En episode av Forviklingar – dagen er ikke helt den samme uten…

Det er torsdag ettermiddag. Minsten er konfirmant og skal på planlagt samling denne kvelden. På planen vi har fått står det at de skal møte kl 18 i Hunstad kirke, hvilket betyr enten at hun må skysses eller ta buss. Dersom da ikke en av konfirmantlærerne kan ta henne med? Vi har tidligere fått tilbud om det, så derfor sender jeg frimodig en forespørsel til læreren om hun skal kjøre til Hunstad og har plass til en ekstra, via mobilnummeret som jeg finner på en tidligere utsendt melding fra kirka. En liten stund etterpå får jeg svar at jeg nok har henvendt meg til feil nummer. Jeg sjekker med den tidligere meldingen at mobilnummeret stemmer, og det gjør det. Et søk på kirkens nettsider viser imidlertid at det oppgitte nummeret er feil. Ny sms blir sendt til riktig nummer, hvorpå jeg får et hyggelig svar som bekrefter at hun kjører og at minsten kan få skyss dersom hun møter opp kl 17. Det syns minsten blir litt for tidlig.  Etter litt om og men blir det klart at hun får skyss med sin venninne som skal kjøre med onkelen.

Så langt alt vel. Inntil telefonen ringer kl 18.09. Når jeg ser at det er minsten som ringer, aner jeg uråd. Hun burde på det tidspunktet strengt tatt være i gang med undervisningen. Men neida, hun og venninnen står mutters alene ved Hunstad kirke. Det viser seg at samlingen skulle vært i en av bykirkene, noe de to "pliktoppfyllende" konfirmantene oppdager når de leser påminningsmeldingen som de har fått dagen før fra konfirmantlæreren sin. Denne meldingen har ikke jeg fått og heller ikke hørt om før nå. I så fall ville de ikke stått "stuck" som de selv sa, på Hunstad. Gode råd er dyre nå. Jeg sier at vi skal finne ut av når bussene går, slik at de kan komme seg til riktig kirke, om enn litt for sent. Men det blir vanskelig, i og med at de ikke har tatt med seg verken busskort eller penger…

Vi som pga. en influensa som ikke har sluppet helt taket ennå og derfor hadde tenkt å slippe kjøring denne kvelden, må hive oss i bilen og sørge for at de to konfirmantene kommer seg dit de skal. De er på plass kun 37 minutter etter skjema. Før de forlater bilen får jeg bekreftet at venninnens mor skal hente dem når samlingen er ferdig. Vi kjører hjem og puster lettet ut. Tenker at vi skal slappe av resten av kvelden.  Underveis får jeg en beklagelse fra konfirmantlæreren fordi hun ikke i den tidligere smsen til meg hadde presisert at det var blitt endringer i oppmøtested for konfirmantsamlingen. Unnskyldning akseptert. Litt action må vi jo ha i hverdagen – og kanskje lærte de to unge håpefulle at det lønner seg å LESE meldingene man får fra konfirmantlæreren sin (og for så vidt alle andre man får meldinger fra)…

Kvelden snegler seg videre med nyheter og avslapping. Klokka er plutselig blitt ti på halv ti, og minstens hjemkomst nærmer seg. Jeg er på tur til kjøkkenet for å gjøre i stand kvelds til henne da mobilen plinger. ”Det kan bli litt seint før vi kommer hjem!” skriver minsten. Ja vel? Dette må jeg finne ut av og ringer straks minsten. Jo da, det viser seg at hun som skulle hente konfirmantene ennå ikke er kommet, og de var ferdige kl 21. Men i den korte samtalens løp, dukker imidlertid sjåføren opp likevel. Det viser seg at hun har benyttet kvelden til en aldri så liten oppfrisking av hårfargen og glemte av tiden. 

Dermed var gårdagens episode av forviklingar komplett. Dagen blir ikke helt den samme uten…

Det går (ikke) alltid en buss…

 Egentlig heter det vel: ”Det går alltid et tog.”, og det er muligens en grunn til det. Fylket oppfordrer imidlertid innbyggerne til å reise kollektivt, og siden toget kun er en mulighet forbeholdt de få, er jo buss det viktigste kollektive transportmiddelet på land her i fylket.
Vår familie har tatt oppfordringen på alvor, i likhet med veldig mange andre på hjemstedet vårt. Da eldstejenta og jeg for et par uker siden skulle på Nordlands største shoppingsenter, tenkte vi selvsagt å benytte oss av bussen. Siden det passet best med aktuelle tidspunkt for oss, falt valget på regionbussen. Det var vi ikke alene om. Busskuret var fylt av ventende passasjerer – og bagasje.

