Med gullkort på hånden...

Morgenstund har gull i munn... og man kan spasere direkte ut i bassenget fra suiten.

Vi var nylig på vår årlige klimaflukt til sydligere breddegrader. Uten snev av flyskam, ikke minst fordi vi reiste med direktefly til destinasjonen. Denne gangen falt valget på et, etter reisearrangørens beskrivelser, rolig voksenhotell litt utenfor allfarvei.

Reisen startet imidlertid med et nærmere 7 timers opphold i den lokale lufthavnen pga teknisk feil på flyet. Under et slikt opphold er flyplassen smekkfull av folk, og man overhører ufrivillig diverse samtaler. På denne måten fanget jeg tilfeldigvis opp begrepet «complimentary upgrade». Visstnok en oppgradering den aktuelle damens forretningsreisende sønn ofte benyttet seg av på reiser verden rundt. Denne oppgraderingen på hotellets bekostning er heller ikke forbeholdt forretningsfolk, men tvert imot noe man som hotellgjest kan be om sånn uten videre. 

Jeg tenkte ikke mer over saken, vi hadde jo et bra hotell i vente. Omsider kom da også flyet seg på vingene. Det var blitt sen senkveld da vi endelig kom frem til hotellet og lengtet etter å kaste oss i ei god seng. Da kommer tilbudet vi umulig kan si nei til: En «complimentary upgrade» med juniorsuite og tilgang til privat basseng og ultra all inclusive på et søsterhotell, for fire netter. Kjæresten var ikke så lysten på å dra videre, men da jeg fikk forhandlet meg til oppgradering for hele oppholdet minus siste natt, gikk han motvillig med på avtalen.

Avsted bar det. Nærmere midnatt var vi endelig installert på luksussuiten vår utstyrt med gullkort med utvidede rettigheter i restauranter og barer, gratis spabehandlinger mm. Den gode sengen til tross, sovner jeg ikke med det samme, men blir liggende å kjenne på denne underlige tilskikkelsen og følelsen av at det er helt ufortjent. Vi hadde jo bare betalt for en brøkdel av dette! 

Underveis grublet jeg over hvorfor dette privilegiet ble oss til del. Det er mulig det første hotellet var overbooket og at dette var deres kompensasjon til oss, men det ble aldri sagt.Ubevisst gikk jeg og ventet på å få høre at det var gjort en feil og dermed få presentert en ekstraregning ved utsjekk. Det skjedde ikke. Tvert imot fikk vi en liten avskjedsgave.

Den eneste forklaringen jeg ellers kan komme på, er at det hele var en Gudgitt gave. Livet har bydd både nedturer og oppturer. Det har vært tider da jeg har kjent på følelsen av å stå på terskelen til avgrunnen. Denne opplevelsen viste meg en flik av hva himmelen kan bety for oss. På denne måten synliggjør Gud hva nåden handler om. Slik vi fikk dette tilbudet om en priviligert suite på ett av stedets flotteste hotell, slik får vi tilbud om å ta inn i Guds rike. ikke bare i et lite kott, men tvert imot i det priviligerte rommet vår Frelser har gjort i stand for oss. Kostnadene er større enn vi noensinne kan betale. Helt ufortjent får vi del i alle Guds rikes rettigheter. Slik vi fra vår hotellsuite kan tusle rett ut i svømmebassenget hver morgen, slik kan vi som Guds barn svømme i nådens hav hver eneste dag. Hans nåde er ny hver morgen.

Under oppholdet på luksushotellet var det noen goder vi ikke benyttet oss av. Rett og slett fordi det er måte på hvor mye mat og drikke man kan konsumere i løpet av et døgn. Og på samme hotell var det gjester i flere kategorier, ikke alle hadde gullkort. I Guds rike er det annerledes. Alle har vi gullkort på hånden. Der overbookes ikke og gjøres ingen feil. Det er ikke og gjøres ingen forskjell på folk. Alle godene som er tilgjengelige, har vi behov for. I Guds rike er det ingen mangel og heller intet overflødig.

Da vi siste døgnet måtte forlate 5-stjernersresidensen vår og sjekke inn på det opprinnelige hotellet, ble takknemligheten om mulig ennå større. Det ble en ørliten nedtur å komme inn på det rommet vi egentlig skulle bodd på i to uker. Et rom som var rent og greit, men bare pittelitt større enn badet på vårt første rom og dessuten fuktig og kaldt, til tross for varmen. Hotellet var i tillegg temmelig tæret av tidens tann. Vi hadde vennet oss til et smilende og hjelpsomt personale som i de fleste tilfeller ytte sin femstjerners service med et smil. Servicenivået på dette hotellet var en betydelig nedgradering. 

