Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Stå opp, ta matten din og gå!

Denne bloggposten er en refleksjon omkring teksten i  Johannesevangeliet kap 5, v 2- 9a. Jeg delte den på Kvinnenes Internasjonale Bønnedag i vår lokale kirke 6. mars i år. I tillegg har jeg laget en audioversjon med billedserie som kan sees på youtube. Lenke til den finnes nederst i bloggen.

«Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger,  ³ og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.  ⁴ For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, hvilken sykdom han så led av.
     ⁵ Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.  ⁶ Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og han sa til ham: «Vil du bli frisk?» ⁷ Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.» ⁸ Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»  ⁹ Og straks ble mannen frisk; han tok båren og gikk.»

Teksten taler til meg om en Gud som ser.  For tida øver jeg på korpartiene i Joseph Haydns verk «Skapelsen». Gjennom hele verket lovprises Guds storhet, velde og skapermakt med ulike ord og toner. 

Han som var i begynnelsen, som alt er blitt til ved. Han som var Ordet, som ble menneske og tok bolig iblant oss - det er Han som ser og møter den lamme mannen ved Betesda som hadde ventet så lenge på å bli frisk. Det er Han som ser og møter deg og meg i kveld, akkurat der vi er.

Til Ham, Skaperen, Livgiveren og Frelseren, kan du og jeg komme med alt vi bærer på. For Ham kan vi intet skjule. Slik det står i en sang som har fulgt meg siden tenårene:

Herre, til deg får jeg komme, stille meg åpen for deg. 

Jeg kan ikke skjule det minste, du kjenner hver tanke i meg.
Men enda du vet om min skrøpelighet får jeg likevel komme frem for deg. 

Jeg ber at Du må gi meg kraft til å gå der hvor Du, Herre, gir meg beskjed.

Jesus møtte den lamme mannen ved Betesda med en mulighet han ikke hadde sett for seg. Den amerikanske kunstneren og forkynneren Joni Eareckson Tada som ble lam fra halsen etter en stupeulykke i tenårene har skrevet en refleksjon over denne teksten som det passer å dele her:

«Bethesda-dammen var et sted hvor mennesker ventet – og ventet! Mennesker med sykdommer og funksjonsnedsettelser kom krypende, humpende eller ble båret dit hver dag, i håp om å bli helbredet i dette vannet. En lam mann hadde ligget der i 38 år.

Tenk på det! Det ville være som å ligge ved den dammen fra 1982 til 2020. Da Jesus spurte ham om han ville bli frisk, svarte han, «Herre, jeg har ingen til å bære meg til vannet når det røres opp. Mens jeg forsøker å nå vannet, er det en annen som når frem før meg.» Hans lengsel var fokusert på et bestemt svar – noen som kunne bære ham ned til vannet. Men den ene som han egentlig trengte, sto rett foran ham – Jesus, helbrederen. Det er en påminning: Når omstendighetene ser særdeles håpløse ut, husk på hvem som står mellom deg og behovet du har – den selvsamme som vil gjøre deg hel.»

Når Jesus møter oss her i kveld, er det med en ny mulighet. En mulighet til å reise seg. Til å bli fri. Til å gå – og følge ham. «Vil du bli frisk? Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spør Jesus.

Vi har vår egen forestilling om hvordan Jesus skal svare på vår bønn. Vi ser oss kanskje blind på våre egne forestillinger om hjelpen eller løsningen på våre utfordringer. 

Jesus sier i Matt 6,22: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt, blir hele ditt legemet lyst.»

Jesus kan gjøre frisk og Han kan åpne blinde øyne. Både fysisk og billedlig talt. Kanskje trenger vi at Han først og fremst åpner øynene våre? 

Gud sier det slik gjennom profeten Jesaja 55,9: 

«Som himmelen er høyere enn jorden,
 er mine veier høyere enn deres veier
 og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Jesus møtte den lamme også med et kall. Et kall til å reise seg fra det som lenket ham til «båren». Et kall til å gå på Hans ord. Et kall til å følge Ham. Jeg tror vi trenger å minne hverandre om også å lytte til hva Jesus ber oss om å gjøre.

Ofte er vi særdeles tungbedte. Det tok Jesus opp i liknelsen om det store gjestebudet, sitat Luk 14,18:

«Da tiden for gjestebudet kom, sendte husbonden sin tjener av sted for å si til de innbudte: «Kom, nå er alt ferdig!» Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.» 

Joni Eareckson Tada ble ikke helbredet fra lammelsen. Det var ikke den som først og fremst bandt henne og hindret henne i å gjøre det Gud ville. Hennes organisasjon har nådd ut med evangeliet og med Guds kjærlighet og praktiske omsorg til tusener av mennesker som hun neppe engang ville tenkt på å nå ut til dersom hun var blitt helbredet. Hennes liv i lidelse og sykdom har vært til velsignelse både materielt og åndelig for mennesker med funksjonsnedsetteler og kroniske lidelser. 

