onsdag 28. mars 2018

Kem bryr sæ..?


I blant har jeg fått høre dette utsagnet fra tenåringer i opprør. Mitt svar er alltid: Jeg bryr meg. Slik er det nok med de fleste foreldre. De bryr seg. Alle er ikke så heldige at de har vokst opp med en far eller ei mor som bryr seg. Men alle har hatt i alle fall ett menneske som så dem og gav dem omsorg. Enten det var en storebror – eller søster, besteforelder, onkel, tante, nabo eller lærer.

Jeg tror vår relasjon til Gud er en speiling av foreldre/ omsorgstakers relasjon til de barna de har fått å ta seg av. Gud er en Gud som bryr seg!

Dersom barna mine har forbrutt seg mot regler på skolen, gjort andre vondt eller selv har det vondt på en eller annen måte, kjenner jeg det som en fysisk smerte – i hjertet. Hvis jeg kunne tatt straffen eller overtatt deres sykdom, smerter eller vanskeligheter, ville jeg gjort det. Naturligvis kan jeg ikke det. Det eneste jeg kan gjøre, er å prøve å hjelpe, gi lindring og trøst.

Gud er en far som faktisk har tatt på seg all vår skyld, alle våre sykdommer og lidelser. Han gjorde det ved å ofre sin sønn, Jesus Kristus. Det er påskens budskap i all enkelhet. 

Profeten Jesaja sier:
Han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom. (Jes 53,5)

Apostelen Johannes sier det slik:
Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.  (1 Joh 4,10)

Dette er den Kristus Bibelen forkynner. Han – og ingen annen.

Jesus advarte disiplene gjentatte ganger mot bedraget som ville komme i de siste tider. Hvis vi skal være helt ærlige, er det behov for å se med kritisk blikk på kirker og forsamlinger, både nyoppståtte, nyreformerte bevegelser – så vel som gamle, i lys av dette. Prøv åndene! oppfordret apostelen Johannes. Vi må ikke sluke alt rått bare fordi det er nytt og spennende og appellerer til sansene. Den som fører vill en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen. Matt 18,1-6

Fritt etter Paulus brev til Korinterne 13,1-3 og 8:
Om jeg taler med menneskers og englers tunger ( ja, hva skal jeg vel med tungetale), dersom jeg ikke har kjærlighet – Guds kjærlighet – at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder? Da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Da forkynner jeg en annen Kristus – og driver med villedning av disse små som tror på Ham.

Om jeg har profetiske gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, samler titusener til profetiske konferanser og sender det profetiske budskapet ut over hele jorden, men ikke har kjærlighet – den kjærligheten som gjorde at Gud sendte sin Sønn til soning for våre synder, da er jeg intet. Jeg forkynner en annen Kristus og er en falsk profet.

Om jeg er en verdenskjent predikant som samler titusener, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, og kan tro både meg selv og andre frisk og rik på gods og gull, men ikke har kjærlighet – den kjærligheten som gjorde at Gud sendte sin Sønn til soning for våre synder – da er jeg intet. Jeg forkynner en annen Kristus og lurer andre i en felle - evig fortapelse.

Om jeg planter flere tusen menigheter og gir alt jeg eier til brød for de fattige, men ikke har kjærlighet – om jeg ikke forkynner at Gud har elsket verden så høyt at Han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv – da gagner det meg intet. Jeg forkynner en annen Kristus og fører Guds barn på ville veier.

De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt. Men kjærligheten faller aldri bort.

Jeg tror på en Gud som virkelig bryr seg og som har gitt sitt liv for meg.

torsdag 15. mars 2018

I storm og stille…




Jeg sitter ved vinduet i Stormen bibliotek, med utsikt mot småbåthavna. Fiskeskøyta Faxen og ei litt mindre skøyte ligger ved kai rett utenfor. Faxen har startet motoren. Rytmiske dunk-dunk både høres og kjennes her jeg sitter. Etter at motoren har fått oppdampen, legger Faxen fra kai og bakker sakte ut av havna med et knippe skuelystne, deriblant turister med kamera langs kaikanten.

Seansen minner meg om min kjære Pappa. Motordunkingen var som musikk i hans ører. Selv hadde han ei gammel skøyte som han brukte store deler av sitt pensjonistliv på å restaurere. Han arbeidet jevnt og målrettet, selv om de synlige resultatene knapt var merkbare til daglig for et utrent øye som mitt. Nå er ikke Pappa lenger iblant oss. Brått ble han rykket ut av livene våre. Han var en mann av få ord, men han etterlater seg et tomrom ingen annen kan fylle.

For et par uker siden sang jeg sammen med kantoriet på gudstjeneste med skreitakkefest. Blant annet sang vi denne Petter Dass-salmen:

O store Gud som hjelpe kan,

Hvis sti er i de store vann,

Se med ditt guddoms øye

Til alle som på havet er.

