Pust

Feiringen av pinsedag i kirkeåret er for lengst tilbakelagt. Men etter den første pinsedagen hvor disiplene mottok Den Hellige Ånd (DHÅ), har vi jo i grunnen alltid pinsetid. Derfor er et blogginnlegg om pinse og DHÅ høyst aktuelt også nå.

Da pappa i fjor vinter lå på dødsleiet, lyttet jeg mye til orgelverker av blant andre Bach og Mozart og fant stor trøst i musikken. Tonene som strømmet ut av dronningen over alle instrumenter var som en elv jeg kunne begrave tårene i. Noen av verkene tonesatte den brottsjø av følelser og dramatikk som alvorlig ulykke og brå død bringer. Mykheten i melodiene var som salve til verkende sår. Musikken finner veien helt innerst i hjertet. 

Slik er det også med DHÅ. Pinsevenner snakker om «salvelse» i DHÅ. I den grad vi i lutherske kirker snakker om DHÅ brukes termer som å «bli fylt» av ånden. Jeg tror jeg foretrekker pinsevennenes «salvelse». Det ser jeg for meg som en renselse eller helhetlig helbredelse. Se, jeg skaper noe nytt! sier Gud gjennom profeten Jesaja.

En tidligere Madagaskar – misjonær som deltok i pinsedagens gudstjeneste i min lokale kirke satte ord på noe jeg selv har erfart. En spesiell hendelse i livet hennes hadde medført sorg og utmattelse som gjorde at hun ikke orket å lese noe annet enn Bibelen. Men denne bibellesningen ble en renselsesprosess som helbredet følelseslivet. Ordet er levende, sier Bibelen. Ordet i seg selv virket helbredende i hennes liv. 

Det hebraiske ordet for Ånd er det samme som vind og pust. Pust er jo det som gir liv. I en ulykke kan pusten fra ett menneske bringe liv til et annet. Jeg har ivrig fulgt med på «Nytt liv i East end» som skildrer jordmødres liv i London på 60-tallet. Mang en gang har jeg blitt rørt til tårer når de bokstavelig talt har pustet liv i nyfødte som ikke har greid å puste selv med det samme. Den Hellige Ånd er denne pusten som bringer liv i vårt indre når vi ikke greier å puste selv. 

Jeg har ofte brukt salme 23 i Salmenes bok i Bibelen som bønn. Nylig kom jeg over en epistel om en av strofene i salmen: «Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over.» Strofen har jeg instinktivt forbundet med DHÅ. Nå ser jeg hvordan salmisten David i denne strofen har tegnet et perfekt bilde av hvordan Ånden virker. Du kan lese alt selv her First Baptist Thomaston(scroll til 11/3-19). Teksten jeg refererer fra er for øvrig hentet fra Phillip Kellers bok «A Shepherd Looks at Psalms 23». Her omformulert av meg: 

Beitende sauer kan komme til å vikle hodet fast i torner og kratt og faktisk ende i døden når de prøver å komme løs. I tillegg finnes plagsomme små fluer som legger egg i neseborene deres. Ettersom eggene blir til larver, får det sauene til å stange hodet mot stein, i verste fall stanger de seg i hjel. Ørene og øynene deres er også utsatt for plagsomme insekter. Hyrden salver derfor hele sauens hode med olje. Oljen danner en barriere som beskyttelse mot plagene. 

Som mennesker kan vi tidvis plages av tungsinn og vikle oss inn i tornekratt av tanker som holder oss fanget. Kanskje invaderes vi av bekymringstanker som ikke gir oss fred. Så stanger vi hodet mot en usynlig mur i håp om å stanse dem og finne fred. 

Slik sauene tar imot hyrdens omsorg når han heller olje over dem til beskyttelse mot tornekratt og plagsomme insekter, har vi som kristne mottatt DHÅ. Den er et beskyttende skjold mot bekymringer og ufred. Den kan løfte oss ut av tungsinn og tornekratt av tanker som holder oss fanget. Har du noen gang bedt Gud om å salve hodet ditt med olje?

I forrige bloggpost «Ut av komfortsonen»  nevnte jeg at vi er så heldige å ha en mentor og støttekontakt som kritsne. Det er DHÅ som er hos oss i Jesu sted. Slik Jesus tok barna på fanget og snakket med dem og trøstet den. Slik omslutter DHÅ oss med kjærlighet og omsorg. Han går sammen med oss og viser oss vei gjennom Ordet. Han beskytter oss ved å salve hodet vårt med olje.

Jeg lytter fortsatt til orgelmusikk, helst live og er ofte å finne i benkeradene i domkirka når det er «Orgel på lørdag». Orgelmusikken har blitt en del av min salvelse. 

Til slutt vil jeg dele en nydelig sang om nettopp DHÅ fra et egyptisk lovsangsteam. Den er på arabisk, men oversettelse finnes ved å klikke på «mer» nederst til høyre ved videoen:

...om enn tårnene faller...

For to dager siden brant deler av Notre Dame ned. En uvurderlig kulturskatt er rasert, selv om veggene fortsatt står når brannen er slukket. 

I går formiddag satt jeg i benken i vår lokale katedral og lyttet til vakre toner som strømmet fra dronningen av instrumenter. Påskeresitasjon med orgel og tekstlesning i Domkirka er tradisjon – også for meg. Denne påska er jeg ekstra takknemlig for at katedralen står og at den er åpen for alle. Den gamle domkirka i Bodø ble jo engang jevnet med jorden sammen med store deler av bygningsmassen i byen da Luftwaffe bombet Bodø i slutten av mai 1940. Den nye domkirka ble reist og sto ferdig på midten av femtitallet. 

Selv har jeg ikke noe nært forhold til Notre Dame, ettersom det aldri falt seg slik at jeg reiste til Paris. Men jeg har et nært forhold til kirken. Kirken er mer enn en bygning. Det er derfor vi kan si med salmedikteren at «...kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.» 

Som det også har vært sagt på nyhetssendigene disse dagene, så er kirken mer enn et hus. Og at Notre Dame har betydd noe for alle parisere og franskmenn, viser engasjementet helt tydelig. Kirken samler selv når den står i ferd med å rase sammen.

Jeg er glad for å tilhøre et samfunn der en kirkebrann skaper sorg, selv hos de som ikke frekventerer kirken ukentlig. Men kirker, både som bygg og institusjoner, har hatt og har fortsatt dårlige kår mange steder i verden. I Sovjetunionen ble omtrent samtlige av de vakre kirkene i sovjetsamveldet vandalisert og stengt fra 1922. Kirken som institusjon ble forsøkt radert ut. Prester og biskoper ble drept og fengslet. Etter «perestrojka» og «glasnost», er mange kirker åpnet og restaurert, og kirken blomstrer omsider i øst.

Men i Irak og Syria er mange kirker fullstendig ødelagt eller vandalisert under IS og i borgerkrig. I 2016 kunne kurdiske og irakiske soldater gå sammen om å sette på plass korset på taket i Mar Korkeish kirken i byen Bashiqa. «Det første IS gjorde var å ødelegge korset. Vi ønsket å erstatte det for å fortelle IS at vi fremdeles er her og at vi ikke har tenkt å forlate stedet, sa fader Afram i den forbindelse.» Nrk.no Urix

I mange land i Asia, Afrika, Midt-Østen og Sør-Amerika ødelegges kirker og kristnes forsamlingshus til stadighet. Uten at det fører til kollektiv sorg. Uten at det protesteres særlig verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Prester, diakoner og troende kirkemedlemmer kidnappes, angripes med vold og trusler – og de drepes. Men kirken står om murene faller. Kirken lever. Fordi «Vi er Hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene.»(Grundtvig). Særlig rundt kristne høytider er kirken i pressede områder utsatt. De trenger at vi står sammen med dem i bønn – så vel som pariserne nå trenger det.

I vår katedral ble det igår lest en tekst av Mari Wirgenes.  «Potteskår» er historien om en blomsterkrukke som knuses i kirka og en plante som overlever fallet og plantes om i ny krukke. Teksten illustrerer hva kirka er både i større og mindre perspektiv. 

Den salmesyngende og bedende skaren i Paris´ gater speiler historien om potteskårene og demonstrerer hva kirken egentlig er. Da jeg hørte om katastrofebrannen mandag kveld, ble jeg minnet om den nevnte strofen fra Grundtvig-salmen. Jeg har sett flere dele samme tanke på sosiale medier. Resten av salmeteksten er verd å få med seg. Grundtvig sier noe om hva kirken essensielt er i et himmelsk og verdensomspennende perspektiv og som er svært passende i denne sammenhengen. 

«Vi er hans hus og kirke nu, / bygget av levende stene, / som under kors med ærlig hu / troen og dåpen forene. / Var vi på jord ei mer enn to, / bygge dog ville han og bo / hos oss i hele sin velde!

Husene dog med kirkenavn, / bygget til Frelserens ære, / hvor han de små tok titt i favn, / er oss som hjemmet så kjære. / Deilige ting i dem er sagt, / sluttet har der med oss sin pakt / han som oss himmerik skjenker!

Give da Gud at hvor vi bo, / alltid når klokkene ringe, / folket forsamles i Jesu tro / der hvor det pleiet å klinge. / Verden vel ei, men I meg ser, / alt hva jeg sier, se, det skjer, / fred være med eder alle!»

Du kan også lytte til denne vakre versjonen av salmen.

Hvilens vann...

Han lar meg ligge i grønne enger.

Han fører meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft.

(Salme 23)

Salme 23 bygger på metaforen om saueflokken og hyrden. Å ligge i grønne enger er for sauene å ligge i matfatet. Her kan de fråtse i føde. Hvilens vann kan være et skyggefullt sted med en vannkilde hvor sauene kan drikke seg utørste. Et sted hvor de kan legge seg til ro for natten eller få en pause fra solens hete om dagen.

Kledd i en lett sommerkjole, barbeint og med utslått hår ligger jeg på ryggen i ei grønn eng med høyt gress, engsoleie, ryllik og kløver som vipper med fargeglade hoder i vinden. Over meg er himmelen i mange blånyanser med fjærstrøk av skyer fra nord til sør. Selv når engene ikke er grønne, kan jeg legge meg på rimfrossen mark og nyte pastellpenselstrøkene fra kjølig indigo overstrødd med gullkantede skyer, til glødende lavarødt ned mot horisonten. Himmel speilet i havet. Fargesymfonien smyger seg inn i hjertet. Toner av tilfredshet og glede. Han lar meg ligge i de grønne engene med pastellhimmelen over meg til jeg flyter på gullkantede skyer over speilhavet.

Helt siden barndommen har jeg funnet fred og ro ved å vandre over engene, svabergene og langs fjæra. Pappa, som vi dessverre mistet så plutselig i vinter, lærte meg det. Han gikk ofte tur i nærområdet mot fjæra. Jeg ser ham for meg med lange grønne sjøstøvler, snekkerbukse med tollekniven i slira hengende i beltet og en tykk ullgenser der han tar sjumilssteg over svabergene og strendene. Da vi var barn tok han oss ofte med på turene sine, og det har nok bidratt til at det er nettopp her jeg finner mitt hvilens vann.

I betydningen åndelig føde kan vi her til lands fråtse i grønne enger og vannkilder. Vi har kirker og bedehus på hvert et nes. Mange steder er kirken åpen daglig nå sommerstid. Den som ønsker det kan komme inn i Guds hus og søke stillheten og Hans nærvær der. Vi har bibelen, Guds ord lett tilgjengelig både i papirform og digitalt.

På leting etter hvilens vann kan vi imidlertid feilaktig søke kilder som slett ikke inneholder strømmer av levende vann. Tvert imot er de grumset til av fremmed religiøs praksis. I dagens kirkelige landskap er dette påtakelig når man i flere sammenhenger  innfører elementer fra østlig mystikk så som yoga, ”sjokolademeditasjon”, mindfulness osv.. Yoga og såkalt mindfulness er ikke hvilens vann, slik salmisten snakker om.

For tre år siden fikk jeg konstatert en kronisk revmatisk lidelse. Som et ledd i rehabiliteringen ble det noen opphold på Sunnaas sykehus. Behandlingen er tverrfaglig og sikrer helhetlig tilnærming. Muskelspenninger er en stor del av problematikken, og ulike teknikker for avspenning er en viktig del av behandlingen. Mange benytter mindfullness, så også her. Det er lett å la seg lede inn i det man tror er hvilens vann gjennom en slik avspenningsøvelse. det som fremstår som god veiledning, er for et Guds barn rett og slett villedning. Mindfulness handler om å søke fred og hvile i oss selv. For et Guds barn finnes imidlertid hvile og fred ene og alene hos Gud, noe følgende uttalelser understøtter: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Denne omkring 1600 år gamle setningen tilhører kirkefaderen Augustin av Hippo.

”Å leve i nået har en be­gren­set verdi når vi ikke møter Han som ska­per nået. ” Sagt om mindfulness ogkristendom av forkynner og sjelesørger Stein Solberg 

På mitt siste opphold ved Sunnaas i august for to år siden, hadde vi nydelig vær. Der er en diger terrasse hvor man kan nyte solnedgangen bak fjellene mot vest. I mangel av fjær hjemme, ble terrassen disse to ukene mitt hvilens vann.

”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.” Joh 7,38

Guds levende Ord (Bibelen) gir oss påfyllet vi trenger. Det er der vi kan finne hvile og motta ny kraft. Ordet er både føde og tørsteslukker. Ordet gir oss pusterom i hverdagen. Vi trenger ikke lære oss kompliserte pusteteknikker fra yoga. Vi trenger ikke rydde sinnet for alt som fyller det. Vi trenger bare å søke Herren der Han er å finne. Mens Han er å finne. ”De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.”

Salme 36, 9-10

Avslutningsvis låner jeg ordene til Marit Landrø, som sier noe om dualiteten i dette å søke hvilens vann:

”Bibelen oppfordrer oss til å «meditere og grunne på hans Ord dag og natt». Den kristne retreatbevegelsen i Norge har hjulpet oss til å vektlegge denne skatten som finnes i sann kristen meditasjon, hvor vi gjennom dagen bestreber oss på å holde alle forstyrrelsesfaktorer unna sånn at vi kan fordype oss i Guds ord og høre hva Jesus vil si til oss, samtidig som vi også får hjelp til å falle til ro sånn at vi kan begynne å lytte til oss selv.”

I storm og stille…

Jeg sitter ved vinduet i Stormen bibliotek, med utsikt mot småbåthavna. Fiskeskøyta Faxen og ei litt mindre skøyte ligger ved kai rett utenfor. Faxen har startet motoren. Rytmiske dunk-dunk både høres og kjennes her jeg sitter. Etter at motoren har fått oppdampen, legger Faxen fra kai og bakker sakte ut av havna med et knippe skuelystne, deriblant turister med kamera langs kaikanten.

Seansen minner meg om min kjære Pappa. Motordunkingen var som musikk i hans ører. Selv hadde han ei gammel skøyte som han brukte store deler av sitt pensjonistliv på å restaurere. Han arbeidet jevnt og målrettet, selv om de synlige resultatene knapt var merkbare til daglig for et utrent øye som mitt. Nå er ikke Pappa lenger iblant oss. Brått ble han rykket ut av livene våre. Han var en mann av få ord, men han etterlater seg et tomrom ingen annen kan fylle.

For et par uker siden sang jeg sammen med kantoriet på gudstjeneste med skreitakkefest. Blant annet sang vi denne Petter Dass-salmen:

O store Gud som hjelpe kan,

Hvis sti er i de store vann,

Se med ditt guddoms øye

Til alle som på havet er.

Bevare dem fra grunn og skjær,

La vær og vind dem føye!

La dine engler følge dem

I god behold til hus og hjem!

O store Gud som hjelpe kan, du så til Pappa alle dager han på havet var. 

Du bevarte ham fra grunn og skjær, lot vær og vind hans båter føye. 

Du lot dine engler følge ham i god behold til hus og hjem.

Så var det paradoksalt nok et forkjært fall her på landjorda som rev ham ut av våre hender… I møte med hans banesår kom selv legeekspertisen, dine hjelpere her på jorden, til kort. Hvorfor? Spør vi oss, vi som står igjen. Spørsmålet blir hengende i luften og dirre. Sammen med alle hvorfor som alle etterlatte har ropt ut i smerte og fortvilelse gjennom alle tider.

Vi får likevel tro at du, store Gud som hjelpe kan, var hos ham også da og at dine engler fulgte ham i god behold til hans evige hjem.

En synlig arv lever heldigvis videre i livsverket Sjøliv. En arv min lillebror fører videre.

Petter Dass sin salme formidler også en holdning, en tiltro til Vår Herre og hans tilstedeværelse i storm og stille, som kjennetegnet Pappa. En usynlig arv vi alle kan føre videre med takk. Hvil i fred, kjære Pappa!