Herren er min hyrde...

En salme jeg har blitt veldig glad i og som jeg derfor ber og synger ofte, er David s salme 23 i Bibelen. Som korist har jeg sunget den flere ganger i gudstjenesten. I usikre og urolige tider, såvel som i gode tider, har jeg funnet ro i å synge og be denne salmen som en bønn. 

I dagens Vårt Land skrev Stig Magne Heitmann (ansatt i Åpne Dører) et tankevekkende debattinnlegg om å se oss som en global søskenflokk. Han spør om vi midt i en omsnudde virkelighet kan løfte blikket ut over våre egne utfordringer? Ikke fordi våre utfordringer ikke er reelle. Det røyner på for både små og store å være avskåret fra de normale aktivitetene, fra nær kontakt med familie og venner og å få innskrenket friheten så radikalt over natten. 

Men midt i dette har jeg også tenkt en del på hvordan «korona-katastrofen» rammer i feks India som jeg har et nært forhold til. Hvordan arter den seg for barn og foreldre i slummen, der helsehjelp,  antibac og rent vann ikke er tilgjengelig selv i normale tider? Eller i Nord-Korea der sult og manglende kontakt med omverden er normalen? Får disse den helsehjelpen de trenger, når de trenger det? 8thirty8 formidler et utsmuglet brev fra en kristen kvinne i Nord-Kore som forteller: «Vi kommer enten til å dø av korona eller av sult, begge deler skaper desperasjon.» 

Stig Magne Heitmann sier også noe om dette: «Når vi i Åpne Dører er opptatt av kristne, er det fordi de ofte er de mest sårbare. Om en landsby i India blir rammet av epidemien, får da de kristne lov til å hente vann fra vannkilden? Om pesten brer seg i muslimske land, må da kristne finne seg i å stille bakerst i køen for å få helsehjelp? Om den er i Nord-Korea, vil myndighetene bare glede seg over alle kristne som blir syke og dør?» Han avslutter med spørsmålet om vi kan greie å løfte blikket, slik Jesus gjorde, og se nøden utenfor vår egen dør? Slik han oppfordrer oss til å be for og med våre søsken i resten av verden, vil jeg invitere deg til å be/ synge salme 23 sammen med meg – for oss selv og for våre søsken både lokalt og globalt. 

Salme 23

En Davids-salme.
        Herren er min hyrde,
        jeg mangler ingen ting.
     ² Han lar meg ligge i grønne enger;
        han fører meg til vann der jeg finner hvile,
     ³ og gir meg ny kraft.
        Han leder meg på de rette stier
        for sitt navns skyld.
     ⁴ Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
        frykter jeg ikke for noe vondt.
        For du er med meg.
        Din kjepp og din stav, de trøster meg.
     ⁵ Du dekker bord for meg
        like for øynene på mine fiender.
        Du salver mitt hode med olje,
        mitt beger flyter over.
     ⁶ Bare godhet og miskunn
        skal følge meg alle mine dager,
        og jeg får bo i Herrens hus
        gjennom lange tider.

Om arverett og arveoppgjør.

Etter at Pappa døde brått i vinter, har spørsmålet om arv blitt aktualisert. Han skrev ikke noe testamente, og da følger arverekken sedvanlig orden, så sant betingelsene er oppfylt. Blant de gjenstandene jeg har vært så heldig å arve etter Pappa, er en del gammelt og nytt fotoutstyr. Kameraene har allerede gitt meg mye glede og, uten å skryte, mange fine bilder. Arven er ikke evigvarende, selv om det eldste kameraet er omtrent på min alder og fortsatt funker, til tross for at etuiet er temmelig slitt og det bærer preg av flittig bruk. 

Bibelen snakker også om arv. Den forteller at vi som Guds barn har en arv som aldri visner eller forgår. Denne arven gir oss faktisk hele Hans rike i eie. Vår himmelske Far har skrevet testamente – både et gammelt og et nytt. Det gamle testamentet inneholdt ti bud presisert i over 600 forskrifter som må overholdes for at mennesker skal komme i betraktning som arvinger til Guds rike. Overtredelser kunne sones ved brennoffer av en lytefri kalv. 

Vi som lever i tidsalderen etter Kristus skal forholde oss til det nye testamentet. Betingelsene for å arve Guds rike er ganske enkelt å være Guds barn. Gud innså etter noen tusen år at hans barn ikke greide å oppfylle arvebetingelsene i testamentet Han hadde skrevet. Derfor sendte Han sin sønn Jesus ned fra himmelen via jomfru Maria for å gjøre opp for all gjeld Guds barn hadde opparbeidet seg ved å ikke overholde påbudene. Jesus var det eneste mennesket som kunne overholde budene. Likevel valgte Gud å ofre Jesus for å gi alle Hans barn arverett til Himmelen.

