Som et barn...

Julefeiringen er over. Et nytt år er godt i gang. Julebudskapet blir jeg likevel ikke ferdig med. Fjoråret bød for min del på en av livets største gaver, nemlig å få bli bestemor. Med et nyfødt barn i armene endres perspektivene radikalt. Juleevangeliet har fått nytt liv for meg. Mysteriet i at Gud valgte å sette sin frelsesplan i verk gjennom et spedbarn. Hvordan Han bygger sitt rike gjennom dette lille barnet og de små barna som Han kaller til seg. En bloggtekst fra noen år tilbake har i denne sammenhengen fått ny mening for meg. Derfor velger jeg å poste den på nytt.

 

For noen år siden var jeg på orgelkonsert en formiddag i kirken. Kanskje et hundretalls relativt voksne tilhørere sitter mer eller mindre i ro i benkeradene. Noen med øynene lukket. Kanskje lytter vi bedre da? Tonene sildrer ned over forsamlingen. Og de bruser heftig imot oss. Orgelmusikk spiller på alle strenger. Bokstavelig talt. Lekent og likevel påtrengende smyger tonene seg inn gjennom halvåpne hjertedører.

 

Midt i musikken vandrer en liten tass med ei bestemor på slep. Opp midtgangen kommer en litt større tass med stor fart – og ei mamma på slep. Hun når ham igjen og løfter ham opp så han kan se organisten som sitter på galleriet bak i kirka og kunstverket av piper som sender lyden ut i rommet. Gutten gestikulerer ivrig. Så vil han ned og fortsetter fremover midtgangen i full fart. Helt frem til trappen som fører til kirkens kor. Oppunder taket i overgangen mellom kirkeskipet og koret er en skulptur av den korsfestede Kristus med de to Mariaene ved korsets fot. 

 

Med ett får jeg et bilde og et ord. Jeg ser for meg Jesus da han gikk omkring på jorda. Hver gang han kom til et sted ser jeg for meg at de første som kom løpende imot ham var små barn. Som sagt, er barn av natur tillitsfulle og nysgjerrige. De ville gå helt frem til Jesus, og hvis det var ledig plass, ville de krype opp på fanget hans og slå seg til ro der. Jesus som sitter på en åpen plass med en flokk barn omkring seg. De står tett, tett inntil ham. Et par stykker har krabbet opp i fanget hans og ser opp mot ansiktet hans, følger bevegelsene hans med stor interesse. Jesus ser ut til å glede seg over dette. Evangeliene forteller om at mødrene (kanskje til og med fedrene) bar de små barna frem til Jesus for at han skulle røre ved dem. Disiplene ville avvise dem, men Jesus ba disiplene om å ikke sperre veien for barna og foreldrene. La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. for Guds rike hører slike til, sa Jesus. (Mark 10,14) Han snakket med barna og la hendene sine på hodet til hver og en av dem og velsignet dem. 

 

Slik et barn møter nye steder, nye mennesker med interesse, årvåkent blikk, krabber opp i fanget til deg og finner seg til rette, slik tror jeg Jesus ønsker hver og en av oss velkommen. Som voksne forvansker vi ofte forholdet til Gud. Vi har mange forbehold. Vi kan vanskelig gå fra å være den vi er blitt som voksne til å bli den vi var som barn. Men gjennom Jesus kan vi bli forvandlet, slik at vi blir mer og mer slik et barn i vårt forhold til Gud. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det. Mark 10,15 En av prekentekstene for disse siste søndagene i kirkeåret gir oss en uforbeholden innbydelse – og et løfte som jeg vil konkludere med på denne mandags formiddagen:

... og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. 

Joh 6,37b

 

Superkrefter (resirkulert post)

 

For en tid siden droppet jeg en dag innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. 

«Ingen er bare det du ser.»

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. En av dem kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har de siste årene bestått av mange motbakker og stengte dører. 

 

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: «(…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!» I kirken og menigheten er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen mislykkethet i Guds rike opp mot andres vellykkethet, våre egne svakheter opp mot andres styrke. 

 

Som revmatiker med tiltagende helseutfordringer har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort pga. smerter og manglende overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

 

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul et år fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes. 

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…) 

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans. 

 

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

 

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

 

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender kan utføre svært lite fysisk arbeid. Men de duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

 

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

 

Gå i fred, og tjen Herren med glede.

#se og bli sett

 

I sommer har jeg jaktet på detaljer med kameralinsa. Oppmerksomt blikk får ny betydning i denne jakten. Jeg har gjort noe overraskende oppdagelser og ett og annet blinkskudd. 

 

Å bli sett av andre kan oppleves både godt og ubehagelig. Med mer enn tyve års mamma-erfaring vet jeg noe om både det å se og å bli sett. Det har også gitt meg noen ahaopplevelser omkring Far – barn – relasjonen som Bibelen bruker som bilde på Guds forhold til oss mennesker. 

 

Der er situasjoner hvor man som forelder er persona non grata. Barna eller ungdommene vil ikke bli sett – av voksne. Det er også ting vi som foreldre skulle sett, men av ulike årsaker går oss hus forbi. Som adoptivmamma vet jeg en del om å gå glipp av viktige milepæler. Det var en tilfeldig nanny i India som fikk det første smilet. Som holdt mine barns hender da de tok de første skrittene. Som fikk høre de første ordene. Jeg fikk til gjengjeld glede meg over å se dem vokse seg vakrere for hver eneste dag. Se dem nå ambisiøse mål og finne sin vei og plass i livet. 

 

Så finnes det mer såre øyeblikk vi av ulike årsaker kanskje ikke får med oss. Hendelser vi ikke har visst om. Vi ser oss tilbake og spør oss hvordan vi kunne unngå og se. Det holder hardt å innse at vi ikke er allesteds nærværende, om vi aldri så mye ønsket det.

 

Mange av oss har dette året vært seilere på et livets hav i fullt opprør. Det er kanskje flere av oss enn vi aner. Ensomme seilere i brott og brann gjennom den ene uværsnatten etter den andre. Vi har vært på seiltur uten vind, i motvind og full storm. Vi har vært på cruise med dagsetapper uten kjenning av land. Uten et eneste fyrtårn i sikte, prisgitt naturkreftene og et mangelfullt navigasjonssystem.

 

Jeg tror på en himmelsk Far som ser oss. Alltid. En Gud som er til stede. Alltid. Han ser det vi forsøker å skjule for andre og oss selv. Han vet om både gode gjerninger og feiltrinn vi gjør. Han ser all godhet eller ondskap som møter oss. 

 

Han som ser, tåler også spørsmålene som hagler mot Ham: Hvorfor grep du ikke inn da jeg trengte det som mest? Hvor var Du da barnet mitt ble mobbet? Hvor var du da alt ble så mørkt for vår kjære unge venn at han så døden som eneste utvei? Hvorfor stanset du ikke overgriperen som forbrøt seg mot døtrene til pastorfamilien i India eller de som kidnappet og tvangsgiftet og konverterte tenåringsdatteren til den kristne familien i Pakistan? Hvorfor lot du overfallsmenn ødelegge og brenne ned kirkene i Nigeria?

 

Spørsmålene blir hengende i luften. Men til de etterlatte, de overlevende, de som er knust og nedbøyd i ånden hvisker ei stille røst:

 

«Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

 

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

 

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leve livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

 

Eg ser du er redd
Men eg kan ikkje gå I døden for deg
Du må smake han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg» 

Bjørn Eidsvåg

 

Midt i alt har jeg erfart viktigheten i å bli sett. Ikke av hvem som helst, men av Han som Er, Han som ser. Han har møtt meg gjennom medvandrere som har representert Hans øyne som ser, Hans ører som lytter, Hans hender som gir og føtter som går noen ekstra skritt sammen med meg. 

 

«Herre, gje meg dine auge, så eg ser når andre har det vondt.

Herre, gje meg dine auge, så eg kan skimte smerte gjennom smil.

 

Herre, gje meg dine øyre, så eg høyrer hjertets stille gråt.

Herre, gje meg dine ørye, så at eg kan høyre tause rop om hjelp.

 

Herre, gje meg din munn som seier ord som gleder,

ord til oppmuntring, ord til trøyst, ord som gjev håp.

 

Herre, gjev meg dine hender som alltid mot alle er strakt ut

som klappar ei nedtyngd skulder, som stryker bort ei tåre, som gir og tar imot.

 

Herre, gje meg av ditt hjerte, så eg lir med med mennesker som lir

så eg gler meg med dei glade så eg kan elske.

