Det er en helt vanlig torsdag morgen. For øvrig den siste i
februar. Som vanlig var jeg ute i siste liten. Med armen full av veske, nøkler
og termokopp med kaffe, roter jeg i mitt fantastiske skyvedørsgarderobe etter
et par hansker. Et blikk ut av kjøkkenvinduet har forlengs avslørt at det
regner. Noen dyrebare sekunder går med til en indre argumentveksling om
hvorvidt jeg trenger hansker eller ikke. Jeg konkluderer med at det til tross
for varmegradene er kjølig ute. Jeg fryser så lett på fingrene, så jeg
bestemmer meg for at votter er nødvendig. Mellom skjerf, luer og hansker, får
jeg først fatt i skinnhanskene. De blir for varme. Deretter dukker de
hjemmestrikkede vottene jeg fikk til jul frem fra ansamlingen med klær. De skal
jeg ha! Men bilen er allerede startet og rygges i dette øyeblikk ut av
gårdsplassen. Så jeg tar dem ikke på meg. Enda jeg vet hvor kaldt og vått det
vil være å åpne bildøra uten noe på fingrene. Jeg skynder meg ut med veske,
termokopp, votter og nøkler i hendene. Låser døra og bruker votten som
beskyttelse når jeg skal åpne bildøra. Så frøs jeg ikke av meg fingrene
likevel.
På vei inn mot byen kan jeg, ettersom jeg er passasjer, i ro og mak nyte kaffelatten mens dagens gjøremål planlegges.
Tyve minutter og en stor kaffelatte senere er vi fremme, og det er tid for
sjåførbytte. Jeg haster ut av passasjersetet og løper rundt bilen i håp om og
ikke bli søkkvåt før jeg skal kjøre videre. Det gikk bra. Noen få
minutter senere er jeg fremme og ser meg rundt etter vottene mine som jeg helst
vil ha på den lille turen mellom bilen og inngangsdøra til barnehagen. Vottene er
vekk. Jeg er akkurat på tiden og tar meg ikke tid til å lete gjennom hele
bilen. De ligger mest sannsynlig i dørken klemt mellom setet og bildøra.
Timene flyr som vanlig av sted med gjøremål slag i slag. Når
jeg er på vei ut til bilen for å dra hjem, irriterer jeg meg litt over at jeg
ikke tok meg tid til å lete frem vottene mine. Temperaturen har sunket, og det
er kaldt både på åpne bildøra og å holde i rattet uten votter på fingrene. Når bilen
maler pent, tar jeg et raskt overblikk over, under og rundt omkring både
passasjer – og førersete. Uten det ønskede resultat. Nå melder bekymringen seg.
Når vottene ikke ligger i bilen, hvor kan de da befinne seg? I et glimt ser jeg
meg selv sittende med vottene på fanget. Og idet jeg reiser meg for å bytte fra
passasjersetet til førersiden, er det mulig at jeg istedenfor å legge vottene
fra meg i setet, kan ha reist meg med vottene fremdeles i fanget. Og dermed
forårsaket at de falt ut av bilen og ned på bakken? Den regnvåte grusen? Kanskje
ligger de da fremdeles på parkeringsplassen når jeg kommer frem. Ettermiddagstrafikken
flyter relativt greit, og snart er jeg tilbake på parkeringen. Jeg nærmest
river opp bildøra og oser ut for å ta parkeringsplassen i øyesyn. Ved første
øyekast er det ingen antydning til votter på bakken. Til tross for min nylig
konstaterte langsynthet, er jeg sikker i min sak. ingen votter å spore, verken
på nært eller fjernt hold. Jeg må nok anse de deilige vottene som tapt. Enten har
vinden tatt de. Eller også har noen funnet dem og likt dem så godt at de har
tatt dem med seg. I så fall skjønner jeg dem godt, selv om moralen i handlingen
er noe tvilsom. Hjemturen blir en melankolsk affære. Historien ender heldigvis
ikke der.
Det er blitt fredag ettermiddag. Jeg er i full sving på
kjøkkenet med å lage tacogryte fra grunnen av. Mange ingredienser og kryddere å
holde styr på, så jeg merker knapt at jeg med ett har fått selskap. – Høyre
eller venstre? Spør han og holder venstre hånd bak ryggen. Naturlig nok peker
jeg på venstre hånd og lurer fælt på hva han gjemmer der. En bukett røde roser?
Konfekt? Nye hansker? Jeg blir ingenlunde skuffet når det viser seg å være de
hjemmestrikkede vottene jeg trodde var tapt for all tid. De hadde ligget et par
meter innenfor porten til jobben hans da han kom dit samme morgen. Gårdsplassen
er som regel full av fugler. Mistanken går dermed i retning av tyvaktige
skjærer. Til tross for at vottene mangler glitrende steiner. Kanskje det
nettopp vær derfor de var kommet pent brukt tilbake? Hvem vet… Vintersesongen
er reddet for undertegnedes vedkommende. Når vi i dag våknet til snøstorm, var
det svært beleilig at vottene var kommet til rette. Votters veier er
uransakelige, det vet både Alf Prøysen og jeg. 
