Den glade vandrer...

Med kroniske smerter og mangel på energi hadde jeg kanskje hatt all grunn til oppføre meg som en trassig treåring. Jeg kunne  dunket hodet i gulvet og hylt ut min frustrasjon. Over alle fjellturene og reisene jeg går glipp av. Over alle konserter jeg ikke kan mobilisere nok krefter til å delta på. Over alle festdager jeg tilbringer alene i senga istedenfor i fellesskap med nære og kjære. Men jeg orker faktisk ikke... 

 

Isteden fanger jeg glimtvis sommerfugler og solnedganger med kamera. Øynene fryder seg over synet av kortreiste iskrystaller og vakre vekster. Jeg sanker fuglekvitter og solstråler bare noen skritt utenfor døra. Lar en kakafoni av toner risle over meg som en forfriskende dusj. Solstrålene som treffer meg der jeg sitter inntullet i pledd på terrassen, får varme stivnede muskler og ledd og kjærtegne fliker av hud og et frossent hjerte.

Når jeg kan mobilisere nok krefter til å ta noen skritt på en støvete sti, kan jeg kjenne bakken som møter fotsålen og tar imot vekten, dytter meg oppmuntrende videre.

Og når tonene jeg klarer å produsere flyter sammen med andres toner, stiger bobler som av champagne fra hjertet.

 

De er som gaver rakt ut til meg fra Guds hånd.

Herren ER min hyrde. 

Jeg mangler ingen ting.

 

Hvilens vann...

Han lar meg ligge i grønne enger.

Han fører meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft.

(Salme 23)

Salme 23 bygger på metaforen om saueflokken og hyrden. Å ligge i grønne enger er for sauene å ligge i matfatet. Her kan de fråtse i føde. Hvilens vann kan være et skyggefullt sted med en vannkilde hvor sauene kan drikke seg utørste. Et sted hvor de kan legge seg til ro for natten eller få en pause fra solens hete om dagen.

Kledd i en lett sommerkjole, barbeint og med utslått hår ligger jeg på ryggen i ei grønn eng med høyt gress, engsoleie, ryllik og kløver som vipper med fargeglade hoder i vinden. Over meg er himmelen i mange blånyanser med fjærstrøk av skyer fra nord til sør. Selv når engene ikke er grønne, kan jeg legge meg på rimfrossen mark og nyte pastellpenselstrøkene fra kjølig indigo overstrødd med gullkantede skyer, til glødende lavarødt ned mot horisonten. Himmel speilet i havet. Fargesymfonien smyger seg inn i hjertet. Toner av tilfredshet og glede. Han lar meg ligge i de grønne engene med pastellhimmelen over meg til jeg flyter på gullkantede skyer over speilhavet.

Helt siden barndommen har jeg funnet fred og ro ved å vandre over engene, svabergene og langs fjæra. Pappa, som vi dessverre mistet så plutselig i vinter, lærte meg det. Han gikk ofte tur i nærområdet mot fjæra. Jeg ser ham for meg med lange grønne sjøstøvler, snekkerbukse med tollekniven i slira hengende i beltet og en tykk ullgenser der han tar sjumilssteg over svabergene og strendene. Da vi var barn tok han oss ofte med på turene sine, og det har nok bidratt til at det er nettopp her jeg finner mitt hvilens vann.

I betydningen åndelig føde kan vi her til lands fråtse i grønne enger og vannkilder. Vi har kirker og bedehus på hvert et nes. Mange steder er kirken åpen daglig nå sommerstid. Den som ønsker det kan komme inn i Guds hus og søke stillheten og Hans nærvær der. Vi har bibelen, Guds ord lett tilgjengelig både i papirform og digitalt.

På leting etter hvilens vann kan vi imidlertid feilaktig søke kilder som slett ikke inneholder strømmer av levende vann. Tvert imot er de grumset til av fremmed religiøs praksis. I dagens kirkelige landskap er dette påtakelig når man i flere sammenhenger  innfører elementer fra østlig mystikk så som yoga, ”sjokolademeditasjon”, mindfulness osv.. Yoga og såkalt mindfulness er ikke hvilens vann, slik salmisten snakker om.

For tre år siden fikk jeg konstatert en kronisk revmatisk lidelse. Som et ledd i rehabiliteringen ble det noen opphold på Sunnaas sykehus. Behandlingen er tverrfaglig og sikrer helhetlig tilnærming. Muskelspenninger er en stor del av problematikken, og ulike teknikker for avspenning er en viktig del av behandlingen. Mange benytter mindfullness, så også her. Det er lett å la seg lede inn i det man tror er hvilens vann gjennom en slik avspenningsøvelse. det som fremstår som god veiledning, er for et Guds barn rett og slett villedning. Mindfulness handler om å søke fred og hvile i oss selv. For et Guds barn finnes imidlertid hvile og fred ene og alene hos Gud, noe følgende uttalelser understøtter: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Denne omkring 1600 år gamle setningen tilhører kirkefaderen Augustin av Hippo.

