A wake up call - eller det glade vanvidd...

I går natt omkring midnatt, like etter at jeg hadde sovnet, våknet jeg brått av det jeg trodde var telefonen som ringte. Det hører til sjeldenhetene at telefonen ringer etter kl 22 om kvelden, så jeg syntes det var svært underlig. Det viste seg da også å være falsk alarm – fysisk sett. Imidlertid slo det meg at det kunne være en alarm i den himmelske sfære som vekket meg. Gjennom det siste året har jeg faktisk ganske ofte blitt vekket når jeg knapt har sovnet, av ulike årsaker. Ofte har jeg da stått opp og funnet frem bibelen og «bønneboken» min (som består av flere løse ark) og brukt de ufrivillig våkne nattetimene til bønn. 

Mange der ute i snakker om at vi lever i det Bibelen omtaler som endetiden. Flere av de historiske hendelsene GT-tidens profeter fortalte skulle skje, utspiller seg rett for øynene våre. Jeg kan for lite om dette til å forklare det godt nok og henviser derfor til kvalifiserte pastorer som kan forklare mer inngående. ( John Haller Amir Tsarfadi ) Det eneste jeg vet, er at jeg kjenner på den samme nøden og følelsen av hast som flere av disse formidler.

Av den grunn har det blitt viktig for meg å gjøre min del av jobben som «vaktmann». En ikke så hyggelig del av den er å se konturene av det frafallet som Åpenbaringsboken i Bibelen forteller skal komme i endetiden – og å adressere det og forsøke å advare mot det.

I utgangspunktet heller jeg mer mot å tenne et lys i mørket enn å forbanne det. Imidlertid ser jeg ingen vei utenom å advare mot villedere både på generell basis og mer spesifikt. 

I forrige bloggpost skrev jeg om Herren som leder oss på de rette stier for sitt navns skyld og hvordan Han ikke kan lede oss vill. Derimot kan vi selv la oss villede. Og i dag er det kanskje enklere enn noensinne å la seg lede vill. Selv innenfor kirkens fire vegger eller i en kristen forsamling. Å høre Guds stemme i kirka eller på et kristent møte burde være enkelt. Slik er det ikke alltid. Guds ord pakkes inn så kreativt at budskapet drukner. 

Vi trenger verken verdenskjente TV-predikanter, helproffe lovsangsteam, røkelse, yogaøvelser eller kule lyd – og lysshow for å møte Gud. Tvert imot, vil jeg si. Det er vel ikke for ingenting at Bibelen sier at vi må bli som barn igjen for å komme inn i Guds rike. Faktisk er det nesten latterlig enkelt. Vi åpner bibelen, som er Guds ord, så kan vi lytte til hva Han vil si oss der. Vi kan åpne hjertet og påkalle Gud navn, så vil Han lytte til oss. 

I tillegg kan vi ha nytte av veiledning fra mer erfarne vandrere. Dog med et årvåkent blikk for å unngå villedelse. Som en oppfølger til forrige blogginnlegg, kan det derfor være nyttig å peke på ulike veivalg og veivisere man gjør klokt i å unngå. 

NAR – nyapostolisk reform eller villeder?  

Dominionisme – hva er det?

Seks hovedretninger som leder på avveier.

Til slutt et par veivisere i hvordan man selv kan og bør teste om en lære er holdbar i forhold til Guds ord:

Selvhjelpsguide til dissekering av kristne forsamlinger.

Test every doctrine-test every teacher. 

Konklusjonen min i dag må bli: Våkn opp når vekkerklokka ringer, ikke sett den på slumring! Vær årvåken, vær en glad vandrer og unngå det glade vanvidd.

Hvilens vann...

Han lar meg ligge i grønne enger.

Han fører meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft.

(Salme 23)

Salme 23 bygger på metaforen om saueflokken og hyrden. Å ligge i grønne enger er for sauene å ligge i matfatet. Her kan de fråtse i føde. Hvilens vann kan være et skyggefullt sted med en vannkilde hvor sauene kan drikke seg utørste. Et sted hvor de kan legge seg til ro for natten eller få en pause fra solens hete om dagen.

