Stå opp, ta matten din og gå!

Denne bloggposten er en refleksjon omkring teksten i  Johannesevangeliet kap 5, v 2- 9a. Jeg delte den på Kvinnenes Internasjonale Bønnedag i vår lokale kirke 6. mars i år. I tillegg har jeg laget en audioversjon med billedserie som kan sees på youtube. Lenke til den finnes nederst i bloggen.

«Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger,  ³ og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.  ⁴ For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av.
     ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  ⁶ Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?» ⁷ Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» ⁸ Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  ⁹ Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.»

Teksten taler til meg om en Gud som ser.  For tida øver jeg på korpartiene i Joseph Haydns verk «Skapelsen». Gjennom hele verket lovprises Guds storhet, velde og skapermakt med ulike ord og toner. 

Han som var i begynnelsen, som alt er blitt til ved. Han som var Ordet, som ble menneske og tok bolig iblant oss - det er Han som ser og møter den lamme mannen ved Betesda som hadde ventet så lenge på å bli frisk. Det er Han som ser og møter deg og meg i kveld, akkurat der vi er.

Til Ham, Skaperen, Livgiveren og Frelseren, kan du og jeg komme med alt vi bærer på. For Ham kan vi intet skjule. Slik det står i en sang som har fulgt meg siden tenårene:

Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg. 

Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg.
Men enda du vet om min skrøpelighet får jeg likevel komme frem for deg. 

Jeg ber at Du må gi meg kraft til å gå der hvor Du, Herre, gir meg beskjed.

Jesus møtte den lamme mannen ved Betesda med en mulighet han ikke hadde sett for seg. Den amerikanske kunstneren og forkynneren Joni Eareckson Tada som ble lam fra halsen etter en stupeulykke i tenårene har skrevet en refleksjon over denne teksten som det passer å dele her:

«Bethesda-dammen var et sted hvor mennesker ventet – og ventet! Mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser kom krypende, humpende eller ble båret dit hver dag, i håp om å bli helbredet i dette vannet. En lam mann hadde ligget der i 38 år.

Tenk på det! Det ville være som å ligge ved den dammen fra 1982 til 2020. Da Jesus spurte ham om han ville bli frisk, svarte han, «Herre, jeg har ingen til å bære meg til vannet når det røres opp. Mens jeg forsøker å nå vannet, er det en annen som når frem før meg.» Hans lengsel var fokusert på et bestemt svar – noen som kunne bære ham ned til vannet. Men den ene som han egentlig trengte, sto rett foran ham – Jesus, helbrederen. Det er en påminning: Når omstendighetene ser særdeles håpløse ut, husk på hvem som står mellom deg og behovet du har – den selvsamme som vil gjøre deg hel.»

Når Jesus møter oss her i kveld, er det med en ny mulighet. En mulighet til å reise seg. Til å bli fri. Til å gå – og følge ham. «Vil du bli frisk? Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.

Vi har vår egen forestilling om hvordan Jesus skal svare på vår bønn. Vi ser oss kanskje blind på våre egne forestillinger om hjelpen eller løsningen på våre utfordringer. 

Jesus sier i Matt 6,22: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.»

Jesus kan gjøre frisk og Han kan åpne blinde øyne. Både fysisk og billedlig talt. Kanskje trenger vi at Han først og fremst åpner øynene våre? 

Gud sier det slik gjennom profeten Jesaja 55,9: 

«Som himmelen er høyere enn jorden,
 er mine veier høyere enn deres veier
 og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Jesus møtte den lamme også med et kall. Et kall til å reise seg fra det som lenket ham til «båren». Et kall til å gå på Hans ord. Et kall til å følge Ham. Jeg tror vi trenger å minne hverandre om også å lytte til hva Jesus ber oss om å gjøre.

Ofte er vi særdeles tungbedte. Det tok Jesus opp i liknelsen om det store gjestebudet, sitat Luk 14,18:

«Da tiden for gjestebudet kom, sendte husbonden sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.» 

