Som om Gud faktisk finnes...

Jeg synger (fortsatt) i kor. På korøvelsene avslutter vi med en ønskesalme fra norsk salmebok. På torsdagens øvelse falt valget på følgende salme. For meg inntil da ukjent, men som  umiddelbart grep meg. 

Nøden står ved våre dører, banker på og vil bli sett.

Hvem tør åpne opp for Kristus når en selv er trygg og mett?

Kristus, vi har sett deg lide, men vi skyndte oss forbi.

Prøv oss en gang til! Å, Herre, om din nåde tigger vi.

Ofte ser vi kun fragmenter, korte glimt av noens gråt.

Se, hvert bilde krever handling, og hver handling tenner håp.

Jesus står for våre øyne, slått, korsfestet og forrådt,

Lys av Lys i dødens skygge, lagt i grav, men gjenoppstått.

Kyrie eleison, hjelp oss i vår nød,

Kyrie eleison, gi oss troens glød!

(NOS 366 Tekst: Sindre Skeie)

Salmen ble også et slags apropos til tanker jeg har tumlet med en stund omkring en artikkel om Guds manglende tilstedeværelse i vår verden. Ettersom artikkelforfatteren synes å gi stemme til en oppfatning som har fått rotfeste i kirken, har jeg ikke blitt ferdig med den.

I desember 2015 skrev jeg denne epistelen som en reaksjon på ovenstående artikkel. Jeg velger likevel å sitere deler av artikkelen som utgangspunkt for videre refleksjon.

Det hevdes med referanse til Bonhoeffer at vi lever i en gudløs verden, at Gud ikke er til stede verken i oss eller i verden, stikk imot Bibelens budskap. Johannes åpner sitt evangelium med å si: ” I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved Ham. (…) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.” Evangelisten Matteus' ord motbeviser også påstanden idet Jesus selv i misjonsbefalingen sier til disiplene sine ”… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Svart på hvitt.

Det hevdes også at ” Den eneste måten Gud er til på for oss, er som svak, avmektig, lidende.” Misjonsbefalingen som jeg henviste til i forrige avsnitt sier det stikk motsatte: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord,” sier Jesus.

Det våger jeg å tro på. Dette er grunnlaget for min kristendom. 

Guds tilstedeværelse i våre liv, er ikke mer mystisk og virkelighetsfjernt enn at Han selv har sagt at Han vil være med oss alle dager inntil verdens ende. At Jesus snakker til meg, er ikke mer overnaturlig enn Hans egne ord i bibelen. Dersom vi ikke kan tro på annet enn det våre sanser forteller oss, altså det vi kan se, høre og fysisk fornemme, hva er da vitsen med religion? Hva kristendom skulle være uten troen på noe utenfor og større enn oss selv, er meg en gåte. 

Apostelen Paulus skriver i sitt brev til Efeserne 3,20:        
   Han som virker i oss med sin kraft
          og kan gjøre uendelig mye mer
          enn det vi ber om og forstår,

Salmisten skriver om Guds forhold til mennesket i salme 139,5:                   
     Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.

Poenget med at Gud finnes og er til stede i verden i dag, er ikke at jeg kan føle det. Tvert imot tror jeg det er mitt oppdrag å demonstrere at Gud finnes. Ved å være Hans føtter som går ut og finner den som er ensom, hjemløs, syk eller utstøtt. Hans hender som gir mat til den som sulter, klær og tepper til den som fryser, ei varm hand å holde i for den som er redd.

Med referanse til Sindre Skeies salme, er det min inderlige bønn at vi må våge å åpne dørene våre for nøden som står og banker på. At bildene som stadig flimrer forbi øynene våre tvinger oss til handling. Måtte vi evne å leve som om Gud faktisk finnes. Lytte til Hans stemme. Være Hans tilstedeværelse i vår verden. Hans føtter som går dit nøden finnes. Hans hender som rekkes ut med hjelp og omsorg, mat og klær til de som trenger det. Hans hjerte som banker for hver enkelt bror og søster.

Med referanse til sosiale medier undrer jeg…

Hvis bare hvert eneste likerklikk kunne fremkalle en bønn.

Hvis hvert likerklikk ble til en tanke, en bønn for den lidende verden, den lidende kirke.

Tenk hvis hvert likerklikk ble til en gave som Kirkens Nødhjelp eller Stefanusalliansen kan bringe til dem som trenger det mest.

Tenk hvis hvert likerklikk kunne bli til et vennlig ord eller et måltid mat til den hjemløse du vandret forbi i byen eller et vennlig ord på en nødtelefon.

Tenk hvis hvert likerklikk genererte en liten porsjon kjærlighet som tok konkret form som et besøk, et vennlig ord, en hjelpende hånd eller en kurv med mat til noen som trenger det?