Kledd i en lett sommerkjole, barbeint og med utslått hår ligger jeg på ryggen i ei grønn eng med høyt gress, engsoleie, ryllik og kløver som vipper med fargeglade hoder i vinden. Over meg er himmelen i mange blånyanser med fjærstrøk av skyer fra nord til sør. Selv når engene ikke er grønne, kan jeg legge meg på rimfrossen mark og nyte pastellpenselstrøkene fra kjølig indigo overstrødd med gullkantede skyer, til glødende lavarødt ned mot horisonten. Himmel speilet i havet. Fargesymfonien smyger seg inn i hjertet. Toner av tilfredshet og glede. Han lar meg ligge i de grønne engene med pastellhimmelen over meg til jeg flyter på gullkantede skyer over speilhavet.

Helt siden barndommen har jeg funnet fred og ro ved å vandre over engene, svabergene og langs fjæra. Pappa, som vi dessverre mistet så plutselig i vinter, lærte meg det. Han gikk ofte tur i nærområdet mot fjæra. Jeg ser ham for meg med lange grønne sjøstøvler, snekkerbukse med tollekniven i slira hengende i beltet og en tykk ullgenser der han tar sjumilssteg over svabergene og strendene. Da vi var barn tok han oss ofte med på turene sine, og det har nok bidratt til at det er nettopp her jeg finner mitt hvilens vann.

I betydningen åndelig føde kan vi her til lands fråtse i grønne enger og vannkilder. Vi har kirker og bedehus på hvert et nes. Mange steder er kirken åpen daglig nå sommerstid. Den som ønsker det kan komme inn i Guds hus og søke stillheten og Hans nærvær der. Vi har bibelen, Guds ord lett tilgjengelig både i papirform og digitalt.

På leting etter hvilens vann kan vi imidlertid feilaktig søke kilder som slett ikke inneholder strømmer av levende vann. Tvert imot er de grumset til av fremmed religiøs praksis. I dagens kirkelige landskap er dette påtakelig når man i flere sammenhenger  innfører elementer fra østlig mystikk så som yoga, ”sjokolademeditasjon”, mindfulness osv.. Yoga og såkalt mindfulness er ikke hvilens vann, slik salmisten snakker om.

For tre år siden fikk jeg konstatert en kronisk revmatisk lidelse. Som et ledd i rehabiliteringen ble det noen opphold på Sunnaas sykehus. Behandlingen er tverrfaglig og sikrer helhetlig tilnærming. Muskelspenninger er en stor del av problematikken, og ulike teknikker for avspenning er en viktig del av behandlingen. Mange benytter mindfullness, så også her. Det er lett å la seg lede inn i det man tror er hvilens vann gjennom en slik avspenningsøvelse. det som fremstår som god veiledning, er for et Guds barn rett og slett villedning. Mindfulness handler om å søke fred og hvile i oss selv. For et Guds barn finnes imidlertid hvile og fred ene og alene hos Gud, noe følgende uttalelser understøtter: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Denne omkring 1600 år gamle setningen tilhører kirkefaderen Augustin av Hippo.

”Å leve i nået har en be­gren­set verdi når vi ikke møter Han som ska­per nået. ” Sagt om mindfulness ogkristendom av forkynner og sjelesørger Stein Solberg 

På mitt siste opphold ved Sunnaas i august for to år siden, hadde vi nydelig vær. Der er en diger terrasse hvor man kan nyte solnedgangen bak fjellene mot vest. I mangel av fjær hjemme, ble terrassen disse to ukene mitt hvilens vann.

”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.” Joh 7,38

Guds levende Ord (Bibelen) gir oss påfyllet vi trenger. Det er der vi kan finne hvile og motta ny kraft. Ordet er både føde og tørsteslukker. Ordet gir oss pusterom i hverdagen. Vi trenger ikke lære oss kompliserte pusteteknikker fra yoga. Vi trenger ikke rydde sinnet for alt som fyller det. Vi trenger bare å søke Herren der Han er å finne. Mens Han er å finne. ”De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.”

