Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Det var ikke rom for dem i herberget…

Millioner av flyktninger vandrer i disse dager omkring i verden slik Josef og Maria gjorde i Betlehem for mer enn to tusen år siden, på jakt etter et sted å bo. Mange blir møtt med stengte dører. De får høre at det dessverre er fullt. De må snu og reise videre, dersom de har midler til det. Maria og Josef var til slutt heldige og fikk rom i en stall. Det var neppe like glamorøst som enkelte julekort og julekrybber illuderer. Men det var trygt og varmt. Inntil de måtte flykte for Herodes da Jesus var født.

Å ha rom i herberget til andre mennesker handler ikke nødvendigvis om den fysiske plassen eller bare om flyktninger fra Syria og land i Afrika. Det finnes klimaflyktninger (sosialt og emosjonelt) blant oss. Mennesker på leting etter vennlige blikk, varme hender og hjerterom.  Kanskje kan vi tenke over om vi er flinke nok til å holde hjertedørene åpne for andre mennesker. Ikke bare før jul, men hele året. Ser vi virkelig de menneskene som omgir oss, de menneskene vi møter til daglig?

I fjor høst deltok jeg på selvmordsforebyggende kurs hos Kirkens SOS. Noe av det vi snakket om, var oppmerksomhet overfor mennesker i vår nærhet og perifert. Først og fremst med tanke på å oppdage selvmordsfare, men også med tanke på å forebygge det. Årsaken til at mennesker velger å ta livet sitt er sammensatte. Men mangelen på medmenneskelighet og varme er en fellesnevner. Å se og å møte hverandre som mennesker er noe vi alle kan gjøre – selv uten kurs i selvmordsforebygging.

Den svenske kirken i Umeå har lansert en alternativ adventskalender  https://www.svenskakyrkan.se/umea/julkalender med daglige desemberutfordringer i medmenneskelighet og varme. Dersom du ikke har brukt den i adventstiden, tenker jeg at den fint kan brukes som inspirasjon hele året rundt. Vi trenger ikke være snille bare i desember. Her nord er vinteren lang og våren og sommeren ofte kald. Derfor kan vi trenge varme hender og hjerter helt fra januar til desember. Selv i mørketida finnes rom i herberget.

Som om Gud faktisk finnes...

Jeg synger (fortsatt) i kor. På korøvelsene avslutter vi med en ønskesalme fra norsk salmebok. På torsdagens øvelse falt valget på følgende salme. For meg inntil da ukjent, men som  umiddelbart grep meg. 

Nøden står ved våre dører, banker på og vil bli sett.

Hvem tør åpne opp for Kristus når en selv er trygg og mett?

Kristus, vi har sett deg lide, men vi skyndte oss forbi.

Prøv oss en gang til! Å, Herre, om din nåde tigger vi.

Ofte ser vi kun fragmenter, korte glimt av noens gråt.

Se, hvert bilde krever handling, og hver handling tenner håp.

Jesus står for våre øyne, slått, korsfestet og forrådt,

Lys av Lys i dødens skygge, lagt i grav, men gjenoppstått.

Kyrie eleison, hjelp oss i vår nød,

Kyrie eleison, gi oss troens glød!

(NOS 366 Tekst: Sindre Skeie)

Salmen ble også et slags apropos til tanker jeg har tumlet med en stund omkring en artikkel om Guds manglende tilstedeværelse i vår verden. Ettersom artikkelforfatteren synes å gi stemme til en oppfatning som har fått rotfeste i kirken, har jeg ikke blitt ferdig med den.

I desember 2015 skrev jeg denne epistelen som en reaksjon på ovenstående artikkel. Jeg velger likevel å sitere deler av artikkelen som utgangspunkt for videre refleksjon.

Det hevdes med referanse til Bonhoeffer at vi lever i en gudløs verden, at Gud ikke er til stede verken i oss eller i verden, stikk imot Bibelens budskap. Johannes åpner sitt evangelium med å si: ” I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved Ham. (…) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.” Evangelisten Matteus' ord motbeviser også påstanden idet Jesus selv i misjonsbefalingen sier til disiplene sine ”… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Svart på hvitt.