Elske slik som du!» 

av: Sølvi I. Hopland

 

Til slutt vil jeg dele to sterkt berørende filmer om Gud som ser. «The God who sees» er en gripende kortmusical om ulike kvinner i Bibelen som har erfart at Gud er en Gud som ser.

Sangen finnes også på Spotify med artisten Nicole C. Mullen

 

Filmen «Aisha» handler om hvordan Aisha fra et land i Vest-Afrika får oppleve at Gud ser henne gjennom traumebehandling:

 

 

Når langtidsvarselet ikke ser lovende ut...

I min nye hverdag med fraværet av faste treningsøkter hos fysioterapeut har jeg motet meg opp til en tur ut i frisk luft nesten hver eneste dag. Værmeldingene har vært variable, og vi har hatt både vinter, høst og antydning til vår. For noen uker siden (ja, det kunne forsåvidt vært senest igår) var værmeldingen ekstra ille. Betydelig nedbør var ventet omtrent hele dagen, og det var nærmest umulig å finne en lysning lang nok til at jeg kunne få mine 30-60 minutter utendørs. Nei, jeg liker ikke å gå ute i regnet når gradestokken viser nærmere null... Men på times-varslet åpnet muligheten seg mellom kl 14 og 15. Når jeg kikket ut av vinduet så det også lovende ut. Gangveien var fri for snø og is, så jeg tok på meg mine nyinnkjøpte goretexjoggesko, lett allværsjakke og – bukse og la i vei. Lyset var såpass sterkt at jeg til og med tok solbrillene på. Uten varmekjeledress og med joggesko nærmest fløy jeg bortover veien. (Vinden hjalp jo litt på...) Før jeg var kommet halvveis ble jeg overrasket av en haglskur. Slik fant jeg ut at solbrillene ikke bare beskytter ikke bare mot sola...

Siden har vi hatt fine dager hvor jeg har vært utendørs flere timer i strekk. Snøen er smeltet og regnet vekk de fleste stedene, og hestehov og rødsildre spretter opp. Nå har vi igjen et langtidsvarsel uten for mange lyspunkter. Men de siste ukene har lært meg noe om utholdenhet og trass. Livet er lettere når sola skinner og du ikke trenger varmekjeledress og alpinbriller for å gå tur. Livet er imidlertid levelig på tross av mørke skyer som truer horisonten. Som kristen vet jeg at bak skyene er himmelen alltid blå. Jeg vet at himmelen venter bak alt. At min kjære frelser har gjort i stand et rom for meg der fremme.

De siste ukers hendelser har muligens gitt oss en liten aha-opplevelse. Vi som har levd i en priviligert verden hvor demokrati og trygghet både materielt og menneskelig har rådet, opplever plutselig at det å gå ut kan være forbundet med fare. Fare for smitte. Fare for å smitte andre. Arbeidsplasser har forsvunnet på et blunk. Noen har til og med blitt så redde at de har hamstret dagligvarer. 

Vi er nok mange som kan kjenne på en smule engstelse for framtiden. Ikke nødvendigvis for å dø av COVID-19, men langtidsvirkningene av en hel verdens «lock down». 

Jeg er ikke redd for egen del. Men som mamma har jeg naturlig nok en viss uro for mine barns framtid i en verden som er enda mer usikker og omskiftelig enn før. Verden stablet seg selv på beina etter 1. og 2.verdenskrig. Forhåpentligvis skal vi nok stable verden på beina også etter dette, og landet er allerede i ferd med å åpne etter nedstengningen. Langtidsvarslet ser allerede lysere ut.

Som vel de fleste av mine lesere har fått med seg, har jeg et spesielt hjerte for den forfulgte kirke. Den forfulgte kirke har overlevd større prøvelser enn de vi opplever nå. Organisasjonen Åpne Dører har i samtale med flere fengslede pastorer i ulike samarbeidsland om deres erfaring i å bevare troen gjennom lange fengselsopphold under vanskelige forhold. Deres kloke overlevelsesstrategi for krisetider er verd å dele. Kort oppsummert i syv punkter, men jeg anbefaler å lese artikkelen, som du finner her.

1.     Aksepter at lidelse er en normal konsekvens for en Jesusetterfølger.

2.     Overgi deg til Guds vilje.

3.     Åndelig styrketrening gjennom å tilbe og resitere Skriften.