Bussen var sein, og da den endelig ankom busstoppet, holdt sjåføren opp en avvergende hånd og nektet oss ombordstigning. Bussen var smekkfull. Her var det fem stykker som hadde sine respektive fly de skulle rekke, samt ei som skulle rekke jobben og var avhengig av akkurat denne bussen. Sjåføren var på tilbudssiden, så hun som skulle på jobb fikk komme med bussen. Vi andre måtte pent vente på neste buss...

Busstilbudet her i distriktet er ikke mye å skryte av utenom rushtiden, og selv da dekker avgangene kun prekærbehovet. Vår neste bussmulighet var hele 27 dyrebare minutter senere. Det oppsto hektisk aktivitet i det lille busskuret. Den ene damen som skulle rekke et fly, hev seg med det samme på telefonen og ble plukket opp av en bil kort tid etterpå. Familien på fire som også hadde et fly de skulle nå, snakket frem og tilbake seg imellom, men kom frem til at det skulle gå bra, ettersom de allerede hadde sjekket inn, takket være teknologiens vidunder!

For vårt vedkommende betød ikke påstigningsnekt på større problemer enn at ventetiden ble mer enn fordoblet. Samt en drøy halvtimes mindre tid til shopping. Ikke verdens undergang, og kanskje var det hell i uhell, tross alt. Vi ble tvunget til å shoppe mer effektivt og prioritere det viktigste først. Nemlig klær for allslags vær.

Det slår aldri feil. Hvert år, tidlig på vårparten, publiseres værspådommer i avisene og melder om knallsommer nordaførr. Det slår heller aldri feil at spådommene viser seg å ikke stemme. Den spådde knallsommeren har, ikke uventet, vært preget av regn, eller hvis vi er heldige – oppholdsvær med varierende skydekke – og temperaturer langt under tyvetallet. Vi som har levd en stund, vet at knallsomrene kommer med ca. 10 års intervaller. Forrige gang var 2014, så det er bare å smøre seg med tålmodighet i åtte år til…

I mellomtiden kan man glede seg over sommersalg på allværsklær hos Stormberg. Halvert shoppetid denne dagen til tross, ble det likevel ny fleecegenser og lang allværsjakke til eldstedatteren og en lett sommerdunjakke til mor. Alt i alt - vi står han av - både vær og mangelfullt kollektivtilbud til tross!

Ett skritt om gangen...

Kan hende var det ikke helt tilfeldig at jeg havnet på akkurat denne bussen denne torsdag ettermiddagen. Egentlig skulle jeg vært på en helt annen buss i motsatt retning, på vei til min ukentlige trening. Bussen var smekkfull allerede før den hadde kjørt ut av byen. En barnehage på tur hjem fra besøk på 4H-gården sørget for det – og i tillegg en umiskjennelig eim av fjøs i hele bussen. Jeg var heldig og fant sitteplass og havnet rett overfor ei dame jeg antok var flyktning. Ikke så rent sjelden hender det at smil og ord utveksles på kollektivtransport. Så også denne gangen. Mellom oss damer som tilfeldig ble stuet sammen i en gruppe på fire, ble smil og høflighetsfraser utvekslet.

Da vi nærmet oss mitt hjemsted, var det mange som steg av bussen. Siden dette var i nærheten av mottaket, hadde jeg regnet med at damen rett overfor meg var blant dem. Men hun ble sittende, og siden vindusplassene nå var ledige, flyttet vi oss begge dit. Neste gang var det barnehageflokkens tur til å stige av. Det tok sin tid, for flere av barna hadde sovnet på turen og måtte vekkes. Ei av jentene som først ble vekket, ble båret ut og plassert på sine to vaklende ben utenfor bussen. Hun glippet med øynene og sto og svaiet. Det så faktisk ut som hun skulle falle bakover, hvilket utløste et gisp både fra min medpassasjer og meg. Heldigvis kom en av de voksne henne raskt til unnsetning, og da så vi to mødrene på hverandre og trakk et lettelsens sukk.