Det hevdes også at ” Den eneste måten Gud er til på for oss, er som svak, avmektig, lidende.” Misjonsbefalingen som jeg henviste til i forrige avsnitt sier det stikk motsatte: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord,” sier Jesus.

Det våger jeg å tro på. Dette er grunnlaget for min kristendom. 

Guds tilstedeværelse i våre liv, er ikke mer mystisk og virkelighetsfjernt enn at Han selv har sagt at Han vil være med oss alle dager inntil verdens ende. At Jesus snakker til meg, er ikke mer overnaturlig enn Hans egne ord i bibelen. Dersom vi ikke kan tro på annet enn det våre sanser forteller oss, altså det vi kan se, høre og fysisk fornemme, hva er da vitsen med religion? Hva kristendom skulle være uten troen på noe utenfor og større enn oss selv, er meg en gåte. 

Apostelen Paulus skriver i sitt brev til Efeserne 3,20:        
   Han som virker i oss med sin kraft
          og kan gjøre uendelig mye mer
          enn det vi ber om og forstår,

Salmisten skriver om Guds forhold til mennesket i salme 139,5:                   
     Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.

Poenget med at Gud finnes og er til stede i verden i dag, er ikke at jeg kan føle det. Tvert imot tror jeg det er mitt oppdrag å demonstrere at Gud finnes. Ved å være Hans føtter som går ut og finner den som er ensom, hjemløs, syk eller utstøtt. Hans hender som gir mat til den som sulter, klær og tepper til den som fryser, ei varm hand å holde i for den som er redd.

Med referanse til Sindre Skeies salme, er det min inderlige bønn at vi må våge å åpne dørene våre for nøden som står og banker på. At bildene som stadig flimrer forbi øynene våre tvinger oss til handling. Måtte vi evne å leve som om Gud faktisk finnes. Lytte til Hans stemme. Være Hans tilstedeværelse i vår verden. Hans føtter som går dit nøden finnes. Hans hender som rekkes ut med hjelp og omsorg, mat og klær til de som trenger det. Hans hjerte som banker for hver enkelt bror og søster.

Med referanse til sosiale medier undrer jeg…

Hvis bare hvert eneste likerklikk kunne fremkalle en bønn.

Hvis hvert likerklikk ble til en tanke, en bønn for den lidende verden, den lidende kirke.

Tenk hvis hvert likerklikk ble til en gave som Kirkens Nødhjelp eller Stefanusalliansen kan bringe til dem som trenger det mest.

Tenk hvis hvert likerklikk kunne bli til et vennlig ord eller et måltid mat til den hjemløse du vandret forbi i byen eller et vennlig ord på en nødtelefon.

Tenk hvis hvert likerklikk genererte en liten porsjon kjærlighet som tok konkret form som et besøk, et vennlig ord, en hjelpende hånd eller en kurv med mat til noen som trenger det?

Det er i seg selv intet galt med likerklikk på sosiale medier. Likerklikk genererer forhåpentligvis en positiv tanke. En tanke som i sin tur kan generere gode handlinger. Men dersom likerklikk blir vår eneste reaksjon, er vi fattige. Hvis likerklikk reflekterer en livsstil som oppmuntrer og hjelper andre, er det noe ganske annet. Da er vi på sporet av å leve som om Gud faktisk finnes.

Om kollektive viderverdigheter og omtanke til hverdags…

Som en blant mange har jeg blitt en ivrig bruker av kollektivtransport. For ikke så lenge siden ble det påbudt med bilbelte (eller kanskje bussbelte er riktigere betegnelse?) og høye gebyrer dersom man blir tatt i unnasluntring. Imidlertid er det ikke alltid like enkelt å være pliktoppfyllende på dette området, ettersom setebeltene i de ulike bussene er av høyst ulik kvalitet og utforming. Noen ganger er det skråbelte som sitter øverst på høyre side av seteryggen, andre ganger på venstre side. Noen ganger er det tvers-over-magen-belte med feste langt nede på setet. Så sitter man der og fomler bak seg og mellom setene for å finne enden av beltet.