Dess mer jeg tenker på det, dess mer fantastisk blir det. Dessverre er det noen som forsøker å hindre oss i å motta arven. Det hviskes i ørene våre at arveretten ikke gjelder oss fordi vi har gjort slik og slik. Deler av et vers fra det nye testamentet hentes frem når søsken vil forhindre hverandre i å dele arven. 1 Kor 6,9-11 sier i klartekst hvem som ikke arver Guds rike. Jeg har uthevet delen som søsken ofte bruker mot hverandre, uten å lese ordene i sin sammenheng.  

Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var noen av dere før. Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd. 

Slik jeg leser dette skriftordet, er det faktisk ingen av oss som vil kunne arve Guds rike. Ingen av oss gjør alt rett og unngår å noen gang i sitt liv begå urett - i tanker, ord eller gjerning. som arvinger kan vi ikke plukke ut de delene av testamentet som tilfaller oss selv og utelate det andre. Vi må lese alt. Følgende setning er derfor av avgjørende betydning for utfallet av arveoppgjøret:

Men nå er dere vasket rene, dere er gjort hellige, dere er gjort rettferdige i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd. 

Guds nye testamente til sine barn er både genialt og ufattelig. Uten det ville vi gjort oss selv arveløse på grunn av alle betingelsene i det gamle testamentet som vi ellers aldri ville kunne oppfylle. Nå er alle betingelsene oppfylt – av vår bror og Frelser. Vi har rett og slett ingenting å krangle om oss søsken imellom og skal ta imot med ydmykhet og takk. Guds testamente er ubestridelig. 

Arven etter Pappa fyller meg med glede - og vemod. Den himmelske arven fyller meg med en glede større enn hjertet kan romme. Du og jeg har fått del i en evig arv. En arv som verken visner eller forgår. En arv som ikke avkortes etter antall arvtagere. Jeg blir stadig minnet om gatejenta i Mumbai som en dag fikk høre om denne arven og stilte det betimelige spørsmålet: Hvorfor har ingen fortalt meg dette før?

Jeg vil være med å dele de gode nyhetene om denne arven med alle i hver fjerneste avkrok i verden. Jeg vet om mennesker som reiser på små putrende mopeder eller oksekjerrer langs støvete kjerreveier til de mest bortgjemte avkroker i Myanmar, i India, i Afrikas jungel. Jeg vet om mennesker som går gatelangs i storbyer i Asia og Europa, til de som lever fra hånd til munn, traffickingofre og rusavhengie. Alle i håp om å dele de gode nyhetene om arven vår. Denne nyheten kan vi rett og slett ikke holde for oss selv. 

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg skal bo i Herrens hus
gjennom alle tider.

Salme 23,6

Her er ting du og jeg kan gjøre:

Bli frivillig for Kirkens Bymisjon

Bli frivillig i din lokale menighet 

Støtt forfulgte kristne gjennom Stefanusalliansen eller Åpne Dører 

Støtt en misjonær som arbeider blant unådde 

gjennom Evangelisk Orientmisjon eller Det norske misjonsselskap

Bli en forbønnsvenn

Hjem til jul – og en omvendt adventskalender…

 

Da jeg var ung student, var hjemreisen til jul ett av de årlige høydepunktene. Den elektriske stemningen og kriblende forventningen hos de reisende var til å ta og føle på enten jeg reiste med fly eller tog. Hjemreisen før jul var ofte mer strabasiøs enn ellers i året. Ikke bare var flyplassen eller togstasjonen stappfull av reisende og bagasje, men uforutsigbare værforhold gav titt og ofte forsinkelser. Fly måtte avises eller landingsforholdene på Fornebu (som var hovedstadens flyplass den gang) eller andre steder var for dårlige, og så ballet en liten forsinkelse på seg slik en snøball gjør… Men hjem kom vi oss alltid til sist, selv om bagasjen en og annen gang kom på avveie og så vidt rakk frem til julaften.

Mange mennesker i verden i dag er på flukt nettopp i denne tiden. Deres reise er atskillig mer strabasiøs enn noen av mine hjem til jul-reiser noensinne var. Ikke bare har de uforutsigbare værforhold å tenke på, de mangler kanskje både midler til reisen og til føde underveis. De flykter også fra noe eller noen og må passe seg for å bli oppdaget. Noen mennesker har greid å komme seg i sikkerhet i et annet land og kan ta del i julefeiringen i frihet og med senkede skuldre. Noen er fortsatt underveis og øyner håp om tryggheten et sted der fremme. Noen har et svare strev med å holde seg skjulet mens de er underveis, i frykt for å bli angitt og sendt tilbake til sitt opprinnelsesland. Akkurat nå gjelder dette blant annet 15 Nord-Koreanere som Stefanusalliansens samarbeidspartner kjenner til. De har greid å komme seg over grensen til Kina, men de er ikke trygge der. Kinesiske myndigheter sender nordkoreanere systematisk tilbake dersom de blir oppdaget. Det som venter returnerte nordkoreanere er mange år i fangenskap i en arbeidsleir eller fengsel under umenneskelige forhold. I verste fall henrettelse.

Du og jeg kan hjelpe akkurat disse menneskene ”hjem” til jul. Hjem til trygghet i et tredje land. La det være del av en omvendt julekalender der vi gir gaver fremfor å motta. Stefanusalliansen har en innsamlingsaksjon akkurat nå, som jeg oppfordrer alle til å bidra i. det er mange som trenger vår hjelp, men for disse femten koreanerne står det om livet. Følg lenken under hvis du vil bidra eller vite mer.

 Redd Nordkoreanske flyktninger fra dødsfengsel!

På tide å sette ting i perspektiv…

De siste dagers nyhetssendinger fra statskanalen har gjort meg kvalm. Kvalmere enn noen sinne. Det er langt fra noe nytt at norske medier har skylappene på og skjermer allmenheten fra ubehagelige meldinger utenfra. Meldinger som burde og kunne ryste grundig i grunnvollene her på berget. ”Heldigvis” har mediene konstant filter som siler ut det som ikke har direkte relevans for oss.

Mens norske medier den siste uka har blitt dominert av nyheten om dopingdømte norske skistjerner og hylekoret om urettferdige dommer ingen ende vil ta, har nærmere 1000 mennesker i India, Bangladesh og Nepal dødd som følge av monsunflommen. 24 millioner mennesker i noen av de fattigste landene i verden er rammet av ødeleggelsene. En tredjedel av hele Nepal og Bangladesh står under vann, med de følger det får for vannbårne sykdommer for menneskene som lever midt oppi dette. Foruten diare vil det erfaringsmessig komme en større oppblomstring av malaria, denguefeber og encefalitis. 24 millioner mennesker har mistet det meste. Husene deres og alle eiendeler er revet bort med flommen. Veier og annen infrastruktur er ødelagt. Store deler av høstens avlinger er skyllet vekk med flommen. ”Vi har ikke hus, og vi har ingenting å spise. Alt ble skyllet vekk med flommen. Vi må sove i veikanten, og vi kommer til å dø i veikanten,” sier Mohammad Sahi Muddin fraa Nepal. Hele artikkelen om flomkatastrofen kan leses her.

Internasjonalt Røde kors slår alarm. Men vi her nord har øreklokkene på og hører den ikke… Gledelig er det da å se at noen i dette landet fremdeles er våkne og gir oss muligheten til å bidra. Misjonsorganisasjonen Normisjon har samarbeid med to av de hardt rammede landene, Bangladesh og India. Her er tre kampanjer med mulighet til å støtte de flomrammende, velg selv hvilken: Bidra

Nok en gang er det på sin plass og sitere Arnulf Øverland: Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

Syv martyrer …

 Bare i Egypt. Bare i februar i 2017. Er ikke begeret snart fullt?

Begrepet martyrer er noe de fleste kanskje forbinder med blant annet apostlene Jakob, Peter, Filip og Andreas, som bibelen forteller om. Stefanus var den første martyr. Han ble steinet til døde for sin tro på Jesus. Tro det eller ei, selv i dag, nesten to tusen år etter Jesu død, lider mange martyrdøden for sin tro. Bare i perioden 31.januar til 23.februar i år, har syv kristne fra Sinai i Egypt blitt drept for sin tros skyld. En av de etterlatte som mistet både sin mann og sønn, forteller at hun ble spurt om navnene på sin drepte sønn og ektemann og at hun deretter observerte en av  angriperne effektivt og uaffektert krysse av navnene på en liste med mange navn.

Den selverklærte islamske stat har i en publisert video truet med å drepe alle kristne i dette området. Kristne som har levd i Sinai er derfor tvunget på flukt for om mulig å berge livet, og omkring 70 % har allerede flyktet. De som eventuelt skulle prøve å hjelpe flyktningene straffes hardt av daesh.

Disse syv martyrene fra Egypt er bare de vi vet om. Like før jul i fjor ble en kirke i Kairoangrepet og 28 mennesker drept, de fleste av dem kvinner og barn.

