Daglig snakker jeg med utallige mennesker. De aller fleste er hyggelige. Men noen ganger blir jeg lamslått over hvor genuint blottet for medmenneskelighet og sosial kompetanse det er mulig å være.
Jeg hadde en selger på tråden tidligere i dag. Jeg er ny i jobben og derfor ikke innviet i alle irrganger i systemet. Da jeg på spørsmålet om hvem som tok beslutninger i forhold til kjøp av deres tjenester, nølte mer enn et øyeblikk, fikk jeg en aggressiv overhøvling som kunne være en skikkelig døgenikt verdig. En særdeles lite flatterende og usjarmerende fremtreden som neppe tjener ham og firmaet til gode. Det er mulig jeg burde visst bedre. Det er mulig jeg burde fremstå som mer konfident enn jeg gjorde. Både der og da – og i mange tilfeller ellers. Imidlertid er jeg stolt av å være del av en organisasjon hvor medmenneskelighet og imøtekommenhet er varemerket. Åpenhet, et spørrende sinn – ja, til og med nøling – er akseptert. Vennlige ord og overbærenhet er hverdagen her. Selv da jeg den første uka feilfrankerte konvolutter slik at vi ble sittende med overskudd av ferdigfrankerte konvolutter, ble jeg møtt med et vennlig «ingenting å ta på vei for. De får vi nok bruk for en annen gang.». Jeg er farer sannheten i ordet «Vennlige ord er som dryppende honning, søte for sjelen og sunne for kroppen.»
Innenfor Den norske kirke skulle det vel bare mangle, kan man tenke. Javisst. Men slik burde det være innen ethvert system og enhver organisasjon i landet vårt. Som er tuftet på kristne og humanistiske grunnverdier. Selv i et privat firma som lever av å selge tjenester.
Den som ler sist, ler best, heter det jo. I dag ble det meg. Da den usjarmerende selgeren ringte opp igjen etter lunsj, et kvarter etter avtalt tid og temmelig bryskt ba om å bli satt over til sjefen, kunne jeg sukkersøtt meddele ham at sjefen dessverre var opptatt i møte resten av dagen. « Men han skulle jo være ferdig med møtet kl. 12.30!» glefset det i andre enden av telefonrøret. «Javisst,» kvitret undertegnede, «men nå er klokken 12.46, og han er dessverre opptatt i et nytt møte.»
Mulig selgeren hadde solgt smør uten å få betaling. I alle fall kunne han umulig ha fått opp blodsukkeret tilstrekkelig, for han slang på røret uten et ord...
Selv humrer jeg ennå og nyter smaken av honning som drypper mellom veggene her...
