Den som leter...

Hekta - på hekling.

Jeg har likt å hekle siden jeg lærte det som barn. En interesse som har gått i arv fra mormor til mamma(selv om hun nok har strikket mer enn hun har heklet) til meg. Min mormor var et unikum med heklekroken, med et utall sengetepper og gardiner på merittlisten. Hun ga seg ikke selv da synet plaget henne de siste årene. Til å hjelpe seg fikk hun et et digert og sterkt forstørrelsesglass med lampe som hun kunne se gjennom når hun heklet. Og hun holdt det gående omtrent til sitt siste åndedrag.

Mine heklemeritter er bokstavelig talt i småskala sammenliknet med både mamma og mormor. Da jeg gikk på videregående, satt jeg og heklet små duker i timene, mens andre strikker gensere – og atter andre noterte flittig fra lærerens utlegninger. Til mitt bryllup for fem år siden, heklet jeg et tyvetalls serviettringer med sytrådtynt garn og nål hummer 0,75. Jeg kom i mål, men var nokså lei etterpå. Siden har jeg heklet et titalls engler til julepynt i samme garnkvalitet og en og annen runde på en hyllebord, men ellers har hekletøyet stort sett ligget i kurven for uferdige håndarbeidsprosjekter.

For et par uker siden sank temperaturen fra 20 til 9 på et døgn og har siden holdt seg på mellom 5 og 9 grader. De hustrige dagene og kveldene innbød mer til håndarbeid og peiskos enn soling på terrassen og turer i fjæra. Da fant jeg imidlertid frem diverse påbegynte hekleprosjekter og mønstre. Blant annet fant jeg to nesten ferdige gardinborder og fikk blod på tann for å ferdigstille dem. Det ene manglet jeg imidlertid mønster til, så der har jeg gjettet meg sånn noenlunde til fremgangsmåten.

Men for å få en helhet i stua må det suppleres med noen flere gardinborder. Jeg fant et nydelig og relativt enkelt og overkommelig mønster som jeg satte i gang med. Det er så enkelt at man kan sette seg foran TVen med det og gjøre to ting samtidig. Imidlertid manglet jeg såkalt flammegarn i ulike blånyanser til denne borden.  Mesteparten av borden kan likevel hekles ferdig før flammegarnet skal brukes, så disse to ukene har jeg, når jeg ikke har heklet, jaktet på dette flammegarnet.

Jeg har vært i ALLE garnbutikkene her i byen uten å se snurten av verken flammegarn eller noe som likner. Egentlig hadde jeg på det nærmeste gitt opp og begynt å vurdere alternativer. Plutselig kom jeg på at det var én butikk jeg ikke hadde vært  og lett på. Gjenbruksbutikken til NMS. I vinter ordnet de nemlig en liten avdeling for garn – og stoffrester i tillegg til alt det andre krimskramset.

I dag da jeg hadde noen minutter mellom to avtaler i byen, stakk jeg derfor innom bare for å ha prøvd alt. Ved første øyekast var det mer av det samme jeg har sett på alle andre garnbutikkene. Bare billigere. Men en isboks øverst på hylla vakte min interesse. Og sannelig var den ikke full av flammegarn – eller noe som likner – i flere nyanser! Det var nesten ikke til å tro. Prisen var jeg minst like heldig med. For den nette sum av 15 kroner får jeg fargerike og dekorative gardinborder – det formelig klør i fingrene etter å få heklet dem ferdig...

Let, så skal dere finne, formante Jesus disiplene sine for om lag to tusen år siden. Om det var slike timelige ting han tenkte på, vites ikke. men at Gud bryr seg om det vi er opptatt av, det har han sagt. Og sannheten i ordene fikk jeg i alle fall erfare helt konkret i dag.

Når steinene roper…

Det er 1. Påskedag. I kirka feirer vi i dag Jesu oppstandelse fra de døde. Denne påskedagen fikk jeg servert en av de mest blodfattige og tannløse førstepåskedagsprekener jeg har hørt noen sinne.

