«Julen i et nøtteskall»

 

Vi er ved vintersolverv. Om få dager skal julen ringes inn fra alle landets kirketårn. Og fra prekestolene skal det forkynnes en stor glede, en glede for hele folket slik englene fikk synge det ut til gjeterne på Betlehems marker den aller første julen.Bokstavelig talt går vi mot lysere tider! 

 

I gudstjenesten forrige søndag ble den geniale enkelheten i julebudskapet konkretisert med et lite DIY-kit med «Jesusbarnet» svøpt i et lite tøystykke og lagt i et valnøtteskall. Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så enkel var faktisk den første julen. Derfor er det helt i orden å minne hverandre om at vår julefeiring kan være ganske enkel og samtidig god nok. 

 

Gjennom et lite julespill og en nydelig fremføring av sangen «Mary, did you know?» ble julens grensesprengende budskap svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

 

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

 

Hva Maria tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante det kanskje, men kunne ikke vite i hvilken grad dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

 

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

 

Så går vi ut i det dagslysets siste stråler svinner, svøpt inn i det store mysteriet at Gud har gjestet jorden.

 

Med eller uten filter...

 

Innimellom er jeg ute på tur og fotograferer. Nylig har jeg forsøksvis tatt i bruk ulike filtere. Et filter er som et slør man ser virkeligheten gjennom. Filteret endrer bildet. Det kan gjøres skarpere eller utydeligere, mørkere eller med mer markerte konturer.

 

Den senere tida har jeg reflektert over hvordan vi forholder oss til verden og tar imot sanseinntrykk gjennom ulike «filter». Mennesker med ADHD mangler ofte helt eller delvis denne formen for filter og blir bombardert av sanseinntrykk. Alt blir kaos og gjør det vanskelig å forholde seg til omverdenen på en adekvat måte. Filter kan altså ha en viktig og nødvendig funksjon. Men filtere kan også være hemmende.

 

Eksempelvis i en voksen – barn – relasjon. Noen ganger preges relasjonen av at barnet får det for seg at foreldre og andre voksne ikke bryr seg, ja, kanskje til og med ikke er glad i dem. Barnet ser relasjonen gjennom et filter eller et sett med tagger som predefinerer forholdet til far og mor. #ingenergladimeg #ingenbryrseg

 

Tidvis har jeg reflektert over foreldre – barn – relasjonen som en parallell til Gudsrelasjonen. I Bibelen kaller Gud seg selv «Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.» Ef 3,14b-15 

 

Barna kan i sinne finne på å slenge ut «du er ikke glad i meg!». Da møter jeg meg selv i døra i forholdet til Gud. Fordi vi ikke alltid får alt slik vi vil, ser vi vårt forhold til Gud gjennom dette filteret #Gudbryrsegikke.

 

Relasjonen til Gud som Far må utforskes gjennom Hans ord til oss. Når Guds Ord (Bibelen) leses gjennom Den Hellige Ånds (DHÅ) filter #EnGudsomser, blir Ordet levende. Ordet gir mening i vår hverdag fordi vi ser den Gud som ser oss akkurat der vi er. 

 

I ei annerledes adventstid er dette filteret og disse ordene gode å ha med seg når dette merkelige året 2020 går mot slutten. Vi vet lite om framtida, men vi kan sette vårt håp til #EnGudsomser oss akkurat her vi er nå midt i alt som er usikkert og annerledes og i alle fall her nord – kollemørkt. 

 

Siden vi er over halvveis i adventstida kan det jo passe å avrunde med et sitat fra Trygve Hoffs velformulerte julesalme: 

«Du ser oss i mørketidlandet.

Du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folket som leve her nord.»

Sover du..?

Sover vi på post?

Kjenn duften fra hans sommer, som snart skal møte deg...

Tidligere i desember var jeg så heldig å få høre juleoratoriet til Johann Sebastian Bach fremført i Bodø domkirke. Min yndlingskomponist forteller i sin særegne tonedrakt om Jesu fødsel, om Kongen som kom slik profetene hadde sagt og som skal komme igjen og gjøre alle ting nye. 

