...om enn tårnene faller...

For to dager siden brant deler av Notre Dame ned. En uvurderlig kulturskatt er rasert, selv om veggene fortsatt står når brannen er slukket. 

I går formiddag satt jeg i benken i vår lokale katedral og lyttet til vakre toner som strømmet fra dronningen av instrumenter. Påskeresitasjon med orgel og tekstlesning i Domkirka er tradisjon – også for meg. Denne påska er jeg ekstra takknemlig for at katedralen står og at den er åpen for alle. Den gamle domkirka i Bodø ble jo engang jevnet med jorden sammen med store deler av bygningsmassen i byen da Luftwaffe bombet Bodø i slutten av mai 1940. Den nye domkirka ble reist og sto ferdig på midten av femtitallet. 

Selv har jeg ikke noe nært forhold til Notre Dame, ettersom det aldri falt seg slik at jeg reiste til Paris. Men jeg har et nært forhold til kirken. Kirken er mer enn en bygning. Det er derfor vi kan si med salmedikteren at «...kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.» 

Som det også har vært sagt på nyhetssendigene disse dagene, så er kirken mer enn et hus. Og at Notre Dame har betydd noe for alle parisere og franskmenn, viser engasjementet helt tydelig. Kirken samler selv når den står i ferd med å rase sammen.

Jeg er glad for å tilhøre et samfunn der en kirkebrann skaper sorg, selv hos de som ikke frekventerer kirken ukentlig. Men kirker, både som bygg og institusjoner, har hatt og har fortsatt dårlige kår mange steder i verden. I Sovjetunionen ble omtrent samtlige av de vakre kirkene i sovjetsamveldet vandalisert og stengt fra 1922. Kirken som institusjon ble forsøkt radert ut. Prester og biskoper ble drept og fengslet. Etter «perestrojka» og «glasnost», er mange kirker åpnet og restaurert, og kirken blomstrer omsider i øst.

Men i Irak og Syria er mange kirker fullstendig ødelagt eller vandalisert under IS og i borgerkrig. I 2016 kunne kurdiske og irakiske soldater gå sammen om å sette på plass korset på taket i Mar Korkeish kirken i byen Bashiqa. «Det første IS gjorde var å ødelegge korset. Vi ønsket å erstatte det for å fortelle IS at vi fremdeles er her og at vi ikke har tenkt å forlate stedet, sa fader Afram i den forbindelse.» Nrk.no Urix

I mange land i Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika ødelegges kirker og kristnes forsamlingshus til stadighet. Uten at det fører til kollektiv sorg. Uten at det protesteres særlig verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Prester, diakoner og troende kirkemedlemmer kidnappes, angripes med vold og trusler – og de drepes. Men kirken står om murene faller. Kirken lever. Fordi «Vi er Hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene.»(Grundtvig). Særlig rundt kristne høytider er kirken i pressede områder utsatt. De trenger at vi står sammen med dem i bønn – så vel som pariserne nå trenger det.

I vår katedral ble det igår lest en tekst av Mari Wirgenes.  «Potteskår» er historien om en blomsterkrukke som knuses i kirka og en plante som overlever fallet og plantes om i ny krukke. Teksten illustrerer hva kirka er både i større og mindre perspektiv. 

Den salmesyngende og bedende skaren i Paris´ gater speiler historien om potteskårene og demonstrerer hva kirken egentlig er. Da jeg hørte om katastrofebrannen mandag kveld, ble jeg minnet om den nevnte strofen fra Grundtvig-salmen. Jeg har sett flere dele samme tanke på sosiale medier. Resten av salmeteksten er verd å få med seg. Grundtvig sier noe om hva kirken essensielt er i et himmelsk og verdensomspennende perspektiv og som er svært passende i denne sammenhengen. 

«Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!

Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!

Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!»

Du kan også lytte til denne vakre versjonen av salmen.

Et obs-varsel for det nye året…

Nytt år – nye (u)muligheter heter det. Nordmenn flest er ekstremt opptatt av været, og året har startet med mye ekstremvær og obs-varsler. Her har vi vært heldige og har fortsatt tak over hodet. Jeg er ingen meteorolog  og  har ikke såpass peiling på værtegn at jeg kan kalles værprofet engang. Mitt obs-varsel dreier seg derimot om klimatiske forhold i den åndelige sfæren.

