fredag 25. mars 2016

Resirkulerte langfredagstanker…


Påskehøytiden markeres på mange ulike vis verden om. Her til lands handler påsken stort sett om påskekrim, påskenøtter, påskemarsipan og påskekyllinger. Påsken er mer enn kos. Selv om kos er viktig også i påsken. Den er både glede og gru, sorg, savn, ensomhet, samt nærhet og fellesskap.  Den er som en fortettet utgave av livets mange fasetter.

I dag var vi på gudstjeneste i Bodø domkirke hvor de nærmest tomme kirkebenkene skrek mot oss. Kontrastene er store. I fjor feiret vi påsken på Madeira og overvar deler av messen i Se Cathedral i Funchal langfredag. Vi klarte å snike oss til ståplasser inne i kirkerommet, til tross for at køen utenfor kirken sto langt bortover gågaten i sentrum. Selv om jeg bare unntaksvis forsto ordene som ble messet frem av prestene og menigheten, var jeg del av det verdensvide fellesskap som fortsatt feirer påsken til minne om Jesu død og oppstandelse. Da jeg i dag var en av få i en stor katedral, var det godt å vite at jeg fortsatt var en del av dette store verdensvide fellesskapet.

Langfredag for fire år siden var jeg med å feire messe med korsvandring i Rønvik kirke. Kirka er utsmykket med Korsveien, Jesu lidelses vei. I langfredagssorgen veller alle sorger frem. Uten tente lys og dekor for øvrig feires messen. Uten musikalsk akkompagnement ut over stemmene til de fremmøtte. En messe ribbet til beinet. En messe der Ordet alene får tale. Et budskap så enkelt at det er vanskelig å ta til seg. Liketil og likevel gåtefullt for øyne som ikke ser, ører som ikke hører.

Kirkens bymisjon markerer langfredag med korsvandring i byen i solidaritet med alle som har tungt å bære. Slik Jesus bar alle våre byrder med seg på korset. Presten snakket i dag om Jesu naglemerkede hender som symbol på hans grensesprengende kjærlighet. Og hun minnet oss om hvordan våre hender kan være Jesu hender på jorden blant de forvirrede, fattige og lidende. At for eksempel en tohundrelapp til Kirkens Nødhjelp gir sikker tilgang til rent vann for ett menneske.

Om du er en av dem som bærer tungt og ikke opplever at hjelpende hender når deg. Vit at Han som er prøvet i alt, vet hvordan du og jeg har det akkurat der vi er. Med savn etter noen vi har mistet eller savn etter noen vi aldri fant. Han vet hvordan det er å lide i stillhet. Hvordan det er å bli trakassert åpenlyst og i det skjulte. Han har blitt pisket, slått og spyttet på. Han bar et kors og fikk selv bærehjelp da han segnet under vekten av korset. Han vil være vår bærehjelp nå i dag idet vi er i ferd med å segne under vekten av vår korsbør. Han vil sitte sammen med oss i Getsemanehagen der tårene renner ustanselig, der bønner skrikes, slynges mot himmelen. Ordløst og med kaskader av ord. Han tar imot ordene og det ordløse. Heller olje på sårene. Vasker føttene som er slitne av all traskingen. Tørrer dem og salver dem med olje. Renser sårene med sitt blod og forbinder dem. Han som kaller seg Jeg er. Han er. Det er nok.

Ingen kommentarer: