Skaperlede - Juleglede...

Tankene mine har det med å spinne videre. Etter å ha skrevet om skapergleden, førte tankene meg tilbake til mang en skuffelse jeg har hatt etter å ha arbeidet med en tegning, et plagg, en tekst eller andre skaperprosjekter som ikke ble slik jeg hadde planlagt. Et utall halvferdige plagg har måttet rekkes opp og strikkes eller sys på ny fordi jeg mistet en maske eller sydde noen feil sting.  Noen var umulige å redde og måtte syes om eller kastes. Mangt et tekstutkast har blitt krøllet sammen og kastet i søppelbøtta, både fysisk og virtuelt.

Jeg har tidligereskrevet om hvordan ting kan knuses – som glass. Hvordan selv livet vi lever kan gå i stykker.  Selv glasskår kan smeltes og omformes. Her i byen har Kirkens Bymisjon en englefabrikk som gir arbeid til mennesker som har falt utenfor arbeidslivet. De produserer glassengler. Et symbol på at det som tilsynelatende er ødelagt kan skapes om til noe nytt og vakkert. Den første glassengelen ble laget for tyve år siden av knust vindusglass fra Bodø domkirke.

Mine skaperverk er likevel av mikroskopisk betydning i den store sammenhengen. Men jeg har tenkt på hvilken skuffelse Skaperen må ha følt da han oppdaget at de mest dyrebare av hans skaperverk, menneskene Adam og Eva, tok det første skrittet mot ødeleggelsen av hele Skaperverket. De lot seg friste til ulydighet og spiste av visdommens tre selv om Herren forbød dem å gjøre akkurat det! Synden ødela relasjonen mellom Skaperen og det ypperste av hans skaperverk, mennesket.

Som nevnt i  posten Skaperglede, hadde jeg en liten forkjærlighet for leire som formingsmateriale. Noe av det jeg likte aller best med leiren, var at hvis ikke krukken jeg ville forme ble slik jeg hadde forestilt meg, noe som skjedde ganske ofte, kunne jeg bare klemme det mislykkede forsøket sammen og prøve på nytt. Profeten Jeremia forteller om Skaperen og hans relasjon til det skapte, og i særdeleshet mennesket, i fortellingen om leiren i pottemakerens hånd. Jer 18,1-6:

Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:  «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.» Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
     Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:  6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren.

Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt.

Skaperen må redde sitt skaperverk. Istedenfor å ødelegge alle mennesker, lot han sin egen sønn, komme til verden og dø i alles sted. På den måten gjenopprettet Gud sin relasjon til mennesket. Jesus er leiren i pottemakerens hånd. Jesus er Guds julegave til oss mennesker. Gaven som gjenoppretter relasjonen mellom Skaperen og det skapte. Det er det all grunn til å feire – år etter år.

Slik skal lyset fra det høye
        gjeste oss som en soloppgang
        og skinne for dem som bor
        i mørke og dødens skygge,
        og lede våre skritt inn på fredens vei.
Luk 1, 78-79.

Gledelig jul!

To dager til jul – en aldri så liten innrømmelse...

om julenissen og sånt…

To dager før jul oser sosiale medier av levende lys og kos. Vi avsondrer oss fra den virkelige verden hvor det finnes rot, krangel, ulykker, ødeleggelse, blod og sårede sinn.  Når vi poster bilder av tente adventslys, passer vi på å klippe bort alt rotet på benken eller bordet hvor lysene er plassert. Vi danderer og pynter på virkeligheten for at bildene fra våre liv skal passe inn i den hyggelige og harmoniske rammen sosiale medier synes å foretrekke. Advent og jul er ensbetydende med hygge, harmoni og lykke. 

For fire år siden øvde koret jeg da sang i, inn et juleoratorium til romjulskonsert. Juleoratorier og julemusikk for øvrig har oftest et litt søtladent preg. Selv juleevangeliet er blitt en søt fortelling med glitrende engler og velfriserte lam i en stall som minner mer om et rom i et herskapelig herberge enn en simpel fjøs. Juleoratoriet vi øvde på har imidlertid (og heldigvis) en sats full av kraft og temperament. Hedningene raser over gudsunderet som englene nettopp har forkynt. – Syng med råskap, forlangte dirigenten. Herlig! tenkte jeg. Endelig kan julebudskapet formidles med all den realismen det faktisk innebærer. Hva er vel romantisk med en fødsel i en stall? De siste ukene med forsøksvis omskrivning av julesanger og protester mot kristent innhold i skolenes juletradisjoner har vel også vist at julebudskapet fortsatt har sprengkraft.