Adventstid er ventetid – i dobbel forstand. Jeg venter ikke lenger så ivrig på jula i seg selv. Men jula er et steg på veien. Den er en årlig påminnelse om hva jeg – og vi alle – egentlig venter på. At brudgommen skal komme igjen og hente oss hjem til bryllupet.

Forrige søndags tekster omhandlet døperen Johannes som ble sendt i forveien for Jesus. Han skulle forberede Sion på Jesu komme. 

«Hør, en røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herrens komme! Bereite dich, Zion!»

Kontrasten mellom ørkenlandskapet i Judea og det frodige landskapet her nord som for tiden er snødekket, er stor. Ørken er her like fullt. I åndelig forstand. Vi har alt, men tørster likevel. Vi søker å slukke tørsten av sprukne brønner. Vi søker å mette oss med alt annet enn næringsrik mat. Selv prester og biskoper deler ut kunstferdig formede brøderstatninger og unnlater å dele livets brød – det levende Guds ord. 

Rampenissen kan finne på og pakke inn julegavene i flere lag papir for å forvanske gaveåpningen for mottakeren. På samme måte pakker dagens åndelige ledere inn budskapet og teiper så godt igjen at det nærmest er umulig for den som hører å skjønne at jula handler om Jesus Kristus, Guds sønn. Frelseren og fredsfyrsten.

Jesus mystifiseres og degraderes samtidig til en slags sosialarbeider hvis prosjekt var å gjøre oss til bedre mennesker. Vi kan lett la oss lede på villspor om vi lytter til dette budskapet.

Advent blir snart til jul. Dog, adventstiden fortsetter for oss som venter på at Kongen skal komme igjen og gjøre allting nytt. Vi fortsetter ropet i ødemarken slik Johannes døperen gjorde. Han i Judea, vi i isødet.

Gjør døren høy, gjør porten vid. Den ærens konge kommer inn!

Rydd vei for Herrens komme, for frelsen fra vår Gud!
Vår ventetid er omme, han sender oss sitt bud:
Det gamle skal forsvinne, Guds rikes tid er inne!
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Guds folk, til deg han kommer, strø grener på Hans vei!
Kjenn duften fra hans sommer, som snart skal møte deg!
De slitte dager fylles, av lovsang og forgylles.
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Så mange håp er døde, for fall står våre hus.

Selv Sion ble lagt øde, dets tempel lagt i grus.
Men Kristus skal bevare sitt folk, og vi skal svare:
Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Han kommer, han som troner hos Gud i evig glans.

Snart flettes våre toner i englesangens krans.
Men Lammets sang begynner i dag, når vi forkynner: 

Velsignet være han som kom i Herrens navn.

Svein Ellingsen

«Villig kommer ditt folk, når du mønstrer din hær. 

Liksom duggen kommer i morgenrøden. 

Kledd i hellig skrud, for å prise Gud. 

Villig kommer ditt folk, når du mønstrer din hær.»

Lussinatti lange – intet være bange...

Nattsvart mørke henger fortsatt over byen. Det er kjølig, selv om frosten har sluppet taket for en stund. En jevn strøm av mennesker innpakket i dunjakker, kåper, sjal og skjerf beveger seg mot domen som med sine vakre glassmalerier lyser opp i vintermorgenen. Innenfor katedralens dører er det knapt lys nok til å finne sin tildelte plass. Men radene av små flammer på begge sider av midtgangen viser vei. 

Med ett blir det stille. Inn toger en flokk jenter med levende lys i hendene og glitter i håret mens de synger om at mørket snart skal flykte fra jordens daler, slik Lucia etter legenden en gang gjorde. Slik englene en gang forkynte for hyrdene ute på Betlehemsmarkene. Slik evangelisten Johannes forkynner det: Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Joh 1,9

Julens grensesprengende budskap blir svøpt like mykt og mildt i tonedrakt som det nyfødte barnet Maria svøpte og vugget i armene sine. Som tilhører blir jeg tatt med inn i mysteriet. Inn i den intime atmosfæren det må ha vært i stallen i Betlehem hvor Jesus nyss var født.

