Herren er min hyrde...

En salme jeg har blitt veldig glad i og som jeg derfor ber og synger ofte, er David s salme 23 i Bibelen. Som korist har jeg sunget den flere ganger i gudstjenesten. I usikre og urolige tider, såvel som i gode tider, har jeg funnet ro i å synge og be denne salmen som en bønn. 

I dagens Vårt Land skrev Stig Magne Heitmann (ansatt i Åpne Dører) et tankevekkende debattinnlegg om å se oss som en global søskenflokk. Han spør om vi midt i en omsnudde virkelighet kan løfte blikket ut over våre egne utfordringer? Ikke fordi våre utfordringer ikke er reelle. Det røyner på for både små og store å være avskåret fra de normale aktivitetene, fra nær kontakt med familie og venner og å få innskrenket friheten så radikalt over natten. 

Men midt i dette har jeg også tenkt en del på hvordan «korona-katastrofen» rammer i feks India som jeg har et nært forhold til. Hvordan arter den seg for barn og foreldre i slummen, der helsehjelp,  antibac og rent vann ikke er tilgjengelig selv i normale tider? Eller i Nord-Korea der sult og manglende kontakt med omverden er normalen? Får disse den helsehjelpen de trenger, når de trenger det? 8thirty8 formidler et utsmuglet brev fra en kristen kvinne i Nord-Kore som forteller: «Vi kommer enten til å dø av korona eller av sult, begge deler skaper desperasjon.» 

Stig Magne Heitmann sier også noe om dette: «Når vi i Åpne Dører er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?» Han avslutter med spørsmålet om vi kan greie å løfte blikket, slik Jesus gjorde, og se nøden utenfor vår egen dør? Slik han oppfordrer oss til å be for og med våre søsken i resten av verden, vil jeg invitere deg til å be/ synge salme 23 sammen med meg – for oss selv og for våre søsken både lokalt og globalt. 

Salme 23

En Davids-salme.
        Herren er min hyrde,
        jeg mangler ingen ting.
     ² Han lar meg ligge i grønne enger;
        han fører meg til vann der jeg finner hvile,
     ³ og gir meg ny kraft.
        Han leder meg på de rette stier
        for sitt navns skyld.
     ⁴ Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
        frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg.
     ⁵ Du dekker bord for meg
        like for øynene på mine fiender.
        Du salver mitt hode med olje,
        mitt beger flyter over.
     ⁶ Bare godhet og miskunn
        skal følge meg alle mine dager,
        og jeg får bo i Herrens hus
        gjennom lange tider.

Når ei dør stenges...

Vi lever i en surrealistisk tid. Norge – og flere andre land – har gått i «Lock down» for en periode på grunn av korona-pandemien. Det meste av kultur – og kirkeliv er stengt ned. Vi som er vant med å leve i frihet og ha mulighet for å oppsøke kulturarenaer og kirke etter behov og ønske, blir satt på en prøve. 

Sjelden har vel dagens bibelord fra Bibelselskapet talt mer direkte og aktuelt inn i vår situasjon enn nettopp i dag:

«I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, med tålmodighet i vanskeligheter, nød og angst,under slag, fangenskap og opptøyer, i hardt arbeid, nattevåk og sult. Vi går fram med renhet og visdom, med overbærenhet og godhet, i Den Hellige Ånd, med kjærlighet uten svik, med sannhets ord og i Guds kraft, med rettferds våpen til angrep og til forsvar, i ære og vanære, baktalt og hedret.» 

2 Kor 6, 4 - 8

Som kristne får vi nå et aldri så lite innblikk i hva den lidende kirke i andre deler av verden opplever kontinuerlig. I Nord-Korea, Kina og i land i Midt-Østen er mange kirker vedvarende stengt og de som er åpne er under streng bevoktning. Mange i denne delen av verden mangler også tilgang til Bibler og salmebøker etc. 

