Med gullkort på hånden...

Morgenstund har gull i munn... og man kan spasere direkte ut i bassenget fra suiten.

Vi var nylig på vår årlige klimaflukt til sydligere breddegrader. Uten snev av flyskam, ikke minst fordi vi reiste med direktefly til destinasjonen. Denne gangen falt valget på et, etter reisearrangørens beskrivelser, rolig voksenhotell litt utenfor allfarvei.

Reisen startet imidlertid med et nærmere 7 timers opphold i den lokale lufthavnen pga teknisk feil på flyet. Under et slikt opphold er flyplassen smekkfull av folk, og man overhører ufrivillig diverse samtaler. På denne måten fanget jeg tilfeldigvis opp begrepet «complimentary upgrade». Visstnok en oppgradering den aktuelle damens forretningsreisende sønn ofte benyttet seg av på reiser verden rundt. Denne oppgraderingen på hotellets bekostning er heller ikke forbeholdt forretningsfolk, men tvert imot noe man som hotellgjest kan be om sånn uten videre. 

Jeg tenkte ikke mer over saken, vi hadde jo et bra hotell i vente. Omsider kom da også flyet seg på vingene. Det var blitt sen senkveld da vi endelig kom frem til hotellet og lengtet etter å kaste oss i ei god seng. Da kommer tilbudet vi umulig kan si nei til: En «complimentary upgrade» med juniorsuite og tilgang til privat basseng og ultra all inclusive på et søsterhotell, for fire netter. Kjæresten var ikke så lysten på å dra videre, men da jeg fikk forhandlet meg til oppgradering for hele oppholdet minus siste natt, gikk han motvillig med på avtalen.

Avsted bar det. Nærmere midnatt var vi endelig installert på luksussuiten vår utstyrt med gullkort med utvidede rettigheter i restauranter og barer, gratis spabehandlinger mm. Den gode sengen til tross, sovner jeg ikke med det samme, men blir liggende å kjenne på denne underlige tilskikkelsen og følelsen av at det er helt ufortjent. Vi hadde jo bare betalt for en brøkdel av dette! 

Underveis grublet jeg over hvorfor dette privilegiet ble oss til del. Det er mulig det første hotellet var overbooket og at dette var deres kompensasjon til oss, men det ble aldri sagt.Ubevisst gikk jeg og ventet på å få høre at det var gjort en feil og dermed få presentert en ekstraregning ved utsjekk. Det skjedde ikke. Tvert imot fikk vi en liten avskjedsgave.

Den eneste forklaringen jeg ellers kan komme på, er at det hele var en Gudgitt gave. Livet har bydd både nedturer og oppturer. Det har vært tider da jeg har kjent på følelsen av å stå på terskelen til avgrunnen. Denne opplevelsen viste meg en flik av hva himmelen kan bety for oss. På denne måten synliggjør Gud hva nåden handler om. Slik vi fikk dette tilbudet om en priviligert suite på ett av stedets flotteste hotell, slik får vi tilbud om å ta inn i Guds rike. ikke bare i et lite kott, men tvert imot i det priviligerte rommet vår Frelser har gjort i stand for oss. Kostnadene er større enn vi noensinne kan betale. Helt ufortjent får vi del i alle Guds rikes rettigheter. Slik vi fra vår hotellsuite kan tusle rett ut i svømmebassenget hver morgen, slik kan vi som Guds barn svømme i nådens hav hver eneste dag. Hans nåde er ny hver morgen.

Under oppholdet på luksushotellet var det noen goder vi ikke benyttet oss av. Rett og slett fordi det er måte på hvor mye mat og drikke man kan konsumere i løpet av et døgn. Og på samme hotell var det gjester i flere kategorier, ikke alle hadde gullkort. I Guds rike er det annerledes. Alle har vi gullkort på hånden. Der overbookes ikke og gjøres ingen feil. Det er ikke og gjøres ingen forskjell på folk. Alle godene som er tilgjengelige, har vi behov for. I Guds rike er det ingen mangel og heller intet overflødig.