På neste stopp skulle jeg av. Det viste seg at her skulle også min medpassasjer av. Da kunne jeg ikke dy meg og spurte om hun bodde her i nabolaget, og det nikket hun bekreftende til. Jeg sa at jeg bodde her selv og prøvde å peke ut huset mitt. Hun pekte også i retning av hennes hus og spurte om jeg ville komme og drikke kaffe. Om hun mente akkurat samme dag, vet jeg ikke, men jeg endte i alle fall opp i stua hennes  – med en kopp kaffe mellom hendene og et fat med frukt foran meg. 

Ingen av dem kunne særlig mye norsk og svært lite engelsk, men i løpet av den knappe halvtimen jeg satt der, ble jeg innvidd i store deler av historien om hvordan de kom hit til nabolaget. Siden jeg liker å gå tur, spurte jeg henne om hun hadde lyst til å være med og gå tur en dag. Det hadde hun, og vi gjorde en avtale om tur allerede neste ettermiddag. Så takket jeg for meg og løp hjem til han som sto og ventet med middagen.

Da jeg neste dag møtte opp turkledt til avtalt tid, sto både mor, far og deres eldste sønn klare på trappa! Tenk, nesten en hel familie som turfølge! Denne første turen gikk til fjæra. Her ble det en aldri så liten festrast med servering av sterk arabisk kaffe i vakre små porselenskopper. Far i huset spilte arabisk klassisk musikk over telefonen. Praten gikk på vekselvis norsk, engelsk og arabisk. Stemningen, musikken og latteren forserte ethvert språklig hinder, og uttrykket ”ut på tur – aldri sur” har sjelden passet bedre. Siden har det blitt mange ettermiddagsturer med hele eller deler av gjengen. Vi har gått tur i solskinn og regn, i sludd og skodde. Smilene og latteren luner mot kulden. Jeg gleder meg for hver gang vi skal ut på tur og kjenner på savn de dagene jeg ikke har anledning til gå tur sammen med mine nye venner. 

Jeg er full av ydmykhet og takknemlighet til Han som er. Som bærer oss alle i sine hender. Han som ser deg og meg og hva vi trenger akkurat der vi er. Som sendte meg til akkurat denne bussen denne torsdagen og åpnet døra inn til en ny og spennende verden. Noe som aldri ville hendt om jeg hadde valgt å bruke bilen til trening denne torsdagen. Eller om jeg faktisk hadde kommet meg på trening. Veien blir til mens vi går, og jeg nyter hvert øyeblikk av vandringen.

Resirkulerte langfredagstanker…

Påskehøytiden markeres på mange ulike vis verden om. Her til lands handler påsken stort sett om påskekrim, påskenøtter, påskemarsipan og påskekyllinger. Påsken er mer enn kos. Selv om kos er viktig også i påsken. Den er både glede og gru, sorg, savn, ensomhet, samt nærhet og fellesskap.  Den er som en fortettet utgave av livets mange fasetter.

I dag var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. I fjor feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet frem av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. Da jeg i dag var en av få i en stor katedral, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av dette store verdensvide fellesskapet.

Langfredag for fire år siden var jeg med å feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med Korsveien, Jesu lidelses vei. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Uten tente lys og dekor for øvrig feires messen. Uten musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

Kirkens bymisjon markerer langfredag med korsvandring i byen i solidaritet med alle som har tungt å bære. Slik Jesus bar alle våre byrder med seg på korset. Presten snakket i dag om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Om du er en av dem som bærer tungt og ikke opplever at hjelpende hender når deg. Vit at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du og jeg har det akkurat der vi er. Med savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og fikk selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av vår korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok.

Himmelgave...

Himmelsendte dager. Hardt arbeid. Føde for sjel og kropp. Du fant meg. Vant meg. Åpnet dører. Landskap til å trå ut i. Rom til å tre inn i. Hav av glede. Øyer av stillhet. Velsignede oaser. Ordflom, men intet overflødig eller overflatisk. Bonustimer i sjeldent godt selskap. Fotspor i snø. Avtrykk i hjertet. Musikk og magi midt i magen. Klare for nye (u)noter…

God has left me anyway, synger Susanne Sundfør. Musikken pakker meg mykt og melankolsk inn i vinternatt overstrødd med stjerner. Jeg kan nesten forledes til å stemme i. Men himmelen over livet og de åpne dørene forteller meg at Han er til stede i livet mitt her og nå. På grunn av og på tross av. Jeg har feilet, og jeg har mangler. Skapt i Hans bilde er Han uansett min og jeg er hans. Og forunderlig nok er jeg selv til stede i eget liv. Med et hjerte som truer med å sprenge grenser. Takknemlighet skal føde eudaimonia.