Tro handler om fellesskap – med Gud og med hverandre. Bibelen snakker mye om fellesskapet av troende. Når vi nå også her til lands opplever store restriksjoner på fellesskapet i troslivet, settes kanskje troen på prøve for manges del. Mange menigheter holder likevel telefonlinjer og sosiale medier åpne slik at de som trenger fellesskap kan få det gjennom slike kanaler. Kristne i den forfulgte kirke er helt avhengige av nettopp sosiale medier for å få næring til sin tro. Via apper deles bibelvers og andakter. Der deles bønner og oppmuntrende ord. De fleste hjem her i Norge eier en bibel eller et nytestamente, og Bibelen kan leses på digitale plattformer. Vi har derfor god tilgang på Guds ord. Det er friheten til å delta i det kristne fellesskapet jeg – og mange med meg – allerede kjenner på savnet av. Og for noen er det nettopp i en slik usikker og kaotisk situasjon at behovet for ei åpen kirkedør melder seg. Mange er naturlig nok engstelige for liv og helse når et nytt, ukjent og særdeles smittsomt virus truer en hel verden. 

Vi er likevel ikke alene, verken som mennesker eller som kristne. Selv om vi ikke kan samles i et fysisk kirkefellesskap for en tid, er vi del av et evig og verdensvidt fellesskap av troende. I vår digitale virkelighet finnes det muligheter for fellesskap tross alt. Den norske kirke har mobilisert momentant i dette vakumet og sender direkte fra flere kirker nå i helgen. Fra før finnes åpne nettportaler for sjelesorg, samtale, bønn og forbønn. På flere kanaler finnes gode andakter og gudstjenesteinnspillinger som vi kan lytte til når vi ikke kan gå i kirka eller på bedehuset. Alle som ønsker å delta i et kristent fellesskap også nå kan gjøre det – om enn på en litt annerledes måte. Her kan du se oversikten over det digtale tilbudet til DnK. Din lokale menighet har kanskje også et tilbud du kan sjekke ut via Facebook. Nettkirken.no har mulighet for chat, samt en bønnevegg og mulighet for å tenne lys og dele bønner. Her finner jeg også «Søndagstanker» - og denne gangen med den aktuelle tittelen  «Kjærlighet i koronaens tid» som jeg anbefaler for videre lesning. 

Når livet brått endrer seg så dramatisk, ser jeg faren for at vi ender opp med å bli navlebeskuende. Hamstringen av dagligvarer viser oss vår sanne natur som mennesker. Vi blir oss selv nærmest og glemmer både naboen og andre sårbare i vår nærhet, for ikke å snakke om de sårbare lenger unna. Vi har mye å takke for her i landet, tross alt. 

Fra Stefanusalliansen kom følgende bønn i gårdagens bønnebrev. Jeg håper du vil være med og be denne bønnen både for oss selv og en verden som lider kontinuerlig.

Be om beskyttelse mot sykdom 
Be om beskyttelse mot korona-viruset og at vi fortsatt husker på våre trossøsken verden over i disse tider:

- Herre, se i nåde til oss alle i en tid hvor folk i mange land trues av en sykdomsepidemi.
- Hjelp oss til å gjøre alt det vi kan for å beskytte dem som er mest sårbare og utsatte.
- Hjelp oss som kirke til å se vårt kall for å hjelpe. Hjelp oss til å finne måter å nå frem på uten å utsette noen for fare.
- Herre, vi ber for kristne i et land som Kina – som lenge har vært isolerte fra hverandre. Hold din hånd over dem.
- Herre, hjelp oss så vi ikke i disse krevende tider blir så opptatt av oss at vi glemmer alle dem som lider under daglige trusler mot frihet, liv og helse. Herre hold din hånd over dem, og minn oss på vårt ansvar for å be for dem og støtte dem.

Herre, det ber vi deg om, vår Gud og Far.

Jeg følger også Joni Eareckson Tada, og idag sendte hun følgende beroligende ord for denne tida:

Calming words

Helt til slutt vil jeg bare oppmuntre oss alle med disse ordene som Paulus skrev til Hebreerne:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.» Heb 10,23-24

Nye sandaler og et lass med fisk…

Sandaler og et lass med fisk høres ikke ut som noen åpenbar kombinasjon, ihvertfall ikke i Nord-Norge. Fellesnevneren her er imidlertid hverdagsvelsignelser. Vi må lære oss å telle velsignelsene, sier vi. Noen ganger kommer de i forkledning, men de er der.