Vi kan tenke at sykdom og smerter hindrer oss i å bli brukt av Gud. Vi ser oss blind på hvordan sykdommen begrenser oss i vår hverdag. Paulus hadde en torn i kjødet som Gud ikke tok bort.  «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» var beskjeden Paulus fikk. 2Kor 12,9. 

Gud er ikke avhengig av vår kapabilitet, verken fysisk eller mentalt. Nettopp i det ufullkomne kan Gud fullføre sin plan om å frelse mennesker. I vår tilkortkommenhet kan Guds kraft komme til syne. Gud er opptatt av vårt «Ja» til å følge Jesus, ikke antall skritt vi går på denne veien. I liknelsen Jesus fortalte om arbeiderne i vingården, fikk de ikke alle samme lønn uavhengig av hvor mange timer de hadde vært i arbeid? Matt 20,1-16. 

I fjor sommer fikk jeg være med på et aldri så lite cruise langs kysten i skøyta til min bror. Livet om bord var langt utenfor min komfortsone fysisk sett. Det var utfordrende å måtte klatre opp og ned leidere mellom styrhuset, dekket og byssa, og når jeg skulle på land eller ombord. I et begrenset tidsrom ble det likevel en overkommelig utfordring. Gledene ved å være med på reisen overskygget utfordringene. 

Det å være en Jesu etterfølger er på mange måter å tre ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene, ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt der de vandret rundt i Israel til fots.

I andre deler av verden kan det å ta sitt kors opp og følge Jesus ha konsekvenser vi her i vår fredelige del av verden ikke begriper. I feks Nigeria og Pakistan kan det å velge Jesus bety døden. I feks Tyrkia, India og Iran kan det å følge Jesus bety manglende helsehjelp, begrenset skolegang og jobbtilbud, jevnlige trusler, vold og fengsel.

Eksemplene er talløse, men jeg vil dele en søsters historie fra Pakistan:

Asia Bibi satt ti år fengslet med dødsdom hengende over seg, anklaget for blasfemi mot profeten Muhammed. Hun ble endelig frikjent i januar i fjor, men måtte leve i skjul fordi «folkemobben» ønsket henne hengt. Nå lever hun i trygghet i Canada. Hennes hilsen til oss som har husket på  og bedt for henne er at slik Gud var med henne hele tiden, vil Han være med oss. 

Få av oss opplever at troen får slike konsekvenser. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Jesus er det samme. Det kan likevel være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, så vel som bekymringer og sorger tar veldig lett fokuset. 

Disiplene vandret to og to eller i flokk. Jeg er mye ute og går tur både alene og med turvenner.  En medvandrer uvurderlig, særlig i krevende terreng. Som Jesus-etterfølger er vi ofte i krevende turterreng. Da kan vi støtte oss til det verdensvide fellesskapet av kristne søstre (og brødre). Sett i lys av Kvinnedagen og Kvinnenes Internasjonale Bønnedag kalles vi til å stå skulder ved skulder med våre søstre i deler av verden der troen er under press. Alle som bekjenner troen på Jesus er uløselig knyttet sammen i Hans kropp. Når ett lem lider, lider hele kroppen. 

Som søstre flest er vi ikke alltid enige om alt. Men vi står sammen om det som forener oss, valget om å følge Jesus. Vi ber for og med hverandre. Gjennom bønnen og i møte med våre søstre og deres historier og utfordringer, ser vi vårt eget kall og vår oppgave klarere. 

Viktigst er det imidlertid at vi har vår egen gode hyrde, Jesus. Han kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly... Han reiser oss opp fra støvet og gir oss kraft til å ta båren vår og gå.

Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren Allhærs Gud – gjennom profeten Haggai 2,4.

Så vil jeg til slutt be denne bønnen med Joni:

«Herre, jeg vet at jeg ofte i livet har sett rett forbi deg, i håp og lengsel om spesifikke løsninger på mine problemer. Noen ganger ser jeg for meg at en eller annen ekspert sitter med alle svarene for meg. Men du har vært med meg hele tiden. Med salmisten sier jeg: «og nå, hva skal jeg vente på, Herre? Mitt håp står bare til deg.» (Salme 39,8)» 

Ord for et nytt år...

Det er mange selvoppnevnte profeter rundt om i verden – og i vår egen midte – som  påberoper seg å høre direkte fra Gud. Påfallende mange «får et ord» (fra Gud) for det nye året. Jeg har til gode å se noen av disse profetiene oppfylles. Det slår med sikkerhet fast at profetene er selvoppnevnt og profetiene falske. Det profetiske ordet jeg her deler kan jeg med 100% sikkerhet si er fra Gud. 