En dag på forsommeren i fjor gikk jeg en tur i fjæra. Det gjør jeg for så vidt ukentlig i sommerhalvåret. Akkurat denne lørdags formiddagsturen skilte seg ut. Dagen var nydelig med delvis klar himmel og sol. Jeg satte meg ned ved en liten strandflekk på en av de store steinene og hvilte blikket på fjorden og fjellene rundt. Fargene var så klare, og stillheten var påtagelig. En mild bris kjærtegnet ansiktet og rufset til det lange blonde håret så jeg måtte ta tak i det og legge på plass bak øret. Havoverflaten hadde kun små krusninger. Krusninger som slo stille og forsiktig mot stranden og vasket den. Vannet var så blankt at jeg kunne se tang og steiner på bunnen av havet. En fredelig oase som syntes avsondret fra resten av verden. Lyden av biler langt unna og noen mennesker fra hagene i nærheten høres knapt. De kunne uansett ikke trenge gjennom denne kokongen av fred og harmoni.

Som lyn fra klar himmel kom en fornemmelse over meg at alt ikke er slik det ser ut til å være. Bak den klare blå himmelen jeg så i horisonten ante jeg enorme, mørke skyer og en storm i emning. Istedenfor de knapt synlige små krusningene på sjøen så jeg voldsomme bølger slå inn over stranden.

Fred og idyll på overflaten skjuler uro og kaos som er i emning. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg at noe som helst ondt kan skje, her jeg sitter i denne fredelige pletten av verden. Mange mener at vi lever i de siste tider. Det som er helt sikkert, er at vi er nærmere tidens ende nå enn noen gang... Terrorhandlinger og tilløp til krigsutbrudd, sult og naturkatastrofer som vi nå erfarer, til tross for at de rammer millioner, er bare krusninger på overflaten.

Jeg har ofte sittet ved stranden eller på svaberget og betraktet bølgene. De har en egen rytme og syklus. De første bølgene i syklusen er små. Men bølgene drar seg lenger og lenger tilbake før de slår med større og større kraft inn mot berget. Slik vil det antakelig også forholde seg med hendelser som bygger seg opp mot en endetid.

Det er vanskelig å forestille seg at naturkatastrofer, krig og ondskap plutselig kan ramme og slå varige sprekker i idyllen. Like fullt vil det skje. Når og hvordan er ikke gitt verken meg eller andre mennesker å vite eller avsløre. Jeg tillater meg uansett å nyte slike små pusterom ute i naturen, av lys og frisk luft og tilfredshet. Vel vitende om at alt jeg kjenner og elsker med ett kan bli borte. Lukten av havet som kommer med vinden fra vest. Den friske duften av gress, blomster og skog etter et regnskyll. Mykheten av varm sand mot bare føtter. At solen som varmer ansiktet når jeg sitter her med ett kan slutte å skinne. At krusningene på havoverflaten blir til mektige bølger som kan rive meg overende. At fuglene skal slutte å kvitre og havet aldri mer koke av sprettende fisk.

I Noahs dager var det også slik da han bygde på arken sin mens solen skinte fra en skyfri himmel og man ante fred og ingen fare. Gud hadde snakket til ham og bedt ham forberede seg på flommen. Han var lydig. Selv om intet tydet på at arken skulle være nødvendig. Til tross for spott og hån fra menneskene rundt ham. Jesus sa selv at slik det var i Noahs dager skulle det også være når Menneskesønnen kommer. De spiste og drakk, giftet seg og giftet bort, like til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle.

Vær beredt! oppfordret Jesus sine disipler – og oss. Jeg er ikke speider, men gjennom arbeidet i barnehagen har jeg gjennomgått noen førstehjelpskurs. Selv om jeg ennå ikke har hatt direkte bruk for munn-til-munn-metoden og hjertekompresjon, har jeg trent på å gripe inn. Mentalt er jeg forberedt på hva jeg skal gjøre dersom jeg kommer ut for et ulykkesscenario. På samme måte tror jeg vi kan forberede oss på spirituell årvåkenhet og førstehjelp. Et godt sted å begynne kan være å ta på alvor at mennesket ikke bare lever av brød – og ta til seg av Ordet.

Dette obs-varselet er sendt ut via flere åndelige værstasjoner, bl.a. Paul Benson, og jeg oppfordrer deg til også å lese hans innsiktsfulle og velfunderte tanker: Theres a storm coming

Essensen er å være beredt. Å være årvåkne. Ta imot og nyt det gode så lenge det varer. Vel vitende om at alt har en ende og at vi er mentalt rustet til å møte det som skal komme.