”Å leve i nået har en be­gren­set verdi når vi ikke møter Han som ska­per nået. ” Sagt om mindfulness ogkristendom av forkynner og sjelesørger Stein Solberg 

På mitt siste opphold ved Sunnaas i august for to år siden, hadde vi nydelig vær. Der er en diger terrasse hvor man kan nyte solnedgangen bak fjellene mot vest. I mangel av fjær hjemme, ble terrassen disse to ukene mitt hvilens vann.

”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.” Joh 7,38

Guds levende Ord (Bibelen) gir oss påfyllet vi trenger. Det er der vi kan finne hvile og motta ny kraft. Ordet er både føde og tørsteslukker. Ordet gir oss pusterom i hverdagen. Vi trenger ikke lære oss kompliserte pusteteknikker fra yoga. Vi trenger ikke rydde sinnet for alt som fyller det. Vi trenger bare å søke Herren der Han er å finne. Mens Han er å finne. ”De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.”

Salme 36, 9-10

Avslutningsvis låner jeg ordene til Marit Landrø, som sier noe om dualiteten i dette å søke hvilens vann:

”Bibelen oppfordrer oss til å «meditere og grunne på hans Ord dag og natt». Den kristne retreatbevegelsen i Norge har hjulpet oss til å vektlegge denne skatten som finnes i sann kristen meditasjon, hvor vi gjennom dagen bestreber oss på å holde alle forstyrrelsesfaktorer unna sånn at vi kan fordype oss i Guds ord og høre hva Jesus vil si til oss, samtidig som vi også får hjelp til å falle til ro sånn at vi kan begynne å lytte til oss selv.”

Ingen er bare det du ser…

Fra Korsveien i Rønvik kirke.

For en stund siden droppet jeg innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En digresjon, men det var en gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. Det er også fullt mulig gjennom å vippse et måltid til en annen på Møtestedet.

Ingen er bare det du ser.

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. Av alle slag. Streite mennesker og langt mindre streite. Glade ansikter og ansikter uten mye liv. Ett av de glade ansiktene kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun glede og varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har i de siste årene bestått av mange motbakker.  

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: (…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!  I kirken er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen grad av vellykkethet i Guds rike mot andres.

Som kroniker har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort fordi jeg mangler overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud, min Far, med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier noe vidunderlig. Nemlig, at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes.

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…)

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans.

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

Til slutt refererer jeg til noe jeg har skrevet om tidligere. Vi er mange som folder våre hender i bønn om benådning for Asia Bibi i Pakistan, som har vært fengslet siden 2009 med en dødsdom hengende over seg. Mange har bedt for henne i alle disse årene. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen – og hun har nå fått en ny sjanse ved at en dommer har satt seg fore å gjennomgå hennes og andre trosfangers saker i løpet av sommeren.

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Jeg er derfor så lykkelig over å ha funnet ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

Gå (evt. sitt eller ligg) i fred, og tjen Herren med glede.

Skaperglede…

Helt siden jeg var liten, har jeg elsket å skape noe med hendene. Vi hadde en diger sandkasse utenfor huset hvor jeg vokste opp. Den innbød til kunstnerisk utfoldelse og lek frembrakte sandkaker i alle former og fasonger, hus og slott, veier og dammer. Vi hadde også rik tilgang på maleskrin, vannkopper og pensler, og det var et eldorado for en kunstner in spe. Den helt store lykken som barn var å få en ny pakke plastilin. Slik jeg husker det, var det fire pølser plastilin i primærfargene i hver pakke. Med en liten kule rød eller blå plastilin som kunne formes til de snodigste figurer, kom skapergleden veltende over meg med full styrke. Senere, da jeg begynte på skolen, fikk jeg prøve leire og ble helt forelsket. Lukten, teksturen, det myke og lett klissete materialet mot håndflaten. Når jeg nå tenker tilbake, så mener jeg å huske at pappa en gang gikk ned i fjæra og spadde opp leire derfra slik at vi kunne lage ting av leire hjemme også. Den luktet riktignok av ramsalt hav, tang og tare og hadde nok litt for stor prosentandel sand i seg til at resultatet ble noe å skryte av, men den var fin som øvingsmateriale.