Joni Eareckson Tada ble ikke helbredet fra lammelsen. Det var ikke den som først og fremst bandt henne og hindret henne i å gjøre det Gud ville. Hennes organisasjon har nådd ut med evangeliet og med Guds kjærlighet og praktiske omsorg til tusener av mennesker som hun neppe engang ville tenkt på å nå ut til dersom hun var blitt helbredet. Hennes liv i lidelse og sykdom har vært til velsignelse både materielt og åndelig for mennesker med funksjonsnedsetteler og kroniske lidelser. 

Vi kan tenke at sykdom og smerter hindrer oss i å bli brukt av Gud. Vi ser oss blind på hvordan sykdommen begrenser oss i vår hverdag. Paulus hadde en torn i kjødet som Gud ikke tok bort.  «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» var beskjeden Paulus fikk. 2Kor 12,9. 

Gud er ikke avhengig av vår kapabilitet, verken fysisk eller mentalt. Nettopp i det ufullkomne kan Gud fullføre sin plan om å frelse mennesker. I vår tilkortkommenhet kan Guds kraft komme til syne. Gud er opptatt av vårt «Ja» til å følge Jesus, ikke antall skritt vi går på denne veien. I liknelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, fikk de ikke alle samme lønn uavhengig av hvor mange timer de hadde vært i arbeid? Matt 20,1-16. 

I fjor sommer fikk jeg være med på et aldri så lite cruise langs kysten i skøyta til min bror. Livet om bord var langt utenfor min komfortsone fysisk sett. Det var utfordrende å måtte klatre opp og ned leidere mellom styrhuset, dekket og byssa, og når jeg skulle på land eller ombord. I et begrenset tidsrom ble det likevel en overkommelig utfordring. Gledene ved å være med på reisen overskygget utfordringene. 

Det å være en Jesu etterfølger er på mange måter å tre ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene, ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt der de vandret rundt i Israel til fots.

I andre deler av verden kan det å ta sitt kors opp og følge Jesus ha konsekvenser vi her i vår fredelige del av verden ikke begriper. I feks Nigeria og Pakistan kan det å velge Jesus bety døden. I feks Tyrkia, India og Iran kan det å følge Jesus bety manglende helsehjelp, begrenset skolegang og jobbtilbud, jevnlige trusler, vold og fengsel.

Eksemplene er talløse, men jeg vil dele en søsters historie fra Pakistan:

Asia Bibi satt ti år fengslet med dødsdom hengende over seg, anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun ble endelig frikjent i januar i fjor, men måtte leve i skjul fordi «folkemobben» ønsket henne hengt. Nå lever hun i trygghet i Canada. Hennes hilsen til oss som har husket på  og bedt for henne er at slik Gud var med henne hele tiden, vil Han være med oss. 

Få av oss opplever at troen får slike konsekvenser. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Jesus er det samme. Det kan likevel være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, så vel som bekymringer og sorger tar veldig lett fokuset. 

Disiplene vandret to og to eller i flokk. Jeg er mye ute og går tur både alene og med turvenner.  En medvandrer uvurderlig, særlig i krevende terreng. Som Jesus-etterfølger er vi ofte i krevende turterreng. Da kan vi støtte oss til det verdensvide fellesskapet av kristne søstre (og brødre). Sett i lys av Kvinnedagen og Kvinnenes Internasjonale Bønnedag kalles vi til å stå skulder ved skulder med våre søstre i deler av verden der troen er under press. Alle som bekjenner troen på Jesus er uløselig knyttet sammen i Hans kropp. Når ett lem lider, lider hele kroppen. 

Som søstre flest er vi ikke alltid enige om alt. Men vi står sammen om det som forener oss, valget om å følge Jesus. Vi ber for og med hverandre. Gjennom bønnen og i møte med våre søstre og deres historier og utfordringer, ser vi vårt eget kall og vår oppgave klarere. 