Det var ikke rom for dem i herberget…

Millioner av flyktninger vandrer i disse dager omkring i verden slik Josef og Maria gjorde i Betlehem for mer enn to tusen år siden, på jakt etter et sted å bo. Mange blir møtt med stengte dører. De får høre at det dessverre er fullt. De må snu og reise videre, dersom de har midler til det. Maria og Josef var til slutt heldige og fikk rom i en stall. Det var neppe like glamorøst som enkelte julekort og julekrybber illuderer. Men det var trygt og varmt. Inntil de måtte flykte for Herodes da Jesus var født.

Å ha rom i herberget til andre mennesker handler ikke nødvendigvis om den fysiske plassen eller bare om flyktninger fra Syria og land i Afrika. Det finnes klimaflyktninger (sosialt og emosjonelt) blant oss. Mennesker på leting etter vennlige blikk, varme hender og hjerterom.  Kanskje kan vi tenke over om vi er flinke nok til å holde hjertedørene åpne for andre mennesker. Ikke bare før jul, men hele året. Ser vi virkelig de menneskene som omgir oss, de menneskene vi møter til daglig?

I fjor høst deltok jeg på selvmordsforebyggende kurs hos Kirkens SOS. Noe av det vi snakket om, var oppmerksomhet overfor mennesker i vår nærhet og perifert. Først og fremst med tanke på å oppdage selvmordsfare, men også med tanke på å forebygge det. Årsaken til at mennesker velger å ta livet sitt er sammensatte. Men mangelen på medmenneskelighet og varme er en fellesnevner. Å se og å møte hverandre som mennesker er noe vi alle kan gjøre – selv uten kurs i selvmordsforebygging.

Den svenske kirken i Umeå har lansert en alternativ adventskalender  https://www.svenskakyrkan.se/umea/julkalender med daglige desemberutfordringer i medmenneskelighet og varme. Dersom du ikke har brukt den i adventstiden, tenker jeg at den fint kan brukes som inspirasjon hele året rundt. Vi trenger ikke være snille bare i desember. Her nord er vinteren lang og våren og sommeren ofte kald. Derfor kan vi trenge varme hender og hjerter helt fra januar til desember. Selv i mørketida finnes rom i herberget.

Om blant annet bomber og busspilegrimer...

Nok en gang har terror rammet. Nok en gang er en kristenminoritet i Egypt angrepet av muslimske terrorister.

Ord blir fattige i møte med de grusomhetene som er begått mot kristne i Egypt i løpet av det siste halvåret. Tre større og et mindre angrep spesifikt rettet mot koptiske kristne har tatt totalt 100 liv og såret omtrent like mange.

Angrepet i Manchester mandag føyer seg inn i rekken av tragiske terrorangrep. Dette og andre angrep her i Europa har fått mye medieoppmerksomhet her hjemme. Angrepet på kristne i Egypt som var spesifikt rettet mot en ensartet gruppe og som også rammet mange barn, har fått noen få sekunders oppmerksomhet i kveldsnytt fredag kveld.

Tragedier som dette skal ikke settes opp mot hverandre. For sorgen til dem som rammes er ubegripelig stor uansett. Men verden trenger å få øynene opp for de ekstremt vanskelige kårene kristne i Midt-Østen, Afrika og Asia lever under! Vi kan ikke fortsette å sitte her i vår trygghet og lukke øynene for det som skjer.

Ramadan innledes idag. En måned med faste og bønn for muslimer verden over. Historien har dessverre vist at det i forbindelse med ramadan begås anslagsvis flere terrorhandlinger og trakassering av kristne spesielt i områder hvor de er minoriteter enn ellers i året. Dette siste brutale angrepet på koptiske kristne på pilegrimsreise til et kloster i Egypt skjedde nettopp i forkant av ramadan. Daesh (ISIS) i dette området har bedt sine medlemmer og sympatisører holde seg unna kirker og kristne forsamlingssteder i tiden fremover fordi det planlegges nye angrep.

Jeg kjenner tidvis på handlingslammelse, fordi jeg ikke helt vet hva jeg kan gjøre. Tårene renner, og jeg roper min sorg og fortvilelse ut til Herren. Apostelen Paulus skrev til menigheten i Korint en oppfordring til å lide med dem som lider for sin tros skyld. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. 1Kor 12,26

I dag vil jeg kort fokusere på to muligeter til å følge denne oppfordringen.