Vi tok imot denne «complimentary upgraden» i tro og tillit til at hotelldirektørens løfte var til å stole på. Mitt håp at du som leser dette, på samme måte tar imot Guds nådes gave til deg i tro og tillit til at det løftet Han har gitt gjennom sitt Ord, holder.

For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv. Det er Guds gave og hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg av annet enn Kristi kjærlighet. 

Ef 2,8-9

Min første kjærlighet...

... sang vi med Jahn Teigen i min pure ungdom. I den tiden da forelskelsene skiftet nærmest fra dag til dag. Jeg husker til og med den aller første forelskelsen. Den som aldri ble noe mer enn en avstandsforelskelse. Med små samtaler og smil de gangene vi gikk sammen fra skolen sitter spikret i minnet.

Det kunne nok blitt en bra historie av. Men jeg har en viktigere historie å fortelle. Om den kjærligheten som overgår all forstand. En kjærlighet jeg kanskje var i ferd med å miste uten at jeg var klar over det. 

Når vi snakker om forføreren som jeg alt har skrevet to artikler om... For en tid siden kom jeg over en  youtube-video som tilsynelatende skulle fortelle om fortreffeligheten med et såkalt kingdom-marriage (guddommelig ekteskap) kontra et vanlig godt ekteskap. 

Jau... Det er mye jeg kunne sagt her, men jeg nøyer meg med å kommentere det som øyensynlig skulle være forskjellen på en ektemann beskrevet i Paulus brev til Efeserne 5 og en «vanlig» ektemann. Han ble i videoen romantisert og beskrevet som en opphøyd og nærmest guddommelig person uten feil. Vis meg den mannen! sier jeg bare. Han vil jeg virkelig møte. Bibelen sier imidlertid klart og tydelig at det kun er ett menneske som har levd uten feil eller lyte. Og det er verken din eller min ektemann...

Et såkalt «kingdom marriage» beskrives som den perfekte og guddommelige forening mellom to mennesker som kun vil leve for Guds rike. Til tross for at jeg har vanket i kretser der man kunne forvente å være omgitt av slike ekteskap, har jeg til gode å møte noen som er i nærheten av å likne...

Takke meg til et godt jordisk ekteskap, en god ektemann og et sunt og jordnært syn på liv, ekteskap og Guds rike mens jeg lever her. 

Når det er sagt, så finnes det faktisk et guddommelig ekteskap. Bibelen henviser til dette som foreningen mellom Brudgommen (Jesus) og Hans Brud (kirken – de hellige). Jesuser brudgommen som er uten flekk og lyte. Hanleder oss til Gud. Gjennom Hamblir også vi rene, uten flekk og lyte. 

Den som har bruden, han er brudgom. Joh 3,29

Kall folket sammen,
hellige forsamlingen!
(...)La brudgommen gå ut fra sitt rom
og bruden fra sitt kammer! Joel 2,16

En av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.»Åp 21,9

I dette guddommelige forholdet er det likevel et misforhold. Brudgommen er trofast selv om Bruden ofte er troløs. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» 2 Tim 2,13

Bruden har det med å ville gå sine egne veier og lar seg lede både hit og dit av atspredelser langs livsveien. Hun kan til og med la seg lede vill av noen som utgir seg for å være brudgommen. Og selv om hun ikke går så langt, kan hun gå trett i den lange ventetiden fordi det drøye ut før selve bryllupet skal stå. Det er da kjærligheten kan bli kald. 

Etter at Brudgommen (Jesus) var tatt opp til Himmelen, dikterte han i et syn brev til bruden (representert ved de syv menighetene) gjennom apostelen Johannes. Vi finner de i Åpenbaringsboken. Menigheten i Efesos får beskjed om at selv om det står relativt bra til hos dem, så har de forlatt sin første kjærlighet! «Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.  Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.» Åp 2,4-6

Disse kapitlene i Åpenbaringsboken er skrevet til konkrete menigheter. Men de er også skrevet til menigheter og enkeltpersoner i dag.