Da vi siste døgnet måtte forlate 5-stjernersresidensen vår og sjekke inn på det opprinnelige hotellet, ble takknemligheten om mulig ennå større. Det ble en ørliten nedtur å komme inn på det rommet vi egentlig skulle bodd på i to uker. Et rom som var rent og greit, men bare pittelitt større enn badet på vårt første rom og dessuten fuktig og kaldt, til tross for varmen. Hotellet var i tillegg temmelig tæret av tidens tann. Vi hadde vennet oss til et smilende og hjelpsomt personale som i de fleste tilfeller ytte sin femstjerners service med et smil. Servicenivået på dette hotellet var en betydelig nedgradering. 

Vi tok imot denne «complimentary upgraden» i tro og tillit til at hotelldirektørens løfte var til å stole på. Mitt håp at du som leser dette, på samme måte tar imot Guds nådes gave til deg i tro og tillit til at det løftet Han har gitt gjennom sitt Ord, holder.

For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave og hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg av annet enn Kristi kjærlighet. 

Ef 2,8-9

Ut av komfortsonen...

Saltdalskutteren Sjøliv med venner til kai.

Etter en nydelig sensommer her nord med lite regn og temperaturer over 15 + hver dag, blir man for bortskjemt. Solskinn, blå himmel og behagelige temperaturer nærmest dytter deg ut døra og på tur. Når himmelen er grå og skyene skjuler alle de fine fjelltoppene og det attpåtil øser ned, da er dørstokkmila lang. Vanligvis. Nå har jeg imidlertid vært veldig flink de seneste ukene å komme meg ut i alle fall en liten halvtimes tur hver dag. For to dager siden våknet jeg med hauverk og skjønte hvorfor da jeg så ut på været. I første omgang la jeg derfor turen på hylla...

Finvær motiverer ikke for bakst. Så det har det blitt lite av i sommer. Derimot var denne dagen en perfekt bakedag. Det ble ferskt brød til lunsj og prøvesmaking av en munnfull sjokolademuffins som skulle være til ettermiddagskaffen. 

Tanken på tur slapp likevel ikke. Jeg argumenterte for og imot (inni meg) og var på nippet til å gi opp. Men så hørte jeg glade barnestemmer utenfor. Nedover gangveien som går forbi huset hoppet og spratt ei lita jente med håret flagrende etter seg. Tett bak kom pappaen småløpende med barnevogn foran seg. Pappaen gikk uten hette og så ut til å trives der han gikk. Det lyse flagrende håret til jenta så knusktørt ut. Kanskje været ikke var så ille likevel? I alle fall ikke nå... Jeg tok sjansen på en tur ut. God kledt med nye goretexsko, vannavstøtende bukse og jakke med fleecegenser under ble ikke turen så verst. Vinden var mild, og de få regndråpene som kom, var bare forfriskende. Jeg kjempet meg ut av komfortsonen under mottoet «Gøy å gå ute». 

I sommer har jeg – bokstavelig talt – gått langt utenfor komfortsonen. Jeg var så heldig å bli invitert med på et lite cruise langs Helgelandskysten med saltdalskutteren Sjøliv sammen med min bror. Komforten på ei gammel fiskeskøyte er begrenset, selv om denne er totalrenovert og tidsmessig oppgradert. Med mine helsemessige utfordringer valgte jeg likevel å takk ja, i forvissning om at det fantes retrettmuligheter underveis. Imidlertid fikk jeg med meg hele turen fra Bodø til Trondheim med mange vakre naturopplevelser, et hav av vakre båter og flotte møter med mennesker underveis. 

Jeg skal ikke belemre leseren med detaljer, men ett eksempel må jeg tillate meg. Om morgenen er jeg alltid støl og stiv i muskulatur og ledd når jeg våkner. Så støl at jeg knapt er gangfør. Når man da må kravle seg ut av køya (som for øvrig va både romslig og behagelig), for deretter å kle på seg ulltøy og uteklær, for så å klatre 4-5 trinn i leider for å komme seg på toalettet, kan man undre seg om det er gjennomførbart. Men det som ikke knekker en, styrker, sies det. Det fikk jeg erfare. Jeg kunne ikke reist på ukesvis på denne måten, men den knappe uka jeg fikk være ombord, var berikende og styrkende på så mange måter.

Etterpå har jeg tenkt på det å leve som kristen på mange måter er å gå ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt. De vandret rundt i Israel til fots, fra sted til sted. 

Å være Jesus – etterfølger i dag preges ikke av den samme mangelen på fysisk komfort. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Ham er det samme. Det betyr ikke at vi alle skal opptre uansvarlig og forlate hus og hjem. Derimot betyr det at intet i livet vårt må ta fokuset fra forholdet til Jesus. 

Det kan være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, bekymringer og sorger som gjelder mennesker og materielle goder tar veldig lett fokuset. Jeg har ingen trylleformel å dele. Men jeg tror det handler om vilje. Det handler om å bestemme seg for å ta det første skrittet. Slik jeg bestemte meg for å reise på båttur med de utfordringene det innebar. Slik jeg bestemte meg for å kle på meg og ta det første skrittet ut av døren selv om det regnet. 

Disiplene vandret i flokk. Vi har også hverandre å støtte oss til. En «turvenn» er uvurderlig på alle måter. Som kristne er vi faktisk også så heldige å ha vår egen mentor og støttekontakt som kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly. Det skal jeg skrive mer om i neste bloggpost. Stay tuned, som det heter...

Skaperglede…

Helt siden jeg var liten, har jeg elsket å skape noe med hendene. Vi hadde en diger sandkasse utenfor huset hvor jeg vokste opp. Den innbød til kunstnerisk utfoldelse og lek frembrakte sandkaker i alle former og fasonger, hus og slott, veier og dammer. Vi hadde også rik tilgang på maleskrin, vannkopper og pensler, og det var et eldorado for en kunstner in spe. Den helt store lykken som barn var å få en ny pakke plastilin. Slik jeg husker det, var det fire pølser plastilin i primærfargene i hver pakke. Med en liten kule rød eller blå plastilin som kunne formes til de snodigste figurer, kom skapergleden veltende over meg med full styrke. Senere, da jeg begynte på skolen, fikk jeg prøve leire og ble helt forelsket. Lukten, teksturen, det myke og lett klissete materialet mot håndflaten. Når jeg nå tenker tilbake, så mener jeg å huske at pappa en gang gikk ned i fjæra og spadde opp leire derfra slik at vi kunne lage ting av leire hjemme også. Den luktet riktignok av ramsalt hav, tang og tare og hadde nok litt for stor prosentandel sand i seg til at resultatet ble noe å skryte av, men den var fin som øvingsmateriale.

Siden har det blitt egnet, klippet og limt, vevd, brodert, heklet og sydd. Nå er jeg så heldig å ha et arbeid hvor jeg kan skape noe med hendene hver dag. I forrige uke sydde jeg juleinspirerte plagg til et lite trekløver i størrelser 6 mnd – 6 år på jobb. Det er første gang jeg har sydd slike søte små plagg på jobb, og gleden over det ferdige resultatet var til å ta og føle på. Mestringen. Fargesymfonien. Det å være i stand til å skape noe vakkert med mine hender. Disse hendene som ikke alltid vil det jeg vil, som ofte er så smertefulle at jeg ikke orker annet enn å ha dem liggende på en pute i fanget. Disse hendene har tryllet frem et sneisent julerødt skjørt med grantrær og snø på til ei lita skolejente. Et par myke julerøde bukser til ei barnehagejente og ei knøttlita ei til en liten pjokk.

