Den som leter...

Hekta - på hekling.

Jeg har likt å hekle siden jeg lærte det som barn. En interesse som har gått i arv fra mormor til mamma(selv om hun nok har strikket mer enn hun har heklet) til meg. Min mormor var et unikum med heklekroken, med et utall sengetepper og gardiner på merittlisten. Hun ga seg ikke selv da synet plaget henne de siste årene. Til å hjelpe seg fikk hun et et digert og sterkt forstørrelsesglass med lampe som hun kunne se gjennom når hun heklet. Og hun holdt det gående omtrent til sitt siste åndedrag.

Mine heklemeritter er bokstavelig talt i småskala sammenliknet med både mamma og mormor. Da jeg gikk på videregående, satt jeg og heklet små duker i timene, mens andre strikker gensere – og atter andre noterte flittig fra lærerens utlegninger. Til mitt bryllup for fem år siden, heklet jeg et tyvetalls serviettringer med sytrådtynt garn og nål hummer 0,75. Jeg kom i mål, men var nokså lei etterpå. Siden har jeg heklet et titalls engler til julepynt i samme garnkvalitet og en og annen runde på en hyllebord, men ellers har hekletøyet stort sett ligget i kurven for uferdige håndarbeidsprosjekter.

For et par uker siden sank temperaturen fra 20 til 9 på et døgn og har siden holdt seg på mellom 5 og 9 grader. De hustrige dagene og kveldene innbød mer til håndarbeid og peiskos enn soling på terrassen og turer i fjæra. Da fant jeg imidlertid frem diverse påbegynte hekleprosjekter og mønstre. Blant annet fant jeg to nesten ferdige gardinborder og fikk blod på tann for å ferdigstille dem. Det ene manglet jeg imidlertid mønster til, så der har jeg gjettet meg sånn noenlunde til fremgangsmåten.

Men for å få en helhet i stua må det suppleres med noen flere gardinborder. Jeg fant et nydelig og relativt enkelt og overkommelig mønster som jeg satte i gang med. Det er så enkelt at man kan sette seg foran TVen med det og gjøre to ting samtidig. Imidlertid manglet jeg såkalt flammegarn i ulike blånyanser til denne borden.  Mesteparten av borden kan likevel hekles ferdig før flammegarnet skal brukes, så disse to ukene har jeg, når jeg ikke har heklet, jaktet på dette flammegarnet.

Jeg har vært i ALLE garnbutikkene her i byen uten å se snurten av verken flammegarn eller noe som likner. Egentlig hadde jeg på det nærmeste gitt opp og begynt å vurdere alternativer. Plutselig kom jeg på at det var én butikk jeg ikke hadde vært  og lett på. Gjenbruksbutikken til NMS. I vinter ordnet de nemlig en liten avdeling for garn – og stoffrester i tillegg til alt det andre krimskramset.

I dag da jeg hadde noen minutter mellom to avtaler i byen, stakk jeg derfor innom bare for å ha prøvd alt. Ved første øyekast var det mer av det samme jeg har sett på alle andre garnbutikkene. Bare billigere. Men en isboks øverst på hylla vakte min interesse. Og sannelig var den ikke full av flammegarn – eller noe som likner – i flere nyanser! Det var nesten ikke til å tro. Prisen var jeg minst like heldig med. For den nette sum av 15 kroner får jeg fargerike og dekorative gardinborder – det formelig klør i fingrene etter å få heklet dem ferdig...

Let, så skal dere finne, formante Jesus disiplene sine for om lag to tusen år siden. Om det var slike timelige ting han tenkte på, vites ikke. men at Gud bryr seg om det vi er opptatt av, det har han sagt. Og sannheten i ordene fikk jeg i alle fall erfare helt konkret i dag.

Om å feire kjærligheten...

Etter en god natts søvn, vekkes jeg av de myke tonene fra vekkerklokka på mobilen, som stiger i styrke inntil de fyller hele rommet med lyd. Selv om det er mørkt ennå, tvinger jeg øynene åpne såpass at jeg greier å få slått av vekkingen. Duften av nytrukket kaffe siver helt inn på soverommet. Jeg sender en varm tanke til kjæresten som har vært oppe i mange timer allerede og fikset det... 

Noen minutter senere sitter jeg med et stort krus kaffe latte og myser etter dagslys. Mens vi venter på at lyset igjen skal bryte mørket, filosoferer jeg litt over livet og kjærligheten. Kan hende inspirert av alle hjerters dag som tilfeldigvis var i går.

Mennesket lever ikke av brød alene. Kjærlighet og trygghet er basisbehov på lik linje med fysisk føde. Kroppen kan overleve lenge på brød og vann. Men mennesket trenger også nærhet og varme fra andre mennesker for å overleve. 