4.     Ta del i kristent fellesskap – fysisk eller via medier.

5.     Erfar Guds nærvær.

6.     Identifiser deg med Jesu og disiplenes lidelser.

7.     Stirr deg ikke blind på nuet – ha tro på en større hensikt.

Vi blir lett navlebeskuende i vanskelige tider. Vi har mer enn nok med oss selv og våre egne utfordringer. Jeg må be om tilgivelse for at jeg tidvis har sunket inn i selvopptatthet og fortvilelse over egen isolasjon fremfor å sende opp bønner for de som daglig kjenner både isolasjon og vold på kroppen på grunn av sin tro. Så vet jeg likevel at min himmelske Far vet om dem og oss alle. Mine sukk uten ord har blitt hørt – og besvart. 

Se også  denne filmen  som visualiserer historien til Kirti fra India. Hun er èn av mange troende i verden hvor kirken er truet.

Hold ut – vi klarer det!

Resirkulerte langfredagstanker anno 2020...

Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. 

I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.

Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook. 

Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7,  og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!  Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»» 

Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av  vår  korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok. 

Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Når ei dør stenges...

Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve. 

Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:

«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult. Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar, i ære og vanære, baktalt og hedret.» 

2 Kor 6, 4 - 8

Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. 

Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden. 

Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen  «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning. 

Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt. 

Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.

Be om beskyttelse mot sykdom 
Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:

- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi.
- Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte.
- Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare.
- Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem.
- Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.

Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.

Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:

Calming words

Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24

Diamanter i støvet...

Tyvende dag jul er forlengs passert, og jula er ryddet ut av huset. Nok en gang overgikk vi oss selv i pengebruk før jul. Nok engang konsumerte vi mer enn kroppen har godt av. Nok en gang må vi reparere med å melde oss inn i treningsstudio for å få bukt med det. Strengt tatt burde jeg være ferdig med julerelatert stoff. Men julebudskapet er imidlertid aktuelt året rundt. 

Selv om media allerede har glemt det, satt vi for en måneds tid siden her i vår velfødde tilfredshet og syntes synd på dem som måtte feire jul alene, uten alt juleglitter, julemat og dyre gaver. 

Kan vi snu det på hodet? Kanskje er det nettopp vi som går glipp av noe når vi nærmest drukner i julestæsj, støy og festligheter?

Ved adventstidens begynnelse fikk jeg et gjensyn med «Gatas evangelium» som har vært satt opp av Kirkens Bymisjon de siste årene. Juleevangeliet formidles i en gatekontekst fra vår tid. 

Musikken til forestillingen er i stor grad hentet fra kjente låter. Selv om «Shine on, you crazy diamond» med Pink Floyd, handler om noe helt annet, visualiserer den vår tilværelse fullt av ting som glitrer uten å være gull. I sterk kontrast til livet på gata. Kaldt, avkledd, nedstøvet og nødstilt. I forestillingen er det nettopp hit julebudskapet forkynnes først. Til de som er nederst på rangstigen i samfunnet, slik hyrdene på Jesu fødsels tid var. 

«Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha,
           ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Matt 9,12-13 

Til sammenlikning forkynte presten i vår lokale kirke første juledag at han hadde fått noen ord å dele (underforstått et direkte budskap fra Gud). Dette «budskapet» gikk ut på at vi ikke lenger skal søke (etter Gud), at vi er oppsøkt. Vel, det er bare halve sannheten. Altså kan ikke budskapet være fra Gud. Gud  kan ikke lyve og kommer aldri med halve sannheten. 

Jesus kom riktig nok for å oppsøke oss (det som var fortapt) – men Han kom med det formål å bergeoss. 

«For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Luk 19,10 

«Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» Esek 34,16

Kanskje er det nettopp de ubemidlede, de som går på gata, de ensomme, de forfulgte og forhatte som finner jula. Jula – som i Jesus. Fordi Han er den eneste som finner dem. Kanskje er Han den eneste gaven de får. Den eneste gaven de kan gi og samtidig selv beholde. 

Jesus kan, om noen, identifisere seg med de hjemløse, de forhatte og utstøtte. Han er steinen bygningsmennene vraket. Salme 118,22. Dette er evangeliet i et nøtteskall. Evangeliet til alle på gata. Evangeliet til de velfødde. Evangeliet til alle – de som (tror de) har alt og de som intet har.

