Reinspikka føleri – i pasjonstiden...

 

Koronatiden har digitalisert alt fra arbeidsliv, til kirkeliv og sosialt liv. Det gir både begrensninger og nye muligheter. På godt og ondt. Enhver kan være profet eller evangelist og føre mennesker til frelse – eller fortapelse.

 

Det gode er at budskapet kan nå lenger utover og finne veien inn til hjerter som kanskje ellers ville vært unnåd? Et annet gode er muligheten for at selv de blygeste blant oss kan dele et Gudsord via sosiale medier – uten å måtte gå på en talerstol. 

 

Faren er imidlertid relativt stor for at det finnes flere falske profeter blant disse popup-evangelistene. Falske profeter er lettere å stoppe fysisk på terskelen til kirka enn når de usensurert kan sende hva de vil ut i cyberspace. Dessverre er det også en tendens til at det  man oppfattet som etablerte kirker slipper til mer usensurert «forkynnelse» på nettet. Dermed er muligheten for å lede de mange vill også mye større enn om de fikk tale til en håndfull mennesker i et forsamlingslokale.

 

Det er med stor sorg i hjertet jeg ser det skje – ikke bare i megakirkene i USA, men ubehagelig nær vår egen stuedør. 

 

Kort oppsummert er det noen gjennomgående fellestrekk (bl.a. hentet herfra: Test every doctrine - test every teacher ) som bør få varsellampene til å blinke:

Samlingen om Ordet får mer preg av et kaffeslabberas enn gudstjeneste

Formidleren får fokus og forrang fremfor Ordet. 

Ordet som sakrament byttes ut med upresis synsing om bibelfortellingene 

Nattverden som sakrament innstiftet av Mesteren selv degraderes til en restefest 

Når det å bannes i kirka blir viktigere enn å lese fra Guds Ord 

Forkynnerens egne ord og ord lånt fra andre mennesker får fokus fremfor Ordet

Fremfor å ære Kongenes Konge gjennom lovsangen, inviteres man til en musikalsk hengivelse for selve nytelsens skyld.

Når ansvarlige ledere lar det passere og til og med applauderer 

 

Følelsesuttrykk i formidling og lovsang er ikke et problem i seg selv. Skaperen har skapt oss med hele følelsesregisteret og tåler både latter og gråt. Problemet er når forkynnelsen reduseres til renspikka føleri.

 

«De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen. (...)De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg» Rom 1, 25 og 28

 

Hvordan havnet vi på dette skråplanet? Som disiplenes øyne var fulle av søvn i den natten Jesus ble forrådt, er våre øyne fulle av søvn i det timeglasset er i ferd med å renne ut. «For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv lagt det åpent fram. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.» Rom 1, 19-20 

For de interesserte, har jeg tidligere skrevet mer utførlig om falske profeter og forkynnelsen av en annen Kristus. Det finnes bl.a. her:

 

Bedrageren og det store bedraget

 

En nøkkel til mysteriekammeret – om forvanskning og forvrenging av det enkle budskapet

 

Obsvarsel ved inngangen til et nytt kirkeår

 

 

 

 

Ufrivillig slankekur...

 

Det er palmelørdag 2021. For snart ett år siden feiret vi for første gang i historien siden kirken var et faktum i Norge, påske med stengte kirkedører. Hvem hadde trodd at vi også denne påsken ble tvunget til å møte stengte kirkedører?

 

Som om ikke det er nok, har gudstjenestefellesskapet det siste året vært sterkt preget av tidvis strenge restriksjoner. Feks har det bare unntaksvis vært feiret nattverd. Og selv om det tidvis har vært åpnet for noen titalls gudstjenestedeltakere, så har mange fellesråd likevel valgt å stenge kirkene helt med unntak av begravelser hvor man faktisk kan ha inntil 50 deltakende. Følgende stripe delt på fjæsboka tar det på kornet:

Hvilket bringer meg tilbake til tittelen «ufrivillig slankekur». En påtvungen åndelig faste for alle som har en ørliten flik av kristen tilhørighet og tro. 

 

Jeg er ytterst forsiktig med å strø om meg med drømmer og profetiske budskap. Likevel har jeg en sterk tilskyndelse til å dele en drøm jeg hadde nylig. Jeg opplever at den inneholder et budskap til både enkeltpersoner, inkludert meg selv, og hele kristne forsamlinger.

 

Denne natta drømte jeg at ei jente kom og ringte på døra sent en ettermiddag og ba meg inderlig om å lage middag til henne og søsknene. Hun sa at moren hadde sagt hele dagen at hun skulle lage fiskesuppe, men hadde ennå ikke gjort det. Jenta hadde mast på moren flere ganger, og hadde fått til svar «senere». «Derfor kom jeg til deg, for jeg vet at du bruker å lage middag hver dag!» sa hun. Selv sto jeg midt i et kaos av rydding og pakking fordi vi skulle flytte. Og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde tid til dette ekstra oppdraget. Likevel måtte jeg bare si ja. Drømmen sluttet der. 

 

Jeg tror denne drømmen har flere lag av budskap med ei konkret utfordring til oss som enkeltmennesker og som kirke og åndelig lederskap. 