Valentinsdagen er vel (?) overstått. Denne ene dagen i året da handelsstanden feirer kjærligheten så til de grader at de nærmest hørbart gnir seg i hendene. Dagen da kjærligheten skal komme til uttrykk i form av dyre gaver som sjelden varer. Da kjærlighetens verdi måles i kroner og øre. Men kjærligheten er (heldigvis for oss med slunkne lommebøker) ikke målbar i kroner og øre…

Som en stille protest mot enda en kjøpefest, har mange sagt og skrevet noe om feiringen av kjærligheten på et mer jordnært og hverdagslig plan. Misforstå meg rett. Vi kan så visst si det med diamanter, blomster og endatil konfekt . Og ikke bare på Valentinsdagen. Blomster kan, om ikke erstatte ordene vi ikke sier, så i det minste understreke ordene våre. Gavene kan likevel aldri erstatte de ordene og handlingene som genuint uttrykker kjærligheten til daglig. For det er jo i hverdagene kjærligheten vil vise sin slitestyrke. De hverdagslige uttrykkene for kjærlighet er de som opptar meg mest… og ordene som svever mellom linjer, mellom smilerynker og glimt i øyet. 

I just called to say I love you! I just called to say how much I care. I just called to say I love you, and I mean it from the bottom of my heart!

Slikt har hendt mer enn en gang. Røde roser og lapper med kjærlighetserklæringer på kjøkkenbenken er deilige hverdagskrydder. Men krydder alene gjør smaksløkene numne. De blir tomme ord. Løsrevne ord og bokstaver.  

Dersom telefonene og bukettene med røde roser uteblir, hva da? Eller når ordene ikke sendes per sms eller blir uttalt hver eneste dag, hva da? Betyr det at han ikke bryr seg? At hun plutselig har sluttet å være glad i deg?

Kjærlighetserklæringene kommer jo ikke alltid i form av ord. Noen ganger står de skrevet foran øynene våre i en nymåkt innkjørsel og en stabel nykløvd ved. Uten at vi ser dem. Vi subber over dem der de er malt på det nyvaskede gulvet. Uten at vi forstår. De dufter grønnsåpe og fløtegratinerte poteter. De smaker hjembakt brød og bananmuffins med oreotopping. Uten at vi oppfatter dem. Vi som påberoper oss å være i stand til å lese mellom linjene… 

Ifølge Bibelen sa Jesus en gang til disiplene sine noe om at dersom de sluttet å tale, ville stenene rope. I vår verden kan det synes som om menneskenes hjerter blir kaldere og kaldere. Vi slutter å bry oss, slutter å vise omtanke for hverandre. På mine mange turer finner jeg imidlertid eksempler på at stenene - og naturen - roper. En av mine venninner opplever akkurat det samme. Kjærlighetsbudskapet står skrevet foran øynene våre der vi vandrer...

I sosiale medier så jeg en gang postet et bilde av en mann stående ved oppvaskbenken med forkle og oppvaskbørste, med teksten: I know what turns women on! Kjærlighet i praksis! Her kommer et rykende ferskt eksempel på kjærlighetspraksis i heimen. For at jeg skal klare noe så hverdagslig som å vaske klær og brette dem sammen, har kjæresten brukt timevis på planlegging og ombygging av vaskerommet for forbedret funksjonaliteten.

Og et ikke helt ferskt eksempler som ingenlunde går ut på dato av den grunn. Da vi i høst kom hjem etter å ha tilbrakt halvthundreårsdagen min på sørligere breddegrader, fant jeg en lapp klistret på skapdøra i yttergangen. Velkommen hjem! Sto det. Eldstejenta,  som hadde vært hjemme hele tiden, hadde vasket huset, kjøpt blomster og satt i en vase på stuebordet. Og i kjøleskapet fant vi ei praktfull – og nydelig sjokoladekake. 

Kjærlighet i praksis. Så kan det vel være passende å konkludere med Kong Salomo:

En grønnsakrett med kjærlighet
er bedre enn oksestek med hat.

Salomos ordspråk 15,17

Vel bekomme – og feir kjærligheten uten måte, hver eneste dag!

Antydning til sixpack…

Og da snakker jeg ikke om øl, for det drikker jeg ikke. Tvert imot handler det om muligheten av synlige magemuskler. 

Når marsipan, sjokoladekonfekt og de fleste kakesortene nå er i boks, og fryser og kjøleskap bugner av ribbe, pinnekjøtt og kjøttrull, passer det vel godt å skrive litt om motivasjon og treningsglede...

Helt siden barndommen har jeg vært belemret med svak muskulatur og uten antydning til synlige muskler verken på overarmene eller magen. Når vi i venneflokken knyttet nevene og løftet armene for å sammenlikne bicepsen, ble mine fiskeboller alltid ledd rått av. Pushups var helt utelukket. Jeg greide så vidt å løfte en halvliter i hver hånd. Først i godt voksen alder har jeg fått svar på hvorfor. En revmatisk sykdom der hypermobile ledd medfører altfor stor belastning på muskulaturen omkring leddene og dermed svekkes fremfor å styrkes ved vanlig trening og bruk. 

Med trening som er individuelt tilpasset den enkeltes utgangspunkt og styrke, kan musklene likevel til en viss grad bygges opp. Men å sammenlikne seg med friske jevnaldrende er bare å glemme, noe jeg jo har skjønt for lenge siden… I sommer skrev jeg f.eks. en slags treningsdagbok som det bare er å si ”Nei takk” til. 

Både før og siden har jeg heldigvis hatt mange gode erfaringer. På mine to opphold ved Sunnaas har jeg hatt en fantastisk PT & PM ved navn Pål. Hans positive og oppmuntrende økter sammen med meg er en av grunnene til at jeg i dag liker å være i bevegelse og trener daglig – med glede. Her i byen har jeg også deltatt i fysiopilatesgruppe hver uke de siste to årene. Uten de store forhåpningene tok jeg imot tilbudet da en tidligere kollega greide å snike meg inn der, på et tidspunkt da formen min var helt på bånn og horisonten så temmelig svart ut. De helt store fremskrittene lot vente på seg, men det sneglet seg fremover.

Joseph Pilates som opprinnelig utviklet treningsformen for profesjonelle ballettdansere sa:
- en øvelse utført korrekt er verdt timer med feiltrening
- etter 10 ganger vil du føle forskjell
- etter 20 ganger vil du se forskjell
- etter 30 ganger vil du ha en ny kropp

Når dette er resultatet for en frisk kropp, er det naturlig at det tar litt lenger tid for en kroniker å oppnå resultater. Etter omkring 50-60 treninger har jeg faktisk antydningen til en ny kropp! Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg noensinne skulle klare en eneste pushup, verken fra knestående eller tå, og langt mindre med planke. I dag tar jeg 11-12 pushups med planke daglig! Som overskriften også røper, har jeg til og med antydning til sixpack på magen hederlig ervervet ved daglige situps… 

Er ikke motivasjonen på topp en dag, maner jeg bare frem bildene av Pål og pilatesgruppa og  setter på litt god musikk. En fantastisk – og motiverende - bieffekt av trening er jo at den utløser endorfiner. De er som kjent kroppens eget smertestillende stoff og bidrar derfor til å redusere smerter i muskler og skjelett samtidig som de bygger muskulaturen.  Så selv om det nå er juleferie fra fysiogruppa, er det ikke veldig vanskelig å motivere seg til daglige treningsøkter på stuegulvet. Takket være de gode motivatorene jeg har vært heldig å møte – og egen stahet, for ikke å glemme. Fortsatt god advent!

 

Tid for ønskelister…

Første adventslys er tent. I dag er antakelig siste innspurt for småbarnsforeldre som forbereder pakkekalender til sine håpefulle. Media forteller at vi i år skal bruke over en milliard bare på julekalendere. En venn på fjesboka fortalte om et kjøpesenter som reklamerte for julekalendergaver til den nette sum av 3999,- per barn! Han håpet at han ikke var alene om å ha som mål å bruke langt mindre enn dette på julekalendergaver og julegaver til sammen per barn. Butikkene ber barna skrive ønskelister. Kanskje gjør vi det selv også. Det er jo greit å ha som utgangspunkt for julehandelen.

Vi kan ikke skru tiden tilbake, men jeg kan ikke la være å bli nostalgisk når jeg mimrer om adventskalendrene fra egen barndom. Ett år hadde vi tre søsknene en lukekalender på deling, med ørsmå plastfigurer, en for hver dag i desember. Om det var figurer relatert til juleevangeliet eller nisser og slik, husker jeg ikke. Men jeg husker dem som små skatter jeg tok vare på i en liten eske. Ett år laget mamma en pepperkakekalender som besto av en kvadratisk pepperkake rutet opp med melisdekor i 24 deler og dekorert med melistall. Så måtte vi bryte ett stykke for hver dag. O, lykke, å få være den heldige som åpnet adventskalenderen og kunne spise pepperkake til frokost! 

Det er ikke noe galt i å gi hverandre gaver til jul. Ikke noe galt i å ha en adventskalender med smågaver heller. Som en far i barnehagen en gang påpekte, har adventskalendernedtellingen også en viktig pedagogisk effekt. De små barna som knapt har lært seg å telle til tyve, får med kalenderen en større forståelse av tallenes betydning og rekkefølge. 

Adventskalenderen og julegavene har sin egenverdi. Gaver gleder. Vanligvis. Men i mange tilfeller blir ønskelister til krav. Gaven skuffer dersom den ikke stemmer med ønske(krav)lista. Når vi nå bruker omtrent like mye på julekalendergaver som på julegavene og julegavene må matche naboens nivå for å glede, kan man lure på hvor det bærer hen.

Det finnes alternativer. Kirkens nødhjelp har en enkel adventskalender med mulighet for å gi gaver til noen som trenger det fremfor selv å få. Samtidig fokuserer kalenderen på fellesskap og julens innhold uten at det blir påtrengende. I fjor laget jeg selv en alternativ kalender til mine halvvoksne barn, som tydelig falt i smak. Jeg fant frem en mengde bilder fra oppveksten og la i hver deres kurv med navn på. Hver dag kunne de velge seg ett bilde og henge opp på en snor på veggen i stua. det ble ei fin ”minnebok” og et dekorativt element. En av venninnene til minsten sa da hun var på besøk at det var en kul kalender. I forrige uke da jeg spurte om de ville ha adventskalender i år, uttrykte eldstejenta ønske om den samme kalenderen i år. Slikt varmer.

Selv har jeg kommet omtrent dit mine besteforeldre var da jeg som barn spurte dem hva de ønsket seg til jul. Ønskelista mi er kraftig skrumpet inn. Ting har jeg nok av. Mitt eneste ønske er fred på jord. Eller, min personlige tolkning av Mariah Careys “All I want for Christmas is You”, den største julegaven noensinne. Fredsfyrsten. Han jula handler om. 

For noen år siden hadde jeg bloggkalender i adventstida, min alternative nedtelling. Slik blir det ikke i år. Likevel kan jeg love at det kommer mer i desember, så følg med! I mellomtiden ønsker jeg god adventstid!

Det går (ikke) alltid en buss…

 Egentlig heter det vel: ”Det går alltid et tog.”, og det er muligens en grunn til det. Fylket oppfordrer imidlertid innbyggerne til å reise kollektivt, og siden toget kun er en mulighet forbeholdt de få, er jo buss det viktigste kollektive transportmiddelet på land her i fylket.
Vår familie har tatt oppfordringen på alvor, i likhet med veldig mange andre på hjemstedet vårt. Da eldstejenta og jeg for et par uker siden skulle på Nordlands største shoppingsenter, tenkte vi selvsagt å benytte oss av bussen. Siden det passet best med aktuelle tidspunkt for oss, falt valget på regionbussen. Det var vi ikke alene om. Busskuret var fylt av ventende passasjerer – og bagasje.

Bussen var sein, og da den endelig ankom busstoppet, holdt sjåføren opp en avvergende hånd og nektet oss ombordstigning. Bussen var smekkfull. Her var det fem stykker som hadde sine respektive fly de skulle rekke, samt ei som skulle rekke jobben og var avhengig av akkurat denne bussen. Sjåføren var på tilbudssiden, så hun som skulle på jobb fikk komme med bussen. Vi andre måtte pent vente på neste buss...

Busstilbudet her i distriktet er ikke mye å skryte av utenom rushtiden, og selv da dekker avgangene kun prekærbehovet. Vår neste bussmulighet var hele 27 dyrebare minutter senere. Det oppsto hektisk aktivitet i det lille busskuret. Den ene damen som skulle rekke et fly, hev seg med det samme på telefonen og ble plukket opp av en bil kort tid etterpå. Familien på fire som også hadde et fly de skulle nå, snakket frem og tilbake seg imellom, men kom frem til at det skulle gå bra, ettersom de allerede hadde sjekket inn, takket være teknologiens vidunder!

For vårt vedkommende betød ikke påstigningsnekt på større problemer enn at ventetiden ble mer enn fordoblet. Samt en drøy halvtimes mindre tid til shopping. Ikke verdens undergang, og kanskje var det hell i uhell, tross alt. Vi ble tvunget til å shoppe mer effektivt og prioritere det viktigste først. Nemlig klær for allslags vær.

Det slår aldri feil. Hvert år, tidlig på vårparten, publiseres værspådommer i avisene og melder om knallsommer nordaførr. Det slår heller aldri feil at spådommene viser seg å ikke stemme. Den spådde knallsommeren har, ikke uventet, vært preget av regn, eller hvis vi er heldige – oppholdsvær med varierende skydekke – og temperaturer langt under tyvetallet. Vi som har levd en stund, vet at knallsomrene kommer med ca. 10 års intervaller. Forrige gang var 2014, så det er bare å smøre seg med tålmodighet i åtte år til…

I mellomtiden kan man glede seg over sommersalg på allværsklær hos Stormberg. Halvert shoppetid denne dagen til tross, ble det likevel ny fleecegenser og lang allværsjakke til eldstedatteren og en lett sommerdunjakke til mor. Alt i alt - vi står han av - både vær og mangelfullt kollektivtilbud til tross!