Skaperglede…

Helt siden jeg var liten, har jeg elsket å skape noe med hendene. Vi hadde en diger sandkasse utenfor huset hvor jeg vokste opp. Den innbød til kunstnerisk utfoldelse og lek frembrakte sandkaker i alle former og fasonger, hus og slott, veier og dammer. Vi hadde også rik tilgang på maleskrin, vannkopper og pensler, og det var et eldorado for en kunstner in spe. Den helt store lykken som barn var å få en ny pakke plastilin. Slik jeg husker det, var det fire pølser plastilin i primærfargene i hver pakke. Med en liten kule rød eller blå plastilin som kunne formes til de snodigste figurer, kom skapergleden veltende over meg med full styrke. Senere, da jeg begynte på skolen, fikk jeg prøve leire og ble helt forelsket. Lukten, teksturen, det myke og lett klissete materialet mot håndflaten. Når jeg nå tenker tilbake, så mener jeg å huske at pappa en gang gikk ned i fjæra og spadde opp leire derfra slik at vi kunne lage ting av leire hjemme også. Den luktet riktignok av ramsalt hav, tang og tare og hadde nok litt for stor prosentandel sand i seg til at resultatet ble noe å skryte av, men den var fin som øvingsmateriale.

Siden har det blitt egnet, klippet og limt, vevd, brodert, heklet og sydd. Nå er jeg så heldig å ha et arbeid hvor jeg kan skape noe med hendene hver dag. I forrige uke sydde jeg juleinspirerte plagg til et lite trekløver i størrelser 6 mnd – 6 år på jobb. Det er første gang jeg har sydd slike søte små plagg på jobb, og gleden over det ferdige resultatet var til å ta og føle på. Mestringen. Fargesymfonien. Det å være i stand til å skape noe vakkert med mine hender. Disse hendene som ikke alltid vil det jeg vil, som ofte er så smertefulle at jeg ikke orker annet enn å ha dem liggende på en pute i fanget. Disse hendene har tryllet frem et sneisent julerødt skjørt med grantrær og snø på til ei lita skolejente. Et par myke julerøde bukser til ei barnehagejente og ei knøttlita ei til en liten pjokk.

Bibelen forteller om Skaperen på flere steder og på flere ulike måter. Mosebøkene forteller hvordan Han skapte jorden og menneskene. Salmenes bok skriver fra menneskets synsvinkel om det underfulle skaperverket. Jeg har mer enn en gang tenkt på salmistens ord om hvor underfullt jeg er skapt – fra mitt ståsted som menneske. Samme ettermiddag da jeg satt på bussen hjem fra jobb og trening, tenkte jeg tilbake på dagen min, slik jeg ofte gjør. En av kollegene mine har designet handlenett og hadde høytidelig fremvisning av resultatet. Hun strålte av stolthet og glede. Jeg så for meg de tre søte plaggene jeg hadde sydd, og i et glimt kunne jeg kjenne på en ørliten flik av hva Skaperen må ha følt da han så på jorden, dyrene og de to menneskene han hadde skapt. Når jeg gleder meg slik over de enkle tingene jeg kan skape med mine hender, hvor mye større skaperglede opplevde ikke skaperen da han så på det han hadde skapt? 

Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. 1 Mos 1,31

Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er din verk, det vet jeg så vel. Salme 139,14

 

Mennesket er skapt i Guds bilde. I Skaperens bilde. Da er det ikke så underlig at det at vi kribler etter å utfolde oss kreativt, enten med fysiske og visuelle materialer, musikk eller tekst. Det er vel heller ikke uten grunn at skapende aktivitet har stor plass i barnehagen og brukes som terapi for mennesker som sliter på en eller annen måte. Jeg har vært på behandlingsopphold på Sunnaas sykehus. Her har de et fantastisk flott verksted med mulighet til å skape, tilrettelagt for både de som har store bevegelsesutfordringer og de med mindre utfordringer. Skapergleden og mestringsgleden i dette verkstedet er til å ta og føle på. Selv ørsmå steg blir sett og applaudert. En viktig bit av det puslespillet som legges for å bedre livskvaliteten for mennesker som har fått livet totalt endret som følge av sykdom eller ulykke. Like viktig som fysisk trening. Uavhengig av funksjonsnivå - vi er skapt til å skape.