 

Det ene er det konkrete behovet for mat til dem som sulter. Eller barns konkrete behov for basal omsorg i form av mat, klær og et trygt sted å bo. Det er et personlig budskap til den enkelte om å se mennesker både i din nærhet og langt borte som mangler noen rent konkret til å sørge for mat på bordet og den basale omsorgen barn trenger. Enhver av oss kan være et ekstra fang, et ekstra par hender der det trengs. Både i vårt eget land – og på andre siden av jordkloden. Eksempelvis vet vi at så mye som 70 % av befolkningen i Nord-Korea lider av sult. Ikke overraskende for de av oss som har fulgt landet en stund. Like fullt alarmerende når landets enehersker bruker enorme ressurser på atomvåpenprogram og militærmakt. Vi vet feks også at millioner av mennesker i India under koronatiden ikke har kunnet ta de strøjobbene og sesongarbeidet de vanligvis lever av. Evangelisk orientmisjon opplevde å komme ei enke til unnsetning i siste liten. Hun hadde rett og slett lagt seg for å dø fordi hun ikke hadde noe å spise og ingen måte å skaffe seg det heller. Dette er en av historiene med lykkelig slutt. Mørketallene er enorme.

 

Det andre budskapet er den mer abstrakte åndelige sulten i dagens samfunn og derav det skrikende behovet for åndelig føde. Jeg tror hovedbudskapet ligger på dette planet. Budskapet er ikke nytt. Selv Jesus snakket om de dårlige hyrdene som sørget for seg selv, men lot saueflokken skjøtte seg selv. Det er likevel ytterligere aktualisert nå under pandemien hvor kirkene har vært helt eller delvis stengt i over ett år. I andre deler av verden er derimot stengte kirker gammelt nytt. Kristne i Asia, Afrika og Midt-Østen har vært på ufrivillig åndelig slankekur lenge. 

 

Jeg vil nødig kritisere enkeltpersoner eller enkeltmenigheter. Men saueflokken sulter – verden over. Hvordan være kirke og kirkelig medarbeider når selve essensen av kirke, nemlig fellesskap – begrenses eller forbys? Jeg tror at de kirkelige ansatte har gjort så godt de har kunnet innenfor de gitte rammene for å nå ut med budskapet. Men faktum er at noen digitale minutter ukentlig ikke på langt nær fyller behovet. For noen når det jo faktisk heller ikke frem fordi de ikke kan benytte seg av eller har nytte av digitale medier. 

Jeg vet at mange menigheter strekker ut ei hand også fysisk. Førsteklassingers familier får feks påskepose med noe godt for både kropp og sjel. Konfirmanter og andre grupper får hilsen med innhold tilpasset alder. 

 

I denne sammenheng ble jeg minnet om brødunderet – Jesus metter fem tusen – som var prekentekst for et par uker siden. Det er dimensjoner over dette underet at Jesus metter fem tusen menn (kvinner og barn kom i tillegg) ved hjelp av to små fisker og fem små brød.  Jesus gjør underet – Han sørger for at en liten matpakke blir nok til alle. Men Han ber disiplene gå og dele ut maten. Gud er den samme. Jesus er den samme – idag som den gangen. Vi har en viss mengde ressurser til å kjøpe mat eller produsere åndelig føde for. Når vi legger det i Jesu hender, skjer miraklet – og det metter de mange sultne. Jesus spør etter to ting. Det ene er hva vi har – og det andre er om vi kan gå. Noen av oss er den som skal gi matpakken vår til Jesus slik at Han kan velsigne den. Andre av oss ber Han om å gå og dele ut denne maten til de som trenger det. 

 

Når kirkedørene atter en gang er påskestengt, er det på sin plass å minne seg selv og hverandre om Jesu ord til menigheten i Filadelfia i Johannes Åpenbaring:

«Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge.» Åp 3,8

 

Med eller uten filter...

 

Innimellom er jeg ute på tur og fotograferer. Nylig har jeg forsøksvis tatt i bruk ulike filtere. Et filter er som et slør man ser virkeligheten gjennom. Filteret endrer bildet. Det kan gjøres skarpere eller utydeligere, mørkere eller med mer markerte konturer.

 

Den senere tida har jeg reflektert over hvordan vi forholder oss til verden og tar imot sanseinntrykk gjennom ulike «filter». Mennesker med ADHD mangler ofte helt eller delvis denne formen for filter og blir bombardert av sanseinntrykk. Alt blir kaos og gjør det vanskelig å forholde seg til omverdenen på en adekvat måte. Filter kan altså ha en viktig og nødvendig funksjon. Men filtere kan også være hemmende.

 

Eksempelvis i en voksen – barn – relasjon. Noen ganger preges relasjonen av at barnet får det for seg at foreldre og andre voksne ikke bryr seg, ja, kanskje til og med ikke er glad i dem. Barnet ser relasjonen gjennom et filter eller et sett med tagger som predefinerer forholdet til far og mor. #ingenergladimeg #ingenbryrseg

 

Tidvis har jeg reflektert over foreldre – barn – relasjonen som en parallell til Gudsrelasjonen. I Bibelen kaller Gud seg selv «Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.» Ef 3,14b-15 

 

Barna kan i sinne finne på å slenge ut «du er ikke glad i meg!». Da møter jeg meg selv i døra i forholdet til Gud. Fordi vi ikke alltid får alt slik vi vil, ser vi vårt forhold til Gud gjennom dette filteret #Gudbryrsegikke.

 

Relasjonen til Gud som Far må utforskes gjennom Hans ord til oss. Når Guds Ord (Bibelen) leses gjennom Den Hellige Ånds (DHÅ) filter #EnGudsomser, blir Ordet levende. Ordet gir mening i vår hverdag fordi vi ser den Gud som ser oss akkurat der vi er. 

 

I ei annerledes adventstid er dette filteret og disse ordene gode å ha med seg når dette merkelige året 2020 går mot slutten. Vi vet lite om framtida, men vi kan sette vårt håp til #EnGudsomser oss akkurat her vi er nå midt i alt som er usikkert og annerledes og i alle fall her nord – kollemørkt. 

 

Siden vi er over halvveis i adventstida kan det jo passe å avrunde med et sitat fra Trygve Hoffs velformulerte julesalme: 

«Du ser oss i mørketidlandet.

Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve her nord.»