Siden har det blitt egnet, klippet og limt, vevd, brodert, heklet og sydd. Nå er jeg så heldig å ha et arbeid hvor jeg kan skape noe med hendene hver dag. I forrige uke sydde jeg juleinspirerte plagg til et lite trekløver i størrelser 6 mnd – 6 år på jobb. Det er første gang jeg har sydd slike søte små plagg på jobb, og gleden over det ferdige resultatet var til å ta og føle på. Mestringen. Fargesymfonien. Det å være i stand til å skape noe vakkert med mine hender. Disse hendene som ikke alltid vil det jeg vil, som ofte er så smertefulle at jeg ikke orker annet enn å ha dem liggende på en pute i fanget. Disse hendene har tryllet frem et sneisent julerødt skjørt med grantrær og snø på til ei lita skolejente. Et par myke julerøde bukser til ei barnehagejente og ei knøttlita ei til en liten pjokk.

Bibelen forteller om Skaperen på flere steder og på flere ulike måter. Mosebøkene forteller hvordan Han skapte jorden og menneskene. Salmenes bok skriver fra menneskets synsvinkel om det underfulle skaperverket. Jeg har mer enn en gang tenkt på salmistens ord om hvor underfullt jeg er skapt – fra mitt ståsted som menneske. Samme ettermiddag da jeg satt på bussen hjem fra jobb og trening, tenkte jeg tilbake på dagen min, slik jeg ofte gjør. En av kollegene mine har designet handlenett og hadde høytidelig fremvisning av resultatet. Hun strålte av stolthet og glede. Jeg så for meg de tre søte plaggene jeg hadde sydd, og i et glimt kunne jeg kjenne på en ørliten flik av hva Skaperen må ha følt da han så på jorden, dyrene og de to menneskene han hadde skapt. Når jeg gleder meg slik over de enkle tingene jeg kan skape med mine hender, hvor mye større skaperglede opplevde ikke skaperen da han så på det han hadde skapt? 

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. 1 Mos 1,31

Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er din verk, det vet jeg så vel. Salme 139,14

 

Mennesket er skapt i Guds bilde. I Skaperens bilde. Da er det ikke så underlig at det at vi kribler etter å utfolde oss kreativt, enten med fysiske og visuelle materialer, musikk eller tekst. Det er vel heller ikke uten grunn at skapende aktivitet har stor plass i barnehagen og brukes som terapi for mennesker som sliter på en eller annen måte. Jeg har vært på behandlingsopphold på Sunnaas sykehus. Her har de et fantastisk flott verksted med mulighet til å skape, tilrettelagt for både de som har store bevegelsesutfordringer og de med mindre utfordringer. Skapergleden og mestringsgleden i dette verkstedet er til å ta og føle på. Selv ørsmå steg blir sett og applaudert. En viktig bit av det puslespillet som legges for å bedre livskvaliteten for mennesker som har fått livet totalt endret som følge av sykdom eller ulykke. Like viktig som fysisk trening. Uavhengig av funksjonsnivå - vi er skapt til å skape.

Antydning til sixpack…

Og da snakker jeg ikke om øl, for det drikker jeg ikke. Tvert imot handler det om muligheten av synlige magemuskler. 

Når marsipan, sjokoladekonfekt og de fleste kakesortene nå er i boks, og fryser og kjøleskap bugner av ribbe, pinnekjøtt og kjøttrull, passer det vel godt å skrive litt om motivasjon og treningsglede...

Helt siden barndommen har jeg vært belemret med svak muskulatur og uten antydning til synlige muskler verken på overarmene eller magen. Når vi i venneflokken knyttet nevene og løftet armene for å sammenlikne bicepsen, ble mine fiskeboller alltid ledd rått av. Pushups var helt utelukket. Jeg greide så vidt å løfte en halvliter i hver hånd. Først i godt voksen alder har jeg fått svar på hvorfor. En revmatisk sykdom der hypermobile ledd medfører altfor stor belastning på muskulaturen omkring leddene og dermed svekkes fremfor å styrkes ved vanlig trening og bruk. 

Med trening som er individuelt tilpasset den enkeltes utgangspunkt og styrke, kan musklene likevel til en viss grad bygges opp. Men å sammenlikne seg med friske jevnaldrende er bare å glemme, noe jeg jo har skjønt for lenge siden… I sommer skrev jeg f.eks. en slags treningsdagbok som det bare er å si ”Nei takk” til. 