For et par uker siden kom jeg inn på bussen, validerte kortet, satte meg til rette, hadde endelig funnet enden av beltet og var klar til å feste setebeltet og dro til. Bom stopp. Dro til ennå engang. Bom stopp. Den unge mannen ved siden av meg kunne ikke unngå å observere at jeg plagdes og ga meg bokstavelig talt en håndsrekning. Han lirket beltet forsiktig opp helt nede ved festet, til det var langt nok til å rekke rundt magen min. Slik fikk jeg gjort min plikt også denne bussturen. Slik ble den unge mannen et eksempel på godhet til hverdags. Og jeg lærte et nytt triks. Et triks jeg faktisk fikk anledning til å vise en medpassasjer ved en senere anledning, da hennes belte viste seg å være like umulig som det jeg hadde opplevd. Kanskje var det samme buss og samme belte?

For en tid tilbake var jeg på hjemreise sørfra og måtte hanskes med en blytung koffert på egenhånd på buss, båt, tog, en 5-10 minutters gåtur og tog før jeg nådde flyterminalen. I utgangspunktet har jeg ikke fysikk til slik handsaming, men må man, så må man… Da jeg skulle på den første bussen, ble jeg både glad og overrasket da en eldre herre tilbød seg å løfte kofferten opp de to trinnene i bussen for meg. Resten av turen måtte jeg slepe på kofferten alene, men tanken på at en av mine flere titalls medpassasjerer hadde hatt omtanke nok til å hjelpe meg denne ene gangen, ga meg styrke til å gjennomføre resten av reisen.

Tredje og siste kollektivhistorie er fra gårsdagen. En eldre dame kom inn på bussen og satte seg ved siden av meg. Hun hadde krykke og så ut til å være gipset på høyre hånd. Utfordrende med tanke på å feste setebeltet, noe hun også verbalt ga uttrykk for mens hun satt og fomlet for å finne beltet. Jeg tilbød meg å hjelpe henne, dro ut beltet og holdt det, med et spørrende blikk om hun fant festeanordningen? Hun nikket, men ristet deretter på hodet og sa at det var visst enklere sagt enn gjort å få festet beltet. Hun ga seg ikke, og til sist hørtes et etterlengtet klikk. Damen lo godt og sa at ja, nå var hun i alle fall fastspent, men å komme seg løs var en annen sak… Da vi nærmet oss bestemmelsesstedet hennes, ba hun meg plinge på stoppknappen, men hun kom seg løs helt ved egen hjelp og tok seg tid til å ønske meg en god dag før hun smilende gikk av bussen. Visst ble det en god dag.

Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet. En mulighet til blant annet å vise og å ta imot omtanke. Hver dag er en sjelden gave. Ta imot.

Tanker om tingene – på årets første dag…

Jeg starter et nytt år med å bruke et av de blanke arkene og fargestiftene jeg har fått utdelt. I dag bruker jeg både den mørke og den gylne paletten. Til inspirasjon har jeg på ny lest denne bloggposten om å ikke undervurdere virkningen av positiv tenkning. Det er ikke situasjoner eller mennesker vi møter som utløser vonde følelser og negative tanker. Nøkkelen til lykke ligger i våre egne hender – eller i våre egne tanker om tingene.

Ikke slik å forstå at vi ikke skal tenke over egne handlinger overfor mennesker vi møter. Baksnakk, ignoranse, vold og andre ukjærlige handlinger sprer frykt, negativitet og er forkastelige handlinger vi må ta avstand fra. Hvordan vi velger å forholde oss til det dersom vi møter slike handlinger, har imidlertid betydning for vår egen indre helbred.

Til tross for at mange, ja, kanskje de fleste, velger å ikke tenke slik, gjør det en forskjell at jeg gjør det. Eller for å snu det på hodet: Dersom jeg velger å fortelle og å opprettholde narrativer som begrenser mitt liv, min frihet, påvirker det ikke bare meg og mitt liv, men også andre omkring meg.

Hvordan vi velger å tenke om det vi erfarer, de situasjonene som møter oss, de menneskene vi møter og andres handlinger mot oss, er av signifikant betydning. Først og fremst for vårt eget liv, men med ringvirkninger for mennesker i vår nærhet.  