Godt nytt, nådens år fra Herren! 

Lussinatti lange – intet være bange...

Nattsvart mørke henger fortsatt over byen. Det er kjølig, selv om frosten har sluppet taket for en stund. En jevn strøm av mennesker innpakket i dunjakker, kåper, sjal og skjerf beveger seg mot domen som med sine vakre glassmalerier lyser opp i vintermorgenen. Innenfor katedralens dører er det knapt lys nok til å finne sin tildelte plass. Men radene av små flammer på begge sider av midtgangen viser vei. 

Med ett blir det stille. Inn toger en flokk jenter med levende lys i hendene og glitter i håret mens de synger om at mørket snart skal flykte fra jordens daler, slik Lucia etter legenden en gang gjorde. Slik englene en gang forkynte for hyrdene ute på Betlehemsmarkene. Slik evangelisten Johannes forkynner det: Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Joh 1,9

Julens grensesprengende budskap blir svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!

H. A. Brorsson

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Men vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

Alle foreldres håp, drømmer og følelser fylte også Maria. Hva hun tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante, men visste ikke at dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste kanskje ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

Så går vi ut i det det har lysnet av dag svøpt inn i det store mysteriet at Guds har gjestet jorden.

Med gullkort på hånden...

Morgenstund har gull i munn... og man kan spasere direkte ut i bassenget fra suiten.

Vi var nylig på vår årlige klimaflukt til sydligere breddegrader. Uten snev av flyskam, ikke minst fordi vi reiste med direktefly til destinasjonen. Denne gangen falt valget på et, etter reisearrangørens beskrivelser, rolig voksenhotell litt utenfor allfarvei.

Reisen startet imidlertid med et nærmere 7 timers opphold i den lokale lufthavnen pga teknisk feil på flyet. Under et slikt opphold er flyplassen smekkfull av folk, og man overhører ufrivillig diverse samtaler. På denne måten fanget jeg tilfeldigvis opp begrepet «complimentary upgrade». Visstnok en oppgradering den aktuelle damens forretningsreisende sønn ofte benyttet seg av på reiser verden rundt. Denne oppgraderingen på hotellets bekostning er heller ikke forbeholdt forretningsfolk, men tvert imot noe man som hotellgjest kan be om sånn uten videre. 

Jeg tenkte ikke mer over saken, vi hadde jo et bra hotell i vente. Omsider kom da også flyet seg på vingene. Det var blitt sen senkveld da vi endelig kom frem til hotellet og lengtet etter å kaste oss i ei god seng. Da kommer tilbudet vi umulig kan si nei til: En «complimentary upgrade» med juniorsuite og tilgang til privat basseng og ultra all inclusive på et søsterhotell, for fire netter. Kjæresten var ikke så lysten på å dra videre, men da jeg fikk forhandlet meg til oppgradering for hele oppholdet minus siste natt, gikk han motvillig med på avtalen.

Avsted bar det. Nærmere midnatt var vi endelig installert på luksussuiten vår utstyrt med gullkort med utvidede rettigheter i restauranter og barer, gratis spabehandlinger mm. Den gode sengen til tross, sovner jeg ikke med det samme, men blir liggende å kjenne på denne underlige tilskikkelsen og følelsen av at det er helt ufortjent. Vi hadde jo bare betalt for en brøkdel av dette! 

Underveis grublet jeg over hvorfor dette privilegiet ble oss til del. Det er mulig det første hotellet var overbooket og at dette var deres kompensasjon til oss, men det ble aldri sagt.Ubevisst gikk jeg og ventet på å få høre at det var gjort en feil og dermed få presentert en ekstraregning ved utsjekk. Det skjedde ikke. Tvert imot fikk vi en liten avskjedsgave.

Den eneste forklaringen jeg ellers kan komme på, er at det hele var en Gudgitt gave. Livet har bydd både nedturer og oppturer. Det har vært tider da jeg har kjent på følelsen av å stå på terskelen til avgrunnen. Denne opplevelsen viste meg en flik av hva himmelen kan bety for oss. På denne måten synliggjør Gud hva nåden handler om. Slik vi fikk dette tilbudet om en priviligert suite på ett av stedets flotteste hotell, slik får vi tilbud om å ta inn i Guds rike. ikke bare i et lite kott, men tvert imot i det priviligerte rommet vår Frelser har gjort i stand for oss. Kostnadene er større enn vi noensinne kan betale. Helt ufortjent får vi del i alle Guds rikes rettigheter. Slik vi fra vår hotellsuite kan tusle rett ut i svømmebassenget hver morgen, slik kan vi som Guds barn svømme i nådens hav hver eneste dag. Hans nåde er ny hver morgen.

