Advarsel: En epistel kun katteelskere vil forstå.

For to dager siden mistet vi familiens miljøterapeut og selvskrevne midtpunkt. Vår vakre lille gudegave som kom til oss julen 2010. Som fant veien hit helt av seg selv, flyttet inn og ble det naturlige midtpunktet i familien som den naturligste ting i verden. 

Vi bor rett ved en ikke lenger så veldig trafikkert vei. Men nok trafikk og fart til å gjøre et katteliv mer spennende enn nødvendig. Veien deler et jaktterritorium i to, og det er klart at i jakten på vilt, blir hensynet til biltrafikk mindre viktig… 

Vi sliter fortsatt med å fatte det. Heldigvis har vi mange gode minner som er godt å ta frem nå. Her deler jeg noen av dem.

Vi vil huske Puccini som en veldig glad og fornøyd liten mons som viste hengivenhet for hver og en av familiemedlemmene og deres venner. Om morgenen fulgte han ofte ungene til skolen eller bussen. Han gikk dem i møte når de var ventet hjem igjen. Og når vi svingte inn bilen foran huset, sto han på trappa og ventet, hoppet ned og sprang imot bilen så vi måtte passe oss for å ikke kjøre på ham. Når venner som hadde vært på besøk skulle gå hjem, fulgte Puccini dem på veien.

Han hjalp til med leksene, kvesset blyanter med de skarpe små tennene sine. Puccini var en ivrig lytter når minsten øvde piano og klunket litt selv når han fant det for godt. Og han elsket å spille fiskespillet sammen med ungene og var raskere enn noen andre til å fange fiskene som poppet opp. Han hjalp gjerne til med oppvasken, og det morsomste med den var nemlig såpeskummet som for all del måtte fanges. 

Han sjekket klesskapene til mor og var selvskreven borddekorasjon når det ble dekket festbord. Som alle andre firbente venner jeg kjenner, syntes Puccini at julen var en veldig interessant høytid. Han fulgte nøye med på alle forberedelser og var nok litt misunnelig på barnas adventskalender som besto av pynt som skulle henges opp på et filtjultre. En kveld fant Puccini ut at han akkurat rakk opp til de nederste grenene. Ikke nok med det, på ett tidspunkt fant vi det betimelig å komme med en liten advarsel til Engelen Gabriel og englehæren hans: Føl dere ikke for trygg på englevakt, kan hende noen er på englejakt...

En grå og skytung formiddag i vårvinter da jeg var på vei hjem fra butikken, ble jeg oppmerksom på noen så vidt hørbare pip. Da jeg snudde meg rundt for å se hva det var, ser jeg Puccini, komme løpende så fort de små potene hans kunne bære ham, bakom meg. Synet av Puccini som kommer springende etter meg og minnet om den myke pelsen, den våte og kalde snuten og den myke lille kroppen som gnir seg inntil beina mine, lyser opp i mørke og tunge stunder.

Som regel er det jeg som oppsøker ham hvis jeg går forbi i nabolaget hans og ser ham ute, eller jeg er innom når ungene er hos pappaen sin. Han er da glad for å se meg, og jeg får aller nådigst kjæle litt med ham. Denne dagen er det imidlertid han som oppsøker meg. når han innhenter meg, stryker han seg kjælent mot beina mine og setter halen rett til værs. Han nyter øyensynlig å bli strøket. Han tillater meg til og med å løfte ham opp for å kose med ham. Når jeg setter ham ned, tripper han omkring føttene mine og dytter i meg hvis jeg ikke kjæler med ham konstant. 

Takk for alt, lille venn! Hvil i fred.

 

Bruk og kast – eller kast og bruk?

For noen år siden arbeidet jeg i kirka og var med å arrangere årlig bruktmarked. Mange ville selge eller gi bort brukte ting. Klær og barneutstyr som så bortimot nytt ut. Færre var innom for å handle. En god tradisjon som fokuserte på gjenbruk. Til beste for miljøet og for privat økonomi. Noen ganger opplevde vi stor pågang av folk på jakt etter brukt og billig utstyr til barn som allerede er i hus og barn de venter. Andre ganger uteble kjøperne. Man kan spørre seg hva grunnen er. Er vi i ferd med å bli så materialistiske at bare nytt duger? Selv til babyer og småbarn som raskt vokser fra klærne sine…

Jevnlig besøker jeg bruktbutikkene til NMS, Røde Kors og Fretex her i byen. Ikke fordi jeg ikke kan unne meg noe nytt enten til garderoben eller hjemmet. Men jeg ønsker å se om der finnes brukte alternativer og på den måten spare miljøet for nok et bruk-og-kast-prosjekt. Butikkene har alltid mange besøkende, og varebeholdningen sirkulerer synlig. Gjenbruk er på moten. Til tross for at kjøpesentrene har salg omtrent året rundt. Likevel kan det synes som en dråpe i havet når man samtidig finner sekker med brukbare gjenstander på miljøtorget. Brukt og kastet. Ubrukt – og likevel kastet. Vi vet at det både i Asia, Afrika og Latin-Amerika finnes mennesker som lever av – og kanskje bare så vidt berger livet – ved å resirkulere andres søppel. Søppelbergene her til lands ville vært en gullgruve for disse.

Gjennom det siste året har jeg gjenoppdaget symaskinens fortreffelighet. Det begynte med reparasjon av barnas klær og noen sømoppdrag av kostymer for ballettstudioet hvor mine døtre har danset en årrekke. Oppgavene var til dels utfordrende, og jeg oppdaget at fordums teknikker og ferdigheter fremdeles satt. Etter fullført oppdrag hadde jeg ikke lyst til å pakke bort symaskinen. Med skapene fulle av klær som enten var blitt for store eller umoderne, var det bare å sette i gang produksjonen. I løpet av året har det blitt et tosifret antall plagg og gjenstander. Inspirasjon henter jeg fra andre blogger, fra Stoff&stil og bøker om redesign. Her på bloggen kommer jeg til å vise noe av det jeg har sydd. Håpet er å inspirere til å reparere fremfor å kaste, sy selv eller handle redesign av meg eller andre som driver med dette.

Jula er så vidt ute av huset, og derfor tillater jeg meg å presentere julerelaterte produkter i første omgang. I jakten på juleinspirasjon, kom jeg på Instagram over #thatchristmasstockinggirl som lager julestrømper til kjæledyr. Det syns jeg var så kult at det ble julestrømper i julegaver til noen av kattene i storfamilien. Om det ikke er akkurat redesign, så er de i alle fall produsert av restestoffer. Og det beste av alt – de gjorde stor lykke hos både to – og firbeinte mottakere!