Kor i koronaens tidsalder...

Hører du den hemmelige sangen,
røster som forenes til et kor?

Ser du hvordan jordens folk og stammer
samles til et folk som ber og tror?

% Se, våre føtter er lette på fjellet!
Vi kommer med budskap om fred.

Midt mellom folkene løfter vi navnet
til ham som har bøyet seg ned. %

Vi er nok mange korsangere som savner korøvelsene i disse dager. Selv skulle jeg vært midt i den intense oppladingen mot «Skapelsen» av Joseph Haydn som skulle vært fremført om en uke. Det er temmelig kjipt at det ikke blir noe av... 

Gospel Explosion har i dette vaakumet invitert til online korøvelser og gospelkor og tar sikte på et sammensatt kor av innsendte bidrag fra «hemmelige» deltakere landet over. Det illustrerer bildet i sangen «røster som forenes til et kor». Og jeg «hører» den hemmelige sangen av røster som forenes til et kor billedlig talt – ikke bare i Gospel Explosion. 

Det er akkurat som om ordene i Eyvind Skeies nydelige salme oppfylles i disse dager. Når ting oppleves vanskelig, sier vi «Nå ei dør stenges, åpnes et vindu.» I denne tida kan vi se det med egne øyne. Når dørene til den fysiske kirka nå er stengt på ubestemt tid, åpnes et virtuelt vindu til et rom, ei vidåpen kirke, hvor vi alle kan være sammen. Folket blir kirka på en helt annen måte. Grensene viskes ut mellom sokn og bispedømmer, mellom nasjoner og kontinenter. Vi er kirke uavhengig av fysiske grenser, land og språk. 

Selv om det langt fra er det eneste som skjer i koronaens tidsalder, er det et faktum jeg syns det er viktig å få frem. Jeg ser hvordan jordens folk og stammer samles til et folk som ber og tror. For nettopp nå trenger vi noe å tro på. Nettopp nå trenger vi å være sammen. Forsikre hverandre om at vi har et fellesskap og et felles fokus å rette blikket mot – ut over oss selv, vår skrøpelige kropp og vårt skjøre samfunn. 

Jeg ser at denne tiden setter kristendommen på prøve, oss kristen her i den vestlige del av verden i særlig grad. Fordi vi er vant med å ha frihet til å samles. Vant til at kirka har åpne dører.  Virus og andre trusler utenfra kan stenge kirkens fysiske dører. Men døren inn til Guds rike kan verken makter eller myndigheter stenge. Døra, som er Jesus, er åpen. I Johannes Åpenbaring sier Jesus dette til menigheten i Filadelfia:

«Dette sier Den Hellige og Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som åpner, så ingen kan stenge, og stenger, så ingen kan åpne: Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» Åp 3,7-8

Det er et budskap med håp til deg og meg og vår kirke også nå. Nettopp nå.

Jeg har vært ganske bekymret for DnK, fordi den har opplevdes som menigheten i Laodikea, som Johannes Åpenbaring skriver om. «Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken.» Åp 3,17

Uten å friskmelde kirka hundre prosent, sånn uten videre, ser jeg likevel at ilden fatner fyr. Trusselen utenfra og de stengte dørene har blåst liv i glørne. Ordet er levende. Ordet virker blant oss fortsatt. Den usynlige kirka mobiliseres. Ordet når kanskje inn til flere nå enn det gjør når de fysiske kirkedørene er åpne, fordi det sendes rett inn i stua til oss. Visst kan vi velge det bort. Vi kan slå av kveldsbønnen og gudstjenesten, men Ordet sendes ut og når bredt. Så er det fortsatt opp til oss å velge å ta imot. 

