Hvorfor gjøre det lettvint når det går an å gjøre tungvint?

Drømmen om Kreta...

 I år hadde vi tre jentene i familien bestemt oss for sydenferie. For å gjøre det enkelt, valgte vi direktetur til Kreta fra hjembyen...

Selv om vi måtte opp grytidlig, var det ingen sure miner å spore. Ikke før hadde vi satt oss til rette i flysetene før vi fikk beskjed om at avgangen var utsatt med 1,5 timer grunnet innflygingsrestriksjoner i Chania. 75 minutter etter skjema, lettet likevel flyet, og ettersom kapteinen lovte å prøve å hente inn forsinkelsen, pustet vi lettet ut og kunne slippe gleden løs. Endelig ferie!

Gleden skulle vise seg å bli kortvarig. To timer etter at flyet lettet fra lufthavnen, la jeg merke til  en hektisk aktivitet i fremre del av kabinen. Både kabinpersonale og kaptein sto lent over  en av seteradene i ivrig konversasjon med passasjerene som satt der. Ryktene begynte å svirre bakover i flyet. Noen sa at flyet måtte lande pga en sprekk i et vindu. Jeg begynte å ane uråd, men det drøyet imidlertid før det ble gitt noen formell informasjon. Omsider lød kapteinens røst over høyttaleren. En sprekk i et vindu i kabinen var altså oppdaget, men ingen feil med trykket i kabinen var konstatert. Vinduene har tre lags glass, og sprekken var kun i ett av lagene. Det var ingen reell fare, men kapteinen valgte likevel å gå ned til en sikker høyde. Dessuten var det besluttet å returnere for landing i København hvor teknikere kunne se på skaden og deretter avgjøre hva som videre skulle gjøres. I verste fall ville de prøve å skaffe nytt fly som kunne ta oss til Chania i løpet av kort tid...

Kl 11.23 landet flyet på Kastrup, og etter litt venting, kom vi inn i terminalen og fikk utdelt matkuponger og informasjon om å avvente ny beskjed kl 13. Å skaffe mat til fire personer, hvorav en cøliaker, for 200 DK med de rådende prisene på lufthavnen, var en utfordring. Selv endte jeg opp med et eple og en banan. Kvart på ett ble det ropt over høyttaleren at passasjerer på flight SK 7313 skulle oppsøke SAS transittservice for info. Der fikk vi den nedslående beskjeden at det ble overnatting i København og ny avgang tidlig neste morgen. Nye matkuponger ble utdelt, samt taxirekvisisjon til hotellet. Bagasjen fikk vi beskjed om å hente på bånd 7-8. da vi kom ned dit, var det ingen tegn til bagasjen var på båndet som rullet og gikk. Imidlertid oppdaget det ungdommelige reisefølget mitt tilfeldigvis noen av koffertene våre slengt midt på gulvet mellom bagasjebåndene fordi de tok seg en runde rundt bagasjehallen. Tenkt om de ikke hadde gått dit for å se etter?

Omsider kom vi oss da med alt pikkpakket i en taxi til hotellet. Ingenting å si på innkvarteringen. Vi besluttet å gjøre det beste ut av situasjonen. Så regn og kjølig vær til tross, tok vi metroen til København sentrum og vandret gatelangs et par timer. Vi fikk med oss både tryllekunstner, flammesluker og akrobat, samt Disney-butikk og et shoppingsenter med bl.a  spesialbutikk for Johan Bülow lakris (min favoritt)! Tilbake på hotellet fikk vi oss middag og en dukkert i det iskalde bassenget. Men vi fikk i alle fall brukt bikinien denne første feriedagen! Solen glimtet også til med noen stråler før vi gikk til ro for natten.

Gal akrobat!

En følelse av Syden med sykkeldrosjer på rad og rekke...

Søndag morgen våknet vi til sol og greie temperaturer omkring kl 0500. Vi fikk med oss morgenmadbokser og var på flyplassen kl 0600, svært klare for avreise til Kreta. I innsjekkingen rådet det komplette kaos. Det eneste som sto klinkende klart å lese på skjermene, var at forventet avgang til Chania var utsatt til kl 11, ikke kl 8 som tidligere opgitt. Alle passasjerene sto opplinet i kø ved innsjekk og kom til sist gjennom som ved et under.  I security var køen lang som et ondt år, men her sørget personellet for et lite forsprang da vi ble tatt gjennom prioritert kø.