Salme 36, 9-10

Avslutningsvis låner jeg ordene til Marit Landrø, som sier noe om dualiteten i dette å søke hvilens vann:

”Bibelen oppfordrer oss til å «meditere og grunne på hans Ord dag og natt». Den kristne retreatbevegelsen i Norge har hjulpet oss til å vektlegge denne skatten som finnes i sann kristen meditasjon, hvor vi gjennom dagen bestreber oss på å holde alle forstyrrelsesfaktorer unna sånn at vi kan fordype oss i Guds ord og høre hva Jesus vil si til oss, samtidig som vi også får hjelp til å falle til ro sånn at vi kan begynne å lytte til oss selv.”

Ingen er bare det du ser…

Fra Korsveien i Rønvik kirke.

For en stund siden droppet jeg innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En digresjon, men det var en gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. Det er også fullt mulig gjennom å vippse et måltid til en annen på Møtestedet.

Ingen er bare det du ser.

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. Av alle slag. Streite mennesker og langt mindre streite. Glade ansikter og ansikter uten mye liv. Ett av de glade ansiktene kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun glede og varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har i de siste årene bestått av mange motbakker.  

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: (…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!  I kirken er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen grad av vellykkethet i Guds rike mot andres.

Som kroniker har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort fordi jeg mangler overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud, min Far, med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier noe vidunderlig. Nemlig, at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes.

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…)

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans.

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

Til slutt refererer jeg til noe jeg har skrevet om tidligere. Vi er mange som folder våre hender i bønn om benådning for Asia Bibi i Pakistan, som har vært fengslet siden 2009 med en dødsdom hengende over seg. Mange har bedt for henne i alle disse årene. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen – og hun har nå fått en ny sjanse ved at en dommer har satt seg fore å gjennomgå hennes og andre trosfangers saker i løpet av sommeren.

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Jeg er derfor så lykkelig over å ha funnet ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

Gå (evt. sitt eller ligg) i fred, og tjen Herren med glede.

Tomme tavler …

Vi er ikke akkurat ubeskrevne blad. Likevel, det som var skrevet på ei tavle, kan viskes ut.

For noen uker siden handlet prekenteksten i kirka om kjærligheten og det at vi skal elske hverandre.

Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler. Joh 13,34-35

Elske hverandre som Jesus elsket oss? Er det virelig mulig for oss? Er vi i stand til å elske hverandre til døden? Svaret sier seg selv. Hvorfor skulle Gud være nødt til å sende sin egen sønn for å forsone verden med seg selv dersom vi var i stand til å elske slik av oss selv? Hva betyr det da at vi skal elske hverandre slik Gud har elsket oss? Johannes skriver i et brev til menigheten at kjærligheten nettopp er det at Gud har elsket oss og gitt sin sønn til soning for våre synder.

Tomme tavler. Hvis vi klarer å se hverandre med Guds øyne, gjennom Jesu kors, da blir vi alle tomme tavler. Først da kan vi si at vi elsker hverandre. Menneskelig sett er det få, om noen, som kan elske den som har såret eller sveket en. Men vitnesbyrd fra den forfulgte kirke i Asia og Afrika viser at det er mulig – med Guds hjelp – å tilgi ISIL og andre terrorister som har angrepet kirker og hjem, lagt dem i grus og drept en eller flere menighets – eller familiemedlemmer.

Biskop Tomas fra den Egyptisk ortodokse kirken bruker begrepet ”kjærlighetens sirkel” når han snakker om relasjonen mellom Gud og mennesker og mennesker imellom. Guds kjærlighet omslutter hver og en av oss – og oss alle – i en slik grad at det ikke er mulig å unnslippe den om ikke vi fornekter Guds eksistens. Kjærligheten er ikke vårt verk, men tvert imot Guds eget verk. Kjærligheten handler om tilgivelse. Om å bli kjøpt fri fra vår skyld og gjeld.

