

Hvis vi skal gå i oss selv, altså på det personlige planet, for å avsløre bedrageren, så er liknelsen Jesus fortalte om fariseeren og tolleren som ba side om side i templet et godt eksempel. (Luk 18,10-14) Vi kan vel noen og enhver opptre som hyklere. Briske oss med vår egen fortreffelighet og se ned på andre som ikke har like mange gode gjerninger eller riktige ord å vise til. Fariseisk religion er gnostisk religion. Mennesket, altså jeg, har jo guddommelig potensiale og har rett og slett ikke behov for Frelseren – Kristus.

Det ligger også potensielt en stor fare i det å være vaktmann. Balansegangen mellom det å være modig og hovmodig er hårfin. Vi må derfor gå i oss selv daglig.  Vår oppgave er verken å dømme eller fordømme, men derimot å dele det vi har mottatt. 

«Dersom det står fram en profet eller en som har drømmesyner hos deg, og han varsler deg et tegn eller et under, og det tegn eller under som han talte til deg om, virkelig skjer, samtidig som han sier: La oss følge andre guder - slike som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem! - da skal du ikke høre på denne profetens ord eller på ham som hadde drømmen.» 5. Mosebok 13,1-3

Kirkevekst eller manglende sådan har vært problematisert så lenge jeg kan huske. De senere tiårene har det oppstått et mangfold av metoder for å avhjelpe situasjonen. Sendt norge.no er en av disse verktøyene for menighetsvekst og – planting som alle har sitt utspring i internasjonale organisasjoner. I korte trekk går disse metodene ut på å starte nye fellesskap når som helst, hvor som helst – og for hvem som helst. Nærmest uavhengig av kvalifikasjoner kan man starte et nytt fellesskap under veiledning av ledelsen i en av organisasjonene.

De nyplantede fellesskapene kjennetegnes ved det de selv beskriver som stor takhøyde og lav terskel, slik at folk som vanligvis ikke går i kirken skal føle seg hjemme. Hovedingrediensen er moderne musikk og ”lovsang”, servert i en uformell atmosfære. Man kan saktens også stille seg spørsmålet om denne menighetsplantingen i realiteten fremmer vekst. Dersom man med vekst forstår at antallet døpte og troende totalt øker. En noe datert, men viktig artikkel om menighetsutvikling og faren ved å sluke alt nytt rått. Råmunddal: «”Vi trenger å introdusere impulser, ideer og konsepter utenfra, men vi trenger også en kritisk vurdering av de konseptene vi importerer. Vi trenger en tilpasning og fortolkning for norske forhold…, Professor Harald Hegstad ved MF (HPT 1/2003).”
Bedre kan det ikke sies! Men den vegen Hegstad peker på, har vi knapt begynt på enda. Her trenger vi først og fremst et klokt og forstandig kirkelig lederskap som er oppmerksom på den smule av kontekstualiseringsproblematikk som ligger innebygget i dette materialet. Det kreves faktisk også en viss dose teologisk innsikt for å kunne skille mellom bibelske og teologiske relevante anliggender og kulturelt betingede døgnfluer

Menighetsplanting og misjon er to sider av samme sak. I disse menighetsplantingsprosjektene kan det oppfattes som det tenkes som den eneste nødvendige misjon. Slik jeg imidlertid forstår misjon, handler det om å nå de unådde, altså de folkegrupper eller folkeslag som aldri har sett en bibel eller hørt evangeliet forkynt. Bare i Asia finnes det fremdeles utallige unådde folkeslag. Selv i India hvor det har vært etablerte kirker i snart to hundre år, eksisterer det svært mange unådde folkegrupper. Visst finnes det unådde også i Norge, men de nås jo i grunnen ikke bare ved å bli invitert med på en kafe som til forveksling likner  kafe Kafka. Så lenge forkynnelsen av evangeliet tones ned eller helt uteblir. Et synspunkt som bekreftes av en stemme «innenfra». En av dem som har tatt ordet i debatten, er United-grunnlegger Magnus Pärsson. I en lengre artikkel i tidsskriftet Keryx deler den velkjente pastoren i United-nettverket sine erfaringer. Han mener at frikirkenes ønske om å være relevante og tekkes skarene, har ført til et vell av «sukrede light-gudstjenester» som i stedet for å ha evangelisert de ikke-troende, har sekularisert de kristne. Han mener vi har mistet oss selv, og at vi må huske at «det handler ikke om hva vi skal gjøre med gudstjenesten, men hva gudstjenesten gjør med oss». 

Sett opp mot Jesu advarsler mot falske profeter og et stort frafall fra troen i de siste tider er det grunn til å stanse opp og se hvor vi befinner oss. Kan det være slik at vår streben mot å få folk til å komme til kirken eller tviholde på dem istedenfor å føre nye og unådde mennesker til Kristus tvert imot driver både dem og de som allerede har funnet veien til kirken bort fra Ham?

Jeg tenker at veksten i Guds rike må skje innenfra. Ved at Guds Hellige Ånd åpenbarer evangeliet for den enkelte så han eller hun ser sin sanne natur og behovet for frelse gjennom Jesu Kristi offerdød på korset. 