Livet for øvrig kan by oss både råskap og brutalitet – og samtidig fullkommen harmoni og lykke. Den usminkede sannheten finnes rett foran øynene våre om vi velger å se. Velger å lytte. Innenfor fire vegger leves liv vi ikke vet noe om. Fire vegger kan romme fullkommen lykke. Fire vegger kan verne lykken mot råskap, kaos og krig utenfor. Vegger kan sågar skjule svik og sorger. Enten vegger eller landegrenser er det som skjuler ondskap og maktmisbruk, kan vi glimtvis få innblikk i den usminkede sannheten.  Landegrensene eller de fire veggene kan avgjøre en livsskjebne forbundet med katastrofe eller fremtidshåp. 

Livet stopper ikke opp selv om julen nærmer seg. Sykdom settes ikke på pause bare fordi det er jul. Noen har kanskje nettopp fått en alvorlig eller livstruende diagnose. Fanger benådes ikke selv om det snart er jul og må feire høytiden i fengsel. Forfulgte kristne i veldig mange land i den store verden forhindres fra å feire jul i fellesskap med menigheten. Noen får ikke engang feire jul i sitt eget hjem fordi hjemmet overvåkes og alle bevegelser kontrolleres. Selv om våpenhvile forsøksvis benyttes i pågående kriger under julehøytiden, lever mange i krigssoner selv når det er jul. Andre har vært heldige og unnsluppet krigen, men tilbringer julen på flukt.

Midt i alt dette ble Gud menneske og bosatte seg. Som nyfødt ble han jo faktisk flyktning sammen med sin mor Maria og Josef. 

Den hellige Nicholas som i store deler av verden regnes som forløperen til Santa Claus, var biskop i Myra, en liten by vest for Antalya, i det fjerde århundre. Han var kjent for sin gavmildhet, især mot barn og fattige. En kuriositet er det å oppdage at Santa Claus – eller julenissen som vi kaller ham – har sin opprinnelse langt unna Nordpolen og tvert imot holdt til i ett av disse urolige områdene i verden, dagens Tyrkia. Et land som nå er 99 % muslimsk, men som var ett av landområdene som huset de første kristne menighetene. 

Julenissen og julegavene har på mange måter i vår materialistisk sentrerte verden avsporet en smule. Men Santa Claus har fortsatt essensen av julens vesen i seg. Gavene han delte ut til barn og fattige var kjærlighet i praksis. De symboliserer Guds evige kjærlighet til menneskene. Guds frelsesgave til oss. Nettopp nå, i en verden som preges av uro, destruktivitet og ondskap, er julenissen og julegavene viktige symboler. Et symbol og en handling som gir håp til de som har mistet håpet. Som opprettholder omtanken for hverandre og troen på det gode. Troen på at det gode skal seire. 

Så, selv om jeg er ganske alene i huset om å tro på julenissen, holdes tradisjonen med julestrømper ved like. For Santa Claus is coming to town…

Tid for ønskelister…

Første adventslys er tent. I dag er antakelig siste innspurt for småbarnsforeldre som forbereder pakkekalender til sine håpefulle. Media forteller at vi i år skal bruke over en milliard bare på julekalendere. En venn på fjesboka fortalte om et kjøpesenter som reklamerte for julekalendergaver til den nette sum av 3999,- per barn! Han håpet at han ikke var alene om å ha som mål å bruke langt mindre enn dette på julekalendergaver og julegaver til sammen per barn. Butikkene ber barna skrive ønskelister. Kanskje gjør vi det selv også. Det er jo greit å ha som utgangspunkt for julehandelen.

Vi kan ikke skru tiden tilbake, men jeg kan ikke la være å bli nostalgisk når jeg mimrer om adventskalendrene fra egen barndom. Ett år hadde vi tre søsknene en lukekalender på deling, med ørsmå plastfigurer, en for hver dag i desember. Om det var figurer relatert til juleevangeliet eller nisser og slik, husker jeg ikke. Men jeg husker dem som små skatter jeg tok vare på i en liten eske. Ett år laget mamma en pepperkakekalender som besto av en kvadratisk pepperkake rutet opp med melisdekor i 24 deler og dekorert med melistall. Så måtte vi bryte ett stykke for hver dag. O, lykke, å få være den heldige som åpnet adventskalenderen og kunne spise pepperkake til frokost! 

Det er ikke noe galt i å gi hverandre gaver til jul. Ikke noe galt i å ha en adventskalender med smågaver heller. Som en far i barnehagen en gang påpekte, har adventskalendernedtellingen også en viktig pedagogisk effekt. De små barna som knapt har lært seg å telle til tyve, får med kalenderen en større forståelse av tallenes betydning og rekkefølge. 

Adventskalenderen og julegavene har sin egenverdi. Gaver gleder. Vanligvis. Men i mange tilfeller blir ønskelister til krav. Gaven skuffer dersom den ikke stemmer med ønske(krav)lista. Når vi nå bruker omtrent like mye på julekalendergaver som på julegavene og julegavene må matche naboens nivå for å glede, kan man lure på hvor det bærer hen.

