I går kveld gikk jeg min sedvanlige kveldstur. Kvelden var lummer og kjølig. Skylaget slapp glimtvis noen bleke solstråler gjennom. Selv om det var lenge til solnedgang, var det nesten skumring, og ikke akkurat det optimale fotolyset. Vårblomstene jeg egentlig var på jakt etter, var vanskelig å få øye på. De hadde alle trukket kappen tett om seg mot nattens kjølige mørke. Men i de små lysgløttene oppdaget jeg likevel noen få.
En enkelt krokus sto helt for seg selv midt mellom bittesmå gresstrå og nakne trestammer og minnet meg brått om sangstrofen «Ein fin liten blome». En sang vi brukte mye da jeg var (mye) yngre. Siden har den gått litt i glemmeboken.
Disse skjøre blomstene som kjemper seg opp og strekker seg mot lyset, tross kulde og karrige kår, ble et symbol på koronatiden. En verden, hvor både nåtid og fremtid er uviss.
«Tilfeldighetene» ville det slik at på gudstjenesten i dag sang aspirantkoret nettopp denne sangen «Ein fin liten blome». En oppfordring fra det høye om å dele disse tankene og de to første versene av sangen med en liten billedserie, kanskje... Velsignet søndag!
Ein fin liten blome i skogen eg ser
I granskogen diger og dryg
Og vent mellom mose og lyng han seg ter
Han står der så liten og blyg
Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd
Der skuggane tyngja deg må?
Å, nei, for av Herren eg aldri vert gløymd
Til ringaste blom vil Han sjå