Under oppholdet på luksushotellet var det noen goder vi ikke benyttet oss av. Rett og slett fordi det er måte på hvor mye mat og drikke man kan konsumere i løpet av et døgn. Og på samme hotell var det gjester i flere kategorier, ikke alle hadde gullkort. I Guds rike er det annerledes. Alle har vi gullkort på hånden. Der overbookes ikke og gjøres ingen feil. Det er ikke og gjøres ingen forskjell på folk. Alle godene som er tilgjengelige, har vi behov for. I Guds rike er det ingen mangel og heller intet overflødig.

Da vi siste døgnet måtte forlate 5-stjernersresidensen vår og sjekke inn på det opprinnelige hotellet, ble takknemligheten om mulig ennå større. Det ble en ørliten nedtur å komme inn på det rommet vi egentlig skulle bodd på i to uker. Et rom som var rent og greit, men bare pittelitt større enn badet på vårt første rom og dessuten fuktig og kaldt, til tross for varmen. Hotellet var i tillegg temmelig tæret av tidens tann. Vi hadde vennet oss til et smilende og hjelpsomt personale som i de fleste tilfeller ytte sin femstjerners service med et smil. Servicenivået på dette hotellet var en betydelig nedgradering. 

Vi tok imot denne «complimentary upgraden» i tro og tillit til at hotelldirektørens løfte var til å stole på. Mitt håp at du som leser dette, på samme måte tar imot Guds nådes gave til deg i tro og tillit til at det løftet Han har gitt gjennom sitt Ord, holder.

For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave og hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg av annet enn Kristi kjærlighet. 

Ef 2,8-9

Ut av komfortsonen...

Saltdalskutteren Sjøliv med venner til kai.

Etter en nydelig sensommer her nord med lite regn og temperaturer over 15 + hver dag, blir man for bortskjemt. Solskinn, blå himmel og behagelige temperaturer nærmest dytter deg ut døra og på tur. Når himmelen er grå og skyene skjuler alle de fine fjelltoppene og det attpåtil øser ned, da er dørstokkmila lang. Vanligvis. Nå har jeg imidlertid vært veldig flink de seneste ukene å komme meg ut i alle fall en liten halvtimes tur hver dag. For to dager siden våknet jeg med hauverk og skjønte hvorfor da jeg så ut på været. I første omgang la jeg derfor turen på hylla...

Finvær motiverer ikke for bakst. Så det har det blitt lite av i sommer. Derimot var denne dagen en perfekt bakedag. Det ble ferskt brød til lunsj og prøvesmaking av en munnfull sjokolademuffins som skulle være til ettermiddagskaffen. 

Tanken på tur slapp likevel ikke. Jeg argumenterte for og imot (inni meg) og var på nippet til å gi opp. Men så hørte jeg glade barnestemmer utenfor. Nedover gangveien som går forbi huset hoppet og spratt ei lita jente med håret flagrende etter seg. Tett bak kom pappaen småløpende med barnevogn foran seg. Pappaen gikk uten hette og så ut til å trives der han gikk. Det lyse flagrende håret til jenta så knusktørt ut. Kanskje været ikke var så ille likevel? I alle fall ikke nå... Jeg tok sjansen på en tur ut. God kledt med nye goretexsko, vannavstøtende bukse og jakke med fleecegenser under ble ikke turen så verst. Vinden var mild, og de få regndråpene som kom, var bare forfriskende. Jeg kjempet meg ut av komfortsonen under mottoet «Gøy å gå ute». 

I sommer har jeg – bokstavelig talt – gått langt utenfor komfortsonen. Jeg var så heldig å bli invitert med på et lite cruise langs Helgelandskysten med saltdalskutteren Sjøliv sammen med min bror. Komforten på ei gammel fiskeskøyte er begrenset, selv om denne er totalrenovert og tidsmessig oppgradert. Med mine helsemessige utfordringer valgte jeg likevel å takk ja, i forvissning om at det fantes retrettmuligheter underveis. Imidlertid fikk jeg med meg hele turen fra Bodø til Trondheim med mange vakre naturopplevelser, et hav av vakre båter og flotte møter med mennesker underveis. 

Jeg skal ikke belemre leseren med detaljer, men ett eksempel må jeg tillate meg. Om morgenen er jeg alltid støl og stiv i muskulatur og ledd når jeg våkner. Så støl at jeg knapt er gangfør. Når man da må kravle seg ut av køya (som for øvrig va både romslig og behagelig), for deretter å kle på seg ulltøy og uteklær, for så å klatre 4-5 trinn i leider for å komme seg på toalettet, kan man undre seg om det er gjennomførbart. Men det som ikke knekker en, styrker, sies det. Det fikk jeg erfare. Jeg kunne ikke reist på ukesvis på denne måten, men den knappe uka jeg fikk være ombord, var berikende og styrkende på så mange måter.