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme
velsignet julenatt!

H. A. Brorsson

Som foreldre har vi håp og drømmer for våre barn. Noen drømmer har blitt knust. Noen drømmer har blitt puslete sammenliknet med virkeligheten. Men vi vet ikke hva som vil møte det nyfødte barnet. Vi vet ikke så mye om hva som bor i barnet før det vokser til. 

Alle foreldres håp, drømmer og følelser fylte også Maria. Hva hun tenkte er et mysterium. Hun tok likevel imot. Hun trodde. Hun ante, men visste ikke at dette barnet var oppfyllelsen av alle drømmer som noensinne er drømt. Uansett hvilke håp og drømmer Maria hadde for Jesus, skulle de overgås av Guds plan. 

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Joh 1,1-5

Hun hadde kanskje en aning, men visste ikke om alle mirakler Jesus ville komme til å utføre. Eller om alle menneskene han kom til å hjelpe eller forarge fordi han var Ordet og talte Guds ord. Hun visste kanskje ikke hvordan dette barnet skulle kunne frelse verden. At det ville bety at hun måtte følge sin kjære sønn korsets vei mot Golgata og graven. Men hun trodde og tok imot denne gaven fra Gud – i dobbel forstand. Gaven det var å bli mor – mor til Guds sønn. Gaven det er å bli frelst og forvandlet av Ordet. 

Mary did you know that your baby boy would save our sons and daughters?
Did you know that your baby boy has come to make you new?
This child that you've delivered, will soon deliver you.

When you kiss your little baby, you kiss the face of God.

That sleeping child you're holding, he is the great I am. 

Så går vi ut i det det har lysnet av dag svøpt inn i det store mysteriet at Guds har gjestet jorden.

Min første kjærlighet...

... sang vi med Jahn Teigen i min pure ungdom. I den tiden da forelskelsene skiftet nærmest fra dag til dag. Jeg husker til og med den aller første forelskelsen. Den som aldri ble noe mer enn en avstandsforelskelse. Med små samtaler og smil de gangene vi gikk sammen fra skolen sitter spikret i minnet.

Det kunne nok blitt en bra historie av. Men jeg har en viktigere historie å fortelle. Om den kjærligheten som overgår all forstand. En kjærlighet jeg kanskje var i ferd med å miste uten at jeg var klar over det. 

Når vi snakker om forføreren som jeg alt har skrevet to artikler om... For en tid siden kom jeg over en  youtube-video som tilsynelatende skulle fortelle om fortreffeligheten med et såkalt kingdom-marriage (guddommelig ekteskap) kontra et vanlig godt ekteskap. 

Jau... Det er mye jeg kunne sagt her, men jeg nøyer meg med å kommentere det som øyensynlig skulle være forskjellen på en ektemann beskrevet i Paulus brev til Efeserne 5 og en «vanlig» ektemann. Han ble i videoen romantisert og beskrevet som en opphøyd og nærmest guddommelig person uten feil. Vis meg den mannen! sier jeg bare. Han vil jeg virkelig møte. Bibelen sier imidlertid klart og tydelig at det kun er ett menneske som har levd uten feil eller lyte. Og det er verken din eller min ektemann...

Et såkalt «kingdom marriage» beskrives som den perfekte og guddommelige forening mellom to mennesker som kun vil leve for Guds rike. Til tross for at jeg har vanket i kretser der man kunne forvente å være omgitt av slike ekteskap, har jeg til gode å møte noen som er i nærheten av å likne...

Takke meg til et godt jordisk ekteskap, en god ektemann og et sunt og jordnært syn på liv, ekteskap og Guds rike mens jeg lever her. 

Når det er sagt, så finnes det faktisk et guddommelig ekteskap. Bibelen henviser til dette som foreningen mellom Brudgommen (Jesus) og Hans Brud (kirken – de hellige). Jesuser brudgommen som er uten flekk og lyte. Hanleder oss til Gud. Gjennom Hamblir også vi rene, uten flekk og lyte. 