Nattverdsmåltidet er en mulighet til å ta del i Kristi lidelser på som forener alle som tror. Den lidende kirke tar fysisk del i Kristi lidelser når de opplever forfølgelse, trakassering og vold. Når vi er forskånet fra den fysiske lidelsen har vi likevel del i den gjennom nattverden.

Bønn er en annen mulighet. Kampanjen 30 dagers bønn for verdens muslimer er den verdensvide kirkes svar på ramadan. Denne måneden ber jeg sammen med kristne verden over både for verdens muslimer – og for den lidende kirke og de forfulgte kristne i muslimske land der kristne er minoriteter. Du kan være med – last ned program her: 30 dagers bønn

Så lenge vi har frihet til å samles i kirkene og til å be, la oss følge oppfordringen til en av våre brødre i Egypt:

Be for kirken i Egypt – smerten er stor i disse dager med stadige angrep. Må Herren se i nåde til Egypt, og må Hans lys forvandle formørkede hjerter og sinn.

Syv martyrer …

 Bare i Egypt. Bare i februar i 2017. Er ikke begeret snart fullt?

Begrepet martyrer er noe de fleste kanskje forbinder med blant annet apostlene Jakob, Peter, Filip og Andreas, som bibelen forteller om. Stefanus var den første martyr. Han ble steinet til døde for sin tro på Jesus. Tro det eller ei, selv i dag, nesten to tusen år etter Jesu død, lider mange martyrdøden for sin tro. Bare i perioden 31.januar til 23.februar i år, har syv kristne fra Sinai i Egypt blitt drept for sin tros skyld. En av de etterlatte som mistet både sin mann og sønn, forteller at hun ble spurt om navnene på sin drepte sønn og ektemann og at hun deretter observerte en av  angriperne effektivt og uaffektert krysse av navnene på en liste med mange navn.

Den selverklærte islamske stat har i en publisert video truet med å drepe alle kristne i dette området. Kristne som har levd i Sinai er derfor tvunget på flukt for om mulig å berge livet, og omkring 70 % har allerede flyktet. De som eventuelt skulle prøve å hjelpe flyktningene straffes hardt av daesh.

Disse syv martyrene fra Egypt er bare de vi vet om. Like før jul i fjor ble en kirke i Kairoangrepet og 28 mennesker drept, de fleste av dem kvinner og barn.

Mye av dette er fakta som sjelden kommer frem i nyhetsbildet her til lands. Når nyhetene likevel kommer frem via andre kanaler, er det lett å la seg overvelde. Hva kan vi egentlig gjøre?

Vi kan velge å ikke la ondskapen gjøre oss handlingslammet. Ikke la den innbille oss at løpet er kjørt og at ingenting kan gjøres for å forhindre flere martyrer. For hver ny dag jeg våkner til, er det håp.For hver ny dag har jeg mulighet til å gjøre det gode.

Først og fremst kan vi gjøre noe for å hjelpe de etterlatte. Gjennom organisasjoner som arbeider i dette minefeltet, kan vi sørge for at familier som har mistet sin forsørger får nødvendig hjelp til livsopphold og beskyttelse.

I tillegg kan vi bidra til å spre kunnskapen om dagens martyrer slik at den ikke forblir en godt bevart hemmelighet. Vi kan være stemmen som taler de tauses sak. I Egypt, så vel som i andre land, opplever ikke de kristne at politi og sikkerhetsfolk stiller opp når de blir trakassert eller til og med truet på livet. Ved å spre kunnskapen bidrar vi til at disse landenes myndigheter ikke slipper unna verdenssamfunnets kritiske blikk.

Sist, men ikke minst: Vi kan be. Be for de etterlatte. Be for kirkene om beskyttelse. Be for landets myndigheter. Be for de som driver lobbyvirksomhet overfor myndighetene.

Alle kan ikke bidra på alle fronter, men vi kan alle gjøre litt. Dette er den fasten Gud vil ha. Jeg gjentar spørsmålet fra forrige post: Hva slags faste vil du ha?

Velsignet være dere som - 

gir brød i tomme hender, som bruker ord og gjerning slik at fiender blir venner.

gir rom for fred og nåde: ved milde ord og vennlig sinn lar kjærligheten råde.

gir legedom og varme, lar herrens fred få leverom, gir vennlighet mot harme.

på jorden feller tårer, som venter på den dag som gryr da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som selv åpner deres hender for herrens nåde som forblir når dette livet ender.

NOS 743