Ved overgangen mellom det gamle og det nye året, har vi tradisjon for å se oss tilbake og oppsummere. De fleste av oss kan se tilbake på både gledelige og mindre gledelige hendelser. For egen del er gledelige hendelser i flertall i året som gikk. De mindre gledelige hendelsene er imidlertid også representert. Jeg har også erfart at det vanskelige kan vendes til noe positivt. I enhver situasjon  ligger også spiren til en ny mulighet.

Det sies at når en dør lukkes, åpnes et vindu. Noen ganger er det slik at vi selv må lukke en dør og legge bak oss vonde hendelser og erfaringer nettopp for å åpne vinduet mot noe nytt.

Helt konkret erfarte jeg i året som gikk å måtte velge å bytte beite i arbeidslivet, av helsemessige årsaker. Da jeg etter en tids overveielse valgte å lukke døra til mitt faste arbeid gjennom mange år, åpnet vinduet seg mot en ny mulighet. En mulighet som ikke ville vært reell dersom ikke allerede døren var lukket.

Mark Twains ord har også tidligere vært min nyttårshilsen til mine lesere. Med frimodighet deler jeg dem på ny idet vi hilser 2014 velkommen – med ønske om et velsignet og godt nytt år til alle!

Et nytt år foldes ut - lik en blomst der kronbladene tett omslynget skjuler skjønnheten innenfor. (Mark Twain)

Å være sentralborddame har sine sider…

Daglig snakker jeg med utallige mennesker. De aller fleste er hyggelige. Men noen ganger blir jeg lamslått over hvor genuint blottet for medmenneskelighet og sosial kompetanse det er mulig å være.

 Jeg hadde en selger på tråden tidligere i dag. Jeg er ny i jobben og derfor ikke innviet i alle irrganger i systemet. Da jeg på spørsmålet om hvem som tok beslutninger i forhold til kjøp av deres tjenester, nølte mer enn et øyeblikk, fikk jeg en aggressiv overhøvling som kunne være en skikkelig døgenikt verdig. En særdeles lite flatterende og usjarmerende fremtreden som neppe tjener ham og firmaet til gode.  
Det er mulig jeg burde visst bedre. Det er mulig jeg burde fremstå som mer konfident enn jeg gjorde. Både der og da – og i mange tilfeller ellers. Imidlertid er jeg stolt av å være del av en organisasjon hvor medmenneskelighet og imøtekommenhet er varemerket. Åpenhet, et spørrende sinn – ja, til og med nøling – er akseptert. Vennlige ord og overbærenhet er hverdagen her. Selv da jeg den første uka feilfrankerte konvolutter slik at vi ble sittende med overskudd av ferdigfrankerte konvolutter, ble jeg møtt med et vennlig «ingenting å ta på vei for. De får vi nok bruk for en annen gang.». Jeg er farer sannheten i ordet «Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.»


Innenfor Den norske kirke skulle det vel bare mangle, kan man tenke. Javisst. Men slik burde det være innen ethvert system og enhver organisasjon i landet vårt. Som er tuftet på kristne og humanistiske grunnverdier. Selv i et privat firma som lever av å selge tjenester.

Den som ler sist, ler best, heter det jo. I dag ble det meg. Da den usjarmerende selgeren ringte opp igjen etter lunsj, et kvarter etter avtalt tid og temmelig bryskt ba om å bli satt over til sjefen, kunne jeg sukkersøtt meddele ham at sjefen dessverre var opptatt i møte resten av dagen. « Men han skulle jo være ferdig med møtet kl. 12.30!» glefset det i andre enden av telefonrøret. «Javisst,» kvitret undertegnede, «men nå er klokken 12.46, og han er dessverre opptatt i et nytt møte.»

 

Mulig selgeren hadde solgt smør uten å få betaling. I alle fall kunne han umulig ha fått opp blodsukkeret tilstrekkelig, for han slang på røret uten et ord...

Selv humrer jeg ennå og nyter smaken av honning som drypper mellom veggene her...