Gud gav Israelsfolket manna som mat da de vandret i ørkenen i 40 år. Mange mener nok at Gud burde ordne opp med sultkatastrofen i verden på mirakuløst vis også i dag. Men vi som er skapt i hans bilde har fått i oppdrag å være hans hender og føtter, lys og salt på jorden. Kan hende er det nettopp det som er Guds mirakel, når vi innser dette faktum og handler ut fra det. 

Rapporter fra den forfulgte kirke rundt om i verden forteller om plutselige benådninger og fanger som blir oppmuntret og styrket midt i vanskelighetene fordi de vet at noen ber for dem. Appeller til myndighetene i land der kristne forfølges, kan føre til bedre soninsgsforhold eller løslatelser. Religiøse minoriteter i bl.a. Egypt lever under svært vanskelige forhold. Denne videoen forteller historien om lille Simone i Kairo som opplever et hverdagsmirakel når hun får nye sandaler.

Mange klager over at Gud ikke svarer. Men hvordan kan vi si at Gud ikke svarer oss dersom vi ikke har tatt oss tid til å høre hva Han svarer? Når du spør noen om hjelp, er det ikke da av essensiell betydning å vente på svaret?  Her kan du lese om barna i Bjørketun barnehages umiddelbare svar på nødropet fra barna i søppelbyen i Kairo. For meg blir det som å se Guds bønnesvar og kjærlighet i praksis.

Selv syns jeg stadig at jeg opplever slike mirakler. Denne uka fikk vi for eksempel en uventet gave fra den perifere storfamilien i form av 25 kg fiskefilet. Etter en lang periode med knapphet i økonomiske ressurser som følge av sykdom og vansker i arbeidslivet, var dette som manna fra himmelen. I denne tiden har jeg på nytt lært å telle mine daglige velsignelser. For velsignelsene finnes om vi ser etter dem. Mirakler som dette skjer. Og jeg tror de skjer når vi lytter til hjertet. Når vi har kjærlighet. Som Paulus skriver i sitt brev til Korinterne, kap 13:

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
 ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
 men ikke har kjærlighet,
 da gagner det meg intet.

Når du tar bort hvert tyngende åk,

Når du holder opp

Med å peke fingrer

Og tale ondskapsfullt om andre,

Når du deler ditt brød

Med den som sulter,

Og metter den som lider nød,

Da skal lyset renne for deg i mørket.

Nylig kom jeg over en video delt på sosiale medier om ei iransk dame som gjorde alt hun maktet for å være en god muslim. Da hun så at hun kom til kort tross de harde anstrengelsene, ga hun opp og bestemte seg for å ta livet sitt. Tilfeldigheter gjorde at hun kom i kontakt med en kristen pastor som utfordret henne til å be til Jesus om hjelp. En bønn om hjelp hun opplevde at Allah ikke besvarte. Det førte til en mirakuløs forandring i livet hennes. Hva som skjedde, kan du se på videoen her. 

Gud er. Han lytter. Han svarer. Gjennom oss. Slik er den fasten Han vil ha.

Syv martyrer …

 Bare i Egypt. Bare i februar i 2017. Er ikke begeret snart fullt?

Begrepet martyrer er noe de fleste kanskje forbinder med blant annet apostlene Jakob, Peter, Filip og Andreas, som bibelen forteller om. Stefanus var den første martyr. Han ble steinet til døde for sin tro på Jesus. Tro det eller ei, selv i dag, nesten to tusen år etter Jesu død, lider mange martyrdøden for sin tro. Bare i perioden 31.januar til 23.februar i år, har syv kristne fra Sinai i Egypt blitt drept for sin tros skyld. En av de etterlatte som mistet både sin mann og sønn, forteller at hun ble spurt om navnene på sin drepte sønn og ektemann og at hun deretter observerte en av  angriperne effektivt og uaffektert krysse av navnene på en liste med mange navn.

Den selverklærte islamske stat har i en publisert video truet med å drepe alle kristne i dette området. Kristne som har levd i Sinai er derfor tvunget på flukt for om mulig å berge livet, og omkring 70 % har allerede flyktet. De som eventuelt skulle prøve å hjelpe flyktningene straffes hardt av daesh.