Det er i seg selv intet galt med likerklikk på sosiale medier. Likerklikk genererer forhåpentligvis en positiv tanke. En tanke som i sin tur kan generere gode handlinger. Men dersom likerklikk blir vår eneste reaksjon, er vi fattige. Hvis likerklikk reflekterer en livsstil som oppmuntrer og hjelper andre, er det noe ganske annet. Da er vi på sporet av å leve som om Gud faktisk finnes.

Om å gi en hjelpende hånd...

For en stund siden var jeg på et seminar for frivillige i Kirkens Bymisjon. Ett av spørsmålene vi samtalte om var: ”Hva betyr det å hjelpe?” En viktig avklaring for å bli gode hjelpere i frivillig tjeneste.

Det første som falt meg inn, var Bjørn Eidsvågs sang ”Eg ser”. Første verset sier veldig enkelt ,men presist, noe om hva en god hjelper er:

Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

De siste par årene har jeg selv vært en av dem som trenger hjelp. Langvarig ledd – og muskelsykdom har gjort hverdagen vanskelig å håndtere. I hjelpeapparatet har jeg møtt mange flotte medvandrere som bokstavelig – og billedlig talt – har leid meg og gått deler av veien sammen med meg. Nå står jeg støtt på egne bein. Men medvandrerne er der i beredskap om jeg skulle snuble og trenge en hjelpende hånd igjen.

Å bokstavelig talt gi noen en hjelpende hånd er også en god illustrasjon.

En hjelpende hånd kan bære en av de tunge handleposene for en annen. Eller den kan leie den lille ettåringen  som fremdeles er for ustø til å gå helt på egne på bein.

En hånd eller to kan reise opp en som har falt.

Hjelpende hender kan holde omkring når du er trist og lei.

I en større organisasjon kan microkreditt være en hjelpende hånd til en som ønsker å starte en liten bedrift for å tjene til livets opphold for seg selv og familien.

Hjelp til selvhjelp.

Mestring. Som gir glede og motivasjon til fortsettelsen.

Den gode hjelper er en medvandrer snarere enn en inngriper.

Et medmenneske.

En som er til stede sammen med og for den andre.

Flere humanitære organisasjoner demonstrerer også forbilledlig hva god hjelp er. Adopsjonsorganisasjonen Verdens Barn er en av dem. Som driver et utstrakt fadderskapsarbeid i landene de samarbeider med. Jeg har to fadderbarn. En gutt i India og ei jente i Sør-Afrika. Barna bor i familier som lever under fattigdomsgrensen. De får ikke ubegrenset pengestøtte. Men hjelp til skolegang, nødvendig helsehjelp og medisiner. Noe av det beste er at de i tillegg får tilgang på sosialt fritidsfellesskap. Sammenkomster med kulturelle aktiviteter for barn i et bestemt (slum)område. Et lyspunkt i en grå og ofte vanskelig hverdag.

Måtte alle som har behov for det møte en medvandrer og hjelpende hender. Måtte vi selv finne vår måte å være en medvandrer og kunne gi en hjelpende hånd til den som trenger det.

En dråpe i havet. En liten bekk...

Men mange bekker små…

Fredag hadde jeg et par nødvendige ærender i byen med litt tid til overs mellom avtalene. Derfor slentret jeg innom glasshuset på vei til biblioteket, som for øvrig er ett av mine yndlingssteder i byen.

Kanskje fordi jeg hadde litt for god tid, lot jeg meg overtale til å avfotografere hånden min til støtte for en humanitær organisasjon som har fokus på jenters rettigheter. Dermed ble jeg viklet inn i en samtale som var i ferd med å kulminere i en ufrivillig registrering som fadder, til tross for at jeg i starten hadde presisert at jeg allerede hadde fadderprosjekter jeg støtter og ikke ville inngå noen ny avtale med akkurat denne organisasjonen. Talspersonen unnskyldte seg med at han trodde jeg hadde ombestemt meg i løpet av samtalen, til tross for at jeg ikke på noe tidspunkt hadde gitt uttrykk for det. Han skrøt til og med av at de dagen før hadde sikret seg over nitti nye støttespillere. Mon tro om de ble like ufrivillig registrert som det jeg kunne blitt?  Ironisk nok sløset han nå i alle fall bort fem minutter som kunne vært anvendt på en mer velvillig kandidat enn denne gamle røya.

Med denne episoden som bakteppe, fikk jeg lyst til å dele noen refleksjoner etter reisen til India for snart tre år siden.