Den som har bruden, han er brudgom. Joh 3,29

Kall folket sammen,
hellige forsamlingen!
(...)La brudgommen gå ut fra sitt rom
og bruden fra sitt kammer! Joel 2,16

En av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.»Åp 21,9

I dette guddommelige forholdet er det likevel et misforhold. Brudgommen er trofast selv om Bruden ofte er troløs. «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» 2 Tim 2,13

Bruden har det med å ville gå sine egne veier og lar seg lede både hit og dit av atspredelser langs livsveien. Hun kan til og med la seg lede vill av noen som utgir seg for å være brudgommen. Og selv om hun ikke går så langt, kan hun gå trett i den lange ventetiden fordi det drøye ut før selve bryllupet skal stå. Det er da kjærligheten kan bli kald. 

Etter at Brudgommen (Jesus) var tatt opp til Himmelen, dikterte han i et syn brev til bruden (representert ved de syv menighetene) gjennom apostelen Johannes. Vi finner de i Åpenbaringsboken. Menigheten i Efesos får beskjed om at selv om det står relativt bra til hos dem, så har de forlatt sin første kjærlighet! «Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.  Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.» Åp 2,4-6

Disse kapitlene i Åpenbaringsboken er skrevet til konkrete menigheter. Men de er også skrevet til menigheter og enkeltpersoner i dag.

Hva betyr det at bruden (eller kirken) har forlatt sin første kjærlighet? Kan vi i det hele tatt elske Brudgommen slik Han elsker oss? Kjærligheten er jo ikke det at vi har elsket Gud, men tvert imot at Han har elsket oss. Så skylder vi å elske hverandre på samme måte. Men dersom vi ikke elsker hverandre inderlig, da elsker vi heller ikke brudgommen. Vi har forlatt vår første kjærlighet.

Er det så mulig å finne tilbake til den første kjærligheten? I vårt jordiske liv er det ikke alltid mulig. I mange tilfeller er det best å la fortid være fortid. I Guds rike er det annerledes. Evangeliet og julebudskapet forteller oss at det er mulig å begynne på nytt. Det er mulig å finne tilbake til den første kjærligheten. Brudgommen tar med glede imot den troløse bruden dersom hun kommer tilbake til ham. 

Nylig kom jeg hjem fra en reise til Israel. En reise som tok bort sløret fra øynene mine så jeg kunne se brudgommen slik Han er. At Han kom som et lite barn i en stall i Betlehem. At Han fortsatt vandrer i Galilea, langs Jordan, i Jerusalem – og her hos oss. At Han skal komme igjen for å hente oss inn til bryllupet. Advent...

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,

          men at han har elsket oss

          og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

1 Joh 4,10

Om hackerangrep og behov for brannmur...

Forkynneren Roberta Morrisson benytter uttrykket «hacking christianity» om villfarelsen som jeg har skrevet om tidligere. Det treffer spikeren på hodet. Antikrists ånd hacker seg inn i kristentroen og omprogrammerer både læren og de troende med sine egne tvilsspørsmål. «Har virkelig Gud sagt..?» slik han først lurte Eva i Edens hage. 

Bedrageren fokuserer på og opphøyer mennesket framfor Gud. Her er mannen eller kvinnen som er i besittelse av Guds kraft.Men vi er ikke kalt til å følge mennesker. Vi er ikke kalt til å følge makter og myndigheter. Vi er ikke kalt til å oppsøke tegn og under. Ethvert forsøk på «kraftoverføring» (eller «impartation»som de innvidde kaller det) fra en berømt «apostel», «profet» eller «lærer» til et annet menneske er intet annet enn trolldomskunst.

«Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.» Kol 2,8

I vår tid finner vi gnostisk tankegods og religiøs praksis i nær sagt alle kristne bevegelser. Et kløktig trekk fra bedragerens side. Vi finner det mer utilslørt i enkelte bevegelser enn andre. Åpenbar gnostisisme finnes feks i en del retreatbevegelser, samt Areopagosbevegelsen. Her fremstilles det som urgamle kristne tradisjoner. I virkeligheten er både teknikker og tankegods påfallende likt buddhistisk og hinduistisk tankegods – som i sin opprinnelse er panteistisk – gnostisk. 