Hva betyr det at bruden (eller kirken) har forlatt sin første kjærlighet? Kan vi i det hele tatt elske Brudgommen slik Han elsker oss? Kjærligheten er jo ikke det at vi har elsket Gud, men tvert imot at Han har elsket oss. Så skylder vi å elske hverandre på samme måte. Men dersom vi ikke elsker hverandre inderlig, da elsker vi heller ikke brudgommen. Vi har forlatt vår første kjærlighet.

Er det så mulig å finne tilbake til den første kjærligheten? I vårt jordiske liv er det ikke alltid mulig. I mange tilfeller er det best å la fortid være fortid. I Guds rike er det annerledes. Evangeliet og julebudskapet forteller oss at det er mulig å begynne på nytt. Det er mulig å finne tilbake til den første kjærligheten. Brudgommen tar med glede imot den troløse bruden dersom hun kommer tilbake til ham. 

Nylig kom jeg hjem fra en reise til Israel. En reise som tok bort sløret fra øynene mine så jeg kunne se brudgommen slik Han er. At Han kom som et lite barn i en stall i Betlehem. At Han fortsatt vandrer i Galilea, langs Jordan, i Jerusalem – og her hos oss. At Han skal komme igjen for å hente oss inn til bryllupet. Advent...

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,

          men at han har elsket oss

          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1 Joh 4,10

Kan jeg ha det bedre enn jeg har det nå...?

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.

I dag innleder jeg en aldri så liten serie refleksjoner over salme 23 i Bibelen. En salme som rommer himmelsk visdom. Visdom vi trenger i det daglige og som overskrift over livet. En salme som for meg har fått ny aktualitet av flere grunner. Forrige søndag fikk kjæresten og jeg være forsangere i gudstjenesten og sang nettopp salme 23 som bibelsk salme i liturgien. Musikk er et eget språk som taler til hjertet. Å synge bibelske salmer berører hjertet på en helt annen måte enn å lese teksten. Ordet blir levende.

Herren er min hyrde.

I dagens samfunn er nok begrepet hyrde temmelig fremmed. I noen land finnes det imildertid fortsatt hyrder eller gjetere. En hyrde er ofte en ung mann som følger, følger med og tar vare på saueflokken som er ute på beite. I kirkelig sammenheng brukes begrepet om presten eller forstanderen i menigheten. Bibelen betegner Jesus som den gode hyrde. Salme 23 både bekrefter og profeterer at Jesus er den gode hyrde. Samtidig er det en personlig erklæring fra salmisten David – at Herren er hans hyrde. For meg har det også blitt en daglig bønn og proklamasjon. Herren er min hyrde. Herren er min hyrde. Jeg aksepterer ikke hvem som helst som hyrde og leder. Han leder og sørger for meg på alle måter.

Jeg mangler ingen ting.

Vi som bor i verdens rikeste land mangler i hvert fall ingen ting. Likevel, det er nok mangt og mye jeg kunne ønsket annerledes eller bedre i livet mitt slik det er akkurat nå. Men jeg mangler ingenting.

Bildet i bloggen er fra Myanmar. Et land med rike ressurser som dessverre ikke blir til nytte for folkene som bor der pga. diktatorisk regime over mange årtier. Til tross for at landet omtales som verdens risbolle, lever veldig mange i stor fattigdom. Likevel har jeg sjelden møtt vennligere mennesker enn nettopp her. Som om de øser av et evig og himmelsk ressurslager.

De senere årene har jeg som følge av helseutfordringer blitt tatt ut av arbeidslivet. En sikker inntekt har dermed falt bort. I vårt samfunn er det en stor utfordring å klare seg uten sikker inntekt. En periode levde jeg faktisk helt uten inntekt. Det var frustrerende og utfordrende. Ikke nok med at helsa var dårlig. Jeg måtte samtidig kjempe mot et tungrodd system for å få den økonomiske hjelpen jeg hadde krav på.

Midt i vanskelighetene opplevde jeg at Herren virkelig er min hyrde. Etter hvert opplevde jeg å få en indre fred som holdt motet oppe. Flere små og store undere ble meg også til del. Ett av dem vil jeg dele her.

Mens fremtiden så lys ut og jeg fortsatt hadde inntekt, hadde jeg bestilt og betalt depositum til en reise til Gran Canaria for å feire halvveis til hundre. Da tiden for innbetaling av det resterende beløpet nærmet seg, var jeg plutselig uten inntekt. Vi så mørkt på det hele, og undersøkte muligheten for avbestilling. Ettersom det var så kort tid til avreise, ville vi dermed tapt det vi allerede hadde betalt, og det var for ille.