Så langt, alt vel. Fremme ved gaten ventet vi tålmodig mens vi spiste morgenmaden. Noen av passasjerene hadde fått informasjon om at vi kunne hente nye matkuponger på transittservice. Der ventet nye, lange køer. Jeg trakk en nummerlapp med nr 72, mens kunde nr 49 ble behandlet. Jeg tok meg en runde og kom tilbake en halv time senere. Da var det bare 2-3 stykker foran meg i køen… Vi fikk nye matkuponger og kunne ”meske” oss med noen dyrkjøpte smuler. Klokka ble halv elleve uten noe tegn til verken fly eller flypersonell. Like etter, dukket flygere og kabinpersonell opp. De som snakket med dem kunne fortelle at heller ikke de visste noe mer enn det som sto på skjermen. Nemlig at flyet skulle ha lettet kl 11. Nærmere halv tolv, kom bakkepersonellet til gaten og informerte oss på utydelig dansk om ytterligere forsinkelse. Antatt avgang ville bli kl 12.30. Et felles sukk gikk som en bølge over hele gaten.

Kl 12.20 var vi endelig om bord i flyet fra gårdagen. Den sprukne ruten var byttet ut, samt at det slitte nesehjulet var skiftet. Dette, og det faktum at flyet var blitt innparkert i verkstedhangaren, var årsaken til den ekstra lange ventetiden.

En anekdote om glutenfri flymat må også tas med. Der er man jo ikke alltid like heldig, så heller ikke i dette tilfellet… På den opprinnelige flyvningen fikk jeg servert et såkalt GLFM-måltid bestående av kaldt pålegg – uten brød ved siden av! Jeg kontaktet kabinpersonalet for å forsikre meg om at de ikke ved en feiltakelse hadde delt ut brødet mitt til noen andre, men neida, det var rett og slett ikke levert glutenfritt brød! På flyvningen neste dag, var jeg derimot heldig og fikk med brød, veldig godt sådan, nettopp fordi purseren hadde gjort oppmerksom på denne mangelen dagen før.

Når enden er god, er allting godt, sies det. Slik var det også for oss. Flyturen til Chania gikkk denne gangen som en drøm. Klokken halv syv om kvelden var vi innsjekket på hotellet, og på balkongen var det kveldssol. Vi fikk til og med solnedgangen med oss vandrende langs strandpromenaden i Rethymnon før vi feiret ankomsten til Kreta med middag på en italiensk restaurant.

Solnedgang over marinnaen i Rethymnon.

Turkish delight og fremtidshåp...

Glade barn i lek på gata i Istanbul mars 2014.

Jeg har mange vakre bilder fra Istanbul. Mange gode, lyse og artige minner. Sitte på kafe i ei stille gate og drikke sterk kaffe eller søt te av vakre små porselenskopper. Eller båtturen med øyhopping i skjærgården utenfor byen. Selv om det var i mars, varmet sola forfrosne nordlendinger. La seg imponere av vakre og storslagne Hagia Sofia som har vært både kirke og moske. Nesten gå seg vill i den store bazaren. Prute på prisene til man får varer kastet etter seg. Nyte utsøkt middelhavskjøkken iblandet asiatiske smaker. Og fersk turkish delight...

Ett av de aller fineste øyeblikkene fra siste tur til Istanbul var møtet med en flokk lekende småunger som gjerne lot seg avbilde mot at de fikk se bildene på Ipaden. De glade og strålende ansiktene blir for meg symbolet på Tyrkias fremtid og håp. Jeg ber om at disse nydelige barna og deres medsøstre og brødre må få vokse opp i trygghet. At de fortsatt skal kunne leke ute i gatene uten å være redde for terror.

Istanbul er så fascinerende at jeg gjerne vil tilbake. Jeg håper og ber om at ikke terror skaper slik ringvirkninger av frykt at porten stenges.

En dråpe i havet. En liten bekk...

Men mange bekker små…

Fredag hadde jeg et par nødvendige ærender i byen med litt tid til overs mellom avtalene. Derfor slentret jeg innom glasshuset på vei til biblioteket, som for øvrig er ett av mine yndlingssteder i byen.

Kanskje fordi jeg hadde litt for god tid, lot jeg meg overtale til å avfotografere hånden min til støtte for en humanitær organisasjon som har fokus på jenters rettigheter. Dermed ble jeg viklet inn i en samtale som var i ferd med å kulminere i en ufrivillig registrering som fadder, til tross for at jeg i starten hadde presisert at jeg allerede hadde fadderprosjekter jeg støtter og ikke ville inngå noen ny avtale med akkurat denne organisasjonen. Talspersonen unnskyldte seg med at han trodde jeg hadde ombestemt meg i løpet av samtalen, til tross for at jeg ikke på noe tidspunkt hadde gitt uttrykk for det. Han skrøt til og med av at de dagen før hadde sikret seg over nitti nye støttespillere. Mon tro om de ble like ufrivillig registrert som det jeg kunne blitt?  Ironisk nok sløset han nå i alle fall bort fem minutter som kunne vært anvendt på en mer velvillig kandidat enn denne gamle røya.

Med denne episoden som bakteppe, fikk jeg lyst til å dele noen refleksjoner etter reisen til India for snart tre år siden.