Bevare dem fra grunn og skjær,

La vær og vind dem føye!

La dine engler følge dem

I god behold til hus og hjem!

O store Gud som hjelpe kan, du så til Pappa alle dager han på havet var. 
Du bevarte ham fra grunn og skjær, lot vær og vind hans båter føye. 
Du lot dine engler følge ham i god behold til hus og hjem.

Så var det paradoksalt nok et forkjært fall her på landjorda som rev ham ut av våre hender… I møte med hans banesår kom selv legeekspertisen, dine hjelpere her på jorden, til kort. Hvorfor? Spør vi oss, vi som står igjen. Spørsmålet blir hengende i luften og dirre. Sammen med alle hvorfor som alle etterlatte har ropt ut i smerte og fortvilelse gjennom alle tider.

Vi får likevel tro at du, store Gud som hjelpe kan, var hos ham også da og at dine engler fulgte ham i god behold til hans evige hjem.

En synlig arv lever heldigvis videre i livsverket Sjøliv. En arv min lillebror fører videre.
Petter Dass sin salme formidler også en holdning, en tiltro til Vår Herre og hans tilstedeværelse i storm og stille, som kjennetegnet Pappa. En usynlig arv vi alle kan føre videre med takk. Hvil i fred, kjære Pappa! 
 

tirsdag 13. mars 2018

Nytt (og tildels dramatisk) kapittel i en slags treningsdagbok…

Siden januar 2015 har jeg deltatt på ukentlige Pilatestreninger, kun avbrutt av en og annen nødvendig reise til varmere strøk eller nødvendig fravær som følge av sykdom. I fjor høst økte jeg intensiviteten til to ganger ukentlig. Hver tirsdag og torsdag er jeg på plass sammen med et titalls flotte damer i treningslokalet i tredjeetasjen i et forretningsbygg litt utenfor sentrum. Vi har nærmest panoramautsikt ut mot søvvæst og havet fra vindusrekken i tredje etasje. Utallige vakre soloppganger og solnedganger hele året gjennom har gitt oss en ekstra motivasjon og bidratt til treningsgleden.

Jeg har valgt treningsformen med omhu og med tanke på skadeforebygging pga. en revmatisk diagnose. Hver tirsdag og torsdag er jeg på plass sammen med et titalls flotte damer i treningslokalet i tredjeetasjen i et forretningsbygg litt utenfor sentrum. Den senere tiden har jeg imidlertid spekulert på om jeg likevel valgte riktig. Inne i treningslokalet har vi ingen apparater, og de enkle rekvisittene vi benytter er såpass myke at det skal godt gjøres å skade seg på noe av det. imidlertid har vi jo liten kontroll på hva som foregår utenfor vinduene våre…

Nå i vinter har nemlig kommunen satt i gang renovering av 4.etg. Rett som det er har det vært banking og during fra skrumaskiner. Nå skramler det daglig fra tunge traller over hodene våre. Vi har store vinduer ut mot parkeringsplassen. Her har vi vært vitne til utrenskningen av etasjen over. En torsdag ga en av mine treningsfeller fra seg et gisp idet hun så noe som kunne likne ei dame i boblekåpe flakse forbi vinduene våre. De som lå nærmest vinduet var raskt opp på beina og løp bort for å se. En ekstra situp – yey! Heldigvis var det ikke annet enn gamle gardiner som fikk litt vind i seilene på tur ned de fire etasjene til kontaineren på parkeringsplassen.

Tidvis har vi også hatt en kontainer hengende og dingle – i Bodøvinden – rett foran vinduene våre. Instruktøren som vanligvis  oppholder seg rett foran vinduene har forflyttet seg innerst i lokalet ved et par anledninger for å være unna vei om uhellet skulle være ute, bokstavelig talt. I dag var det imidlertid virkelig nære på. presis klokka halv ni da timen startet, så vi koontaineren heises opp utenfor vinduene. Så lite vind som det var i dag, ante vi likevel fred og ingen fare. Akkurat mens vi lå i en av de få avslappende øyeblikkene i løpet av pilates-timen, høres et brak borte ved vinduet. Der rauser hele kontaineren ned langs fasaden. Heldigvis gikk den klar av vinduet. De som lå nærmest var som vanlig raskt på pletten for å beskue det hele. Nok en ekstra situp – yey! Det kunne se ut til at kontaineren var blitt for tung – av mur/ betong – og at kranen som holdt ikke var sterk nok til å holde den helt igjen. Imidlertid så det ut til at den landet noenlunde intakt på takutspringet i 1.etg. Og ingen mennesker kom til skade, heldigvis.

Resten av pilates-timen forløp stille og rolig. Ja, nærmeste kjedelig. Arbeiderne fikk seg kanskje en ufrivillig pause. Ekstra glad var jeg imidlertid for at vi hadde englevakt denne dagen. For da jeg kom ut, dro jeg kjensel på kranføreren …