I fjor vinter leste jeg Stig Magne Heitmanns bok «Men Gud er ikke beseiret» som omhandler de forfulgte kristnes historie fra Jesu disiplers tid og frem til i dag. Til tross for massiv forfølgelse med grufull og umenneskelige tortur – og drapsmetoder, kunne ikke motstanderne utrydde kirken. Tvert imot vokste den som en direkte følge av martyrenes sterke vitnesbyrd under tortur og før henrettelser. Det samme vitner utallige forfulgte kristne om i dag. Kirken i Kina vokser som aldri før, alle vanskeligheter den møter, til tross.

Det er et stort paradoks å lese om menighetsplanting i lys av denne viten om kirkens vekst under forfølgelsen. Ikke slik å forstå at jeg ikke tror kirken kan vokse i fredstid. Men det slår meg hvor utydelig disse prosjektene kommuniserer Jesus Kristus som frelser og Herre , sammenliknet med martyrkirkens klare og entydige budskap. Konklusjonen blir at disse menighetsplantingskonseptene forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Jesus advarte disiplene gjentatte ganger mot bedraget som ville komme i de siste tider. Hvis vi skal være helt ærlige, er det behov for å se med kritisk blikk på både disse menighetsplantingsbevegelsene og mange andre nyoppståtte, nyreformerte bevegelser – så vel som gamle. Prøv åndene! Sa apostelen Johannes. Vi må ikke sluke alt rått bare fordi det er nytt og spennende og appellerer til sansene. 

Den som fører vill en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.Matt 18,1-6

Jeg vokste opp på den tiden da trosbevegelsen var i sin spede begynnelse her til lands. Den så imidlertid dagens lys samtidig med meg – på 1960-tallet. Selv her nord langt utenfor allfarvei kom vi i berøring med forkynnelse influert både av trosbevegelsen og Toronto-vekkelsen. Det skal godt gjøres å bli foret med vranglære og unngå å bli influert av den. 

I møte med disse og deres arvtakere (Latter Rain, Bethel church og The last reformation m.fl.) har det slått meg hvor liten vi gjør Gud. Har ikke Han skapt oss i sitt bilde? 

Du så meg den gang jeg var et foster,
        i din bok ble alt skrevet opp;
        mine dager ble dannet
        før en eneste av dem var kommet.
 Gud, hvor høye dine tanker er,
        hvor veldig summen av dem!
 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
        blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg. Salme 139, 16 -18

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?
     Salme 8, 5a

Selv har jeg reflektert meg frem til den enkle sannheten at verken jeg eller noen annen som vil tilhøre Kristus trenger en spesiell åpenbaring for hva vi skal bruke hver dag og time til. Jeg sier ikke dermed at ikke noen får helt spesielle og konkrete kall. Det er nødvendig med konkret kall til prestetjeneste eller misjonærtjeneste. Men dersom et slikt spesifikt kall uteblir, er vi langt ifra arbeidsløse i det som kalles Guds rike. 

Et par momenter skurrer virkelig i ørene mine. Jeg har slitt med kroniske sykdom siden oppveksten og har vært mye syk og sliten. Dette faktum talte mot at jeg var et virkelig Guds barn (ifølge apostler og pastorer for trosbevegelsen). For Guds barn har autoritet over sykdom og lidelse,fikk jeg høre. Siden det heller ikke hjalp med forbønn, var det helt klart at det måtte være min manglende tro som var problemet – ikke læren.  For min del ble det en snarvisitt innom trosbevegelsen, kan jeg røpe.

Jeg er ikke særlig rik på jordisk gods. Det var også helt feil, fikk jeg forståelsen av. For Guds velvilje overfor sine barn viser seg i størrelsen på formuen. (Kenneth Hagin, trosbevegelsens grunnlegger) Han hevder at vi med våre egne ord kan proklamere oss friske – og frelste. Vi har ikke bruk for Kristus – altså forkynner de (fortsatt) en annen Kristus enn Bibelens Kristus.

En såkalt nyapostolisk reformasjon (NAR) har vært på fremmarsj i et par tre tiår og infiltrerer alt fra karismatiske og frikirkelige forsamlinger til mer liberale forsamlinger. NAR er ”en ny hoved-blokk innen kristenheten, ved siden av de katolske og de protestantiske kirkesamfunnene. Man ønsker å samle karismatisk orienterte menigheter i en ny, verdensomfattende og seirende kristen bevegelse. NAR-apostlene, og de som lar seg lede av dem, skal være redskaper for den siste store vekkelsen som skal gå over jorden like før Jesu gjenkomst.” skriver Arne Helge Teigen som er bibelskolelektor ved Fjellhaug bibelskole. Oppdraget går altså ut på at kirken skal vinne herredømme over jorden og på den måten etablere Guds rike her på jorden før Jesu gjenkomst. Hvilket betyr at vi ikke har bruk for Kristus, og vi kan dermed slå fast at de forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Dessverre slutter det ikke med dette. Fortsettelse følger, men inntil da anbefaler jeg å sjekke ut kildene mine.

Da skal troen vokse seg sterk, bedrag skal overvinnes, og sannheten, som så lenge har vært uten frukt, skal komme for en dag. 4 Esra 6,28

Referanser: