Viser innlegg med etiketten Kirkens Bymisjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kirkens Bymisjon. Vis alle innlegg

lørdag 11. april 2020

Resirkulerte langfredagstanker anno 2020...


Langfredag for fire år siden var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. Året før feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. 
I år tilbringer jeg langfredagen i stua foran skjermen for å feire gudstjeneste i et slags fellesskap. Det gjør langfredagen ekstra tung og dyster. Men både da jeg langfredag for noen år siden var en av få i en stor katedral – og denne langfredagen helt alene foran TV-skjermen, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av et verdensvidt fellesskap av troende som til og med strekker seg inn i evigheten.
Åpne Dører delte i dag en hilsen fra syriske Fader Daniel til oss som vanligvis nyter friheten til å utøve og dele vår tro i det offentlige rom. Du kan se hele hilsenen her via Facebook. 
Han hilsener med ordene fra Fil 4,4-7,  og jeg siterer bibelverset samt noen av refleksjonene til Fader Daniel: ««Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!  Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!» Paulus skrev dette mens han var fengslet under grufulle forhold. Han visste hva smerte var. Han visste hva savn var. Han var forhindret fra fellesskap med sine etterfølgere og sine menigheter. Han hadde likevel tillit til at Gud aldri ville svikte ham, men alltid være nær ham – og alle dem som tror. Og det er det som gjør at omstendighetene ikke trenger å påvirke hvordan vi har det inni oss. Samme hvilke omstendigheter vi er i, hvor slitsom eller smertefull en situasjon er, så kan vi stole på at Gud ikke svikter oss. derfor fortsetter Paulus med å si «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»» 
Langfredag for noen år siden var jeg med og feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med kunstverk som symboliserer Korsveien, Jesu lidelsesvei. Vi stanset ved hvert av dem og leste noen avsnitt fra Jesu lidelseshistorie og sang et par vers av utvalgte salmer før vi vandret videre. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Messen feires uten tente lys og musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.
I langfredagsprekenen i Domkirka for fire år siden, snakket presten om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.
Kanskje bærer du eller noen du kjenner tungt akkurat nå. Kanskje opplever du ikke å bli sett av andre, at ingen hjelpende hender når deg. Da kan vi vite at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du har det akkurat der du er. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Han vet om savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og trengte selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av  vår  korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok. 

søndag 19. januar 2020

Diamanter i støvet...


Tyvende dag jul er forlengs passert, og jula er ryddet ut av huset. Nok en gang overgikk vi oss selv i pengebruk før jul. Nok engang konsumerte vi mer enn kroppen har godt av. Nok en gang må vi reparere med å melde oss inn i treningsstudio for å få bukt med det. Strengt tatt burde jeg være ferdig med julerelatert stoff. Men julebudskapet er imidlertid aktuelt året rundt. 

Selv om media allerede har glemt det, satt vi for en måneds tid siden her i vår velfødde tilfredshet og syntes synd på dem som måtte feire jul alene, uten alt juleglitter, julemat og dyre gaver. 

Kan vi snu det på hodet? Kanskje er det nettopp vi som går glipp av noe når vi nærmest drukner i julestæsj, støy og festligheter?

Ved adventstidens begynnelse fikk jeg et gjensyn med «Gatas evangelium» som har vært satt opp av Kirkens Bymisjon de siste årene. Juleevangeliet formidles i en gatekontekst fra vår tid. 

Musikken til forestillingen er i stor grad hentet fra kjente låter. Selv om «Shine on, you crazy diamond» med Pink Floyd, handler om noe helt annet, visualiserer den vår tilværelse fullt av ting som glitrer uten å være gull. I sterk kontrast til livet på gata. Kaldt, avkledd, nedstøvet og nødstilt. I forestillingen er det nettopp hit julebudskapet forkynnes først. Til de som er nederst på rangstigen i samfunnet, slik hyrdene på Jesu fødsels tid var. 

«Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha,
           ikke offer.
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.
» Matt 9,12-13 

Til sammenlikning forkynte presten i vår lokale kirke første juledag at han hadde fått noen ord å dele (underforstått et direkte budskap fra Gud). Dette «budskapet» gikk ut på at vi ikke lenger skal søke (etter Gud), at vi er oppsøkt. Vel, det er bare halve sannheten. Altså kan ikke budskapet være fra Gud. Gud  kan ikke lyve og kommer aldri med halve sannheten. 

Jesus kom riktig nok for å oppsøke oss (det som var fortapt) – men Han kom med det formål å bergeoss. 
«For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Luk 19,10 
«Jeg vil lete opp de bortkomne, føre tilbake de fordrevne, forbinde de skadde, styrke de syke, vokte de fete og sterke og gjete dem på rett vis.» Esek 34,16

Kanskje er det nettopp de ubemidlede, de som går på gata, de ensomme, de forfulgte og forhatte som finner jula. Jula – som i Jesus. Fordi Han er den eneste som finner dem. Kanskje er Han den eneste gaven de får. Den eneste gaven de kan gi og samtidig selv beholde. 

Jesus kan, om noen, identifisere seg med de hjemløse, de forhatte og utstøtte. Han er steinen bygningsmennene vraket. Salme 118,22. Dette er evangeliet i et nøtteskall. Evangeliet til alle på gata. Evangeliet til de velfødde. Evangeliet til alle – de som (tror de) har alt og de som intet har.

Enten vi bor i slott eller skur, er vi som stein som slipes til diamanter av livets smergelskive, inntil vi når enden og trer inn i himmelens rike. Hvis vi ser godt etter, kan vi underveis glimtvis se det glitre i ferdigslepne fasetter. Tittelen på denne teksten er for øvrig lånt fra ei bok av Joni Eareckson Tada. Hun snakker (av erfaring) om noe av det samme. hun har levd mesteparten av livet lenket til en rullestol, lam fra halsen og ned. Hun har funnet skatter skjult i mørket og deler så gjerne med oss andre hvordan vi kan finne dem.

De kloke skal skinne
          som den strålende himmelhvelvingen;
          og de som har ført de mange til rettferd,
          skal skinne som stjernene til evig tid. 
Daniel 12,3

Så, shine on, you crazy diamonds!