God hasn’t left me in any way.

Grønn av misunnelse...

Jeg er blant de av oss som ikke har vinnerlykke. Aldri har jeg vunnet i lotto eller andre spill med pengepremier. En sjelden gang har jeg kjøpt vinnerlodd på basar med små premier. Ikke at jeg klager. Det kujnn ha vorre verre.

Forrige uke ble jeg imidlertid den heldige vinner av ikke mindre enn to marsipangriser. Den første – og største – som premie i julelunsjquizen på jobb. Min kunnskap om bl.a ingrediensene i pepperkaker og resten av lagets gjetning på quizkapteinens vekt, ble avgjørende. Seieren gikk ikke upåaktet hen i resten av kollegiet, og jeg hadde et svare strev med å gjemme unna marsipangrisen inntil jeg skulle hjem for dagen. Noen dager senere ble det servert julegrøt med mandler og dertil hørende premier. Denne gangen var jeg ikke så heldig å vinne førstepremien. En rosa gris som nøffet seg rundt bordet når han ble klemt på de riktige stedene. Derimot vant jeg marsipangris med sjokoladetrekk. Det var så vidt jeg turde si fra at jeg hadde fått mandel i grøten og dermed kunne innkassere premie nr. 2 denne uka. Misunnelsen var til å ta og føle på.

Synet av de andres håpefulle ansikter, dvs. spesielt en av kollegene som kanskje var vant til å vinne marsipangrispremie, fulgte meg inn i helgen. I heimen har det de siste dagene også vært snakk om julegrøten lille julaften og antall mandler i grøten. Mor har vært kjip og sagt at det bare blir en mandel og ergo en marsipangris, til hørbar skuffelse. Lørdagskvelden hadde vi noen koselige timer med å lage marsipanroser til juledagskaken og marsipankonfekt til høytiden. Da fikk de ideen om å lage marsipangriser som trøstepremie til de som ikke får mandel i grøten. Resultatet ble noen skikkelig søte og særegne rosa griser. På forespørsel ble det til og med laget et par ekstra trøstepremiegriser til kollegaer som var «grønne» av misunnelse under julegrøtlunsjen fredag. Trøstepremiegrisene er behørig overlevert de heldige og faller forhåpentligvis i smak. Hvis de ikke setter seg på bakbeina, da... 

Lille julaften er opprunnet med dertil hørende julegrøt om noen timer – og mor satser på trøstepremien i år…

 

 

Statusjag – i dobbel forstand…

I følge Vårt Land føler vi oss som tapere på Fjesboka…
Riktig nok er det amerikanske forskere som hevder dette, men det forholder seg nok ikke så veldig annerledes her på berget... I alle fall har sangeren Krokslett, hjemmehørende her i kommunen, nettopp skrevet en kommentar i Bodø.nu som kan tyde på at takket være Fjesboka, står depresjonen på trappene også her hjemme.

Jeg kan jo bare snakke for meg selv. 90 % av statusoppdateringene jeg har tilgang til, er av typen ”Gleder meg til helg og jentetur til Roma”, ”fredag og lønningspils med gode kollegaer” - eller en status som oser av god mat, godt drikke og hjemmehygge. Man poster bilder fra trivelige lag eller eksotiske ferier, firmaturer og annet som kan dokumentere en eller annen form for suksess. Fjesboka gir oss en unik anledning til å eksponere oss selv slik vi ønsker verden skal se oss Eller kanskje den vi tror at verden vil se. Hva vet jeg.

Selv er jeg vokst opp med minnebøker fylt med håndskrevne minner av typen ”Tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet, da sparer du mange bører på sinn og samvittighet” og velger å ikke la meg nevneverdig affisere av alle de fantastiske opplevelsene mine Fjesbokvenner tilsynelatende er med på. ”Den som er tilfreds kan ingen ruinere” har den vise Lao Tse sagt, og det gjelder ikke minst i fjesbok - og twitterjungelen av statusoppdateringer.

Flott hvis alle mine venner har det topp 99 % av tiden, jeg gleder meg med dem! Hvis de derimot er omtrent som meg, hvilket jeg antar ettersom vi er av samme stoff, består livet av om lag 70 % hverdager. At hverdagen kan være en fest, vet jeg av erfaring, det kommer an på hvordan man ser på det. Men som oftest er hverdagene nokså ensformige og fulle av skal og bør-gjøremål. Et bakteppe vi har bruk for slik at høydepunktene trer desto tydeligere frem.