Det er både trist og skremmende at man fra prekestolen reduserer Jesu oppstandelse til ”et håp om noe som er bedre”, uten å konkretisere hva håpet innebærer. Heldigvis vet jeg hva Jesu oppstandelse fra de døde betyr – også for meg. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16)

Håpet om noe som er bedre er intet ringere enn håpet om og troen på frelsen og det evige liv.

Fortsatt er det dessverre ufattelig mange som ikke vet det. Dersom vi pakker budskapet inn lik en Pandoras eske – ja, simpelthen lar være å fortelle om det, får de jo aldri vite den gode nyheten.

Heldigvis vil steinene (både bokstavelig talt og i overført betydning) rope når de som skulle være disipler og hyrder tier. (Luk 19,40) Kantorens gledesstrålende ansikt når han dirigerte kor og menighet i salmen ”Deg være ære” blir et langt sterkere vitnesbyrd om det evige livs håp enn det tafatte håpet vi fikk formidlet fra prekestolen. Nattverdens brød og vin feirer Jesu død og oppstandelse både i ord og handling. Og mens vi feiret dette måltidet, kunne vi proklamere med Eyvind Skeies fantastiske ord at

Livet vant, dets navn er Jesus, halleluja!

Han var død, men se han lever.

Dødens porter åpner han,
viser vei til livets land. Halleluja.

Jesus døde for oss alle.

Vi skal leve for hverandre.

Jesus oppstod. Så skal vi,
oppstå til et evig liv. Halleluja.

Jesus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden! God påske!

Det var ikke rom for dem i herberget…

Millioner av flyktninger vandrer i disse dager omkring i verden slik Josef og Maria gjorde i Betlehem for mer enn to tusen år siden, på jakt etter et sted å bo. Mange blir møtt med stengte dører. De får høre at det dessverre er fullt. De må snu og reise videre, dersom de har midler til det. Maria og Josef var til slutt heldige og fikk rom i en stall. Det var neppe like glamorøst som enkelte julekort og julekrybber illuderer. Men det var trygt og varmt. Inntil de måtte flykte for Herodes da Jesus var født.

Å ha rom i herberget til andre mennesker handler ikke nødvendigvis om den fysiske plassen eller bare om flyktninger fra Syria og land i Afrika. Det finnes klimaflyktninger (sosialt og emosjonelt) blant oss. Mennesker på leting etter vennlige blikk, varme hender og hjerterom.  Kanskje kan vi tenke over om vi er flinke nok til å holde hjertedørene åpne for andre mennesker. Ikke bare før jul, men hele året. Ser vi virkelig de menneskene som omgir oss, de menneskene vi møter til daglig?

I fjor høst deltok jeg på selvmordsforebyggende kurs hos Kirkens SOS. Noe av det vi snakket om, var oppmerksomhet overfor mennesker i vår nærhet og perifert. Først og fremst med tanke på å oppdage selvmordsfare, men også med tanke på å forebygge det. Årsaken til at mennesker velger å ta livet sitt er sammensatte. Men mangelen på medmenneskelighet og varme er en fellesnevner. Å se og å møte hverandre som mennesker er noe vi alle kan gjøre – selv uten kurs i selvmordsforebygging.

Den svenske kirken i Umeå har lansert en alternativ adventskalender  https://www.svenskakyrkan.se/umea/julkalender med daglige desemberutfordringer i medmenneskelighet og varme. Dersom du ikke har brukt den i adventstiden, tenker jeg at den fint kan brukes som inspirasjon hele året rundt. Vi trenger ikke være snille bare i desember. Her nord er vinteren lang og våren og sommeren ofte kald. Derfor kan vi trenge varme hender og hjerter helt fra januar til desember. Selv i mørketida finnes rom i herberget.

Glutenfri baguetter? No problem…

På tide med en ny glutenfri  oppskrift på bloggen! Dagens prøvebakst av glutenfri baguetter, ble derfor en gyllen anledning. 