Både før og siden har jeg heldigvis hatt mange gode erfaringer. På mine to opphold ved Sunnaas har jeg hatt en fantastisk PT & PM ved navn Pål. Hans positive og oppmuntrende økter sammen med meg er en av grunnene til at jeg i dag liker å være i bevegelse og trener daglig – med glede. Her i byen har jeg også deltatt i fysiopilatesgruppe hver uke de siste to årene. Uten de store forhåpningene tok jeg imot tilbudet da en tidligere kollega greide å snike meg inn der, på et tidspunkt da formen min var helt på bånn og horisonten så temmelig svart ut. De helt store fremskrittene lot vente på seg, men det sneglet seg fremover.

Joseph Pilates som opprinnelig utviklet treningsformen for profesjonelle ballettdansere sa:
- en øvelse utført korrekt er verdt timer med feiltrening
- etter 10 ganger vil du føle forskjell
- etter 20 ganger vil du se forskjell
- etter 30 ganger vil du ha en ny kropp

Når dette er resultatet for en frisk kropp, er det naturlig at det tar litt lenger tid for en kroniker å oppnå resultater. Etter omkring 50-60 treninger har jeg faktisk antydningen til en ny kropp! Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg noensinne skulle klare en eneste pushup, verken fra knestående eller tå, og langt mindre med planke. I dag tar jeg 11-12 pushups med planke daglig! Som overskriften også røper, har jeg til og med antydning til sixpack på magen hederlig ervervet ved daglige situps… 

Er ikke motivasjonen på topp en dag, maner jeg bare frem bildene av Pål og pilatesgruppa og  setter på litt god musikk. En fantastisk – og motiverende - bieffekt av trening er jo at den utløser endorfiner. De er som kjent kroppens eget smertestillende stoff og bidrar derfor til å redusere smerter i muskler og skjelett samtidig som de bygger muskulaturen.  Så selv om det nå er juleferie fra fysiogruppa, er det ikke veldig vanskelig å motivere seg til daglige treningsøkter på stuegulvet. Takket være de gode motivatorene jeg har vært heldig å møte – og egen stahet, for ikke å glemme. Fortsatt god advent!

 

Om å gi en hjelpende hånd...

For en stund siden var jeg på et seminar for frivillige i Kirkens Bymisjon. Ett av spørsmålene vi samtalte om var: ”Hva betyr det å hjelpe?” En viktig avklaring for å bli gode hjelpere i frivillig tjeneste.

Det første som falt meg inn, var Bjørn Eidsvågs sang ”Eg ser”. Første verset sier veldig enkelt ,men presist, noe om hva en god hjelper er:

Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

De siste par årene har jeg selv vært en av dem som trenger hjelp. Langvarig ledd – og muskelsykdom har gjort hverdagen vanskelig å håndtere. I hjelpeapparatet har jeg møtt mange flotte medvandrere som bokstavelig – og billedlig talt – har leid meg og gått deler av veien sammen med meg. Nå står jeg støtt på egne bein. Men medvandrerne er der i beredskap om jeg skulle snuble og trenge en hjelpende hånd igjen.

Å bokstavelig talt gi noen en hjelpende hånd er også en god illustrasjon.

En hjelpende hånd kan bære en av de tunge handleposene for en annen. Eller den kan leie den lille ettåringen  som fremdeles er for ustø til å gå helt på egne på bein.

En hånd eller to kan reise opp en som har falt.

Hjelpende hender kan holde omkring når du er trist og lei.

I en større organisasjon kan microkreditt være en hjelpende hånd til en som ønsker å starte en liten bedrift for å tjene til livets opphold for seg selv og familien.

Hjelp til selvhjelp.

Mestring. Som gir glede og motivasjon til fortsettelsen.

Den gode hjelper er en medvandrer snarere enn en inngriper.

Et medmenneske.

En som er til stede sammen med og for den andre.

Flere humanitære organisasjoner demonstrerer også forbilledlig hva god hjelp er. Adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn er en av dem. Som driver et utstrakt fadderskapsarbeid i landene de samarbeider med. Jeg har to fadderbarn. En gutt i India og ei jente i Sør-Afrika. Barna bor i familier som lever under fattigdomsgrensen. De får ikke ubegrenset pengestøtte. Men hjelp til skolegang, nødvendig helsehjelp og medisiner. Noe av det beste er at de i tillegg får tilgang på sosialt fritidsfellesskap. Sammenkomster med kulturelle aktiviteter for barn i et bestemt (slum)område. Et lyspunkt i en grå og ofte vanskelig hverdag.

Måtte alle som har behov for det møte en medvandrer og hjelpende hender. Måtte vi selv finne vår måte å være en medvandrer og kunne gi en hjelpende hånd til den som trenger det.