Miljø er mote. Grønn oppvåkning. Grønt skifte. Grønn menighet. Misforstå meg rett: Å ta vare på Skaperverket (miljøet) er riktig – og viktig. Hensynet til miljøet settes nå imidlertid foran alt. Miljøet settes på en pidestall. Miljøet blir gud. Gud bød oss at vi ikke skal ha andre guder enn Ham. Alt vi setter høyere enn Ham, blir våre guder. De senere år har Folkekirka, i likhet med media, fokusert nokså ensidig på miljøet. Grønn menighet og «fyrtårnbedrift» er hedersbetegnelser. Som enkeltpersoner faller vi lett for fristelsen å sette andre ting enn Gud i første rekke. Når kirka gjør det skaper det presedens. Miljø har forrang foran Gud. Her beveger den seg på tynn is. 

Vi snakker om grønne menigheter på opptil flere plan. Grønn også hva gjelder kunnskapen om Guds ord.«Folkefrelsar til oss kom» sang jeg nå på 1. søndag i advent med koret mitt. En kjent og kjær advents – og julesalme i Folkekirka. Jeg har inntrykk av at mange nettopp i folkekirka har glemt Folkefrelsaren. Skaperverket har erstattet Skaperen og Sønnen. Her finnes det kirkelig ansatte og frivillige medarbeidere og medlemmer som betviler at fortapelsen eksisterer. Uten fortapelse har menneskene ikke bruk for en frelser – Jesus. Både julebudskapet og påskebudskapet blir da fullstendig meningsløst. Ergo var Jesus fødsel,død på korset og oppstandelse totalt bortkastet og man kan spørre seg hva vi da feirer... Dersom vi ikke har behov for en Frelser og Skaperverket blir vårt Paradis, har vi ikke bruk for Kristus. Folkekirka forkynner dermed en annen Kristus enn Bibelen forteller om. 

Retreatsenteret Ffald-y-brenin i Wales som de siste par årene har oppnådd betydelig innflytelse i Norge, kan stå som eksempel på mystiske karismatiske retninger med utspring i ortodoks og katolsk kristendom. «The Lord has spoken of revival coming to Norway as soon as Wales is released, and we go expectant of great blessing.» (roygodwin.org) Ikke rart vi blir besnæret og går i baret...

Bevegelsen når inn der karismatiske bevegelser ikke like lett ville få innpass, blant protestanter, katolikker og presbyterianere. Retreatbevegelsen forkynner ikke evangeliet. De bygger virksomheten på åndelige åpenbaringer besøkende får. Disse åpenbaringene erstatter Guds ord og leder mennesker (etter lederens utsagn) til Gud. Implisitt, at mennesker må komme til Ffald-y-brenin for å få del i denne åpenbaringen. Alternativt at Roy Godwin eller noen utsendt av ham tar med seg velsignelsen fra Wales til andre steder i verden. De har en hel del til felles med Torontoblessingen og er på mange måter en slags arvtaker til denne. Her fremmes gnostisk tankegods, idet de bygger virksomheten på erfaring, manifestasjon, overføring.Det hevdes at velsignelsespraksisen bygger på Guds ord. Velsignelsen-virksomheten «JEG velsigner deg i Jesu navn» blir noe ganske annet enn Guds instruks til Moses: 

«Når dere velsigner israelittene, skal dere si:
    Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! Når de således uttaler mitt navn over israelittene, vil jeg velsigne dem.» 4Mos 6,24-27.

Noen hevder at man gjør det Jesus ba oss gjøre når de følger Roy Godwins instruksjon om å velsigne i øst og vest. Imidlertid var ikke det oppdraget Jesus ga disiplene før Han ble tatt opp til himmelen etter sin oppstandelse. Han ba dem: Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere. 