Etterpå har jeg tenkt på det å leve som kristen på mange måter er å gå ut av komfortsonen. Da Jesus kalte disiplene ba han dem om å forlate alt og alle, ta sitt kors opp og følge ham. Livet som Jesus – etterfølger var neppe særlig komfortabelt. De vandret rundt i Israel til fots, fra sted til sted. 

Å være Jesus – etterfølger i dag preges ikke av den samme mangelen på fysisk komfort. Men kallet til å forlate alt og alle for å følge Ham er det samme. Det betyr ikke at vi alle skal opptre uansvarlig og forlate hus og hjem. Derimot betyr det at intet i livet vårt må ta fokuset fra forholdet til Jesus. 

Det kan være en daglig kamp å ta sitt kors opp og sette Gud foran alt annet i livet. Gleder, bekymringer og sorger som gjelder mennesker og materielle goder tar veldig lett fokuset. Jeg har ingen trylleformel å dele. Men jeg tror det handler om vilje. Det handler om å bestemme seg for å ta det første skrittet. Slik jeg bestemte meg for å reise på båttur med de utfordringene det innebar. Slik jeg bestemte meg for å kle på meg og ta det første skrittet ut av døren selv om det regnet. 

Disiplene vandret i flokk. Vi har også hverandre å støtte oss til. En «turvenn» er uvurderlig på alle måter. Som kristne er vi faktisk også så heldige å ha vår egen mentor og støttekontakt som kan motivere oss både til å ta det første skrittet og til å fortsette vandringen når føttene kjennes som bly. Det skal jeg skrive mer om i neste bloggpost. Stay tuned, som det heter...

Som å lete etter ... hvite earpods i nysnø...

Bildet er fra 1. april 2012 på Røst...

Mandag 1. april våkner vi til et flere cm tykt hvitt teppe utomhus. Som vanlig kommer april med vinterens største snøfall. Og det er ingen aprilspøk.

Jeg sitter heldigvis inne og kan kose meg med den tredje kaffekoppen. Minsten er omsider på vei til bussen. Alt er såre vel. Men så ringer telefonen. – Mamma, æ sklei på veien og mista earpodsen i snøen! 

Jeg lurte først på om det var en aprilspøk. Imidlertid hørtes krisen ekte ut, så jeg tredde varmekjeledressen over nattkjolen, puttet for sikkerhets skyld brillene i lommen, stappet de bare føttene i turskoene og labbet mot åstedet. Jeg fulgte fotsporene fra døra og i retning busstoppet. Sporene fra alle de yngre skolebarna som må ha gått samme veien tidligere var helt dekket.

Da jeg fikk øye på den kriserammede, ble jeg vel litt for ivrig og dermed skled og datt jeg selv. Heldigvis var det knærne som tok støyten så brillene i lommen ble berget. Jeg kreket meg opp på føttene og fikk en statusrapport. Åstedet var – snøhvitt. Hvordan finner man hvite earpods i et tykt teppe av nysnø?

Den kriserammede sto og sparket på måfå i snøen i en sirkel omkring der hun hadde falt. Heldigvis hadde det ikke kjørt noen biler der etterpå. Jeg kostet med hendene i en litt større sirkel omkring åstedet. Men det var resultatløst. – Trøsten er at det jo ikke er så lenge til snøen smelter, og da kommer earpodden frem, sa jeg. Jeg fikk et lunkent grynt til svar.

En brøytebil et stykke lenger opp i veien snudde og så ut som den gjorde seg klar til å returnere i vår retning. I så fall ville poden være tapt for alltid. Så gjorde jeg slik jeg pleier i enhver håpløs situasjon. Jeg snakket med Han som ser alt og vet alt. Da kom jeg på at jeg hadde jo brillene med meg. Mens jeg fisket de frem fra lommen, fikk jeg en innskytelse om å se etter i den uberørte snøen ved veikanten. Og før jeg fikk brillene på meg, fikk jeg faktisk øye på noe som kunne se ut som en bitteliten sort mark i snøen. Da vi var små og spiste snø, fikk vi jo høre at det var farlig fordi det var mark i snøen... Da jeg bøyde meg ned, så jeg så vidt konturene av noe som kunne være earpodden rundt denne «marken». Jeg plukket det opp, og det var den! 

Nå ligger den trygt begravd i en kopp med ris. Minsten mistet bussen, men vi får tro at de DYREbare earpodsene veier opp for en forsentkomming på vitnemålet.

Jeg er ikke en spesielt flink eller oppofrende mamma, men det var helt naturlig for meg å rykke ut for å hjelpe barnet mitt når hun ba om det. På samme måte er det helt naturlig for Gud, vår himmelske far, å komme oss til unnsetning i våre vanskeligheter. Slik min datter ringte meg med det samme hun hadde mistet earpodden sin, slik kan vi rope til Gud om hjelp. Vi trenger ikke ta omveien om en telefon engang. 