Viktigst er det imidlertid at vi har vår egen gode hyrde, Jesus. Han kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly... Han reiser oss opp fra støvet og gir oss kraft til å ta båren vår og gå.

Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren Allhærs Gud – gjennom profeten Haggai 2,4.

Så vil jeg til slutt be denne bønnen med Joni:

«Herre, jeg vet at jeg ofte i livet har sett rett forbi deg, i håp og lengsel om spesifikke løsninger på mine problemer. Noen ganger ser jeg for meg at en eller annen ekspert sitter med alle svarene for meg. Men du har vært med meg hele tiden. Med salmisten sier jeg: «og nå, hva skal jeg vente på, Herre? Mitt håp står bare til deg.» (Salme 39,8)» 

Duc in Altum – om å legge ut på dypet.

 

Halvdan Sivertsen synger om å gå i land på Kjerringøy. Å gå i land fra en båt ved kai på Gennesaretsjøen er magi over enhver fatteevne. Her har Mesteren gått i land. Her har Mesteren stillet stormen. Her har Mesteren gått på vannet. Her har Mesteren vært. Her er Mesteren til stede. Hit skal Mesteren komme igjen og hente oss hjem.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. Luk 5, 4-6

Duc in Altum. Legg ut på dypet. 

Å  velge å følge Mesteren er på mange måter å velge å legge ut på dypet. Vi velger det ukjente og legger vår vei i Mesterens hender. 

Gennesaretsjøen kan visst være lunefull. Jeg har vært ute i båt på nettopp Gennesaretsjøen. Da lå den blikkstille mens sola skinte fra skyfri himmel. Slik også Saltenfjorden av og til kan... Det kan imidlertid plutselig blåse opp til storm selv på Gennesaretsjøen. Da Mesteren og svennene en gang var ute på havet, skjedde nettopp det. De ble redde, men Mesteren snakket strengt til bølgene så de pent måtte trekke seg tilbake. 

Gjennom livet skal det godt gjøres at det ikke blåser opp til storm. Med Mesteren ombord har vi likevel lite å frykte. Han kan stille stormen. Han kan mette de sultne. Han kan gjøre syke friske. Vi har ingenting å være redde for – når Mesteren er sammen med oss.

For mennesker i Midt-Østen, Asia, Afrika og Sør-Amerika er det å velge å følge Mesteren virkelig å legge ut på dypet. For de fleste innebærer det å konvertere. Konvertitter er fritt vilt i de fleste muslimsk dominerte land. Man risikerer å bøte med livet for å velge å følge Mesteren. Hinduer og buddhister er ingenlunde nådigere mot konvertitter og (antatte) misjonærer. 

Likevel velger veldig mange å legge ut på dypet. De vet at Mesteren er med i båten. De setter sin lit til Ham. 

Ei ung palestinsk jente i Betlehem som fikk høre om Mesteren og senere fikk et møte med Ham i drømme, valgte å fortelle sine venner åpent om sin Mester. Hun satte opp plakater på skolen og inviterte venninnene til bønnemøter. Noen litt eldre kristne prøvde å mane henne til mer forsiktighet. Med tanke på de mange truslene kristne mottar og drapene på kristne som hadde funnet sted tidligere. Men denne jenta svarte at hun ikke var redd, for Mesteren var jo sammen med henne. Og hvis hun måtte bøte med livet, ville hun jo få være sammen med Ham i paradis for alltid.

Noen hver kan innimellom overmannes av mismot. Vi har jo vært ute og «fisket» hele natten. Vi har gjort alt vi kunne. For våre nærmeste. For jobben. For kirken og samfunnet. Vi har gitt alt vi har å gi av krefter, penger og tid. Nå er melkrukkene våre tomme. Spiskammeret er tømt. Kreftene er runnet ut. Vi har mistet pågangsmotet. 

Vi har hørt om Sareptas krukke.