Noe av det som er mest utfordrende med å reise til India, er møtet med den enorme nøden og fattigdommen. Kontrastene mellom rik og fattig ser ut til å øke fremfor å minske. Jeg får lyst til å ta den lille tiggergutten med de skitne bare føttene og den bydende fremrakte hånden på fanget og kryste ham inntil meg. Gi ham det jeg har i lommeboken der og da. Sørge for at han kommer seg på skolen i likhet med den pent vannkjemmede gutten i skoleuniform og med sekk på ryggen, som sitter foran på pappas motorsykkel på vei til skolen.
På vei i vår flotte Toyota voyager med komfortable seter og ac gjennom Delhi via den nye motorveien omkring byen, får jeg øye på to små jenter, kanskje 7-8 år gamle, under et bruspenn. De hopper og danser og ser ut til å leke fornøyelig. En merkelig plass å leke på, tenker jeg, så langt fra bebodde hus. Idet vi passerer dem sakte, kommer de løpende mot bilen og ruta mi. Da ser jeg det. De er utsøkt skitne. Håret er sammenfiltret. Klærne består av fillete skjørt og det som engang har vært en t-skjorte. Forgylte øreringer og livlige øyne lyser opp i all skitten. Med det magre og skittensvarte hendene banker de på ruta mi og gjør tegn til å putte mat i munnen, legger hodet på skakke og håndflatene mot hverandre i tiggerbønn. Jeg må bare snu meg vekk.

Hvor kyniske og følelseskalde må ikke de menneskene være som har tvunget jentene til å oppholde seg så nær den livsfarlige trafikken og eksosen for å tigge til livets opphold. Ikke til seg selv. De må nok legge seg sultne også denne kvelden. Men noen kan kle seg i designer klær og vifte med gullklokke på armen fordi disse to og mange andre små jenter og gutter løper sik-sak mellom kjøretøyene på tiggerferd.
I et demokrati  burde og skulle tiggermafia vært avskaffet for lengs. Men sannheten er vel at den er ett av de utallige tannhjulene som holder den skjeve økonomien i gang. Det skjærer meg i hjertet å ikke gi en slant til disse små. Derimot gir jeg med glede til andre små som jeg vet blir hjulpet til et verdig liv gjennom skolegang, sosial og medisinsk oppfølging.

En av disse organisasjonene er BSSK (Bharatiya Samaj Seva Kendra), som er den organisasjonen Verdens Barn samarbeider med i bl.a. Pune. De driver gode fadderskapsprosjekter for vanskeligstilte barn. Når jeg har besøkt India, har jeg også vært hos CWD (Children of the world Delh), Verdens Barns avlegger i Delhi, og BSSK sine barnehjem og sett både drift av barnehjem og fadderskap i praksis.

For omtrent tre år siden var jeg i en liten by sør for Pune, som heter Sangli. En liten by i indisk sammenheng, med under 1 million innbyggere. Jeg ble invitert inn i et lite hjem i denne byen. Et hjem bestående av ett rom hvor mor, far, Vishal på 8 og Vishaka på 7 bodde. Alt de eide var samlet i dette ene rommet. Og jeg som gjest fikk sitte i sengebrisken som var det eneste møbelet de hadde. Mor i huset satt på huk på gulvet i kjøkkenkroken og tilberedte kald limelimonade. Vishaka ble sendt ut for å skaffe isbiter, ettersom kjøleskap og fryser er fremmedord her. Hvorfra vet jeg ikke, men det var nok ikke langt unna, for hun var raskt tilbake. Tilberedningen tok sin tid med utrøring av sukker, pressing av limesaft og isbiter. Tid nok til å bli studert fra topp til tå av nabolagets damer med småbarn som hadde tatt turen innom for anledningen. Jo, jeg var på det tidspunktet allerede vennet på den enorme populariteten – og nøt den så godt jeg kunne. Tidsnok ville jeg ramle ned fra denne pidestallen – vel hjemme i Norge. Imidlertid nyter jeg aller mest tanken på at Vishal og Vishaka får hjelp til skolegang og andre sosiale tiltak som hjelper familien til å sikre barnas fremtid ved hjelp av mine få tusenlapper i året. De bor i slummen nå, men drømmen om et liv utenfor er i ferd med å realiseres. De er to blant mange millioner. Men selv to teller.

Fadderskap er en god investering i Indias fremtid. Fadderskap er en god investering også for egen del. Nøden som er til å ta og føle på når jeg er i India, tvinger meg til å gjøre noe. Hadde jeg vært politiker, kunne jeg nådd inn til de som sitter og trekker i tråder. Dette er hva jeg kan gjøre her og nå. Fadderskapsarbeidet BSSK driver anbefales på det varmeste. Fadderskap gjennom Verdens Barn enten i India, Sør-Afrika, Thailand, Nord-Korea, mfl. er en trygg investering jeg varmt og inderlig anbefaler. Les mer om dette her – og velkommen som fadder du også!

http://verdensbarn.no/index.php/fadder-hjelpearbeid/informasjon