Noe av det som er mest utfordrende med å reise til India, er møtet med den enorme nøden og fattigdommen. Kontrastene mellom rik og fattig ser ut til å øke fremfor å minske. Jeg får lyst til å ta den lille tiggergutten med de skitne bare føttene og den bydende fremrakte hånden på fanget og kryste ham inntil meg. Gi ham det jeg har i lommeboken der og da. Sørge for at han kommer seg på skolen i likhet med den pent vannkjemmede gutten i skoleuniform og med sekk på ryggen, som sitter foran på pappas motorsykkel på vei til skolen.
På vei i vår flotte Toyota voyager med komfortable seter og ac gjennom Delhi via den nye motorveien omkring byen, får jeg øye på to små jenter, kanskje 7-8 år gamle, under et bruspenn. De hopper og danser og ser ut til å leke fornøyelig. En merkelig plass å leke på, tenker jeg, så langt fra bebodde hus. Idet vi passerer dem sakte, kommer de løpende mot bilen og ruta mi. Da ser jeg det. De er utsøkt skitne. Håret er sammenfiltret. Klærne består av fillete skjørt og det som engang har vært en t-skjorte. Forgylte øreringer og livlige øyne lyser opp i all skitten. Med det magre og skittensvarte hendene banker de på ruta mi og gjør tegn til å putte mat i munnen, legger hodet på skakke og håndflatene mot hverandre i tiggerbønn. Jeg må bare snu meg vekk.

Hvor kyniske og følelseskalde må ikke de menneskene være som har tvunget jentene til å oppholde seg så nær den livsfarlige trafikken og eksosen for å tigge til livets opphold. Ikke til seg selv. De må nok legge seg sultne også denne kvelden. Men noen kan kle seg i designer klær og vifte med gullklokke på armen fordi disse to og mange andre små jenter og gutter løper sik-sak mellom kjøretøyene på tiggerferd.
I et demokrati  burde og skulle tiggermafia vært avskaffet for lengs. Men sannheten er vel at den er ett av de utallige tannhjulene som holder den skjeve økonomien i gang. Det skjærer meg i hjertet å ikke gi en slant til disse små. Derimot gir jeg med glede til andre små som jeg vet blir hjulpet til et verdig liv gjennom skolegang, sosial og medisinsk oppfølging.

En av disse organisasjonene er BSSK (Bharatiya Samaj Seva Kendra), som er den organisasjonen Verdens Barn samarbeider med i bl.a. Pune. De driver gode fadderskapsprosjekter for vanskeligstilte barn. Når jeg har besøkt India, har jeg også vært hos CWD (Children of the world Delh), Verdens Barns avlegger i Delhi, og BSSK sine barnehjem og sett både drift av barnehjem og fadderskap i praksis.

For omtrent tre år siden var jeg i en liten by sør for Pune, som heter Sangli. En liten by i indisk sammenheng, med under 1 million innbyggere. Jeg ble invitert inn i et lite hjem i denne byen. Et hjem bestående av ett rom hvor mor, far, Vishal på 8 og Vishaka på 7 bodde. Alt de eide var samlet i dette ene rommet. Og jeg som gjest fikk sitte i sengebrisken som var det eneste møbelet de hadde. Mor i huset satt på huk på gulvet i kjøkkenkroken og tilberedte kald limelimonade. Vishaka ble sendt ut for å skaffe isbiter, ettersom kjøleskap og fryser er fremmedord her. Hvorfra vet jeg ikke, men det var nok ikke langt unna, for hun var raskt tilbake. Tilberedningen tok sin tid med utrøring av sukker, pressing av limesaft og isbiter. Tid nok til å bli studert fra topp til tå av nabolagets damer med småbarn som hadde tatt turen innom for anledningen. Jo, jeg var på det tidspunktet allerede vennet på den enorme populariteten – og nøt den så godt jeg kunne. Tidsnok ville jeg ramle ned fra denne pidestallen – vel hjemme i Norge. Imidlertid nyter jeg aller mest tanken på at Vishal og Vishaka får hjelp til skolegang og andre sosiale tiltak som hjelper familien til å sikre barnas fremtid ved hjelp av mine få tusenlapper i året. De bor i slummen nå, men drømmen om et liv utenfor er i ferd med å realiseres. De er to blant mange millioner. Men selv to teller.

Fadderskap er en god investering i Indias fremtid. Fadderskap er en god investering også for egen del. Nøden som er til å ta og føle på når jeg er i India, tvinger meg til å gjøre noe. Hadde jeg vært politiker, kunne jeg nådd inn til de som sitter og trekker i tråder. Dette er hva jeg kan gjøre her og nå. Fadderskapsarbeidet BSSK driver anbefales på det varmeste. Fadderskap gjennom Verdens Barn enten i India, Sør-Afrika, Thailand, Nord-Korea, mfl. er en trygg investering jeg varmt og inderlig anbefaler. Les mer om dette her – og velkommen som fadder du også!

http://verdensbarn.no/index.php/fadder-hjelpearbeid/informasjon