Som om ikke dette var nok, finner vi i Wales en såkalt klemmebevegelse omtalt som et verk av DHÅ. Vi vet at berøring har en terapeutisk effekt. Berøring dekker ett av basisbehovene til mennesket. Det stimulerer den taktile sans og utløser endorfiner som har positiv effekt på alt fra smerter til emosjonelle tilstander. Klemmer kan forløse og virke terapeutisk på enkeltmennesker. Å bygge et kristent arbeid på denne handlingen blir derimot ubibelsk og temmelig suspekt. Gode følelser (og endorfiner som utløser gode følelser) må verken tilbørlig eller utilbørlig forveksles med en åndelig opplevelse og kalles Den Hellige Ånd.

Kanskje på tide og gjenoppfriske listen over egenskaper som kjennetegner falske forkynnere og profeter. Av denne listen er det opptil flere som passer på virksomheten i Wales. Bedrageren forkynner ikke frykt for Gud.Falske profeter vil berolige mennesker istedenfor å konfrontere og mane til oppgjør med synden. 

La meg ta deg med på et resonnement: Dersom retreatbevegelsen i Wales bygger på gnostisk tankegods slik jeg ovenfor har redegjort for, forkynner de en annen Kristus enn den Kristus som Bibelen forkynner. Da er det heller ikke DHÅ som berører mennesker gjennom klemmene, men de er i beste fall emosjonelt betinget. 

Frem til idag har jeg spekulert på om jeg var den eneste her til lands som var skeptisk til Wales-fenomenet. Til tross for artikkelforfatterens uforbeholdne hyllest av og samarbeidet med Wales-bevegelsen, preges heldigvis kommentarfeltet til  dette i Dagensdebatt en porsjon sunn skepsis til fenomenet. 

Illuministisk gnostisk religiøsitet fordrer en uavlatelig streben mot forvandling og fornyelse, og likefullt bommer en på en måte alltid på målet. Gnostisk religiøsitet, er i beste fall en midlertidig høydare, og bare ett steg på en uendelig stige. «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Joh 4,13-14 Bedrageren vil få oss til å tro at vi må ha ny åpenbaring, at Bibelen, Guds eget ord, ikke er nok. Bibelen forteller oss noe annet: «Men dere er blitt salvet av Den Hellige, og alle har dere kunnskap.» 1 Joh 2.20

Soaking er en annen avart innen okkult praksis som de siste årene har hatt en sterk utbredning. En villedende term på og modernisert variant av kontemplativ bønn (som er utsprunget fra gnostisk tenkning). Deltakerne inntar en posisjon (gjerne liggende på gulvet) og holdning av stillhet uten noen form for bønn eller agenda. På samme måte som kontemplativ bønn, transcendental meditasjon, reiki og yoga, forutsetter soaking at du frigjør sinnet for tanker og følelser i den hensikt å oppnå en endret tilstand av bevissthet – eller transe. De som praktiserer soaking antar at de inviterer Guds nærvær eller DHÅ, mens det i realiteten like godt kan være urene ånder. Praksisen er farlig fordi det gir enhver ånd en åpen dør for demoniske angrep eller besettelse av en person som ikke er omvendt til Gud. Vi er ikke immune mot demoniske angrep uten troens skjold. Soaking setter oss i en sårbar posisjon. 

I Bibelen finnes ingen referanser til soaking som bønneform. Vi er kalt til å tilbe i Ånd og i sannhet. Joh 4,24. Alle typer bønn som søker Guds nærvær manifestert gjennom okkulte øvelser er ubibelsk. Den praktiserende søker «ny åpenbaring» lik gnostikeren. Guds ord er ikke nok, ergo forkynnes en annen Kristus enn Bibelens Kristus.

Jeg åpnet artikkelen med å bruke bildet om hackerangrep som bilde på antikrists virksomhet innenfor kristne menigheter. Da jeg ved årtusenskiftet begynte å bruke pc på internett, fikk jeg tidlig erfare konsekvensen av manglende brannmur. Som kirke og som enkeltkristne trenger vi en brannmur mot antikrists ånd. Vår brannmur er Ordet. mange har nok en Bibel liggende på et bord eller i en hylle. Brannmurer må aktiveres. Ordet må også aktiveres i oss. Vi må lese Bibelen og tro. Med troens skjold kan vi slokke alle den ondes brennende piler. 

Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler.  Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Ef 6,15-17

  

P.S. Skal tro om Paulus ante hvor konkret dette bildet kunne komme til å bli i en fjern fremtid? 

Referanser:

Roberta Morrison Gilbert 

About roy-godwin-and-ffald-y-brenin-retreat The truth about soaking-prayer

Occult-soaking-and-a-different Messiah 

Deceptive-new-age-soaking-prayer

Kontemplativ bon.

http://rooftopsandrafters.wordpress.com

http://www.banner.org.uk/res/newthing.html

Duc in Altum – om å legge ut på dypet.

 

Halvdan Sivertsen synger om å gå i land på Kjerringøy. Å gå i land fra en båt ved kai på Gennesaretsjøen er magi over enhver fatteevne. Her har Mesteren gått i land. Her har Mesteren stillet stormen. Her har Mesteren gått på vannet. Her har Mesteren vært. Her er Mesteren til stede. Hit skal Mesteren komme igjen og hente oss hjem.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. Luk 5, 4-6

Duc in Altum. Legg ut på dypet. 

Å  velge å følge Mesteren er på mange måter å velge å legge ut på dypet. Vi velger det ukjente og legger vår vei i Mesterens hender. 

Gennesaretsjøen kan visst være lunefull. Jeg har vært ute i båt på nettopp Gennesaretsjøen. Da lå den blikkstille mens sola skinte fra skyfri himmel. Slik også Saltenfjorden av og til kan... Det kan imidlertid plutselig blåse opp til storm selv på Gennesaretsjøen. Da Mesteren og svennene en gang var ute på havet, skjedde nettopp det. De ble redde, men Mesteren snakket strengt til bølgene så de pent måtte trekke seg tilbake. 

Gjennom livet skal det godt gjøres at det ikke blåser opp til storm. Med Mesteren ombord har vi likevel lite å frykte. Han kan stille stormen. Han kan mette de sultne. Han kan gjøre syke friske. Vi har ingenting å være redde for – når Mesteren er sammen med oss.

For mennesker i Midt-Østen, Asia, Afrika og Sør-Amerika er det å velge å følge Mesteren virkelig å legge ut på dypet. For de fleste innebærer det å konvertere. Konvertitter er fritt vilt i de fleste muslimsk dominerte land. Man risikerer å bøte med livet for å velge å følge Mesteren. Hinduer og buddhister er ingenlunde nådigere mot konvertitter og (antatte) misjonærer. 

Likevel velger veldig mange å legge ut på dypet. De vet at Mesteren er med i båten. De setter sin lit til Ham. 

Ei ung palestinsk jente i Betlehem som fikk høre om Mesteren og senere fikk et møte med Ham i drømme, valgte å fortelle sine venner åpent om sin Mester. Hun satte opp plakater på skolen og inviterte venninnene til bønnemøter. Noen litt eldre kristne prøvde å mane henne til mer forsiktighet. Med tanke på de mange truslene kristne mottar og drapene på kristne som hadde funnet sted tidligere. Men denne jenta svarte at hun ikke var redd, for Mesteren var jo sammen med henne. Og hvis hun måtte bøte med livet, ville hun jo få være sammen med Ham i paradis for alltid.

Noen hver kan innimellom overmannes av mismot. Vi har jo vært ute og «fisket» hele natten. Vi har gjort alt vi kunne. For våre nærmeste. For jobben. For kirken og samfunnet. Vi har gitt alt vi har å gi av krefter, penger og tid. Nå er melkrukkene våre tomme. Spiskammeret er tømt. Kreftene er runnet ut. Vi har mistet pågangsmotet. 

Vi har hørt om Sareptas krukke.

Krukken som aldri blir tom. 

Enken i Sarepta hadde det akkurat slik. 

Hun levde lenge før mesteren selv levde, men hun fikk besøk av profeten Elia. På hans ord bakte hun brød av den siste melskvetten hun eide og delte med ham. 

Og hva skjedde? 