Mye av dette er fakta som sjelden kommer frem i nyhetsbildet her til lands. Når nyhetene likevel kommer frem via andre kanaler, er det lett å la seg overvelde. Hva kan vi egentlig gjøre?

Vi kan velge å ikke la ondskapen gjøre oss handlingslammet. Ikke la den innbille oss at løpet er kjørt og at ingenting kan gjøres for å forhindre flere martyrer. For hver ny dag jeg våkner til, er det håp.For hver ny dag har jeg mulighet til å gjøre det gode.

Først og fremst kan vi gjøre noe for å hjelpe de etterlatte. Gjennom organisasjoner som arbeider i dette minefeltet, kan vi sørge for at familier som har mistet sin forsørger får nødvendig hjelp til livsopphold og beskyttelse.

I tillegg kan vi bidra til å spre kunnskapen om dagens martyrer slik at den ikke forblir en godt bevart hemmelighet. Vi kan være stemmen som taler de tauses sak. I Egypt, så vel som i andre land, opplever ikke de kristne at politi og sikkerhetsfolk stiller opp når de blir trakassert eller til og med truet på livet. Ved å spre kunnskapen bidrar vi til at disse landenes myndigheter ikke slipper unna verdenssamfunnets kritiske blikk.

Sist, men ikke minst: Vi kan be. Be for de etterlatte. Be for kirkene om beskyttelse. Be for landets myndigheter. Be for de som driver lobbyvirksomhet overfor myndighetene.

Alle kan ikke bidra på alle fronter, men vi kan alle gjøre litt. Dette er den fasten Gud vil ha. Jeg gjentar spørsmålet fra forrige post: Hva slags faste vil du ha?

Velsignet være dere som - 

gir brød i tomme hender, som bruker ord og gjerning slik at fiender blir venner.

gir rom for fred og nåde: ved milde ord og vennlig sinn lar kjærligheten råde.

gir legedom og varme, lar herrens fred få leverom, gir vennlighet mot harme.

på jorden feller tårer, som venter på den dag som gryr da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som selv åpner deres hender for herrens nåde som forblir når dette livet ender.

NOS 743

Om å gi en hjelpende hånd...

For en stund siden var jeg på et seminar for frivillige i Kirkens Bymisjon. Ett av spørsmålene vi samtalte om var: ”Hva betyr det å hjelpe?” En viktig avklaring for å bli gode hjelpere i frivillig tjeneste.

Det første som falt meg inn, var Bjørn Eidsvågs sang ”Eg ser”. Første verset sier veldig enkelt ,men presist, noe om hva en god hjelper er:

Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

De siste par årene har jeg selv vært en av dem som trenger hjelp. Langvarig ledd – og muskelsykdom har gjort hverdagen vanskelig å håndtere. I hjelpeapparatet har jeg møtt mange flotte medvandrere som bokstavelig – og billedlig talt – har leid meg og gått deler av veien sammen med meg. Nå står jeg støtt på egne bein. Men medvandrerne er der i beredskap om jeg skulle snuble og trenge en hjelpende hånd igjen.

Å bokstavelig talt gi noen en hjelpende hånd er også en god illustrasjon.

En hjelpende hånd kan bære en av de tunge handleposene for en annen. Eller den kan leie den lille ettåringen  som fremdeles er for ustø til å gå helt på egne på bein.

En hånd eller to kan reise opp en som har falt.

Hjelpende hender kan holde omkring når du er trist og lei.

I en større organisasjon kan microkreditt være en hjelpende hånd til en som ønsker å starte en liten bedrift for å tjene til livets opphold for seg selv og familien.

Hjelp til selvhjelp.

Mestring. Som gir glede og motivasjon til fortsettelsen.

Den gode hjelper er en medvandrer snarere enn en inngriper.

Et medmenneske.

En som er til stede sammen med og for den andre.

Flere humanitære organisasjoner demonstrerer også forbilledlig hva god hjelp er. Adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn er en av dem. Som driver et utstrakt fadderskapsarbeid i landene de samarbeider med. Jeg har to fadderbarn. En gutt i India og ei jente i Sør-Afrika. Barna bor i familier som lever under fattigdomsgrensen. De får ikke ubegrenset pengestøtte. Men hjelp til skolegang, nødvendig helsehjelp og medisiner. Noe av det beste er at de i tillegg får tilgang på sosialt fritidsfellesskap. Sammenkomster med kulturelle aktiviteter for barn i et bestemt (slum)område. Et lyspunkt i en grå og ofte vanskelig hverdag.

Måtte alle som har behov for det møte en medvandrer og hjelpende hender. Måtte vi selv finne vår måte å være en medvandrer og kunne gi en hjelpende hånd til den som trenger det.