For to dager siden mistet vi familiens miljøterapeut
og selvskrevne midtpunkt. Vår vakre lille gudegave som kom til oss julen 2010.
Som fant veien hit helt av seg selv, flyttet inn og ble det naturlige
midtpunktet i familien som den naturligste ting i verden.
Vi bor rett ved en ikke lenger så veldig trafikkert
vei. Men nok trafikk og fart til å gjøre et katteliv mer spennende enn
nødvendig. Veien deler et jaktterritorium i to, og det er klart at i jakten på
vilt, blir hensynet til biltrafikk mindre viktig…
Vi sliter fortsatt med å fatte det. Heldigvis har vi
mange gode minner som er godt å ta frem nå. Her deler jeg noen av dem.
Vi vil huske Puccini som en veldig glad og fornøyd
liten mons som viste hengivenhet for hver og en av familiemedlemmene og deres
venner. Om morgenen fulgte han ofte ungene til skolen eller bussen. Han gikk dem
i møte når de var ventet hjem igjen. Og når vi svingte inn bilen foran huset,
sto han på trappa og ventet, hoppet ned og sprang imot bilen så vi måtte passe
oss for å ikke kjøre på ham. Når venner som hadde vært på besøk skulle gå hjem,
fulgte Puccini dem på veien.
Han hjalp til med leksene, kvesset blyanter med de skarpe små tennene
sine. Puccini var en ivrig lytter når minsten øvde piano og klunket litt selv
når han fant det for godt. Og han elsket å spille fiskespillet sammen med
ungene og var raskere enn noen andre til å fange fiskene som poppet opp. Han hjalp
gjerne til med oppvasken, og det morsomste med den var nemlig såpeskummet som for
all del måtte fanges.
Han sjekket klesskapene til mor og var selvskreven
borddekorasjon når det ble dekket festbord. Som alle andre firbente venner jeg kjenner, syntes Puccini at julen var
en veldig interessant høytid. Han fulgte nøye med på alle forberedelser og var nok
litt misunnelig på barnas adventskalender som besto av pynt som skulle henges
opp på et filtjultre. En kveld fant Puccini ut at han akkurat rakk opp til de
nederste grenene. Ikke nok med det, på ett tidspunkt fant vi det betimelig å komme
med en liten advarsel til Engelen Gabriel og englehæren hans: Føl dere ikke for
trygg på englevakt, kan hende noen er på englejakt...
En grå og skytung formiddag i vårvinter da jeg var på
vei hjem fra butikken, ble jeg oppmerksom på noen så vidt hørbare pip. Da jeg
snudde meg rundt for å se hva det var, ser jeg Puccini, komme løpende så fort
de små potene hans kunne bære ham, bakom meg. Synet av Puccini som kommer
springende etter meg og minnet om den myke pelsen, den våte og kalde snuten og
den myke lille kroppen som gnir seg inntil beina mine, lyser opp i mørke og
tunge stunder.
Som regel er det jeg som oppsøker ham hvis jeg går
forbi i nabolaget hans og ser ham ute, eller jeg er innom når ungene er hos
pappaen sin. Han er da glad for å se meg, og jeg får aller nådigst kjæle litt
med ham. Denne dagen er det imidlertid han som oppsøker meg. når han innhenter
meg, stryker han seg kjælent mot beina mine og setter halen rett til værs. Han
nyter øyensynlig å bli strøket. Han tillater meg til og med å løfte ham opp for
å kose med ham. Når jeg setter ham ned, tripper han omkring føttene mine og
dytter i meg hvis jeg ikke kjæler med ham konstant.
Takk for alt, lille venn! Hvil i fred.