Enken i Sareptas melkrukke ble aldri siden tom. 

1Kong 17,10 

Slik et skattkammer er Ordet. 

Det er hemmeligheten med å legge ut på dypet. 

Duc in Altum. 

I våre tomme hender kan Mesteren legge det vi trenger. Tomme, åpne hender kan Mesteren bruke 

til å gjøre Hans verk. 

Snart er det advent. I koret har vi begynt innøvingen av julesangene. «Vi levde med hua i hainda, men hadde så sterk ei tru,» synger vi i nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. 

Vi levde med hua i hainda,

Men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visselig sainna,

Vi e hardhausa vi, som Du.

Nu har vi dejn hardaste ria.

Vi slit med å karde oss fram

Mot lyset og adventstida

De`e langt sør tel Betlehem.

Gode ord på vei inn i adventstida.

For den som følger Mesteren er det dobbelt advent. 

Past. Present. Future.

Han kom. Han er. Han skal komme igjen.

Han var. Han er. Han vil alltid være.

Skaperlede - Juleglede...

Tankene mine har det med å spinne videre. Etter å ha skrevet om skapergleden, førte tankene meg tilbake til mang en skuffelse jeg har hatt etter å ha arbeidet med en tegning, et plagg, en tekst eller andre skaperprosjekter som ikke ble slik jeg hadde planlagt. Et utall halvferdige plagg har måttet rekkes opp og strikkes eller sys på ny fordi jeg mistet en maske eller sydde noen feil sting.  Noen var umulige å redde og måtte syes om eller kastes. Mangt et tekstutkast har blitt krøllet sammen og kastet i søppelbøtta, både fysisk og virtuelt.

Jeg har tidligereskrevet om hvordan ting kan knuses – som glass. Hvordan selv livet vi lever kan gå i stykker.  Selv glasskår kan smeltes og omformes. Her i byen har Kirkens Bymisjon en englefabrikk som gir arbeid til mennesker som har falt utenfor arbeidslivet. De produserer glassengler. Et symbol på at det som tilsynelatende er ødelagt kan skapes om til noe nytt og vakkert. Den første glassengelen ble laget for tyve år siden av knust vindusglass fra Bodø domkirke.

Mine skaperverk er likevel av mikroskopisk betydning i den store sammenhengen. Men jeg har tenkt på hvilken skuffelse Skaperen må ha følt da han oppdaget at de mest dyrebare av hans skaperverk, menneskene Adam og Eva, tok det første skrittet mot ødeleggelsen av hele Skaperverket. De lot seg friste til ulydighet og spiste av visdommens tre selv om Herren forbød dem å gjøre akkurat det! Synden ødela relasjonen mellom Skaperen og det ypperste av hans skaperverk, mennesket.

Som nevnt i  posten Skaperglede, hadde jeg en liten forkjærlighet for leire som formingsmateriale. Noe av det jeg likte aller best med leiren, var at hvis ikke krukken jeg ville forme ble slik jeg hadde forestilt meg, noe som skjedde ganske ofte, kunne jeg bare klemme det mislykkede forsøket sammen og prøve på nytt. Profeten Jeremia forteller om Skaperen og hans relasjon til det skapte, og i særdeleshet mennesket, i fortellingen om leiren i pottemakerens hånd. Jer 18,1-6:

Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren:  «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.» Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det.
     Da kom Herrens ord til meg, og det lød så:  6 Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren.

Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt.

Skaperen må redde sitt skaperverk. Istedenfor å ødelegge alle mennesker, lot han sin egen sønn, komme til verden og dø i alles sted. På den måten gjenopprettet Gud sin relasjon til mennesket. Jesus er leiren i pottemakerens hånd. Jesus er Guds julegave til oss mennesker. Gaven som gjenoppretter relasjonen mellom Skaperen og det skapte. Det er det all grunn til å feire – år etter år.

Slik skal lyset fra det høye
        gjeste oss som en soloppgang
        og skinne for dem som bor
        i mørke og dødens skygge,
        og lede våre skritt inn på fredens vei.
Luk 1, 78-79.

Gledelig jul!