Når mange av oss har flere hundre venner på fjesboka, sier det seg nesten selv at det ikke er stedet å utbasunere private og dypt personlige ting i ens liv. At mange velger å tegne et glansbilde av seg selv isteden er da kanskje ikke så rart. Men som en av mine tidligere kloke kolleger sa om dette fenomenet; også fjesboka har meldingsfunksjon som muliggjør en nyansering av glansbildet. Heldigvis. Ut over det gjelder lærdommen om å ta alt med en klype salt...

Uten å alene påta meg skylden for de polerte statusoppdateringene, tar jeg likevel Krokslett på ordet og sjanser på (nok) en ærlig statusoppdatering. Her fra sofakroken uten antydning til energioverskudd, ønsker jeg deg god helg - enten du feirer heidundrende eller tar det lungt på sofaen med eller uten vond hals og manglende stemme.

Et lite hverdagseventyr på en lørdag...

 

Det er en helt vanlig torsdag morgen. For øvrig den siste i februar. Som vanlig var jeg ute i siste liten. Med armen full av veske, nøkler og termokopp med kaffe, roter jeg i mitt fantastiske skyvedørsgarderobe etter et par hansker. Et blikk ut av kjøkkenvinduet har forlengs avslørt at det regner. Noen dyrebare sekunder går med til en indre argumentveksling om hvorvidt jeg trenger hansker eller ikke. Jeg konkluderer med at det til tross for varmegradene er kjølig ute. Jeg fryser så lett på fingrene, så jeg bestemmer meg for at votter er nødvendig. Mellom skjerf, luer og hansker, får jeg først fatt i skinnhanskene. De blir for varme. Deretter dukker de hjemmestrikkede vottene jeg fikk til jul frem fra ansamlingen med klær. De skal jeg ha! Men bilen er allerede startet og rygges i dette øyeblikk ut av gårdsplassen. Så jeg tar dem ikke på meg. Enda jeg vet hvor kaldt og vått det vil være å åpne bildøra uten noe på fingrene. Jeg skynder meg ut med veske, termokopp, votter og nøkler i hendene. Låser døra og bruker votten som beskyttelse når jeg skal åpne bildøra. Så frøs jeg ikke av meg fingrene likevel.

På vei inn mot byen kan jeg, ettersom jeg er passasjer, i ro og mak nyte kaffelatten mens dagens gjøremål planlegges. Tyve minutter og en stor kaffelatte senere er vi fremme, og det er tid for sjåførbytte. Jeg haster ut av passasjersetet og løper rundt bilen i håp om og ikke bli søkkvåt før jeg skal kjøre videre. Det gikk bra. Noen få minutter senere er jeg fremme og ser meg rundt etter vottene mine som jeg helst vil ha på den lille turen mellom bilen og inngangsdøra til barnehagen. Vottene er vekk. Jeg er akkurat på tiden og tar meg ikke tid til å lete gjennom hele bilen. De ligger mest sannsynlig i dørken klemt mellom setet og bildøra.

Timene flyr som vanlig av sted med gjøremål slag i slag. Når jeg er på vei ut til bilen for å dra hjem, irriterer jeg meg litt over at jeg ikke tok meg tid til å lete frem vottene mine. Temperaturen har sunket, og det er kaldt både på åpne bildøra og å holde i rattet uten votter på fingrene. Når bilen maler pent, tar jeg et raskt overblikk over, under og rundt omkring både passasjer – og førersete. Uten det ønskede resultat. Nå melder bekymringen seg. Når vottene ikke ligger i bilen, hvor kan de da befinne seg? I et glimt ser jeg meg selv sittende med vottene på fanget. Og idet jeg reiser meg for å bytte fra passasjersetet til førersiden, er det mulig at jeg istedenfor å legge vottene fra meg i setet, kan ha reist meg med vottene fremdeles i fanget. Og dermed forårsaket at de falt ut av bilen og ned på bakken? Den regnvåte grusen? Kanskje ligger de da fremdeles på parkeringsplassen når jeg kommer frem. Ettermiddagstrafikken flyter relativt greit, og snart er jeg tilbake på parkeringen. Jeg nærmest river opp bildøra og oser ut for å ta parkeringsplassen i øyesyn. Ved første øyekast er det ingen antydning til votter på bakken. Til tross for min nylig konstaterte langsynthet, er jeg sikker i min sak. ingen votter å spore, verken på nært eller fjernt hold. Jeg må nok anse de deilige vottene som tapt. Enten har vinden tatt de. Eller også har noen funnet dem og likt dem så godt at de har tatt dem med seg. I så fall skjønner jeg dem godt, selv om moralen i handlingen er noe tvilsom. Hjemturen blir en melankolsk affære. Historien ender heldigvis ikke der.