Jeg løftet mine øyne opp til fjellene – hvor skulle min hjelp komme fra? Svaret lød: Min hjelp kommer i fra Herren, himmelens og jorden skaper! Salme 121.

Tidligere den sommeren hadde ungene og jeg vært på en ferietur til Kreta som ble nokså strabasiøs pga. problemer med flyreisen. Du kan lese om den her. Reise med forviklingar. I etterkant sendte jeg inn krav til flyselskapet om erstatning, og jeg hørte ikke noe fra dem – før betalingsvanskene med den nye reisen oppsto. Da fikk jeg en overraskende og hyggelig telefon fra flyselskapet med beskjed om at vi fikk innvilget erstatning! Og beløpet tilsvarte omtrent det som gjensto å betale på reisen til Gran Canaria. Jeg så Guds hånd i det hele – og takker Ham av hele mitt hjerte!

Bibelen forteller om mange undere hvor Gud gir mat til de som sulter. Gud sørget for manna fra himmelen til Israelsfolket da de vandret i ørkenen og ikke hadde mat. Han sørget for friskt vann også – ved at Moses slo med kjeppen på en klippe. En preken i kirka med utgangspunkt i teksten om Jesus som metter 5000 (menn) ved hjelp av to små fisker og fem små brød ga meg en tankevekker. Da folkemengden som hadde samlet seg for å høre Jesus undervise utpå dagen ble sultne og disiplene fremla problemet for mesteren, ga han dem utfordringen i retur: Dere skal gi dem mat.

Den samme utfordringen ble vi minnet om i kirka. Vår oppgave er å gi mat til de som sulter. Jordas ressurser er alt vi har, men Skaperen har ment at disse ressursene er tilstrekkelige. Det er opp til oss å sørge for at alle får det de trenger.

Jeg øver meg i å leve i dette. At Herren er min hyrde. At jeg ikke mangler noe som helst. At de ressursene som finnes rundt meg skal deles.

Gud er den samme nå som da. Han sørger for oss – slik en god hyrde gjør. Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

Lik gjerne og del på facebook og mail hvis du syns det gir mening. Ikke for å øke min popularitet, men tvert imot Guds popularitet. Han ønsker at så mange som mulig kommer i kontakt med det levende Ordet. Han skal vokse, jeg skal avta. Besøk også gjerne min instagramprofil ”frufagerland” hvor jeg først og fremst deler naturbilder – og det levende ordet.

Ingen er bare det du ser…

Fra Korsveien i Rønvik kirke.

For en stund siden droppet jeg innom Møtestedet til Bymisjonen. I påvente av et avtalt møte, satte jeg meg ned med en kopp te. En kopp som var helt gratis. En uventet gest og generøsitet. En digresjon, men det var en gave som gav meg lyst til å gi noe tilbake. Det er også fullt mulig gjennom å vippse et måltid til en annen på Møtestedet.

Ingen er bare det du ser.

Disse ordene pryder vinduene på Møtestedet. I kafeen var det en håndfull mennesker. Av alle slag. Streite mennesker og langt mindre streite. Glade ansikter og ansikter uten mye liv. Ett av de glade ansiktene kom bort til meg og begynte å prate. Allerede i starten av samtalen fortalte hun om noen av utfordringene livet bød på. Men midt i alt utstrålte hun glede og varme. En varme som berørte meg – og som jeg trengte. For livet har i de siste årene bestått av mange motbakker.  

Det er lett å sammenlikne seg med andre. Samfunnet er på mange måter fokusert på resultater, på graden av vellykkethet. Gro T. Rykkelid setter veldig bra ord på hva som skjer i denne prosessen: (…) dine svakheter måles opp mot andres styrker, mot alt det de er flinke til, mestrer eller får til. Det er klart du kommer dårlig ut!  I kirken er det ikke annerledes, selv om det burde være det. Vi måler vår egen grad av vellykkethet i Guds rike mot andres.

Som kroniker har jeg mer enn en gang tenkt på alt jeg ikke får gjort fordi jeg mangler overskudd og fysisk styrke. Så er det godt å gå til Gud, min Far, med min mangel på resultater, min mangel på krefter og overskudd. Han sier noe vidunderlig. Nemlig, at det slett ikke kommer an på min styrke og mine meritter. Han har allerede gjort alt. Hans kraft blir omdannet til krefter i meg.

Biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt er en meget vis mann. Til jul fikk jeg boka han har skrevet ”I kjærlighetens sirkel”. Et skattkammer av visdom som jeg dykker ned i med jevne mellomrom. En av tekstene hans om relasjonen mellom Gud og mennesket sammenlikner mennesket med et stykke kull. Uten liv dersom det ikke helles olje på og tennes.

Når Kristus tar bolig i mennesket, da skapes det glød og liv i menneskets indre. (…)

Vi kjenner duft av røkelse.(…)

Langsomt blir mennesket i stand til å bære frukter for Gud, til andre menneskers glede. (…)

De som kjenner duften av røkelse fra dette menneskets liv, mottar en anelse av gudsrikets herlighet og glans.

Dette kan skje uavhengig av våre egne krefter og utrustning. Ja, Bibelen sier faktisk at det er nettopp i vår svakhet at Guds styrke kommer til sin rett. Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12,9. Betydningen av disse ordene og tankene har de senere årene tredd tydeligere fram. Jeg vil gjerne dele dem med de som trenger å høre akkurat det. Vi er mer enn det som synes utenpå. Vi er mer enn de resultatene vi kan vise til. Vi er mer fordi vi har en guddommelig kraft i oss. En kraft som gjør det umulige mulig. Bønnen, ordløs eller uttrykt med ord, er det eneste vi trenger å gjøre. Igjen må jeg referere til Biskop Thomas som skriver disse nydelige ordene om uavlatelig bønn:

Se hvordan alt i livet kan bli en bønn:

Det er en bønn å puste.

Det er en bønn å gå.

Det er en bønn å være sammen med dine kjære.

Det er en bønn å arbeide.

Det er en bønn å ta vare på et dyr eller en plante.

Det er en bønn å hvile.

Det er en bønn å sove.

Du gjør alt dette, og du er hele tiden forbundet med Gud.

Du slår ikke bønnen av og på, men lever hele tiden i indre hengivelse og enhet med Gud.

Du er ikke bare et menneske midt i livet.

Du lever og rører deg i Gud.  

Til slutt refererer jeg til noe jeg har skrevet om tidligere. Vi er mange som folder våre hender i bønn om benådning for Asia Bibi i Pakistan, som har vært fengslet siden 2009 med en dødsdom hengende over seg. Mange har bedt for henne i alle disse årene. Tilsynelatende uten resultat. Men det har gitt resultater. Hun er fortsatt i live til tross for dødsdommen – og hun har nå fått en ny sjanse ved at en dommer har satt seg fore å gjennomgå hennes og andre trosfangers saker i løpet av sommeren.

Det er makt i de foldede hender. I seg selv er de svake og små, heter det i en salme. Mine hender er blant de svakeste. Det er fint lite fysisk arbeid de kan utføre. Jeg er derfor så lykkelig over å ha funnet ett arbeid de duger til. De duger til bønn. Så er det likevel ikke verken mine eller de andres hender det handler om. Det er dørene de åpner inn i himmelriket som har betydning. Vi er enkeltindivider. Kanskje alene på vårt sted. Til sammen utgjør vi en stor flokk som stormer himmeldørene med våre bønner.

Guds øyne og Jesu blikk er alltid vendt mot det som er svakt i verden. Biskop Thomas

Gå (evt. sitt eller ligg) i fred, og tjen Herren med glede.

Hått støff…

Hvor vakker du er, min elskede.

Å, hvor vakker du er!

Høys 4,1

Har du lest Salomos Høysang som denne strofen er hentet fra? Hvis ikke, anbefaler jeg det på det sterkeste. Det er skikkelig hett stoff – eller hått støff som de sier det på engelsk. Denne boken i bibelen slår lidenskapelig litteratur langt ned i støvlene…

Det britiske kongehuset har feiret prinsebryllup i pinsehelgen. Jeg satt og fulgte deler av seansen på NRK (heldigvis uten kommentator – takk til de streikende journalistene!), og da min datter kom ut av hulen sin et øyeblikk, fortalte jeg om prinsebryllupet. Hun trodde det var snakk om pinsebryllup (siden det var pinseaften) – og hvorfor ikke?

 For hva er vel pinsen? Det er kirkens fødselsdag og opptakten til det himmelske bryllup mellom Guds Lam og bruden – kirken – altså oss som tror. En kulminasjon av kjærlighetshistorien kong Salomo beskriver og som den fantastiske biskopen som talte til brudeparet i helgen tok utgangspunkt i da han snakket om kjærlighet både på et jordisk og himmelsk plan.