For noen uker siden fikk jeg en epost fra konfirmantlæreren i menigheten med spørsmål om å påta seg dugnadsoppgaver på et stort fellesarrangement for konfirmanter i byen vår. De ubesatte postene var sein kveldsvakt/ nattevakt eller å bake baguetter. Ettersom jeg ikke har overskudd til seine kveldsvakter, langt mindre nattevakt, ble det baking på meg. nok en gang. sammen med oppskriften jeg fikk tilsendt, kom et P.S. om at kjøkkenansvarlig ble veldig glad om jeg kunne bake glutenfritt ettersom noen av konfirmantene har cøliaki. Det tok jeg som en utfordring.

Glutenfri rundstykker har jeg bakt en del av, men aldri baguetter. Derfor bestemte jeg meg for en prøvebakst i dag, to dager før de skal leveres ifall oppskriften måtte justeres ennå mer. Resultatet ble imidlertid såpass vellykket at jeg gjerne deler oppskriften og gleden over resultatet med allmenheten. 

Jeg tok utgangpunkt i en rundstykkeoppskrift fra et Toro-hefte jeg fikk som nydiagnostisert cøliaker i 2003 og som har vist seg å holde mål. Deigen ble eltet og satt til en liten forheving før utbaking. Det var litt av et syn som møtte meg da jeg skulle begynne å bake ut baguettene. Deigen svulmet usannsynlig deilig opp over kantene på miksebollen! 

Da jeg skulle elte den sammen før oppdeling i emner, var det en sann fryd å kjenne luften og spensten i deigen. Har faktisk aldri kjent maken i en glutenfri gjærdeig tidligere! De utbakte baguettene hevet seg flotte og skikkelig store, og inne i ovnen svulmet de ennå mer. Og konsistensen og smaken er det intet å si på. Jeg har allerede spist to til lunsj,,,

Her er min oppskrift:

1 l lunken væske (2 dl kulturmelk, 3 dl melk, 5 dl vann)

2 dl olje

300 g grovt glutenfritt mel (jeg brukte Schär fiberbakst)

150 g jyttemel

150 g Schär mix C

400 g Schär mix B

2 pk tørrgjær

3 ss fiberhusk

2 ts bakepulver

4 store egg

3 ts salt

Fiberhusk løses i lunkent vann. Ha i melet, litt etter litt, sammen med gjær og bakepulver. Ha i olje og salt. Rør inn eggene, ett om gangen. La maskinen elte ca. 5 minutter. Deigen skal være såpass fast at den så vidt slipper bollen, tilpass derfor melmengden. Noe mel  trengs også til utbaking. La deigen forheve ca 15 min. Bak ut rundstykker eller baguetter. Jeg fikk ca 20 mellomstore baguetter av denne porsjonen. Skjær et par skrå hakk på toppen og la baguettene forheve ca 20 min. Totalt bør ikke deigen/ baguettene heves mer enn ca 35-40 min. til sammen. Stek i ovnen på 225 grader i ca 15 min. Avkjøles på rist før de kan deles opp.  

Jeg fryser baguettene ned i passe porsjonspakker slik at det er lett å ta ut av fryseren når behovet melder seg. Baguettene har veldig god holdbarhet og kan også oppbevares i tett pose et par dager i romtemperatur. Blir de liggende lenger, får de et minutt i brødristeren før jeg spiser.

Noen bemerkninger omkring meltyper og bindemiddel til deigen:

Når det gjelder meltyper, så er det fullt mulig å eksperimentere med andre sorter enn det jeg her har oppgitt. Om du ønsker rundstykker med frø, kan du bytte ut for eksempel 75 – 100 g grovmel med en blanding av frø, eksempelvis havregryn, solsikkefrø, sesamfrø, chiafrø eller lignende.

Jeg har også med hell prøvd en blanding av Finax sine Urkraft-melserier til disse baguettene. For eksempel erstattet jeg 150g Schär fibermix med 75 g Finax Amaranth og 75 g Finax Durra. 

Har du ikke Jyttemel, kan det erstattes med Finax Durra & Teff.

Baguettene kan lages grovere eller finere, alt etter smak og behag. Men mengden grovt mel + jyttemel bør likevel ikke overstige 550 g i denne oppskriften, da deigen lett blir tung. Det viktigste er at Schär mixB og evt. Jyttemel/ Finax Durra&Teff er noenlunde konstant mengde i forhold til andre melsorter, ettersom de har den beste bakeevnen.