En smultring, en smultring…

…det er et hull med mat omkring.
Og er det ikke mat omkring, så er det ingen smultring.
En smultring, en smultring, det er et hull med mat omkring.

Julebakst 2017 har fått en pangstart denne helgen. Lørdag bakte vi glutenfri lefser ettersom det ble slik suksess ifjor. Søndag ble det bakt glutenfri smultringer for første gang. 

Min svigermor har av helsemessige årsaker ikke sett seg i stand til å bake noe til jul. Vi derimot hadde relativt høye ambisjoner hva angår julebakst og tilbød oss å bake dobbelt opp. Hun ønsket seg derfor krumkaker og smultringer. Sistnevnte var vel ikke akkurat det undertegnede hadde håpet på. Men har man sagt A, får man også si B. Etter at jeg fikk cøliakidiagnosen, har jeg nemlig ikke våget meg på smultringbakst. Glutenfri deig henger ikke like godt i hop som hvetedeig, og alt som skal kjevles eller trilles ut blir ei utfordring. Vi unngår helst hvetebakst her i huset, og dermed ble vi tvunget til å prøve en glutenfri versjon.

I min gamle og håndskrevne oppskriftbok var det bare vanlig smultringoppskrift. Det er ikke alltid det funker å bare bytte ut mel med glutenfritt mel, så for sikkerhets skyld ville jeg finne en glutenfri oppskrift. Oppskrifter ble googlet, fløte og matfett kjøpt inn. Og i går ettermiddag ble deigen satt. Den oppskriften jeg fant lovte 12 smultringer. Dette ville jo bli alt for lite til to husstander, tenkte vi, så vi satset på en firedobbelt porsjon. Den store kjøkkenmaskinbollen ble helt full, og det ante oss at vi ville få mye mer enn de antatt 48 smultringene… 

Deigen virket litt løs og tyktflytende, så jeg strødde litt mer mel i den enn oppskriften tilsa. Etter et par timer i kjøleskapet var imidlertid konsistensen helt perfekt. Kjevlingen gikk som en lek. Utstikking av ringene likeså. Stekingen tok litt lenger tid, men vi kom da i mål til slutt. Da var kjøkkenbordet dekket av pent stablede smultringer (og noen smultdotter). Et grovt anslag tilsa mellom 150 og 200. Vi innså at selv om vi skulle dele med svigermor, var det mer enn rikelig igjen til oss… 

Heldigvis har vi opptil flere kakemonser i familien, og attpåtil flere cøliakere, så overskuddet var ikke vanskelig å bli kvitt. Nok en gang erfarer jeg sannheten i ordtaket: Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad! 

Alt arbeidet til tross, er jeg glad for at vi ikke så oss forbalt på oppgaven. Uten at vi hadde fått utfordringen fra sivgermor, og uten en mann som gjør jobben sammen med meg, hadde det aldri blitt glutenfri smultringer. 

Nå er det vel omtrent 14 år siden jeg smakte smultringer, så både smak og konsistens er jeg usikker på. våre smultringer minner kanskje mer om hjortetakk (som er litt fastere og sprøere) i konsistens, men jeg kan forsikre om at det ikke bare var jeg som syns de smakte fortreffelig…

Her er oppskriften vi brukte:

Glutenfri smultringer (ca. 80 - 100 stk)

4 egg

6 dl sukker

2 dl kulturmelk

4 dl fløtemelk (50/50)

4 ts hjortetakksalt

2 ts kardemomme

1300 g glutenfri fin melmiks

2 kg matfett til steking

Jeg brukte Laila blå melblanding (450 g), Schãr mix C (500 g), Finax Durra/teff (200g), Jyttemel (200-250 g), samt Jyttemel til utbaking.

Pisk egg og sukker. Bland hjortetakksalt med litt av kulturmelken. Rør inn vekselvis melkeblanding og mel med krydder i eggedosisen. Deigen skal ikke slippe bollen. La den stå kjølig et par timer før utbaking.

Kjevles ut til en leiv på ½ - 1 cm og stikk ut ringer. Stekes i smultgryte/ matfett på jevn temperatur. La de renne av på kjøkkenpapir.

Jeg fryser ned alt sammen i passe porsjoner. Så tar jeg opp ved behov og luner dem i stekeovnen før servering.

Lykke til!