Bibelen forteller om Skaperen på flere steder og på flere ulike måter. Mosebøkene forteller hvordan Han skapte jorden og menneskene. Salmenes bok skriver fra menneskets synsvinkel om det underfulle skaperverket. Jeg har mer enn en gang tenkt på salmistens ord om hvor underfullt jeg er skapt – fra mitt ståsted som menneske. Samme ettermiddag da jeg satt på bussen hjem fra jobb og trening, tenkte jeg tilbake på dagen min, slik jeg ofte gjør. En av kollegene mine har designet handlenett og hadde høytidelig fremvisning av resultatet. Hun strålte av stolthet og glede. Jeg så for meg de tre søte plaggene jeg hadde sydd, og i et glimt kunne jeg kjenne på en ørliten flik av hva Skaperen må ha følt da han så på jorden, dyrene og de to menneskene han hadde skapt. Når jeg gleder meg slik over de enkle tingene jeg kan skape med mine hender, hvor mye større skaperglede opplevde ikke skaperen da han så på det han hadde skapt? 

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. 1 Mos 1,31

Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er din verk, det vet jeg så vel. Salme 139,14

 

Mennesket er skapt i Guds bilde. I Skaperens bilde. Da er det ikke så underlig at det at vi kribler etter å utfolde oss kreativt, enten med fysiske og visuelle materialer, musikk eller tekst. Det er vel heller ikke uten grunn at skapende aktivitet har stor plass i barnehagen og brukes som terapi for mennesker som sliter på en eller annen måte. Jeg har vært på behandlingsopphold på Sunnaas sykehus. Her har de et fantastisk flott verksted med mulighet til å skape, tilrettelagt for både de som har store bevegelsesutfordringer og de med mindre utfordringer. Skapergleden og mestringsgleden i dette verkstedet er til å ta og føle på. Selv ørsmå steg blir sett og applaudert. En viktig bit av det puslespillet som legges for å bedre livskvaliteten for mennesker som har fått livet totalt endret som følge av sykdom eller ulykke. Like viktig som fysisk trening. Uavhengig av funksjonsnivå - vi er skapt til å skape.

Brua - iakttatt med filosofens øye...

Sommerstid holder vi en del til i Sørfold i helgene. Naturen er et eldorado av turmuligheter både langs fjæra, i skogen og på fjellet. En skogstur vi må ha med oss hver sommer, går langs en traktorvei inn til taubanen ovenfor Kobbvatnet. Noen kilometer lenger inn, ligger Nedre veikvatnet. Vatnet munner ut i ei elv og etter hvert en foss som ender i havet litt lenger ned. Over fossen er det ei hengebro.

I blant er livet som å stå foran ei hengebru. Mange mennesker krysser slike hengebruer som om de krysset ei bru av betong eller en trygg gang- og sykkelsti. Tilsynelatende uten engang å tenke over hva de gjør. Enten fordi tanken på farene ved å krysse broer ikke affiserer dem. Eller fordi de har mot til å møte eventuelle farer som følger med å krysse veier eller broer. Noen utfordrer kanskje til og med farene. Istedenfor å liste seg over en gyngende hengebru, forsøker de å balansere på de tynne gelendrene eller entre seg langs det.

Selv er jeg meget ambivalent når det kommer til å krysse hengebruer. Især om våren eller tidlig på sommeren. Der jeg står ved den ene enden av brua en dag i slutten av august, kan jeg høre larmen fra vannmassene som kaster seg nedover de forrevne klippene på begge sider av berget. Spruten fra fossen sprer seg som dråper på den rosa jakken jeg har på meg. Hengebrua ser ikke særlig solid ut, til tross for wire tykk som tre av fingrene mine. Det er store åpenrom i rekkverket, og gangunderlaget er langt fra tett. Et skilt advarer mot å gå over brua mer enn en person av gangen. Såpass, tenker jeg! Selv de som har bygget brua, er usikre på om den er trygg, i alle fall ikke trygg nok for to. Jeg som hadde håpet å kunne støtte meg til et par sterke armer idet brua krysses…

Imaginært kaster jeg mynt og krone.  Skal – skal ikke? Det ender på mynt, og jeg må bare ta det første steget. Idet jeg tar et prøvende skritt ut på brua, gynger den merkbart. Jeg holder i rekkverket så knokene hvitner og tar enda et skritt. Brua gynger enda mer. Men jeg har bestemt meg, eller skjebnen har bestemt at jeg skal over. På skjelvende bein nærmest lister jeg meg over brua og prøver å stenge ute bråket og spruten fra vannmassene. Gyngingen som til og begynne med fremkalte angsten, blir jeg etter noen skritt trygg på og lar meg duve med på vei mot andre siden av elva. 