Min elskede tar til orde og sier: Stå opp, min elskede! Kom, du, min fagre pike! For se, nå er vinteren slutt, regnet er over, det er borte. blomstene kommer til syne på marken; sangens tid er komme.

Høys 2, 10-12

Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slukker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort.

Høys 8, 6-7

Biskopens ord berørte ikke bare bryllupsgjestene, og jeg kan ingenlunde måle meg med hans glød, engasjement og velvalgte ord. Men det jeg kan tilføye er hva denne kjærligheten gjør med meg. Ordene i inneldningen av bloggen er Jesu ord til kirken. Til deg og meg. Det er mer enn jeg kan fatte, og likevel kan jeg ikke annet enn å ta imot. Hengi meg til denne kjærligheten. Innse at jeg kommer til kort. For ingenting av det jeg kan gi min brudgom kan matche det Han allerede har gitt meg.

Pinsedagen er en oppfølger av Kristi Himmelfarts dag hvor disiplene fikk sin utsendelse av Jesus. Den Hellige Ånd (DHÅ) ga disiplene kraft til å utføre oppgaven. I dag er misjonsbefalingen ikke langt fra fullført. Og jeg er så ufattelig takknemlig for at denne uendelige kjærligheten gjorde det mulig for evangeliet å nå helt til jordens ende – til meg.

På pinsedagens gudstjeneste tok presten dette med DHÅ litt mer ned på jorda. DHÅ er faktisk jordnær. Allerede i dåpen mottar vi DHÅ. Den gjør oss ikke fullkomne. Men den gjør oss i stand til å erfare og å dele av den guddommelige kjærligheten. Jesus er personifiseringen av kjærligheten. Han var villig til å gå i døden for å gi oss del i den.

Noen av apostlene måtte også bøte med livet på grunn av kjærligheten.

Selv i dag må noen av Jesu etterfølgere bøte med livet for denne kjørligheten.  Vi blir ikke alle stilt overfor slike utfordringer. DHÅ gjør det imidlertid mulig for oss å ta imot tilgivelsen for det gale vi har tenkt og gjort. Den gjør det mulig for oss å tilgi den som har gjort oss vondt. Den egyptiske ortodokse biskopen Thomas kaller det å se hverandre i kjærlighetens sirkel. Det gir mening. Vi er mennesker og feiler fortsatt. Men i kjærlighetens sirkel er ser vi bare Jesus i oss selv og våre medmennesker. En gang skal alt bli fullkomment. Inntil da får vi leve i kjærlighetens sirkel og selv om vi ser stykkevis, erfarer stykkevis, så er det en begynnelse.

DHÅ åpner øynene våre så vi ser mulighetene til å gjøre det gode. Det er opp til oss å gripe anledningen. Det kan oppsummeres slik:

 Den Hellige Ånd er

hjerter som banker,

ører som hører,

øyne som ser

og åpne hender som gir,

hender som kan ta imot og

føtter som går til de som trenger det mest,

der hvor nøden er størst.

Apostelen Johannes sier om DHÅ: Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden. Joh 3,8

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse. Skriver apostelen Paulus i sitt brev til Galaterne kap 5,22.

Når jeg tenker på DHÅ på denne måten, ser jeg for meg Mor Theresa som gjorde en utrettelig innsats i Kolkatas slum. Den hellige ånd er esoterisk – og samtidig legemliggjort i den som hører det rop Jesus hørte, ser den nød Han har sett og elsker sin neste som seg selv.(Fra DNK kirkelig bønn)

Til slutt deler jeg en av salmene som vi sang på gudstjenesten i går, som veldig fint oppsummerer pinsedagens budskap:

Som vinden stryk om mine kinn,

Slik er han Heilagandens vind.

Han strøymer om meg, alltid nær,

Han hjelper meg å leve her.

Lik lufta som eg andar inn,

Slik er han, Heilagandens vind.

Han fyller kvart eit andedrag

Og gir meg krefter dag for dag.

Og Andens frukt skal vere fred

og glede, kjærleik følgjer med.

Eit trufast og tolmodig sinn,

det skapar heilagandens vind.

Høyr, Anden blæs kvarhelst han vil,

i sterke kast og mjuk og mild.

Kom, blås og gi meg trua no,

lat Andens frukter i meg gro.

NoS  521

Tekst: Anne Ruth Jangaard

Melodi: Øystein Wang