Det finnes alternativer. Kirkens nødhjelp har en enkel adventskalender med mulighet for å gi gaver til noen som trenger det fremfor selv å få. Samtidig fokuserer kalenderen på fellesskap og julens innhold uten at det blir påtrengende. I fjor laget jeg selv en alternativ kalender til mine halvvoksne barn, som tydelig falt i smak. Jeg fant frem en mengde bilder fra oppveksten og la i hver deres kurv med navn på. Hver dag kunne de velge seg ett bilde og henge opp på en snor på veggen i stua. det ble ei fin ”minnebok” og et dekorativt element. En av venninnene til minsten sa da hun var på besøk at det var en kul kalender. I forrige uke da jeg spurte om de ville ha adventskalender i år, uttrykte eldstejenta ønske om den samme kalenderen i år. Slikt varmer.

Selv har jeg kommet omtrent dit mine besteforeldre var da jeg som barn spurte dem hva de ønsket seg til jul. Ønskelista mi er kraftig skrumpet inn. Ting har jeg nok av. Mitt eneste ønske er fred på jord. Eller, min personlige tolkning av Mariah Careys “All I want for Christmas is You”, den største julegaven noensinne. Fredsfyrsten. Han jula handler om. 

For noen år siden hadde jeg bloggkalender i adventstida, min alternative nedtelling. Slik blir det ikke i år. Likevel kan jeg love at det kommer mer i desember, så følg med! I mellomtiden ønsker jeg god adventstid!

Bruk og kast – eller kast og bruk?

For noen år siden arbeidet jeg i kirka og var med å arrangere årlig bruktmarked. Mange ville selge eller gi bort brukte ting. Klær og barneutstyr som så bortimot nytt ut. Færre var innom for å handle. En god tradisjon som fokuserte på gjenbruk. Til beste for miljøet og for privat økonomi. Noen ganger opplevde vi stor pågang av folk på jakt etter brukt og billig utstyr til barn som allerede er i hus og barn de venter. Andre ganger uteble kjøperne. Man kan spørre seg hva grunnen er. Er vi i ferd med å bli så materialistiske at bare nytt duger? Selv til babyer og småbarn som raskt vokser fra klærne sine…

Jevnlig besøker jeg bruktbutikkene til NMS, Røde Kors og Fretex her i byen. Ikke fordi jeg ikke kan unne meg noe nytt enten til garderoben eller hjemmet. Men jeg ønsker å se om der finnes brukte alternativer og på den måten spare miljøet for nok et bruk-og-kast-prosjekt. Butikkene har alltid mange besøkende, og varebeholdningen sirkulerer synlig. Gjenbruk er på moten. Til tross for at kjøpesentrene har salg omtrent året rundt. Likevel kan det synes som en dråpe i havet når man samtidig finner sekker med brukbare gjenstander på miljøtorget. Brukt og kastet. Ubrukt – og likevel kastet. Vi vet at det både i Asia, Afrika og Latin-Amerika finnes mennesker som lever av – og kanskje bare så vidt berger livet – ved å resirkulere andres søppel. Søppelbergene her til lands ville vært en gullgruve for disse.

Gjennom det siste året har jeg gjenoppdaget symaskinens fortreffelighet. Det begynte med reparasjon av barnas klær og noen sømoppdrag av kostymer for ballettstudioet hvor mine døtre har danset en årrekke. Oppgavene var til dels utfordrende, og jeg oppdaget at fordums teknikker og ferdigheter fremdeles satt. Etter fullført oppdrag hadde jeg ikke lyst til å pakke bort symaskinen. Med skapene fulle av klær som enten var blitt for store eller umoderne, var det bare å sette i gang produksjonen. I løpet av året har det blitt et tosifret antall plagg og gjenstander. Inspirasjon henter jeg fra andre blogger, fra Stoff&stil og bøker om redesign. Her på bloggen kommer jeg til å vise noe av det jeg har sydd. Håpet er å inspirere til å reparere fremfor å kaste, sy selv eller handle redesign av meg eller andre som driver med dette.

Jula er så vidt ute av huset, og derfor tillater jeg meg å presentere julerelaterte produkter i første omgang. I jakten på juleinspirasjon, kom jeg på Instagram over #thatchristmasstockinggirl som lager julestrømper til kjæledyr. Det syns jeg var så kult at det ble julestrømper i julegaver til noen av kattene i storfamilien. Om det ikke er akkurat redesign, så er de i alle fall produsert av restestoffer. Og det beste av alt – de gjorde stor lykke hos både to – og firbeinte mottakere!