Endelig kan jeg sette foten på trygg grunn, og noen hundre meter lenger opp i lia åpenbarer et vidstrakt og vakkert landskap seg. De bratte fjellsidene har trukket seg litt tilbake, trærne er lavere her oppe, og bakken er dekket av lyng i gullgylne og rødmende høstfarger. Jo høyre opp vi beveger oss, jo videre og vakrere blir utsikten. Til slutt når vi målet for turen, Nedre Veikvatnet. Synet tar nesten pusten fra meg. I positiv forstand.

Det er med bruer som med livet. Å krysse ei hengebru, kan være som å våge å ta vanskelige valg i livet. Vi vet ikke helt hva som venter oss på den andre siden, men der kan vente noe helt vidunderlig. Noe vi kun får oppleve dersom vi våger å krysse brua eller ta det avgjørende valget...

 

Antydning til sixpack…

Og da snakker jeg ikke om øl, for det drikker jeg ikke. Tvert imot handler det om muligheten av synlige magemuskler. 

Når marsipan, sjokoladekonfekt og de fleste kakesortene nå er i boks, og fryser og kjøleskap bugner av ribbe, pinnekjøtt og kjøttrull, passer det vel godt å skrive litt om motivasjon og treningsglede...

Helt siden barndommen har jeg vært belemret med svak muskulatur og uten antydning til synlige muskler verken på overarmene eller magen. Når vi i venneflokken knyttet nevene og løftet armene for å sammenlikne bicepsen, ble mine fiskeboller alltid ledd rått av. Pushups var helt utelukket. Jeg greide så vidt å løfte en halvliter i hver hånd. Først i godt voksen alder har jeg fått svar på hvorfor. En revmatisk sykdom der hypermobile ledd medfører altfor stor belastning på muskulaturen omkring leddene og dermed svekkes fremfor å styrkes ved vanlig trening og bruk. 

Med trening som er individuelt tilpasset den enkeltes utgangspunkt og styrke, kan musklene likevel til en viss grad bygges opp. Men å sammenlikne seg med friske jevnaldrende er bare å glemme, noe jeg jo har skjønt for lenge siden… I sommer skrev jeg f.eks. en slags treningsdagbok som det bare er å si ”Nei takk” til. 

Både før og siden har jeg heldigvis hatt mange gode erfaringer. På mine to opphold ved Sunnaas har jeg hatt en fantastisk PT & PM ved navn Pål. Hans positive og oppmuntrende økter sammen med meg er en av grunnene til at jeg i dag liker å være i bevegelse og trener daglig – med glede. Her i byen har jeg også deltatt i fysiopilatesgruppe hver uke de siste to årene. Uten de store forhåpningene tok jeg imot tilbudet da en tidligere kollega greide å snike meg inn der, på et tidspunkt da formen min var helt på bånn og horisonten så temmelig svart ut. De helt store fremskrittene lot vente på seg, men det sneglet seg fremover.

Joseph Pilates som opprinnelig utviklet treningsformen for profesjonelle ballettdansere sa:
- en øvelse utført korrekt er verdt timer med feiltrening
- etter 10 ganger vil du føle forskjell
- etter 20 ganger vil du se forskjell
- etter 30 ganger vil du ha en ny kropp

Når dette er resultatet for en frisk kropp, er det naturlig at det tar litt lenger tid for en kroniker å oppnå resultater. Etter omkring 50-60 treninger har jeg faktisk antydningen til en ny kropp! Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg noensinne skulle klare en eneste pushup, verken fra knestående eller tå, og langt mindre med planke. I dag tar jeg 11-12 pushups med planke daglig! Som overskriften også røper, har jeg til og med antydning til sixpack på magen hederlig ervervet ved daglige situps… 