Jesus fortalte en liknelse for å illustrere hvor mye vi er ment å tilgi hverandre. Kort oppsummert gjennom å benytte formelen 70 x 7. Liknelsen er gjengitt på en flott og illustrerende måte av

Tricia Tillin

Når du har lest artikkelen hennes, vil jeg til sist fremheve de siste strofene i verselinjene:

Now take the board eraser, and swing it to and fro,
Wipe all those names and debts away, make all the writing go;

“I’d like you to be conscious of the nature of your sin,
But justice comes from God alone, I’ll leave that task to Him.
And, apart from anything else, the Lord has said to me,
If YOU want to be forgiven, then set YOUR debtors free.“

Tanken om tomme tavler leder til tanken om muligheten for å fylle tavlene med verdier. Gode ord og gjerninger. Count your blessings, heter det i et uttrykk, og det handler vel om nettopp dette.

Kjærligheten dekker over en mengde synder. Måtte vi alle velge å leve i kjærlighetens sirkel.

Blod, svette og tårer…

I vinter har jeg for første gang i mitt liv brodert og montert bunadskjorte til Nordlandsbunad. Læringskurven har vært bratt. Jeg har svettet og grått. En og annen bloddråpe har det også blitt (dog ikke på lintøyet). Dette til tross, når resultatet blir en hvit drøm i lin, er det verdt det. Selv om man ingenlunde blir rik av et slikt håndverk, er ei bunadskjorte et meget kostbart plagg. Et festplagg som man bærer med den største andektighet.

Uten sammenlikning for øvrig. Bibelen snakker om frelsens drakt. For at vi skal kunne kle oss i frelsens drakt, har Jesus lidd døden. Med blod, svette og tårer – i et omfang vi ikke har forutsetning for å forstå. Frelsens drakt er kostbart over menneskelig fatteevne. Jeg bærer dette plagget – også til hverdags – med den største ydmykhet og takk.

        Jeg vil glede og fryde meg i Herren,
        min sjel skal juble i min Gud.
        For han har kledd meg i frelsens drakt
        og svøpt meg i rettferdighets kappe,
        lik en brudgom som pryder sitt hode,
        lik en brud som pynter seg med sine smykker.

Jes 61,10

Hans brud har gjort seg i stand,
      og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.
        – Linet er de helliges rettferdige gjerninger.

Åp 19,7-8

Det var ikke rom for dem i herberget…

Millioner av flyktninger vandrer i disse dager omkring i verden slik Josef og Maria gjorde i Betlehem for mer enn to tusen år siden, på jakt etter et sted å bo. Mange blir møtt med stengte dører. De får høre at det dessverre er fullt. De må snu og reise videre, dersom de har midler til det. Maria og Josef var til slutt heldige og fikk rom i en stall. Det var neppe like glamorøst som enkelte julekort og julekrybber illuderer. Men det var trygt og varmt. Inntil de måtte flykte for Herodes da Jesus var født.

Å ha rom i herberget til andre mennesker handler ikke nødvendigvis om den fysiske plassen eller bare om flyktninger fra Syria og land i Afrika. Det finnes klimaflyktninger (sosialt og emosjonelt) blant oss. Mennesker på leting etter vennlige blikk, varme hender og hjerterom.  Kanskje kan vi tenke over om vi er flinke nok til å holde hjertedørene åpne for andre mennesker. Ikke bare før jul, men hele året. Ser vi virkelig de menneskene som omgir oss, de menneskene vi møter til daglig?

I fjor høst deltok jeg på selvmordsforebyggende kurs hos Kirkens SOS. Noe av det vi snakket om, var oppmerksomhet overfor mennesker i vår nærhet og perifert. Først og fremst med tanke på å oppdage selvmordsfare, men også med tanke på å forebygge det. Årsaken til at mennesker velger å ta livet sitt er sammensatte. Men mangelen på medmenneskelighet og varme er en fellesnevner. Å se og å møte hverandre som mennesker er noe vi alle kan gjøre – selv uten kurs i selvmordsforebygging.

Den svenske kirken i Umeå har lansert en alternativ adventskalender  https://www.svenskakyrkan.se/umea/julkalender med daglige desemberutfordringer i medmenneskelighet og varme. Dersom du ikke har brukt den i adventstiden, tenker jeg at den fint kan brukes som inspirasjon hele året rundt. Vi trenger ikke være snille bare i desember. Her nord er vinteren lang og våren og sommeren ofte kald. Derfor kan vi trenge varme hender og hjerter helt fra januar til desember. Selv i mørketida finnes rom i herberget.