For min egen del var det verdt bryet med å labbe ut i tung snø etter bare et par kopper kaffe. Nok en gang fikk jeg en konkret bekreftelse på at Gud ser oss og bryr seg om oss i vår hverdag. Det er ingen aprilspøk. 

En nøkkel til «mysteriekammeret»...

For det er gått mange forførere ut i verden, slike som ikke bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod. Det er forføreren, det er Antikrist!2 Joh 1,7

«We have a situation today where most of the world and much of the Church is heading straight into the antichrist delusion.»   Tricia Tillin  

Situasjonen idag er at mesteparten av verden og store deler av den kristne kirke er på full fart inn i antikrists villfarelse. (Min oversettelse) 

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Deler av denne artikkelen baserer seg på mine egne refleksjoner over Tricia Tillins og andres skriftlige og muntlige formidling, så vel som egne erfaringer. Alle kilder er oppført nederst I artikkelen. Som Tillin videre sier, er det vår oppgave som vaktmenn å oppdage og varsle om fare. Men for at varslene skal ha effekt, må vi se det hele i kontekst. 

Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.Matt 7,5

Kimen til bedraget finnes egentlig i oss alle. Dersom vi vil avsløre bedrageren og komme bedrageriet til livs, må vi begynne med oss selv.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.1 Joh 1,8

Tricia Tillin redegjør for «Den gnostiske nøkkel» som utspring for antikrists ånd og bedraget innenfor de ulike kristne kirker og forsamlinger.

Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.  Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.1 Joh 4,2-3

Her har Gud i sitt eget Ord tatt seg bryet med å fortelle oss nøyaktig det vi trenger å vite for å kjenne igjen antikrists ånd. Johannes identifiserer ånden, dens essensielle natur og opptreden, både i sin samtid og slik antikrist til sist ville bli legemliggjort i fremtiden. 

Johannes sier videre at den (allerede på det tidspunktet) er i verden og refererte til en vranglære kjent som gnostisisme. 

I denne religiøse bevegelsen er det sentrale gnosis – kunnskapsåpenbaring om Gud og om menneskets opprinnelse og skjebne. Nærmere bestemt overnaturlig åpenbart kunnskap, til forskjell fra kunnskap oppnådd ved fornuft og sanser. Kilden til denne kunnskapen ble antatt å komme fra apostler som hadde mottatt kunnskapen gjennom hemmelige tradisjoner eller ved direkte åpenbaring.

Sentral fokus er å oppnå økt grad av selvbevissthet som åndelig vesen. Den sanne verden er ifølge gnostikerne esoterisk, og den materielle verden er en felle mennesket må utfris fra. Ethvert menneske har en iboende guddommelig gnist, hevder de, den bringes til liv gjennom møter med det guddommelige. 

Felles for alle de ulike nyrelgiøse og gnostiske retningene er at man søker å aspirere mot nye høyder, høyder Gud aldri har ment vi skal nå. Vi har allerede nådd høyden inntil vi blir hentet opp til himmelen, av Jesus, Menneskesønnen, på den ytterste dag. I det vi tar imot Jesus som vår frelser, I det vi døpes av vann og ånd, mottar vi Den hellige ånd. DHÅ bor dermed i oss. Gnostikeren hevder mennesket fra opprinnelsen er guddommelig, og kan dermed selv overvinne ondskap, sykdom og synd. Vi har ikke behov for frelseren Jesus. Altså forkynner de en annen Kristus enn den bibelen forteller om. 

I denne artikkelen og I den neste vil jeg gi eksempler på hvordan bedrageren hacker seg inn I kristendommen med sitt gnostiske gods og omprogrammererer hjerter og forsamlinger.

Hvis vi skal gå i oss selv, altså på det personlige planet, for å avsløre bedrageren, så er liknelsen Jesus fortalte om fariseeren og tolleren som ba side om side i templet et godt eksempel. (Luk 18,10-14) Vi kan vel noen og enhver opptre som hyklere. Briske oss med vår egen fortreffelighet og se ned på andre som ikke har like mange gode gjerninger eller riktige ord å vise til. Fariseisk religion er gnostisk religion. Mennesket, altså jeg, har jo guddommelig potensiale og har rett og slett ikke behov for Frelseren – Kristus.

Det ligger også potensielt en stor fare i det å være vaktmann. Balansegangen mellom det å være modig og hovmodig er hårfin. Vi må derfor gå i oss selv daglig.  Vår oppgave er verken å dømme eller fordømme, men derimot å dele det vi har mottatt. 

«Dersom det står fram en profet eller en som har drømmesyner hos deg, og han varsler deg et tegn eller et under, og det tegn eller under som han talte til deg om, virkelig skjer, samtidig som han sier: La oss følge andre guder - slike som du ikke kjenner - og la oss dyrke dem! - da skal du ikke høre på denne profetens ord eller på ham som hadde drømmen.» 5. Mosebok 13,1-3

Kirkevekst eller manglende sådan har vært problematisert så lenge jeg kan huske. De senere tiårene har det oppstått et mangfold av metoder for å avhjelpe situasjonen. Sendt norge.no er en av disse verktøyene for menighetsvekst og – planting som alle har sitt utspring i internasjonale organisasjoner. I korte trekk går disse metodene ut på å starte nye fellesskap når som helst, hvor som helst – og for hvem som helst. Nærmest uavhengig av kvalifikasjoner kan man starte et nytt fellesskap under veiledning av ledelsen i en av organisasjonene.

De nyplantede fellesskapene kjennetegnes ved det de selv beskriver som stor takhøyde og lav terskel, slik at folk som vanligvis ikke går i kirken skal føle seg hjemme. Hovedingrediensen er moderne musikk og ”lovsang”, servert i en uformell atmosfære. Man kan saktens også stille seg spørsmålet om denne menighetsplantingen i realiteten fremmer vekst. Dersom man med vekst forstår at antallet døpte og troende totalt øker. En noe datert, men viktig artikkel om menighetsutvikling og faren ved å sluke alt nytt rått. Råmunddal: «”Vi trenger å introdusere impulser, ideer og konsepter utenfra, men vi trenger også en kritisk vurdering av de konseptene vi importerer. Vi trenger en tilpasning og fortolkning for norske forhold…, Professor Harald Hegstad ved MF (HPT 1/2003).”

Bedre kan det ikke sies! Men den vegen Hegstad peker på, har vi knapt begynt på enda. Her trenger vi først og fremst et klokt og forstandig kirkelig lederskap som er oppmerksom på den smule av kontekstualiseringsproblematikk som ligger innebygget i dette materialet. Det kreves faktisk også en viss dose teologisk innsikt for å kunne skille mellom bibelske og teologiske relevante anliggender og kulturelt betingede døgnfluer.»

Menighetsplanting og misjon er to sider av samme sak. I disse menighetsplantingsprosjektene kan det oppfattes som det tenkes som den eneste nødvendige misjon. Slik jeg imidlertid forstår misjon, handler det om å nå de unådde, altså de folkegrupper eller folkeslag som aldri har sett en bibel eller hørt evangeliet forkynt. Bare i Asia finnes det fremdeles utallige unådde folkeslag. Selv i India hvor det har vært etablerte kirker i snart to hundre år, eksisterer det svært mange unådde folkegrupper. Visst finnes det unådde også i Norge, men de nås jo i grunnen ikke bare ved å bli invitert med på en kafe som til forveksling likner  kafe Kafka. Så lenge forkynnelsen av evangeliet tones ned eller helt uteblir. Et synspunkt som bekreftes av en stemme «innenfra». En av dem som har tatt ordet i debatten, er United-grunnlegger Magnus Pärsson. I en lengre artikkel i tidsskriftet Keryx deler den velkjente pastoren i United-nettverket sine erfaringer. Han mener at frikirkenes ønske om å være relevante og tekkes skarene, har ført til et vell av «sukrede light-gudstjenester» som i stedet for å ha evangelisert de ikke-troende, har sekularisert de kristne. Han mener vi har mistet oss selv, og at vi må huske at «det handler ikke om hva vi skal gjøre med gudstjenesten, men hva gudstjenesten gjør med oss». 

Sett opp mot Jesu advarsler mot falske profeter og et stort frafall fra troen i de siste tider er det grunn til å stanse opp og se hvor vi befinner oss. Kan det være slik at vår streben mot å få folk til å komme til kirken eller tviholde på dem istedenfor å føre nye og unådde mennesker til Kristus tvert imot driver både dem og de som allerede har funnet veien til kirken bort fra Ham?

Jeg tenker at veksten i Guds rike må skje innenfra. Ved at Guds Hellige Ånd åpenbarer evangeliet for den enkelte så han eller hun ser sin sanne natur og behovet for frelse gjennom Jesu Kristi offerdød på korset. 

I fjor vinter leste jeg Stig Magne Heitmanns bok «Men Gud er ikke beseiret» som omhandler de forfulgte kristnes historie fra Jesu disiplers tid og frem til i dag. Til tross for massiv forfølgelse med grufull og umenneskelige tortur – og drapsmetoder, kunne ikke motstanderne utrydde kirken. Tvert imot vokste den som en direkte følge av martyrenes sterke vitnesbyrd under tortur og før henrettelser. Det samme vitner utallige forfulgte kristne om i dag. Kirken i Kina vokser som aldri før, alle vanskeligheter den møter, til tross.