Er ikke motivasjonen på topp en dag, maner jeg bare frem bildene av Pål og pilatesgruppa og  setter på litt god musikk. En fantastisk – og motiverende - bieffekt av trening er jo at den utløser endorfiner. De er som kjent kroppens eget smertestillende stoff og bidrar derfor til å redusere smerter i muskler og skjelett samtidig som de bygger muskulaturen.  Så selv om det nå er juleferie fra fysiogruppa, er det ikke veldig vanskelig å motivere seg til daglige treningsøkter på stuegulvet. Takket være de gode motivatorene jeg har vært heldig å møte – og egen stahet, for ikke å glemme. Fortsatt god advent!

 

Sjef over egen helse..?

Kanskje kutte ut Sarah Bernhard til jul..?

 
Her om dagen fikk jeg en melding på fjesboka fra en bekjent. En bekjent jeg ikke har hørt fra på lange tider. Og det hun velger å sende til meg, er et dårlig forkledd salgsfremstøt for ”helsefremmende” produkter.

Litt profilsjekking og googling viser sammenhengen mellom fit line (et utilslørt dyrt slankeprodukt) og det langt fra gratis kurset ”Sjef over egen helse”. En bommert av en tittel, for øvrig. For ved å binde seg til bruk av dyrt kosttilskudd, mister man nettopp kontrollen over hva man putter i seg – og dermed kontrollen med egen helse. Hva skjedde med sunt og balansert kosthold kombinert med mer bevegelse?

Siden jeg fikk avdekket cøliaki for 13 år siden, har jeg til enhver tid vært tvunget til å vite med 100 % sikkerhet hva jeg putter i munnen. Det har ført til et variert og balansert kosthold, der grønnsaker, frukt og ubearbeidede produkter er hovedbestanddeler. Nesten all maten jeg spiser (og serverer) er lagd fra bunnen av – og av meg selv. Av den grunn forsøkte jeg, nysgjerrig som jeg er, å finne ut av hva disse kosttilskuddene faktisk består av. Det var enklere sagt enn gjort. Selv om jeg ikke fant noen nøyaktig innholdsfortegnelse, fikk jeg brakt på det rene at alle produktene i tillegg til en mengde kunstige søtstoffer og andre tilsetningsstoffer, ikke er garantert glutenfritt og inneholder fruktose. Gluten skal jeg overhodet ikke skal ha i meg, og fruktose tåler jeg lite av.

Noe av det mest fornøyelige jeg oppdaget på leit etter innholdsfortegnelse på produktene, var et såkalt yoghurtpulver til å blande ut i melk. Riktignok ble det bemerket at konsistensen på denne youghurtblandingen ikke ville tilsvare vanlig youghurt, og at man ville måtte tilsette søtningsstoffer for å få en bedre smak. Hvem i all verden vil bruke tid og penger på å lage dårlig yoghurterstatning, basert på en mengde ukjente tilsetningsstoffer, til å slurpe i seg, når du på butikken kan kjøpe yoghurt naturell, til og med laktosefri?

Ellers kom jeg over en kritisk røst som imøtegår denne fit line – ideen med kunnskap om kosthold, trening og helse. Den kan du lese her https://johnmartinfredriksen.com/2016/04/03/cellreset-28-dagers-kur-en-gjennomgang/

Alle som står frem etter å ha brukt produktene, forteller om vekttap på 5-10 kg den første uken. For min egen del kan jeg ikke se for meg å gå ned verken 5 eller 10 kg. Det ville ikke være helsefremmende, men tvert imot direkte skadelig for kroppen min. Dersom jeg skulle overveie å slanke bort de to kiloene jeg kunne unnvære, tenker jeg det holder med å øke min daglige treningsdose fra 30 minutter til 45 minutter og å kutte ned på sukkerholdig mat. Og hva kostnader angår, så velger jeg heller å bruke de drøyt 3000 kronene månedlig dette koster på god, ren og næringsrik mat.

Så, nei, takk til fitline! Jeg er allerede sjef over egen helse (– og egen økonomi).