Disse syv martyrene fra Egypt er bare de vi vet om. Like før jul i fjor ble en kirke i Kairoangrepet og 28 mennesker drept, de fleste av dem kvinner og barn.

Mye av dette er fakta som sjelden kommer frem i nyhetsbildet her til lands. Når nyhetene likevel kommer frem via andre kanaler, er det lett å la seg overvelde. Hva kan vi egentlig gjøre?

Vi kan velge å ikke la ondskapen gjøre oss handlingslammet. Ikke la den innbille oss at løpet er kjørt og at ingenting kan gjøres for å forhindre flere martyrer. For hver ny dag jeg våkner til, er det håp.For hver ny dag har jeg mulighet til å gjøre det gode.

Først og fremst kan vi gjøre noe for å hjelpe de etterlatte. Gjennom organisasjoner som arbeider i dette minefeltet, kan vi sørge for at familier som har mistet sin forsørger får nødvendig hjelp til livsopphold og beskyttelse.

I tillegg kan vi bidra til å spre kunnskapen om dagens martyrer slik at den ikke forblir en godt bevart hemmelighet. Vi kan være stemmen som taler de tauses sak. I Egypt, så vel som i andre land, opplever ikke de kristne at politi og sikkerhetsfolk stiller opp når de blir trakassert eller til og med truet på livet. Ved å spre kunnskapen bidrar vi til at disse landenes myndigheter ikke slipper unna verdenssamfunnets kritiske blikk.

Sist, men ikke minst: Vi kan be. Be for de etterlatte. Be for kirkene om beskyttelse. Be for landets myndigheter. Be for de som driver lobbyvirksomhet overfor myndighetene.

Alle kan ikke bidra på alle fronter, men vi kan alle gjøre litt. Dette er den fasten Gud vil ha. Jeg gjentar spørsmålet fra forrige post: Hva slags faste vil du ha?

Velsignet være dere som - 

gir brød i tomme hender, som bruker ord og gjerning slik at fiender blir venner.

gir rom for fred og nåde: ved milde ord og vennlig sinn lar kjærligheten råde.

gir legedom og varme, lar herrens fred få leverom, gir vennlighet mot harme.

på jorden feller tårer, som venter på den dag som gryr da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som selv åpner deres hender for herrens nåde som forblir når dette livet ender.

NOS 743

Askeonsdag - hva slags faste vil du ha..?

Søndag feiret vi fastelavn med kremfylte boller, men manglet bjørkeris pyntet med kreppapir i glade farger. Askeonsdag innledes en førti dager lang faste. Selv om jeg – og kanskje flere i vårt velstandssamfunn – hadde tålt en streng praktisering av fasten, er det likevel ikke det jeg vil oppfordre til. 

I dag vil jeg starte en slags fastekalender. En nedtelling mot påske. Mellom fastelavnssøndag og påskedag er det syv uker. Kirkens Nødhjelp har så lenge jeg kan huske hatt fasteaksjon med fokus på innsamling av midler til ett bestemt prosjekt. Som barn husker jeg vi fikk utdelt lilla fastebøsser i papp på søndagsskolen. Bøssen sto på kjøkkenbordet hjemme, og hver dag ble det lagt noen kroner oppi den. På palmesøndag tok vi den med til kirka. Noe av det gjeveste for oss unger, var å få noen penger i hånda og gå runden rundt alteret under ofringen. Palmesøndag kunne vi legge den klirrende fastebøssa på alteret. Nå har jeg selv barn, men det er lenge siden søndagsskole var aktuelt for dem. Isteden har jeg konfirmant. Og konfirmantene deltar på fasteaksjonen til Kirkens nødhjelp og går med store plastbøsser til alle husstander i nærmiljøet. Kirkens nødhjelp har skjønt hva fasten egentlig handler om, og jeg er så glad for at de ikke gir opp med å få våre øyne opp for det samme. 

Inspirert av Kirkens Nødhjelps fasteaksjon lager jeg min egen lille tekstkalender med fokus på faste slik Gud selv i Jesaja 58 uttrykker at han ønsker den skal praktiseres.

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:

At du løslater dem som med urett er lenket,

Sprenger båndene i åket

Og setter de undertrykte fri,

Ja, bryter hvert åk i stykker,

At du deler ditt brød med dem som sulter,

Og lar hjemløse stakkarer komme i hus,

At du sørger for klær når du ser en naken

Og ikke svikter dine egne.

Alt dette ser vi daglig, om ikke rett utenfor døra, så via TV og aviser. Nøden og urettferdigheten omkring oss og i verden er stor. Vi kan bli overmannet og paralysert. Organisasjoner som Stefanusalliansen, Amnesty og Opendoors arbeider med å avdekke diskriminering og urettmessige dommer på grunn av religion og etnisitet. Ett av våpnene i denne kampen for å få løslatt dem som er lenket med urett og sette undertrykte fri, er underskriftskampanjer mot regimer, opprop og appeller for enkeltpersoner. Vi har sett at det virker.

Åpne Dører sender månedlig ut en bønneliste for forfulgte kristne ulike steder i verden. Flere organisasjoner informerer om konkrete personer og grupper det er mulig å sende en oppmuntring til i form av brev eller kort. De har også fortalt om tilbakemeldinger fra dem som har mottatt slike oppmuntringer at det har gitt dem glede og fred og pågangsmot midt i vanskelighetene.

Åpne Dørers siste blad som kom i posten i går, har en oppfølgingsartikkel om de to indiske søstrene Meena og Sunita som i fjor høst opplevde alvorlig mishandling fordi de har valgt å følge Jesus. De berget så vidt livet og har til tross for politianmeldelse av forholdet, ikke fått noen hjelp og beskyttelse fra det lokale politiet. Derfor har de flyktet fra sitt hjemsted og bor nå i skjul hos kristne ledere. Søstrene har mottatt brev med oppmuntringer fra mennesker verden over og har uttrykt sin glede og takknemlighet over disse oppmuntringene. Men situasjonen deres er fortsatt svært vanskelig...

Denne askeonsdagen vil jeg rette fokus på nettopp disse to og hvordan vi konkret kan gjøre en forskjell. I dag kan du sende en oppmuntring til Meena og Sunita. Jeg har selv nettopp skrevet en kort oppmuntring på egelsk som forteller søstrene at jeg vet om deres situasjon, tenker på dem og ber for dem. Det er også fint å kunne dele bibelvers på engelsk, og her er lenke til en søkemotor som hjelper deg med det. Les om flere det er mulig å sende en hilsen til og følg instruksjonene her.

 

Jeg ønsker deg ei god fastetid hvor du kan finne din egen måte å praktisere faste.

Bønnerop fra Pakistan, men ikke fra en minaret.

Liv eller død for Aasiya Bibi 

I morges fikk jeg en epost med et bønnerop fra Pakistan. Ikke fra en minaret, slik man kanskje skulle tro ettersom landet er muslimsk. Bønneropet kommer fra kirken i Pakistan. I morgen samles pakistanske kirkeledere i bønn for sin medsøster Aasiya Bibi. Ei søster som har vært frarøvet friheten i syv år og hatt dødsdommen hengende over seg nesten like lenge. Den første kvinne i Pakistan som er dømt til døden for blasfemi. I morgen har hun fått en ny sjanse. Kirken i Pakistan ber om forsterkninger og oppfordrer menigheter og enkeltkristne over hele verden til å følge deres eksempel. Verden over er det mange som heier på henne. Mange som folder sine hender i bønn om benådning for Aasiya Bibi. 

Mange har bedt for henne i alle disse syv årene. Noen har bedt daglig. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen for seks år siden – og hun har fått denne nye sjansen til å anke sin sak i høyesterett.

Det er makt i de foldede hender, heter det i en salme. I seg selv er de svake og små, synger vi videre. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Lykkeligvis er det ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Siden natt blir til dag minst tre timer tidligere i Pakistan enn her hos oss, starter jeg bønnen allerede idag. Vil du være med i det verdensvide bønnefellesskapet for Asia Bibi dette døgnet?