Som ungdom ble jeg i Musica Sacra  introdusert for oldkirkens tidebønner. I klostrene praktiseres det fortsatt. På Lia Gård retreatsenter praktiseres også en form for tidebønn. Man samles til bønn 3 -5 ganger om dagen. Bønnene består ofte av bibelske salmer som synges i vekselsang. bønnen gir dagen rytme og retning. Vi vender oss til Gud og legger alt i Hans hender døgnet gjennom. Jeg gleder meg over at DnK helt fra første dag av vår ufrivillige «lock down» har invitert til musikkandakter og kveldsbønn hver eneste dag. Frikirken har flere steder sendt morgenbønn. Slik situasjonen er nå, er disse felles «tidebønnene» med på å gi dagene mine rytme og retning. Verden er snudd på hodet. Det er vanskelig å forstå både hva som skjer og hvorfor. Vi vet lite om hvordan framtida vil se ut. Verden kan forandre seg – til det bedre eller det verre – men Gud er uforanderlig! Han er min klippe. Han er mitt berg og min borg hvor jeg kan søke tilflukt. I medgang og motgang. 

Guds ord er en livgivende kilde vi alltid kan øse av. En kilde som aldri tømmes. Sosiale medier visualiserer på en måte i disse dager dette overflødighetshornet. Jeg får kirka rett inn i stua mi. Søndag som er kirkedag, kunne jeg streamet 24/7 fra ulike kirker verden over og på den måten ha fellesskap med mine søsken i hele verden. Til vanlig snakker vi om et fellesskap av den verdensvide kirke. Nå kan vi kjenne på viktigheten av det og gleden ved dette. 

Reiulf Pedersen som p.t. er sokneprest i Innstranden menighet skrev fint og tankevekkende i en epistel før helgen om den usynlige kirka som Folkekirka også favner:

«Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religiøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.»

Om kirka eller menigheten er usynlig – for hverandre og for verden – så er den på ingen måte usynlig for Gud. Han har sett og ser hvert enkelt kirkemedlem, den som vises fysisk og den som holder seg skjult. 

Ser du ham som sitter på sin trone, 

Han som var og er og alltid blir?

Han har makten og hans rike vokser
gjennom dem han tilgir og befrir!

% Jesus, vi løfter ditt navn i en lovsang,
du overvant mørke og død!

Gjør oss til tegn på ditt Rike som kommer
med lindring og rettferd og brød.%

Aner du at fikentreet grønnes,
at den store frelsestid er nær?

Snart skal du med glede kunne høste
det som ble sådd med tårer her!

%Hør, hvordan sangene toner mot himlen
fra alle som før var fortapt;

De som ble ropt ut fra mørket til lyset,
det folk som vår Herre har skapt!%

Kjenner du den hemmelige festen
som forener alle dem som tror?

Vil du gi din røst til denne sangen 

som skal lyde på en nyskapt jord?

%Ja, du er sannheten, veien og livet, 

vi følger ditt kall og ditt bud, 

du skal ha makten og prisen og æren – 

til alt er blitt underlagt Gud.%

Ord for et nytt år...

Det er mange selvoppnevnte profeter rundt om i verden – og i vår egen midte – som  påberoper seg å høre direkte fra Gud. Påfallende mange «får et ord» (fra Gud) for det nye året. Jeg har til gode å se noen av disse profetiene oppfylles. Det slår med sikkerhet fast at profetene er selvoppnevnt og profetiene falske. Det profetiske ordet jeg her deler kan jeg med 100% sikkerhet si er fra Gud. 

Godt nytt, nådens år fra Herren! 

Pust

Feiringen av pinsedag i kirkeåret er for lengst tilbakelagt. Men etter den første pinsedagen hvor disiplene mottok Den Hellige Ånd (DHÅ), har vi jo i grunnen alltid pinsetid. Derfor er et blogginnlegg om pinse og DHÅ høyst aktuelt også nå.

Da pappa i fjor vinter lå på dødsleiet, lyttet jeg mye til orgelverker av blant andre Bach og Mozart og fant stor trøst i musikken. Tonene som strømmet ut av dronningen over alle instrumenter var som en elv jeg kunne begrave tårene i. Noen av verkene tonesatte den brottsjø av følelser og dramatikk som alvorlig ulykke og brå død bringer. Mykheten i melodiene var som salve til verkende sår. Musikken finner veien helt innerst i hjertet. 