Krukken som aldri blir tom. 

Enken i Sarepta hadde det akkurat slik. 

Hun levde lenge før mesteren selv levde, men hun fikk besøk av profeten Elia. På hans ord bakte hun brød av den siste melskvetten hun eide og delte med ham. 

Og hva skjedde? 

Enken i Sareptas melkrukke ble aldri siden tom. 

1Kong 17,10 

Slik et skattkammer er Ordet. 

Det er hemmeligheten med å legge ut på dypet. 

Duc in Altum. 

I våre tomme hender kan Mesteren legge det vi trenger. Tomme, åpne hender kan Mesteren bruke 

til å gjøre Hans verk. 

Snart er det advent. I koret har vi begynt innøvingen av julesangene. «Vi levde med hua i hainda, men hadde så sterk ei tru,» synger vi i nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. 

Vi levde med hua i hainda,

Men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visselig sainna,

Vi e hardhausa vi, som Du.

Nu har vi dejn hardaste ria.

Vi slit med å karde oss fram

Mot lyset og adventstida

De`e langt sør tel Betlehem.

Gode ord på vei inn i adventstida.

For den som følger Mesteren er det dobbelt advent. 

Past. Present. Future.

Han kom. Han er. Han skal komme igjen.

Han var. Han er. Han vil alltid være.

Himlane kan ikkje romme …

 

... Deg i ditt heilage skrud...

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,

et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn
er over hele jorden!

Salme 8,4-5 og 10

Et stykke inn i fastetiden, midt i alt det vonde og triste som omgir oss, vil jeg fokusere på det umåtelig vakre i skaperverket. Jeg går ofte på tur i naturen med kamera over skulderen. Gjennom linsa prøver jeg å fange noen av disse gylne øyeblikkene som Skaperen gir meg mulighet til å nyte. Noen ganger lykkes jeg. Andre ganger må jeg bare glede meg over at jeg fikk være i dette øyeblikket omgitt av lys og farger og vakre former. Selv på grå dager og forfrosne vinterdager er det mulig å få øye på Guds skaperhender, verket av hans fingre.

Tenk bare på at hvert snøfnugg har en unik form og skapes i nuet. Like unikt er hvert eneste menneske skapt fra Guds hånd. Det har fascinert meg når jeg har tatt meg tid til å se på menneskene rundt meg, når jeg har vært på reise i andre land. Kanskje må jeg lage en egen bloggpost til ære for menneskene som alle er skapt i Guds bilde..? Men i dag er det naturen og fremfor alt lyset jeg fokuserer på. 

 

Til slutt deler jeg noen vers av en av mine yndlingssalmer: 

Himlane kan ikkje romme deg i ditt heilage skrud.

Men vi ber deg å komme inn i ditt hus, vår Gud.

Klodane kan ikkje bere deg når du trør dine steg.

Men vi ber deg å vere med oss når fram vi dreg.

Evige Far, som tronar over all himmel og jord:

Ver du i ord og tonar her i ditt land i nord!

Nos 288

 

 

  

Midnattsmagi…

 I dag våknet vi til lavt skydekke som skjuler himmelen og fjellene. Selv om de meldte 16 grader og delvis sol uteblir, er været likevel ikke så verst, det regner tross alt ikke. Ydmyk og takknemlig tenker jeg tilbake på et par magiske netter med åpen himmel, regnbue og midnattssol – og utsikt over byen og fjellene som omkranser den. Jeg åpner bildefilene og bader sinn og sanser i lyset. De gullkantede skyene, varme toner mot nordvest, rosa og blå pasteller mot sørøst. Lyset i livet. Sola har snudd, og sommeren synger snart på siste vers. Disse magiske minuttene vil jeg ta frem og finne håp når sommerdagene vender vrangsiden ut. Og senere, når høsten og vinterens stormer melder sin ankomst, vil de varme meg fra innsiden og helt ut i fingertuppene.