Enten vi bor i slott eller skur, er vi som stein som slipes til diamanter av livets smergelskive, inntil vi når enden og trer inn i himmelens rike. Hvis vi ser godt etter, kan vi underveis glimtvis se det glitre i ferdigslepne fasetter. Tittelen på denne teksten er for øvrig lånt fra ei bok av Joni Eareckson Tada. Hun snakker (av erfaring) om noe av det samme. hun har levd mesteparten av livet lenket til en rullestol, lam fra halsen og ned. Hun har funnet skatter skjult i mørket og deler så gjerne med oss andre hvordan vi kan finne dem.

De kloke skal skinne
          som den strålende himmelhvelvingen;
          og de som har ført de mange til rettferd,
          skal skinne som stjernene til evig tid. 

Daniel 12,3

Så, shine on, you crazy diamonds!

Ord for et nytt år...

Det er mange selvoppnevnte profeter rundt om i verden – og i vår egen midte – som  påberoper seg å høre direkte fra Gud. Påfallende mange «får et ord» (fra Gud) for det nye året. Jeg har til gode å se noen av disse profetiene oppfylles. Det slår med sikkerhet fast at profetene er selvoppnevnt og profetiene falske. Det profetiske ordet jeg her deler kan jeg med 100% sikkerhet si er fra Gud. 

Godt nytt, nådens år fra Herren! 

Kjenn duften fra hans sommer, som snart skal møte deg...

Tidligere i desember var jeg så heldig å få høre juleoratoriet til Johann Sebastian Bach fremført i Bodø domkirke. Min yndlingskomponist forteller i sin særegne tonedrakt om Jesu fødsel, om Kongen som kom slik profetene hadde sagt og som skal komme igjen og gjøre alle ting nye. 

Adventstid er ventetid – i dobbel forstand. Jeg venter ikke lenger så ivrig på jula i seg selv. Men jula er et steg på veien. Den er en årlig påminnelse om hva jeg – og vi alle – egentlig venter på. At brudgommen skal komme igjen og hente oss hjem til bryllupet.

Forrige søndags tekster omhandlet døperen Johannes som ble sendt i forveien for Jesus. Han skulle forberede Sion på Jesu komme. 

«Hør, en røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herrens komme! Bereite dich, Zion!»

Kontrasten mellom ørkenlandskapet i Judea og det frodige landskapet her nord som for tiden er snødekket, er stor. Ørken er her like fullt. I åndelig forstand. Vi har alt, men tørster likevel. Vi søker å slukke tørsten av sprukne brønner. Vi søker å mette oss med alt annet enn næringsrik mat. Selv prester og biskoper deler ut kunstferdig formede brøderstatninger og unnlater å dele livets brød – det levende Guds ord. 

Rampenissen kan finne på og pakke inn julegavene i flere lag papir for å forvanske gaveåpningen for mottakeren. På samme måte pakker dagens åndelige ledere inn budskapet og teiper så godt igjen at det nærmest er umulig for den som hører å skjønne at jula handler om Jesus Kristus, Guds sønn. Frelseren og fredsfyrsten.

Jesus mystifiseres og degraderes samtidig til en slags sosialarbeider hvis prosjekt var å gjøre oss til bedre mennesker. Vi kan lett la oss lede på villspor om vi lytter til dette budskapet.

Advent blir snart til jul. Dog, adventstiden fortsetter for oss som venter på at Kongen skal komme igjen og gjøre allting nytt. Vi fortsetter ropet i ødemarken slik Johannes døperen gjorde. Han i Judea, vi i isødet.

Gjør døren høy, gjør porten vid. Den ærens konge kommer inn!

Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud!
Vår ventetid er omme, han sender oss sitt bud:
Det gamle skal forsvinne, Guds rikes tid er inne!
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Guds folk, til deg han kommer, strø grener på Hans vei!
Kjenn duften fra hans sommer, som snart skal møte deg!
De slitte dager fylles, av lovsang og forgylles.
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Så mange håp er døde, for fall står våre hus.

Selv Sion ble lagt øde, dets tempel lagt i grus.
Men Kristus skal bevare sitt folk, og vi skal svare:
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Han kommer, han som troner hos Gud i evig glans.

Snart flettes våre toner i englesangens krans.
Men Lammets sang begynner i dag, når vi forkynner: 

Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Svein Ellingsen

«Villig kommer ditt folk, når du mønstrer din hær. 

Liksom duggen kommer i morgenrøden. 

Kledd i hellig skrud, for å prise Gud. 

Villig kommer ditt folk, når du mønstrer din hær.»