Når det gjelder fiberhusk, så går det fint å bake baguettene uten. Jeg brukte da ett ekstra egg. Baguettene ble omtrent like luftige og fine.

Deigen kan selvsagt også lages laktosefri eller helt melkefri ved å bytte ut kulturmelk og melk med laktosefri kesam  og laktosefri melk eller ris-/ soyamelk.

Vel bekomme!

Antydning til sixpack…

Og da snakker jeg ikke om øl, for det drikker jeg ikke. Tvert imot handler det om muligheten av synlige magemuskler. 

Når marsipan, sjokoladekonfekt og de fleste kakesortene nå er i boks, og fryser og kjøleskap bugner av ribbe, pinnekjøtt og kjøttrull, passer det vel godt å skrive litt om motivasjon og treningsglede...

Helt siden barndommen har jeg vært belemret med svak muskulatur og uten antydning til synlige muskler verken på overarmene eller magen. Når vi i venneflokken knyttet nevene og løftet armene for å sammenlikne bicepsen, ble mine fiskeboller alltid ledd rått av. Pushups var helt utelukket. Jeg greide så vidt å løfte en halvliter i hver hånd. Først i godt voksen alder har jeg fått svar på hvorfor. En revmatisk sykdom der hypermobile ledd medfører altfor stor belastning på muskulaturen omkring leddene og dermed svekkes fremfor å styrkes ved vanlig trening og bruk. 

Med trening som er individuelt tilpasset den enkeltes utgangspunkt og styrke, kan musklene likevel til en viss grad bygges opp. Men å sammenlikne seg med friske jevnaldrende er bare å glemme, noe jeg jo har skjønt for lenge siden… I sommer skrev jeg f.eks. en slags treningsdagbok som det bare er å si ”Nei takk” til. 

Både før og siden har jeg heldigvis hatt mange gode erfaringer. På mine to opphold ved Sunnaas har jeg hatt en fantastisk PT & PM ved navn Pål. Hans positive og oppmuntrende økter sammen med meg er en av grunnene til at jeg i dag liker å være i bevegelse og trener daglig – med glede. Her i byen har jeg også deltatt i fysiopilatesgruppe hver uke de siste to årene. Uten de store forhåpningene tok jeg imot tilbudet da en tidligere kollega greide å snike meg inn der, på et tidspunkt da formen min var helt på bånn og horisonten så temmelig svart ut. De helt store fremskrittene lot vente på seg, men det sneglet seg fremover.

Joseph Pilates som opprinnelig utviklet treningsformen for profesjonelle ballettdansere sa:
- en øvelse utført korrekt er verdt timer med feiltrening
- etter 10 ganger vil du føle forskjell
- etter 20 ganger vil du se forskjell
- etter 30 ganger vil du ha en ny kropp

Når dette er resultatet for en frisk kropp, er det naturlig at det tar litt lenger tid for en kroniker å oppnå resultater. Etter omkring 50-60 treninger har jeg faktisk antydningen til en ny kropp! Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg noensinne skulle klare en eneste pushup, verken fra knestående eller tå, og langt mindre med planke. I dag tar jeg 11-12 pushups med planke daglig! Som overskriften også røper, har jeg til og med antydning til sixpack på magen hederlig ervervet ved daglige situps… 

Er ikke motivasjonen på topp en dag, maner jeg bare frem bildene av Pål og pilatesgruppa og  setter på litt god musikk. En fantastisk – og motiverende - bieffekt av trening er jo at den utløser endorfiner. De er som kjent kroppens eget smertestillende stoff og bidrar derfor til å redusere smerter i muskler og skjelett samtidig som de bygger muskulaturen.  Så selv om det nå er juleferie fra fysiogruppa, er det ikke veldig vanskelig å motivere seg til daglige treningsøkter på stuegulvet. Takket være de gode motivatorene jeg har vært heldig å møte – og egen stahet, for ikke å glemme. Fortsatt god advent!