Det er blitt fredag ettermiddag. Jeg er i full sving på kjøkkenet med å lage tacogryte fra grunnen av. Mange ingredienser og kryddere å holde styr på, så jeg merker knapt at jeg med ett har fått selskap. – Høyre eller venstre? Spør han og holder venstre hånd bak ryggen. Naturlig nok peker jeg på venstre hånd og lurer fælt på hva han gjemmer der. En bukett røde roser? Konfekt? Nye hansker? Jeg blir ingenlunde skuffet når det viser seg å være de hjemmestrikkede vottene jeg trodde var tapt for all tid. De hadde ligget et par meter innenfor porten til jobben hans da han kom dit samme morgen. Gårdsplassen er som regel full av fugler. Mistanken går dermed i retning av tyvaktige skjærer. Til tross for at vottene mangler glitrende steiner. Kanskje det nettopp vær derfor de var kommet pent brukt tilbake? Hvem vet… Vintersesongen er reddet for undertegnedes vedkommende. Når vi i dag våknet til snøstorm, var det svært beleilig at vottene var kommet til rette. Votters veier er uransakelige, det vet både Alf Prøysen og jeg.

Om å lese mellom linjene... (og ei bokanbefaling)

Over natten har vinteren dekket jorden med sitt hvite og lunende teppe. Bare dager etter at jeg skrev om høsten som var over oss med sitt gylne slør av gulnende lauv. Kveldene som bød på rå og kjølig luft, lavthengende måne og rimete nordlysnetter. Jeg hadde akkurat vennet meg til de mørke kveldene. Greinene som fortsatt tviholder på de gylne gevantene, tynges nå av hvit pelskåpe. Veiene er mer eller mindre ufremkommelige, og bilen er gått i hi under kramsnøen. Det er tid for varmekjeledress og apostlenes hester.

Kvelder med kuldegrader innbyr til å finne frem de halvleste bøkene fra ferien. Jeg begynte halvveis i "Sandeltreet" av Elle Newmark. Handlingen er lagt til India i 1947. Vi følger en frue og hennes lille sønn som begge følger med på lasset når historikermannen får i oppdrag å dokumentere delingsprosessen. Martin er sterkt preget av sine opplevelser under 2.verdenskrig, noe som skaper splid mellom ektefellene. Evie, som fruen heter, strever med ensomheten både i ekteskapet og som eneste amerikaner i den lille landsbyen i fjellene. Da hun kommer over hundre år gamle gjemte brev og dagboknotater ulike steder i huset, får hun noe å beskjeftige dagene og tankene sine med. Den hemmelige og skandaløse historien brevene antyder, gjør henne besatt av å finne materiale som kan gjøre bildet helt. Hennes evne til å lese mellom linjene og å finne de rette kanaler for relevant informasjon, er imponerende. Historien er gripende på flere måter.Både bakteppet med de historiske omveltningene for India i 1857 og 1947 og konsekvensene dette har for menneskene vi møter i boken, samt de personlige historiene deres. At skildringene sender meg tilbake til et India jeg godt kjenner igjen, er heller intet minus.

Omtrent halvveis, når boken er på sitt mest dramatiske, viser det seg at omkring førti sider er byttet ut med et tidligere kapittel fra boken. Vanligvis ser jeg ikke på sidetallene når jeg leser, så jeg har lest nærmere en halv side før jeg innser at dette er kjent stoff. Da gjelder det å kunne lese mellom linjene. Ane hva som kan ha skjedd i mellom de to kapitlene.  Selvsagt skulle jeg gjerne visst, men jeg kan leve med å ikke vite alt. Slik vi ofte er tvunget til også i det virkelige liv. Kanskje får vi svarene vi savner en gang når vi ser retrospektivt på livet. Kanskje vil vi måtte leve med en del ubesvarte spørsmål. Ett er i alle fall sikkert, for å vende tilbake til begynnelsen: Vinteren er kommet for å bli, enten jeg liker det eller ikke. Livet er levelig likevel.