Det er et stort paradoks å lese om menighetsplanting i lys av denne viten om kirkens vekst under forfølgelsen. Ikke slik å forstå at jeg ikke tror kirken kan vokse i fredstid. Men det slår meg hvor utydelig disse prosjektene kommuniserer Jesus Kristus som frelser og Herre , sammenliknet med martyrkirkens klare og entydige budskap. Konklusjonen blir at disse menighetsplantingskonseptene forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Jesus advarte disiplene gjentatte ganger mot bedraget som ville komme i de siste tider. Hvis vi skal være helt ærlige, er det behov for å se med kritisk blikk på både disse menighetsplantingsbevegelsene og mange andre nyoppståtte, nyreformerte bevegelser – så vel som gamle. Prøv åndene! Sa apostelen Johannes. Vi må ikke sluke alt rått bare fordi det er nytt og spennende og appellerer til sansene. 

Den som fører vill en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen.Matt 18,1-6

Jeg vokste opp på den tiden da trosbevegelsen var i sin spede begynnelse her til lands. Den så imidlertid dagens lys samtidig med meg – på 1960-tallet. Selv her nord langt utenfor allfarvei kom vi i berøring med forkynnelse influert både av trosbevegelsen og Toronto-vekkelsen. Det skal godt gjøres å bli foret med vranglære og unngå å bli influert av den. 

I møte med disse og deres arvtakere (Latter Rain, Bethel church og The last reformation m.fl.) har det slått meg hvor liten vi gjør Gud. Har ikke Han skapt oss i sitt bilde? 

Du så meg den gang jeg var et foster,

        i din bok ble alt skrevet opp;

        mine dager ble dannet

        før en eneste av dem var kommet.

 Gud, hvor høye dine tanker er,

        hvor veldig summen av dem!

 Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,

        blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg. Salme 139, 16 -18

Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?     Salme 8, 5a

Selv har jeg reflektert meg frem til den enkle sannheten at verken jeg eller noen annen som vil tilhøre Kristus trenger en spesiell åpenbaring for hva vi skal bruke hver dag og time til. Jeg sier ikke dermed at ikke noen får helt spesielle og konkrete kall. Det er nødvendig med konkret kall til prestetjeneste eller misjonærtjeneste. Men dersom et slikt spesifikt kall uteblir, er vi langt ifra arbeidsløse i det som kalles Guds rike. 

Et par momenter skurrer virkelig i ørene mine. Jeg har slitt med kroniske sykdom siden oppveksten og har vært mye syk og sliten. Dette faktum talte mot at jeg var et virkelig Guds barn (ifølge apostler og pastorer for trosbevegelsen). For Guds barn har autoritet over sykdom og lidelse,fikk jeg høre. Siden det heller ikke hjalp med forbønn, var det helt klart at det måtte være min manglende tro som var problemet – ikke læren.  For min del ble det en snarvisitt innom trosbevegelsen, kan jeg røpe.

Jeg er ikke særlig rik på jordisk gods. Det var også helt feil, fikk jeg forståelsen av. For Guds velvilje overfor sine barn viser seg i størrelsen på formuen. (Kenneth Hagin, trosbevegelsens grunnlegger) Han hevder at vi med våre egne ord kan proklamere oss friske – og frelste. Vi har ikke bruk for Kristus – altså forkynner de (fortsatt) en annen Kristus enn Bibelens Kristus.

En såkalt nyapostolisk reformasjon (NAR) har vært på fremmarsj i et par tre tiår og infiltrerer alt fra karismatiske og frikirkelige forsamlinger til mer liberale forsamlinger. NAR er ”en ny hoved-blokk innen kristenheten, ved siden av de katolske og de protestantiske kirkesamfunnene. Man ønsker å samle karismatisk orienterte menigheter i en ny, verdensomfattende og seirende kristen bevegelse. NAR-apostlene, og de som lar seg lede av dem, skal være redskaper for den siste store vekkelsen som skal gå over jorden like før Jesu gjenkomst.” skriver Arne Helge Teigen som er bibelskolelektor ved Fjellhaug bibelskole. Oppdraget går altså ut på at kirken skal vinne herredømme over jorden og på den måten etablere Guds rike her på jorden før Jesu gjenkomst. Hvilket betyr at vi ikke har bruk for Kristus, og vi kan dermed slå fast at de forkynner en annen Kristus enn den Bibelen forteller om.

Dessverre slutter det ikke med dette. Fortsettelse følger, men inntil da anbefaler jeg å sjekke ut kildene mine.

Da skal troen vokse seg sterk, bedrag skal overvinnes, og sannheten, som så lenge har vært uten frukt, skal komme for en dag. 4 Esra 6,28

Referanser:

Foross.no  

Carried about by every wind of doctrine.

Om The Last reformation  

omvendt.org

Bibel og tro blogg