Slik er det også med DHÅ. Pinsevenner snakker om «salvelse» i DHÅ. I den grad vi i lutherske kirker snakker om DHÅ brukes termer som å «bli fylt» av ånden. Jeg tror jeg foretrekker pinsevennenes «salvelse». Det ser jeg for meg som en renselse eller helhetlig helbredelse. Se, jeg skaper noe nytt! sier Gud gjennom profeten Jesaja.

En tidligere Madagaskar – misjonær som deltok i pinsedagens gudstjeneste i min lokale kirke satte ord på noe jeg selv har erfart. En spesiell hendelse i livet hennes hadde medført sorg og utmattelse som gjorde at hun ikke orket å lese noe annet enn Bibelen. Men denne bibellesningen ble en renselsesprosess som helbredet følelseslivet. Ordet er levende, sier Bibelen. Ordet i seg selv virket helbredende i hennes liv. 

Det hebraiske ordet for Ånd er det samme som vind og pust. Pust er jo det som gir liv. I en ulykke kan pusten fra ett menneske bringe liv til et annet. Jeg har ivrig fulgt med på «Nytt liv i East end» som skildrer jordmødres liv i London på 60-tallet. Mang en gang har jeg blitt rørt til tårer når de bokstavelig talt har pustet liv i nyfødte som ikke har greid å puste selv med det samme. Den Hellige Ånd er denne pusten som bringer liv i vårt indre når vi ikke greier å puste selv. 

Jeg har ofte brukt salme 23 i Salmenes bok i Bibelen som bønn. Nylig kom jeg over en epistel om en av strofene i salmen: «Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.» Strofen har jeg instinktivt forbundet med DHÅ. Nå ser jeg hvordan salmisten David i denne strofen har tegnet et perfekt bilde av hvordan Ånden virker. Du kan lese alt selv her First Baptist Thomaston(scroll til 11/3-19). Teksten jeg refererer fra er for øvrig hentet fra Phillip Kellers bok «A Shepherd Looks at Psalms 23». Her omformulert av meg: 

Beitende sauer kan komme til å vikle hodet fast i torner og kratt og faktisk ende i døden når de prøver å komme løs. I tillegg finnes plagsomme små fluer som legger egg i neseborene deres. Ettersom eggene blir til larver, får det sauene til å stange hodet mot stein, i verste fall stanger de seg i hjel. Ørene og øynene deres er også utsatt for plagsomme insekter. Hyrden salver derfor hele sauens hode med olje. Oljen danner en barriere som beskyttelse mot plagene. 

Som mennesker kan vi tidvis plages av tungsinn og vikle oss inn i tornekratt av tanker som holder oss fanget. Kanskje invaderes vi av bekymringstanker som ikke gir oss fred. Så stanger vi hodet mot en usynlig mur i håp om å stanse dem og finne fred. 

Slik sauene tar imot hyrdens omsorg når han heller olje over dem til beskyttelse mot tornekratt og plagsomme insekter, har vi som kristne mottatt DHÅ. Den er et beskyttende skjold mot bekymringer og ufred. Den kan løfte oss ut av tungsinn og tornekratt av tanker som holder oss fanget. Har du noen gang bedt Gud om å salve hodet ditt med olje?

I forrige bloggpost «Ut av komfortsonen»  nevnte jeg at vi er så heldige å ha en mentor og støttekontakt som kritsne. Det er DHÅ som er hos oss i Jesu sted. Slik Jesus tok barna på fanget og snakket med dem og trøstet den. Slik omslutter DHÅ oss med kjærlighet og omsorg. Han går sammen med oss og viser oss vei gjennom Ordet. Han beskytter oss ved å salve hodet vårt med olje.

Jeg lytter fortsatt til orgelmusikk, helst live og er ofte å finne i benkeradene i domkirka når det er «Orgel på lørdag». Orgelmusikken har blitt en del av min salvelse. 

Til slutt vil jeg dele en nydelig sang om nettopp DHÅ fra et egyptisk lovsangsteam. Den er på arabisk, men oversettelse finnes ved å klikke på «mer» nederst til høyre ved videoen: